Voldtekt

Voldtekten

Dette innlegget er vanskelig for meg å skrive, fordi jeg fremdeles sitter med tanken om at det hele var min feil... Jeg ber om at det leses med respekt... Grunnen til at jeg velger å poste det, er fordi jeg ble så provosert da jeg leste intervjuet jeg postet i dette innlegget...

Ved å dele min historie, håper jeg på å formidle til meg selv, og andre som har vært i liknende situasjoner, at ingen jenter, uansett hvordan voldtekten foregår, har skyld i det selv... Vil du ikke ha sex, og blir tvunget til å ha det mot din vilje, er det en voldtekt, og det er overgriperen som har skylden, alltid! Vi må slippe skammen, og slippe skyldsfølelsen... I tillegg håper jeg at det kan være til lærdom... Ikke stol på noen du ikke kjenner... Om de virker enda så hyggelige...

Things aren't allways what thay seem to be...

Photobucket

 

Det tredje året jeg bodde i Oslo, ble jeg utsatt for en voldtekt (2007)... Jeg er fremdeles i prosessen med å innse at det er det det var... Med det mener jeg at jeg jobber med å legge skylden over på han, slippe skyldsfølelsen jeg sitter med, slippe tankene om at det hele var min feil (Selvfølgelig var det din feil. Dumme og naive du. Hva du lyser, veit jeg ikke, men noe må det være. Det er ikke akkurat første gangen noen forgriper seg på deg, er det vel???!). Det er lettere sagt enn gjort...

Jeg hadde vært ute på byen, og var på vei hjemover... På veien gikk jeg innom en kebabsjappe for å kjøpe med noe nattmat. Der treffer jeg en kjekk og hyggelig fyr. En helt normal og ålreit fyr. Ingenting spesielt creepy verken med utseendet, klesveien eller oppførselen. Vi blir sittende der inne og spise maten, før han spør om ikke vi skal slå følge hjemover. Det var vel greit, tenkte jeg... Grønland er ikke det mest trivelige stedet å vandre alene på om natta, så tenkte det ville være trygt å ha en gutt ved siden av meg... Han var jo så hyggelig. (Du var jo så naiv.)

Da vi kommer til min gate, setter vi oss ned i busskuret for å ta en "avskjeds-sigg". Praten fløyt, og det var bare hyggelig. Han forteller at han for tiden bodde i en kirke eller noe sånt... Jeg ble veldig overrasket, og fikk selvfølgelig veldig vondt av han. Plutselig spør han om ikke han kan få overnatte hos meg... Jeg ler og forteller han at det var langt i fra aktuelt, at dette hadde vært hyggelig, men at nå var det tid for at vi begge dro til hvert vårt. Det var fremdeles hyggelig. Han var fremdeles hyggelig.

Han spør så om han ikke bare kan få låne toalettet, det var nemlig et stykke igjen for han å gå. Jeg tenker at det skulle vel la seg gjøre, tanken om at noe forferdelig kunne skje streifet meg faktisk, men jeg bodde på dette tidspunktet med fire andre, så tanken fløy raskt forbi. Selvfølgelig var det trygt, tenkte jeg, om noe skulle skje, kunne jeg jo bare skrike...

Han ble med opp, fikk et glass vann og lånte toalettet... akkurat som han skulle. Da han kommer ut igjen fra toalettet husker jeg at han plutselig var så annerledes... Jeg opplevde han som truende. Han brukte samvittigheten min og nærmest formanet at han skulle overnatte "jeg kunne virkelig ikke mene at han måtte gå igjen, han hadde jo egentlig ikke noe sted å dra til..."

Hvorfor jeg ikke ba han til h****** dra seg til den kirka, skjønner jeg ikke... Hvorfor jeg begynte å rigge til gjestesengen, så han kunne ta min "dobbeltseng" (madrass på gulvet), skjønner jeg heller ikke...

I neste sekund drar han meg ned fra sengen og forgriper seg på meg, analt... Jeg hvisker nei, nei(!)... før jeg fryser... stivner helt... Husker jeg tenkte at "bare ikke ..... i naborommet våkner", for det var bare en tynn vegg i mellom oss.

Hvorfor skrek jeg ikke? Hvorfor dunket jeg ikke i veggen?
Hvorfor slo jeg ikke? Hvorfor gjorde jeg ikke mer motstand?

Jeg hadde gjentatt for meg selv hvordan jeg ville reagere, hva jeg ville gjøre om jeg skulle bli utsatt for noe sånt.. aldri hadde jeg trodd at jeg ikke ville være i stand til å gjøre motstand... at jeg ville fryse helt. Forsvarsmekanismen min var å gå ut av meg selv, som jeg har en tendens til å gjøre om ting blir for vanskelig å føle på...

"Da jeg kom til meg selv," var han forbanna for at han ikke fant lommeboka eller noe sånt. Jeg hadde bitemerker i hånden... Antagelig hadde jeg bitt, for å unngå å lage lyd...for å unngå å forstyrre nattesøvnen til de jeg bodde med... Skammen var så veldig stor, og jeg følte ingenting annet enn skyld og smerter i anus...

Jeg skulle ønske jeg følte sinne, jeg skulle ønske jeg følte sorg... Jeg skulle ønske jeg følte hat... Jeg føler ingen av disse tingene... Men jeg er i prossessen, og håper jeg kommer dit en dag. Det jeg føler for sikkert er at han ødela det lille jeg fremdeles hadde igjen av sexlyst...

Han har fratatt meg gleden ved det beste jeg har å gi til kjæresten min og erstattet det med skam... Det føles som han har fullstendig ødelagt en del av meg... en del som aldri vil kunne heles...

Photobucket

Voldtektsmenn må stoppes!! Holdninger som mennene jeg skrev om i dette innlegget har, må stoppes! Vi jenter må vise at vi ikke aksepterer å bli sett på som objekter... Selv om moten ber oss kle oss i korte kjoler, bare skuldre og små shortser... Selv om vi flørter med en gutt ute på byen... Selv om vi danser på byen... Selv om vi smiler og ler... Selv om vi lar en fremmed mann overnatte for at han skal slippe å måtte sove i en kirke...

En voldtekt er aldri framprovosert!

En mann bør til og med kunne klare ligge i skje med en jente, uten å "kjenne trangen" til å skulle skade henne på den måten en voldtekt gjør. Prøver han, og hun sier nei - så er det ikke greit! Vil ikke jenta, så er det ikke greit!

Hva skjer med folk??? Hvilken planet er folk fra? Jeg synes det er så skremmende at denne tanken eksisterer.

Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke har samtykket det selv!
Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke vil.
Ikke PRØV en gang, å legge denne skylden over på oss!!!


Photobucket

Der følte jeg endelig, endelig følte jeg på sinne og hat... endelig følte jeg bitterhet og sorg. Takk bloggen min!<3 <3 <3( fader heller, JÆVLA IDIOTER AV NOEN LIVSFRARØVERE!! )

<3 <3 <3

Skremmende holdninger om voldtekt

I Tuvas blogg kom jeg over dette intervjuet... Intervjuet er med noen menn av innvandrerbakgrunn, som sier at norske jenter ber om å bli voldtatt (Jepp, du leste riktig... Det er vår feil, dersom menn forgriper seg på oss!)

Jeg kjenner jeg skjelver her jeg sitter. At disse menneskene, og disse holdningene eksisterer gjør meg livredd, og ikke minst forbanna... Ja, enkelte jenter kler seg kanskje i overkant utfordrende, men at de kan få seg til å si at det er en oppfordring til voldtekt... FY F***, så provosert jeg blir... INGEN ønsker da for f*** meg å få livet sitt ødelagt på denne måten!! Det er den største krenkelse noen kan gjøre mot et annet menneske... Det å frata et annet menneske gleden over å være intim... Å frata et annet menneske gleden over å dele det aller største man kan dele... Det man skal dele med personen man elsker... Ingenting er verre enn det... Ikke bare fratar disse jævlene gleden... de erstatter det med sorg, angst, frykt, skamfølelse, følelsen av å være skitten... listen er lang... 

Jeg RASER her jeg sitter!... Tårene presser på... Hvis de bare visste...

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits