Og sånn går nu dagan

Jeg prøver meg...


På fredag var jeg endelig "klar" for litt sosial hygge - hjemme hos meg selv.

Jeg lagde tunfisk-taco-pizza (ja, det er faktisk veldig godt ;o) og blåbærmuffins til en venninne. Det var veldig hyggelig å se henne igjen, og det var veldig hyggelig å gjøre "vår greie" igjen. Vi så serier, snakket om jenteting, drakk øl, ja - og så spiste vi tunfisk-taco-pizza :-D

"Vår greie"
<3

Enda jeg har lyst til å la det være med det at det var veldig hyggelig... Så kommer det vel ikke som noen bombe, at det ikke lar seg gjøre. For det var også veldig kaotisk - innvendig... Paranoia, redsel, nedtrykking, usikkerhet, sorg... Mange deler som hadde sitt å si, om hvordan det skulle være for meg å være sammen med venninnen min, og ikke minst hvordan det var for henne å være med meg. Det er sånn det oppleves. Det skal liksom ikke være enkelt...

Det må være innviklet og komplisert.
Det skal alltid gjøres så himla vanskelig.

Diskusjoner, bemerkninger og analyseringer... Det kan sjeldent bare være det det er; et møte mellom to venninner. Enkelt og greit.

Jeg prøver å fokusere på det gode ved møtet; jeg var sosial, jeg var sammen med en som betyr mye for meg - en jeg ønsker å beholde i livet mitt. Jeg utfordret noiaen i forhold til å lage mat til noen (selv om pizzaen egentlig ikke teller her, fordi vi har laget den så mange ganger sammen... men muffinsene iaff).

Lørdagen hadde venninnen min og jeg avtalt at vi skulle møtes i byen, men den gikk ikke den... Lørdagen ble tilbrakt med smerter i hodet og kropp...

Sosial hygge TO DAGER PÅ RAD... Det er vel for mye å be om. Det var ikke nevneverdig bedre på søndag, men kom meg likevel ut på en liten tur sammen med kjæresten.

 

Mandagen var den fysiske formen levbar igjen, så jeg utfordret "farene"...

Jeg var fast bestemt på å treffe noen, og at jeg skulle ut i "det offentlige" rom. Det var altfor lenge siden sist, og det er viktig å ikke styrke hjernens oppfatning av at disse tingene er farlige... Derfor - oppsøke "farene", og vise hjernen at det går bra.

Enda dette er en "nyere" venninne, så var delene faktisk roligere denne gangen... (?????)

Hadde jeg enda skjønt dette uforutsigbare systemet...

Tirsdagen følte jeg igjen veldig på smertene i kroppen og hodet... Så foruten samtale med psykologen var jeg bare hjemme...

 

Smertene har enda ikke gitt seg, så jeg er hjemme i dag også. Jeg bestemte meg likevel for å ta en liten tur ut alene, så jeg gikk på butikken og kjøpte kaffe. For å presse det litt -valgte jeg ikke den nærmeste butikken...

+ i margen og stjerne i boka!

Det var masete i hodet, men det gikk greit...

Så nå har jeg lyst til å tenke at jeg har utfordret meg selv, og at jeg har vært flink. Tenke på det jeg har fått til på en uke -fremfor alt jeg ikke får til. Tenke på de jeg har tatt kontakt med -fremfor de jeg skyver unna...

Jeg ønsker meg en god samvittighet, for jeg har uansett nok på agendaen resten av denne uken...

I morgen skal jeg på informasjonsmøte på NAV angående AAP. Kjæresten er selvfølgelig med, men jeg kan ikke si at det er særlig lystbetont av den grunn.

Det er nytt -og det er skummelt. Det er hjelp -og det er vanskelig.

Selv om det ikke er så enkelt, prøver jeg selvfølgelig å holde fokuset andre steder... Trygge delene. Trygge meg selv. Overbevise alle om at dette er noe jeg fortjener, og dette er noe jeg har krav på. Skal jeg kunne gjøre nytte for meg ute i samfunnet, skal jeg kunne klare meg selv på et tidspunkt -er dette noe jeg må i gjennom... Jeg trenger det, og det skal gå bra.

Det er ikke så farlig...

Til helgen skal jeg jobbe, og så er det i gang med en ny uke... Forhåpentligvis klarer jeg fortsette med relasjonsutfordringene da.

<3 <3 <3

 

2day in therapy.


Den første psykologtimen i det nye året, gikk over all forventning. Det gikk ikke bare greit, eller "O.K." - men det var faktisk veldig hyggelig å se henne igjen :o)

Til tross for alt oppstyret som var i går, hvor både den redde og den paranoide delen hylte om kapp - alt for å få meg til å la være å møte opp, var det ikke noe problem å komme seg avgårde i dag...

Med fare for å si noe altfor positivt om meg selv her, så tror jeg faktisk at jeg klarte å trygge de i går. Jeg tror at jeg klarte å berolige delene - jeg prøvde i hvert fall, og i dag har jeg merket svært lite til dem. De lot meg til og med ta styringen hos psykologen, og det er så BRA! Det er så mye enklere å være i samtale da, når jeg er alene mener jeg... Da kan jeg fortelle det sånn det er, og sånn det oppleves for meg. Jeg kan være ærlig, fornuftig og reflektert, og jeg føler i det hele tatt at jeg får mye mer ut av timen.

Så... Fire tomler opp i dag, kanskje?!

For det meste gikk vi i gjennom praktiske ting.

Jeg kunne fortelle om ÅRETS JULEGAVE, som er at det endelig har blitt fattet vedtak om arbeidsavklaringspenger. Halleluja - det har tynget på skuldrene i lang tid nå, og endelig er det i boks.

Det er langt i fra en enkel prosedyre å skulle søke disse pengene. Det har vært styr fram og tilbake... Dessuten er det en tung avgjørelse... Det å skulle akseptere at man er for syk til å jobbe, at man er så syk at man trenger økonomisk hjelp... (Altså, jeg er da ikke S Y K!)... Dét tar tid å akseptere, noe som medfører at det tar tid å få i orden.

Men nå er det i boks, sånn jeg har forstått det.

 Photobucket

 

En annen ting vi snakket om var videre forløp dette året... Hun spurte hvilke tanker jeg har gjort meg rundt studiene, og jeg svarte som sant var, at det er en vanskelig tanke, og at jeg prøver å tenke minst mulig på det. Da sa hun at det var viktig å tørre å kjenne på tanken - og ikke stenge den ute... Da vil jeg bare skape en større frykt, og den er jeg med på... Det er logisk.

Det jeg har igjen av sykepleiestudiet er 1 kirurgisk praksis a 8 uker, 1 medisinsk praksis a 10 uker, siste del av sykdomslæreeksamen, samt innlevering av bachelor.

Jeg sa til henne at jeg håpet at det kanskje var mulig å gjøre én av disse tingene. Det så hun som en god mulighet, for som hun påpekte; mennesker med traumebakgrunn har lavere toleranse for stress... Og min toleranse for stress er ikke spesielt god. Min håndtering av stress - heller ikke noe å skryte av. Så kanskje blir gjennomføring av en praksisperiode et mål for 2012.


Jeg vil selvfølgelig, men kjenner at tanken må tygges 573 ganger til før jeg kan ta en endelig avgjørelse.

 

De siste 10 minuttene snakket vi såvidt om julen... Hun spurte hvordan det hadde gått med "en annerledes jul".

Jeg fortalte henne at det var en rolig og hyggelig jul sammen med broren min, men at det var en påkjenning å ha han så nær over så mange dager. Det var liksom ingen måte for meg å utagere på - ei heller tid og sted. Jeg måtte gjøre som forventet, spise som forventet... Holde meg i skinnet. Og det eskalerte - det samme gjorde samvittigheten og selvfølelsen.

Nevnte også kjæresten min sin skuffelse over at jeg ikke hadde sett filmene han hadde kjøpt til meg, hvor min respons var at broren min hadde lyst til å se andre ting... Kjærestens reaksjon var at jeg ikke måtte la broren min "kjøre over meg".

Det er nok ikke broren min sin mening, så jeg forklarte sånn jeg følte det, at jeg havnet tilbake til gamle mønstre. Jeg lar bare andre styre som de vil - sparer meg selv for valg, diskusjoner, konfrontasjoner og dårlig stemning (Jeg er Nobody - uten at noen merker det).

Kjæresten min er dette veldig bevisst, så sammen med han får jeg øvd mye på å ta egne valg. Finne meg selv Og...

- Øvelse gjør mester.

 

Før jeg gikk ut døren fikk jeg til og med bedt henne skrive opp at vi må snakke litt om nyttårsaften neste uke. Snakk om å ha tingene på greip :o) 

Kort fortalt har jeg skjønt at nyttårsaften ikke helt er årets dag for meg. Jeg jobbet i år, sammen med kjæresten (i en tilrettelagt bolig). Til tross for at jeg hadde en hodepine av den verste sorten den dagen, hadde jeg det veldig koselig, tror jeg. Jeg stengte hodepinen ute så godt jeg kunne, og spiste god middag sammen med gode mennesker. Et pluss for penger spart, og penger tjent.

Da vi kom hjem igjen ble det verre... Både hodepinen og resten av systemet. Det var en veldig rar kveld, og jeg husker veldig lite. Jeg veit at jeg kastet opp, og at en av delene er livredd raketter og alt smellet.

Jeg fikk flashbacks fra forrige nyttårsaften... Flashbacks av at jeg hadde vært veldig dårlig. Så jeg spurte kjæresten min, og det stemte... Jeg var visst veldig dårlig i fjor også, og umulig å få kontakt med. Så det er nok noe som ligger i årsskifte.

Jeg har nok ikke de beste erfaringene fra barndommens nyttårsfeiringer.

 

 Photobucket

Hodet glemmer - kroppen husker.
<3 <3 <3

 

En annerledes jul

(Skrevet tirsdag...)

Aller først: I dag har jeg vært hos psykologen... Finally! Kjæresten fulgte meg ned, så på den måten var det tryggere, og ikke minst, vanskeligere å slippe unna.

Jeg er glad for at jeg endelig var der. Jeg tror det var bra å få satt ord på litt... ting...  Vi skal flytte timen til litt senere utpå dagen - sånn at om det blir vanskelig å komme seg avgårde, så har jeg lengre tid til å trygge de som trenger det...Det blir bra - satser på det!

I år (som i fjor) har jeg vært veldig opptatt av å lage julen til noe eget.

Lage nye juleminner.

Lage julen til noe man kan glede seg til hvert år. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om det, og kanskje ta noen bilder. Meeen - det ska'kke værra lett, veit dere.

Julen er i gang for fullt i hvert fall. De siste dagene har kjæresten og jeg hatt Harry Potter - maraton... Vi har kjøpt blueray-boksen, og i romjulen, så skal jeg se de alle sammen én gang til.

I går var julaftenen vår for i år. Vi hadde en skikkelig kosedag - med effektiv handling av de siste julegavene, og en nydelig lunsj ute. Vi drakk julebrus og spiste klementiner, hørte julemusikk, pakket inn julegaver og utvekslet våre julegaver til hverandre.

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg åpnet min. Jeg er nå blitt eier av en helt perfekt Samsung Galaxy sII :-D  Jeg har ønsket meg den i ett år snart, og er storfornøyd. Min kjære ....  stilte (noe motvillig) opp, til en aldri så liten fotoshoot... Noe sjenert er han likevel, så dere får ikke se mye av han...

 Photobucket

 

Kjæresten min reiser hjem for julen på torsdag. Egentlig skulle jeg være med, men vi fant ut av det kanskje var greiest om jeg ble igjen. At det var lurt å ta et valg - kun basert på hva som ville være minst stress for meg.

Det burde ikke være så vanskelig å ta det valget, men dét var det. Det er vanskelig å måtte fortelle foreldrene sine at man ikke kommer hjem til jul... Spesielt når grunnen er at det er det som er det beste for meg. Og det er vanskelig å ta valget om å ikke reise til svigers i jula, da man har sitt fineste juleminne noensinne, fra det året man var der.

 

Julemorgenen for to år siden, husker jeg som om det var i går... Jeg våknet av at noen prøvde å være veldig stille inne på soverommet, og i øyekroken så jeg TO julestrømper bli hengt opp på skapdørene. Jeg torde knapt tenke tanken ... Men kunne det virkelig være... ? At én av de var til meg?

Jeg lå musestille, fordi jeg ville ikke ødelegge gleden hun hadde av å overraske oss... Men straks hun var ute av døren, vekte jeg kjæresten min. Og tanken jeg tenkte stemte; den ene julestrømpen var til meg, og den var overfylt(!) Alle pakkene hadde ikke fått plass oppi strømpen engang, så noen lå på gulvet ved siden av.

Strømpen inneholdt (ironisk nok) lekre knestrømper, interiørblad, godteri, en juletekopp med hjerte på... Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Hun visste akkurat hva jeg likte. Kjæresten min hadde også fått en juletekopp - så vi hadde hver vår. Også fikk han Lucky Luke-julehefte og godteri... Også fikk vi kaffe på sengen, og vi lå lenge og bare koste oss blant alle putene - i hennes store og myke seng!

Det var som våkne opp i himmelen.

Jeg kommer heller aldri til å glemme roen da jeg stod opp... Jeg tuslet barbeint ut i stua, og et pyntet juletre lyste opp stuen... Det luktet kaffe og klementiner, og verdens skjønneste svigermor satt i hjørnet av sofaen. Hun hadde morgenkåpe og ullsokker på. Over seg hadde hun et ullpledd. I den ene hånden hadde hun en stor kaffekopp som det røyk av, og i den andre hadde hun avisen. Hun så ut som engel, og det var bare så fredelig og ...fint.

 Photobucket

(Advents