Voksne barn av alkoholikere

Tankevekkere.

 

 

Klikk deg inn her for å komme til en litt annerledes julekalender for voksne. Mange barn går en vanskelig jul i møte... Kanskje du kan utgjøre en forskjell?

<3 <3 <3

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 5. Vanskelig for å more seg, og 6. Tar seg selv alvorlig.

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


5. Voksne barn av alkoholikere finner det vanskelig å more seg
og
6. Voksne barn av alkoholikere tar seg selv svært alvorlig.

Disse to karaktertrekkene er beskrevet under samme punkt i boka jeg bruker, derfor er det naturlig at jeg også gjør det slik. Afterall... Tar man seg selv svært alvorlig, har man også vanskeligheter for å more seg, og vice versa.

Det er enkelt å forstå dette problemet om man tenker på barndommen til barn av alkoholikere, som jo er preget av så uendelig mye som ikke er moro.

Et barn av en alkoholiker har beskrevet barndommen som et "kronisk traume", og det kan jeg godt relatere til. For min del har det i hvertfall vært kronisk. Uansett hvor mye jeg ønsket, håpte og prøvde, var det alltid et faktum at hjemmet mitt var preget av alkohol og krangling, og det er klart at dét opptok tankene og følelsene mine. Uansett hvor mye moro jeg prøvde å ha det, så må jo det faktumet ha satt en demper for leken.

Det er ikke sånn at jeg husker barndommen min som traumatisk, det er mer som jeg ikke hadde noen barndom i det hele tatt. Jeg vedkjenner meg ikke at jeg har vært et barn. Jeg husker ikke smerten jeg følte, men jeg husker heller ikke gledene (Det er klart jeg har minner jeg også, men dere skjønner hva jeg mener...)

Men jeg husker såpass, at jeg godt kan forstå hvordan dette karaktertrekket vokser frem. Som barn av alkoholiker, er man jo mye bekymret. Man er bekymret for foreldrene sine hele tiden... Kanskje er man bekymret for søsken, og også seg selv. Før helgene og feriene, som jo er tiden man skal samle krefter og kose seg, bruker man i hvert fall tid på å bekymre seg, fordi fridagene er ensbetydende med fyll.

Det er få pauser fra virkeligheten man lever i.

Selv som barn, skjønner man jo at noe er som det ikke skal. Man forstår etterhvert at andre familier ikke har det slik som en selv, og man søker forklaringer... Forklaringer man aldri får, fordi temaet skal berøres minst mulig.

Foreldrene endrer kanskje personlighet når de drikker... Noen blir voldelige, noen blir overdrevent kosete... Barna går derfor konstant bekymret for at foreldrene skal drikke.

De liker ikke den personen mamma/pappa blir når de drikker.

Man er bekymret før man går inn døra hjemme, fordi man aldri veit hvordan tilstanden er hjemme. Man går på tå, fordi man er redd for å gjøre situasjonen verre... Man tror at det er sin egen feil, og tankene spinner hele tiden på hvordan man kan klare å endre situasjonen.

Det er i det hele tatt lite plass til positive og ellers barnlige tanker.

Som forfatteren i boka jeg bruker skriver; Det spontane barnet ble knust for så mange år siden. Og når det barnet først kjemper for å komme seg fri, bidrar det presset man har på seg som voksen, til å undertrykke det.

"Ikke rart voksne barn av alkoholikere har problemer med å ha det morsomt. Livet er altfor alvorlig."

<3 <3 <3

(Det er så mye mer som kan skrives og reflekteres rundt dette punktet, men jeg er ikke helt i kontakt med mine egne erfaringer og følelser for øyeblikket, så de mer dyptgående refleksjonene rundt egen oppvekst, kommer jeg tilbake til senere...)

Om fisking, håp og tilgivelse og sånn.

Å fiske innebærer så mye håp; Man håper like mye hver gang man kaster uti; "kanskje blir det fisk denne gangen...?" Og blir det ingen fisk, gir man ikke opp... Man fortsetter å kaste uti, og man fortsetter å håpe på napp.

Det fikk meg til å tenke på oppveksten, og hvordan jeg stadig håpte; Dette var siste gang jeg opplevde foreldrene mine fulle. Denne gangen ville mamma innse at hun hadde et alkoholproblem. Denne julen skulle bli fredfull og hyggelig. Denne nyttårsaften ville ikke mamma/pappa og deres kjærester bli drita. Denne ferien ville bli morsom, og fri fra fyll. Denne helgen ville pappa være sammen med meg. Denne helgen ville ingen krangle

Håpet var sentralt i gjennom hele oppveksten.

Photobucket

(Bildet er linket)

Følelsen er ikke forbeholdt barn av alkoholikere. Sammen med tro og kjærlighet, er håpet viktig for alle mennesker, men det står ekstra sterkt og er ekstra viktig hos de som er i en tildelt, uønsket livssituasjon. Man håper rett og slett på en endring i tilværelsen.

Jeg brukte lang tid på å gi fra meg håpet... Bytte det ut med aksept. En aksept av at ting var som de var, og er som de er. Eller har jeg virkelig gitt det fra meg?

Jeg tror ikke at jeg er riktig i mål enda... Men jeg har akseptert mye - jeg har akseptert det meste. Jeg har elsket betingelsesløst, men likevel er det mye i både fortid og nåtid, følelser, tanker og faktorer, som er vanskelig å akseptere. Sånn... fullt ut. Med hele meg.

Og er ikke nettopp aksept en viktig faktor dersom man skal kunne gå videre??

Aksept og tilgivelse??

En av delene mine nekter å akseptere... Hun nekter å ta innover seg alt som har skjedd. Det ble for mye til slutt. Det ble for mange vonde hendelser, for mange skuffelser. Det ble for mye vondt. (Jeg har skrevet om ropet hennes her).

Hvis hun velger å akseptere alle minnene, tankene og andre faktorer som utgjør livet, må hun også føle på alle følelsene. Det vil innebære at hun må tilgi - eller gå videre uten å tilgi? Den lille jenta tror ikke hun klarer noen av delene. Hun VIL IKKE velge i mellom de to. Hun vil ha flere alternativ... Hun vil at det skal gå seg til, eller helst vil hun at det aldri skal ha vært virkelig. Derfor tviholder hun på glansbildene, derfor beholder hun håpet, og derfor nekter hun å akseptere.

Så står jeg for det voksne ytre, når barnet hyler inni meg...

<3 <3 <3

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 4. Er nådeløse i sin selvkritikk

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


4. Voksne barn av alkoholikere er nådeløse i sin selvkritikk

 

 

"Hvis du ikke hadde vært så umulig, hadde jeg ikke behøvd å drikke"

"Din utakknemlige lille drittunge"

"Du har aldri vært glad i meg, derfor har jeg det så forferdelig"

 

 

Slike uttalelser er ikke uvanlig i et alkoholhjem... Alkoholen gjør jo noe med mamma og pappas personlighet. De kan prelle av seg slike bemerkninger til barna sine, stygge bemerkninger, som ikke har noen rot i virkeligheten.

Det finnes ingenting fornuftige ved disse uttalelsene, men dersom det blir sagt ofte nok og over en lang periode, begynner barnet til slutt å tro på dem. Resultatet blir da at barnet tar kritikken innover seg, og får en dårlig selvfølelse. Kanskje ender barnet med å tro at familien ville hatt det bedre uten seg - at hadde det ikke vært for han/henne, ville det ikke vært problemer i familien.

Barnet følte seg aldri bra nok.

Denne følelsen stikker så dypt, grunnmuren er satt, og det voksne barnet vil fortsette å ta kritikk innover seg - selv om kritiseringen tar slutt. Det blir en del av personligheten - en del av måten man ser seg selv på;

Hvis noe går galt, er det din skyld. Du skulle gjort det annerledes - DA ville alt vært bedre. Når noe går som det skal, er det ikke din fortjeneste. Det ville gått slik uansett. Om det er helt tydelig at æren for noe positivt ligger hos deg, avfeier du det; "det var da ingenting" eller "dette kunne hvem som helst ha gjort".

Det at man er dårlig på å ta i mot positiv respons skyldes ikke beskjedenhet. Det skyldes rett og slett en forvrengning av virkeligheten. Man tviholder på det negative selvbildet, selv om en rekke ting burde tilsi noe annet, fordi det er det man kjenner - det er det som er det trygge...Det er det man er vant med.

"Å godta ros fordi du er dyktig vil si det samme som å se på deg selv på en annen måte, det betyr igjen at du kanskje må dømme deg selv litt mildere - og kanskje være litt mer anerkjennende og si:

"Jeg gjorde den tabben, men jeg er ingen tabbe"."

 

"Voksne barn av alkoholikere er nådeløse i sin selvkritikk" - vi dømmer andre langt i fra så hardt som vi dømmer oss selv. Janet Wotitz henviser til en dame som uttaler no hun mener er typisk for denne gruppen "voksne barn": "Jeg gjør det samme hele tiden. Det er en av de sterkeste sidene av min personlighet. Jeg kritiserer alle mine handlinger, og det skyldes delvis at alt er sort eller hvitt. Det er enten bare galt eller bare riktig. Det finnes ingen mellomting. Det meste av det jeg ser hos meg selv er galt, selv om jeg intellektuelt føler det er riktig, men på det følelsesmessige planet klarer jeg det ikke".

 

 


 

 

Jeg kan vel med en gang si at negative bedømmelser av meg selv - CHECK. Så absolutt... For meg føles det som om uansett hva jeg gjør, blir det aldri bra nok - fordi jeg aldri blir bra nok; har jeg gjort det reint, har jeg ikke gjort det reint nok. Har jeg trent, har jeg ikke trent lenge nok. Har jeg laget mat, er det ikke godt nok. Stiller jeg opp for venner, har jeg ikke stilt opp mye nok. Ja - det gjelder igrunn alt jeg foretar meg.

Svart/hvitt tenkningen kjenner jeg meg også dessverre så altfor mye igjen i. Den er slitsom. Dagen er enten FANTASTISK eller HELT J*****. I det siste har jeg hatt en del grå dager og det er så deilig(!), men det skal svært lite til for å snu det hele på hodet. En liten bemerkning kan ødelegge en ellers så super dag. Fasaden prøver jeg så godt jeg kan å opprettholde, dessverre for kjæresten min holdes den ikke oppe her hjemme. Han får oppleve de voldsomme humørsvingningene, og det kan ikke være så altfor lett, stakkar. Det er godt å vite at han tar det som et kompliment (selv om jeg ikke alltid tror det) - det er tross alt fordi jeg føler meg trygg sammen med han, jeg trenger ingen maske. Alle delene mine er enig om han er en person vi kan stole på.

Om jeg skal tenke tilbake, var det ikke sånn at mamma og pappa rakket ned på meg med uttalelser om at jeg aldri var bra nok. Jeg veit for eksempel at de var veldig flinke til å rose meg om jeg hadde gjort noe bra. Men jeg har dessverre kommet på en del som sikkert har vært med på å forme meg, noen av faktorene, som har bidratt til at jeg har fått dette karaktertrekket. For eksempel de gangene jeg torde vise følelser angående drikkingen, og de var fulle og forbanna, og de lirte av seg den ene strofen etter den andre.

Det er selvfølgelig mange episoder og bemerkninger som jeg har funnet fram til at har satt sine spor hos meg på dette området. Jeg er likevel ikke klar for å dele så mye mer om akkurat dette. Jeg føler at det vil bli å blottlegge mine foreldres følelser og personlighet for mye, og det er virkelig ikke mine intensjoner med denne innleggsserien. Så de refleksjonene får bli i hodet mitt for nå...

<3 <3 <3

 

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 3. Lyver når det er like lett å snakke sant

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


3. Voksne barn av alkoholikere lyver når det er like lett å snakke sant

Løgnen er grunnleggende i familier med alkoholproblemer. I det andre innlegget i denne serien, skrev jeg om løfter. Det gis uttallllige løfter i et typisk alkoholhjem som ikke holdes. Løfter som blir brutt gang på gang, er det samme som løgner.

Den største løgnen av dem alle og for meg, som barn av alkoholiker, den som kanskje har satt dypest spor, er benektelse av at det eksisterer alkoholisme i hjemmet. I mange alkoholfamilier er det som om det bor en stor rosa elefant i stua, som alle ser, men som ingen snakker om.

At alt er som det skal hjemme - er en løgn.

Det trenger ikke bare være alkoholikeren selv som benekter at h*n har et problem. Det kan også hende den edru forelderen nekter for at alkoholikeren har et høyt alkoholforbruk. Barna må leve med dette... De opplever at det åpenbare bli nektet for... De får høre at det de ser med sine egne øyne, er feil... Det blir som å fortelle barna at de ikke kan noe om hvordan de har det selv, det blir som å fortelle dem at de ikke kan noe om feltet de i bunn og grunn både føler seg, og er eksperter i!

Jeg har alltid fått høre at jeg har tatt feil; "jeg hadde det trygt og godt hjemme", "foreldrene mine hadde ikke alkoholproblemer", "jeg overdrev problemet", "jeg var utakknemlig"... Jeg ble løyet opp i ansiktet utallige ganger...; da det var helt tydelig mine var fulle, ble det benektet - jeg tok feil, "h*n var bare trøtt og sliten".

Disse benektelsene har satt så dype spor i meg, at jeg fremdeles tviler ekstremt på meg selv. Dette gjelder alt; mine tanker, følelser, meninger, opplevelser... Jeg klarer ikke stole på de, om det kun er mine egne og jeg ikke har noen å kryssjekke med.

Photobucket

Den andre store løgnen i alkoholfamilier henger sammen med den første...; dekkhistorier. De andre familiemedlemmene kommer med unnskyldninger for den som drikker. Det kan være far som ringer jobben og forteller at mor er syk i dag, og det kan være barna som får i oppgave å fortelle læreren at mor er bortreist på foreldremøtet neste uke. Alt for å forhindre at "hemmeligheten" blir avslørt.

Alkoholikeren selv kommer med dekkhistorier i forhold til sitt forbruk. Det var for eksempel en periode mamma alltid hadde alkoholfritt stående i kjøleskapet... "Det var kun dét hun drakk av". En annen ting hun gjorde var å spise rå løk -  den sterke lukten tok vekk alkoholdunsten fra ånden hennes. Hun trodde oppriktig at hun lurte oss trill rundt!

På tross av alle disse løgnene som både blir servert og observert i hjemmet, får mange av barna likevel høre at "ærlighet varer lengst", og "du skal ikke lyve". Med slike selvmotsigelser, mister sannheten sin betydning. Barna opplever derimot at løgnen er noe man kan dra nytte av.

Det virket jo som om løgnen gjorde livet enklere for alle.

Jeg, for min del, er kjent for å være ærlig. Jeg HATER å lyve - jeg får faktisk fysisk vondt... Så jeg er veldig åpen og ærlig, om det meste - for det meste... Det rare er at de gangene jeg lyver, er det utelukkende over ting hvor det ville vært like lett å snakke sant, hvis ikke enklere. For eksempel, om noen byr meg på noe, og jeg ikke har lyst på det - takker jeg automatisk ja, og jubler.

Der og da, mener jeg oppriktig å juble... Jeg later ikke som, så det føles ikke som en løgn. Jeg lyver for meg selv så godt at jeg tror på det.

Jeg hadde veldig sterk astma i mine barne- og ungdomsår, og jeg husker gym var blant mine verste fag. Jeg fant derfor på all verdens med unnskyldninger for å slippe unna gym, så ofte jeg kunne. Noen ganger kunne jeg late som jeg var syk, og så ble jeg virkelig syk. Løgnene kom jeg med fordi jeg var redd for at "det skulle komme ut at jeg ikke var like god som de andre" - det var mye lettere å lyve enn å si at jeg ikke klarte det andre klarte.

Egentlig var det forferdelig for meg, og jeg ville virkelig bryte uvanen, men frykten for å vise hvor mislykket jeg var, holdt løgnene gående.

Det jeg har innsett er at jeg har løyet om mine egne ønsker og lyster. Jeg har løyet både for meg selv, og andre. Ettersom jeg har løyet så jeg har trodd på det selv, ble jeg heller ikke klar over at det var slik før for en kort tid tilbake.

Jeg er ekstremt konfliktsky. Jeg er livredd for å gjøre noen lei seg, sinte, gjøre så noen blir uvenner, gjøre så jeg blir uvenner med noen... Jeg skyr det, virkelig! Derfor kan det hende jeg lyver. I stedet for å si "jeg har ikke lyst", har jeg sagt "jeg gleder meg".

Jeg har vært på ferier jeg ikke har villet reise på, jeg har vært venn med mennesker jeg egentlig kunne vært foruten, jeg har i det hele tatt gjort veldig mye jeg ikke har villet hele livet... Mine intensjoner med å lyve har alltid vært å glede andre, eller gjøre andres liv enklere. Men da jeg ble klar over det faktum at det var slik det var, for kun halvannet års tid siden, følte jeg meg som tidenes største drittsekk, en falsk bitch rett og slett... Hvordan kunne jeg være kjent for å være så ærlig, når jeg i virkeligheten løy om hvem jeg var til og med??

Jeg har jobbet veldig mye med dette, og gjør det fremdeles - finne ut av hva jeg vil, kontra hva jeg tror andre vil at jeg skal ville. Jeg har tatt konflikter jeg har utsatt i mange år, kvittet meg med stressfaktorer i livet mitt, og om jeg har kommet med en løgn har jeg tatt meg i det midt i den, og sagt det høyt; "Nå lyver jeg, jeg føler det egentlig ikke slik".

Det krever mye å skulle endre et slikt mønster, men er man det bevisst er ingenting umulig å snu.

Før jeg avslutter dette innlegget vil jeg bare poengtere at det å ta en "hvit løgn" i ny og ne, ikke trenger å være et problem man må jobbe med... Snarere mener jeg slike løgner kan være nødvendig...

<3 <3 <3


Innleggsserie - "Karaktertrekk" 2. Vanskeligheter med å gjennomføre oppgaver fra begynnelse til slutt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


2. Voksne barn av alkoholikere har problemer med å gjennomføre en oppgave fra begynnelse til slutt

I et typisk alkoholikerhjem gis det utallige løfter; "En godt betalt jobb er rett rundt hjørnet", "husarbeidet vil være unna i en fei", "du skal aldri igjen se pappa så full", "mamma skal slutte å drikke"... Det er en masse leker som skal lages, det er turer som skal reises på, det er ting som skal kjøpes... Løfter blir gitt i hytt og pine, og kanskje ønsker alkoholikeren ros kun for å ha kommet med løftet.

Det er dessverre også slik, i et typisk alkoholikerhjem, at mange av disse løftene blir brutt. Løftene ble gitt mens mamma eller pappa var full, så de blir bare glemt. Det er ikke penger nok til at man kan dra på tur, eller kanskje er mamma eller pappa så fyllesyk (eventuelt full) på avreisedatoen så turen ikke lar seg gjennomføre av den grunn...Ikke minst...

Verken mamma eller pappa slutter å drikke alkohol, enda så mange ganger det blir sagt.

Noen prosjekter blir kanskje påbegynt; Maling blir kjøpt, aviser blir lagt på gulv og maskeringsteip blir lagt rundt lister og vinduskarmer... Den ene veggen blir kanskje malt, men det tar laang tid før hele stuen kan regnes som ferdig.

Slik vokser de fleste barn av alkoholikere opp - med massevis av flotte idéer som aldri blir fullført, eller som eventuelt tar så lang tid at den opprinnelige planen blir glemt, så det legges nye planer.

Graden av løfter som blir gitt og brutt i alkoholhjem (ja, jeg velger faktisk å kalle det dét, for det er som oftest alkoholen som er i fokus for medlemmene i hjemmet), varierer selvfølgelig. Uansett om det er daglig, månedlig eller om det er sjeldnere - barnet blir forvirret dersom det vokser opp med utsatte og brutte avtaler.

Det vil ikke få tilstrekkelig med kunnskap om hvordan en fullfører en oppgave.

For å trekke inn egne erfaringer, kan jeg trygt si at dette karaktertrekket kjenner jeg veldig godt igjen hos meg selv. Jeg har en hel haug med idéer, som jeg aldri får ut i livet. Jeg begynner å lese bøker, og de fleste legger jeg dessverre fra meg før jeg har lest de ferdig. Det handler ikke om at jeg ikke liker boka, ikke har tid til å lese, det blir bare alltid sånn.

Når jeg var yngre klarte jeg aldri å begynne på skoleoppgavene - jeg utsatte alltid. Da jeg studerte her i Oslo, hadde jeg utrolig lett for å starte på oppgavene, men hver gang, da jeg hadde kommet kanskje midtveis, stoppet det opp, og jeg hadde store vanskeligheter med å få fullført.

Jeg gjør mange oppgaver samtidig; jeg sminker meg litt, så tar jeg oppvasken, så leser jeg et par innlegg i Bloglovin, så sminker jeg meg litt til, så begynner jeg å skrive et innlegg, så vasker jeg litt på badet, så sminker jeg meg ferdig, så fortsetter jeg litt til på blogginnlegget, så ordner jeg håret, så leser jeg litt flere blogginnlegg, så kanskje jeg fullfører innlegget jeg begynte på, kanskje jeg vasker badet ferdig - hvis ikke jeg utsetter det, så kanskje jeg poster innlegget, hvis ikke jeg begynner på noe annet... Ja, dere skjønner tegninga! :-D

Jeg har så mange eksempler... Poenget er at jeg har jo opplevd at mange løfter har blitt brutt, det finnes det ingen tvil om. Endelig forstår jeg hvorfor. Jeg kan se sammenhengen i hvorfor jeg er som jeg er.

Det handler ikke om at jeg er lat, det handler ikke om at jeg er udugelig... Det det handler om er at jeg rett og slett har

en mangel på kunnskap på dette området.

Det er blant annet derfor psykologen og fysioterapeuten innprenter så i meg at det er viktig at jeg øver på å fullføre oppgaver da jeg holder på som nevnt over; Sminke meg ferdig før jeg leser i bloggene jeg følger, og så skriver et innlegg, poster det, og eventuelt vasker badet. So I'm learning! (haha, nå har jeg faktisk "sittet med dette innlegget i altfor mange timer"... (gjort masse utenom, og aldri blitt fornøyd) Nå må jeg bare poste det :-p )

<3 <3 <3

 

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 1. Gjetter seg til hva som er normalt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz

1. Voksne barn av alkoholikere gjetter seg til hva som er normalt

Dette er det "vanligste" karaktertrekket, og dette er et karaktertrekk meg selv kjenner seg godt igjen i. Årsakene til det er så enkelt som at voksne barn av alkoholikere ikke har noen erfaring i hva som er normalt. Vi blir engstelige og forvirret over ting vi ikke tror andre "normale" mennesker blir engstelige og forvirret over, og for å skjule for andre at vi ikke riktig vet hva vi gjør, har vi gjettet oss til hva som er riktig hele livet. Vi er kjemperedde for å dumme oss ut!

Eksempelvis når lærenen på skolen forteller oss at; "Det finnes ingen dumme spørsmål" - sier vi ingenting høyt, men til oss selv sier vi "Det tror hun! Hun skulle bare visst..."

Dette har påvirket meg dithen at jeg har tenkt at at jeg må vite alt. Jeg må vite alt, kunne alt, uten å måtte be om hjelp. Og hvis jeg ikke har fått til det jeg har holdt på med, har jeg klandret meg selv for at jeg ikke skjønner noenting. Dette gjelder så mye, at jeg kan ikke begynne å liste opp eksempler, men for å ta ett raskt ett kan jeg ta i forhold til bloggen og bloggdesign;

Jeg har aldri vært spesielt teknisk av meg, og det at jeg har en blogg som er oppe og går er faktisk helt utrolig at jeg har fått til! Jeg brukte litt tid på å sette meg inn i dette, og jeg synes ikke alt er like enkelt når det kommer til html koder og bloggdesign. For et par måneder siden skulle jeg endre litt på designet, men fikk det ikke helt til, og det ble mye surr (selvfølgelig endte du opp med å ødelegge, du skjønner jo ingenting!!!).

Dette tok jeg ikke spesielt lett, og begynte å banke opp meg selv. Jeg gråt, ble flyforbannet på meg selv, og inni meg skrek det at jeg ikke skjønte noenting. (Hvem har fått deg på tanken om at du kan klare å holde på med en blogg?? Det er jo helt latterlig! Jeg LER av deg!! Det er igrunn bare å gi opp nå, før du dummer deg ut enda mer!)

I mine tanker burde jeg klare det uten noen former for opplæring, uten noen hjelp (det er en skam å spørre). Jeg burde klare og vite alt, for i mitt hode er det det som er normalt! I mitt hode trenger ingen andre hjelp til noenting, mens jeg trenger hjelp til alt.

Bakgrunnen for dette karaktertrekket er ganske enkelt at vi ikke har noen referanseramme når det gjelder hvordan det er å leve i et normalt hjem. Vi har heller ingen referanseramme når det gjelder hva man har lov til å si og føle. Under normale omstendigheter behøver man ikke gå på nåler hele tiden, og man behøver heller ikke stille spørsmål ved eller undertrykke sine følelser. Vi som vokste opp med alkoholikerforeldre, gjorde det, og om vi torde ta opp alkoholismen som et problem ble vi møtt med at vi overdrev og var utakknemlige. Det er derfor mange av oss har blitt så forvirret.

Vi vokste opp i et miljø hvor vi ikke visste hva vi skulle føle, eller hvilken reaksjon på opplevelsene våre som var riktige, derfor måtte vi gjette oss fram til hva som var normalt.

<3 <3 <3


Photobucket

 

Lav selvfølelse hos barn av alkoholikere

Som jeg skrev i dette innlegget med facts, er det vanskelig å anslå hvor mange barn som vokser opp med en alkoholiker. Det antas at tallet er oppimot 100 000, men mørketallene er nok skyhøye.

Å være pårørende til en alkoholiker er som å kjøre berg og dalbane. Den edru voksne i hjemmet til barnet kan velge mellom å forsøke stoppe det hele, eller å hekte seg av i fart. Barna kan ikke velge?

Barna må kjøre karusellen enten de vil eller ikke!

Felles for de er at de tidlig må lære seg å leve med brutte løfter og benektelser, og ofte kan de ende opp med ha ansvaret for både seg selv og den voksne.

For noen kan den tøffe oppveksten gjøre barna sterkere; de får brukt opplevelsene sine på en positiv måte både for seg selv og andre, men flertallet lider dessverre så mye under oppveksten at de får sår som vanskelig kan heles. Mangelen på nærhet og omsorg, skuffelsen og ikke minst fortvilelsen vil sette dype spor, og de vil kanskje måtte leve med dette også lenge etter at de har flyttet ut.

Det er ikke bare familien alkoholismen går utover, men også venner og ikke minst arbeidsgiver. Familien blir manipulert til å komme med unnskyldninger og dekke over for alkoholikeren. De tror på alkoholikerens løfter om å bli tørrlagt, fordi de så gjerne vil tro på det. Uten at de er klar over det sitter de fast i alkoholismens nett. (Dette kalles for medavhengighet og et mer utdypende innlegg om dette kommer siden.)

Det kan skje at slektninger og venner begynner å trekke seg unna alkoholikeren og dennes familie. Dersom familiemedlemmene så blir stående alene uten hjelp, blir de trukket lengre og lengre inn i sykdommens konsekvenser og de blir selv følelsesmessig syke.

Photobucket

Det finnes ikke lenger tvil om at barna blir påvirket under alkoholisme, og selv om disse problemene kan komme til uttrykk i forskjellige typer atferd, ser det ut til at alle barna lider av lav selvfølelse.

Faktorer som spiller inn på selvfølelsen kan kort beskrives som ?foreldrekjærlighet?, ?klart satte grenser? og ?respektfull behandling?. Det finnes mye litteratur som hevder at disse tilstandene er mangelfulle eller fraværende i alkoholikerhjem, og jeg kan selv skrive under på at disse faktorene var mangelfulle og veldig forvirrende da jeg vokste opp med mine alkoholikere.

I familier hvor kun den ene forelderen drikker, vil den edru forelderen ha en atferd sterkt preget av alkoholikeren, og det blir lite følelsesmessige energi tilbake til å dekke behovene til barna. Den av foreldrene som drikker er naturligvis påvirket av alkoholens kjemi og kan oppleve blant annet ?jegsplitting? (les mer om dette her). Det er helt klart at dette oppleves som forvirrende for barnet.

Barna blir ofre for familiens sykdom - alkoholismen.

<3 <3 <3

(Fakta er hentet fra boken Voksne barn av alkoholikere - Janet G. Woititz.)

Efaringer som voksent barn av alkoholikere - SNAKK om det!

Da har jeg skrevet noen innlegg med fakta om alkoholisme, og tenkte det kanskje var tid for å skrive et innlegg om hvordan jeg kjenner problemet igjen i det jeg har skrevet hittil...

I løpet av årene jeg har bodd i Oslo, har jeg bodd litt rundt. Et år bodde jeg i en leilighet hvor faktisk så mange som 4 av 5 leieboere var barn av alkoholikere. Da kom det veldig overraskende på meg, men nå ser jeg det så tydelig...

De fleste familier har en eller flere i familien med et rusproblem. Alkoholisme har blitt en vanlig lidelse - lik diabetes og astma. Allikevel er ikke dette noe det snakkes høyt om. Det provoserer meg, for å være helt ærlig. Hvorfor kan man ikke snakke om vonde ting? Hvorfor kan man ikke snakke om naboen, om man tror at naboen har det vanskelig? Og hvorfor prøver man ikke da å hjelpe naboen? Hvorfor skal det være sånn i Norge, at enhver kun skal passe på seg selv og sine ting... ? Det er så mange barn som lider under at vi skal være så j**** private og forsiktige hele tiden...

Begge mine foreldre har hatt et alkoholmisbruk. Etter som årene har gått - ser jeg jo at mange visste om misbruket, men ingen gjorde et helhjertet forsøk på å bedre tilværelsen. Greit, det er ikke mye man kan gjøre før vedkommende som har et misbruk, innser det faktumet selv... Men noen kunne kanskje vært der for meg... ? Vært der, stått sammen med meg, hjulpet meg litt i kampen... ? Vært en trygg voksenperson for meg...

Det er ikke hyggelig å være et lite barn sammen med fulle voksne som krangler... Det er faktisk ikke det... De voksne som var rundt meg når jeg var liten... Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor lot de meg gjenoppleve dette levenet gang på gang på gang?...

Jeg er ikke bitter... Jeg finnes ikke bitter! Men det er sårt å sitte her, og vite at jeg kanskje kunne vært foruten mine helseproblemer i dag, om bare noen hadde sett meg den gangen. Jeg husker at legen min anbefalte meg å snakke med noen... Men jeg var jo for liten til å skjønne at jeg trengte det da... Jeg merket jo ikke at dette her (among other things...) hadde satt sine tydelige spor i meg før jeg var 23 år - og da i form av panikkanfall.

I innlegget "Hvorfor blir man alkoholiker?" skrev jeg at "i et misbruker-hjem, vokser det ofte nye misbrukere frem"... I min familie kan jeg vel delvis skrive under på det... Min morfar hadde visstnok et alkoholproblem, og for å være helt ærlig, har vel jeg også delvis hatt det selv... Hverfall per definisjonen jeg skrev i dette innlegget.

Det har vært standard for de fleste gangene jeg har drukket, at jeg har mistet kontrollen. Jeg har gjort mye jeg ellers ikke ville ha gjort, jeg har hatt mine runder med black outs og fylleangst og jeg har kjent på abstinenser. Det året jeg ble sammen med kjæresten min, var jeg igrunn på vei i veldig feil retning.. Det var fest flere ganger i uken... Jeg begynte å bry meg mindre om konsekvenser, og mer om hvor bra jeg følte meg hver gang jeg drakk, alle de kule menneskene jeg møtte (de fleste med sine traumer i bagasjen - lik meg selv) og hvor hjemme jeg følte meg.

Jeg husker jeg nevnte det for noen på den tiden, at jeg lurte litt på om jeg hadde et form for alkoholproblem... Stort sett fikk jeg til svar at "du er jo student, alle drikker mye da"... Jeg følte det fremdeles som et alkoholproblem, men siden det ikke gikk utover andre enn meg selv - fortsatte jeg i samme spor. Det var jo alltid så gøy å feste! Selv om konsekvensene ofte var av det leie slaget - var jeg ikke sterk nok til å stå i mot gledene og selvtilliten det også ga meg... Jeg hadde jo aldri angst når jeg drakk, jeg ble tøffere enn toget. Jeg følte friheten...

Det er ikke lett å skulle stå i mot rusmidler - slik som mange uvitende ofte tror... Det er ikke barebare "å la være å ta det".. Eller jo, forsåvidt - til et visst punkt, men når kreftene inni deg virkelig vil noe, når de først setter i gang - da har man plutselig ikke mye å stille opp med...

Jeg kom riktignok aldri dithen at jeg ble fysisk avhengig... Jeg startet aldri å drikke alkohol som det første om morgenen (eller jo, når jeg tenker meg om har jeg jo gjort det en del ganger, men det var aldri med den hensikt å fordøyve abstinensene - det var aldri sånn at jeg måtte det), men et alkoholmisbruk det har jeg nok hatt.

Pappa var mest en periodedranker... Med det mener jeg at det kunne gå en stund mellom de gangene han hadde sine "perioder" hvor han bare ble borte, og drakk over flere dager. Mens mamma hadde et mer "hyppig problem"... Jeg husker ikke riktig hvordan tingene var, så jeg velger å ikke gå mer inn på det riktig enda...

Jeg kjenner veldig godt igjen det jeg har skrevet om misbrukeres forsvarsstrategier i dette innlegget her... Mamma hadde en tydelig jegsplitting. Herregud, som hun har nektet for at hun har vært full... Hun har vært så bøtte-drita og løyet meg opp i ansiktet; "jeg er bare litt trøtt". Hva gjør man da? Når man hele tiden får høre at det du ser rett foran deg - med dine egne øyne - er feil... Jo, man tviler på seg selv og sin dømmekraft, for tanken om at omsorgspersonene lyver er for vanskelig å takle...

<3 <3 <3

Har jeg virkelig svømt rundt i din mage?

Har jeg virkelig svømt rundt i din mage? Har vi vært nær hverandre? Er vi like?

Hvorfor har vi kommet så langt fra hverandre? Hvorfor føler jeg ikke kjærlighet til deg? Hvorfor føler jeg ikke din kjærlighet til meg? Har vi i det hele tatt sett på hverandre med kjærlighet? Er det mulig for oss å komme nær hverandre igjen?

Jeg klarer ikke å beskrive mine følelser for deg... Jeg veit ikke lenger hva jeg føler for deg. Det har vært så altfor mye mellom oss... Eller det er så altfor lite mellom oss... Du har spilt dine roller for meg, jeg har spilt mine. Alt har vært iscenesatt, så lite virkelig... så langt i fra ekte..

Hvordan skal det være å ha en mamma? Hvilke følelser skal være tilstede?

Skal det være glede? Skal det være sorg? Sinne? Jeg føler ingen av delene... Jeg føler ingenting... Det gjør meg vondt.. Det gjør meg fortvilet... Om jeg bare kunne følt noe... hva som helst... bare hatt én følelse for deg... én følelse som jeg kunne beskrive... Men det er ingen... Ikke engang minnet om hva jeg har følt for deg er der...

Du har kalt meg bortskjemt... Jeg har prøvd å finne ut av hvorfor... Om du tenker på den gangen jeg var syk og hjemme fra skolen, og du kom hjem fra jobb med en dukke til meg, så ja... ja, jeg har vært bortskjemt. Om du tenker på de gangene du har sneket en 500-lapp ned i lommen min, for at ikke samboeren din skulle se at jeg fikk penger, så har du rett... Kanskje tenker du på all røyken jeg fikk av deg mens jeg røyket, om det er med i beregningen, så må jeg også si meg enig... Jeg har nok vært veldig bortskjemt... Men mamma... Jeg ba deg aldri om disse tingene... Det er ikke det jeg ønsket av deg! Ga du meg ikke disse tingene for å dekke over din egen samvittighet? Kan man ikke da si at du, av egne egoistiske grunner, skjemte meg bort... ?

I mine øyne, har du vært bortskjemt... Bortsett fra en kort periode på ungdomsskolen, har ikke jeg alltid stilt opp for deg? Har ikke jeg alltid vært den du kan lene deg på? Har ikke jeg alltid gitt deg betingelsesløs kjærlighet?

Det er det jeg har ønsket av deg, mamma! Men jeg følte aldri det...Jeg følte aldri at jeg kunne være meg selv rundt deg. Ja, jeg har vist deg sinne, og ja, jeg har vist mine tårer... men det har alltid vært jeg som har måttet komme med halen mellom beina og be om unnskyldning. Jeg har alltid måttet be om unnskyldning for følelsene mine... Du ba meg kanskje aldri om det, men redselen for at du skulle gjøre noe dumt, fikk meg til det... Samvittigheten du har gitt meg, fikk meg til det...

Det vondeste, er at du ikke har sett det engang... Du har aldri sett meg...


Ny kategori - Voksne barn av alkoholikere

I går var jeg på Deichmanske bibliotek for å se etter en bok psykologen min har anbefalt meg...: "Ut av de voksnes grep" - Susan Forward & Craig Buck! Dette er en bok med konkrete atferdsteknikker som gjør at barn av "helsefarlige" foreldre kan gjenvinne selvrespekten og kontrollen over eget liv.

Photobucket

(Bildet er linket)

Da jeg uansett var der nede, så ba jeg bibliotekaren om å finne noen flere bøker om akkurat dette emnet, men det var ikke mye å finne (foruten noen få bøker skrevet på 90-tallet). Det har ikke blitt skrevet så mye om dette feltet, og det er synd, for det er så utrolig mange barn som lever under alkoholmisbruk, og det er like mange voksne som sliter med skadene de ble påført som barn av alkoholikere.

Det jeg begynte å tenke på da var dette ønsket mitt om å lage en egen kategori om "Voksne barn av alkoholikere", for det trengs virkelig å snakkes mer om! De uskyldige barna trenger at dette blir snakket HØYT om! Dette skal ikke skjules lenger, dette problemet må fram i lyset. Vi som har blitt "voksne barn" trenger også dette...

Tankene jeg har per nå om denne nye kategorien er hvertfall å beskrive hvilke emosjonelle skader tidligere barn av alkoholikere får, jeg vil også beskrive og, forhåpentligvis, bearbeide noen av mine egne erfaringer på dette feltet... løgnene, skammen, frykten, ansvaret, mangelen på selvfølelse, mangelen på selvstendighet...

Medavhengighet er et sentralt begrep som jeg vil forklare, og jeg vil også se hva jeg finner av lenker og internettsider jeg kan henvise videre til...

Det vil nok ta en liten stund før kategorien blir "oppe og går", men da har jeg hvertfall svart på hvitt fått skrevet det ned.. så nå er det ingen vei tilbake for min del!

Photobucket

(Bildet er linket)

ThisISmeThen

ThisISmeThen

27, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits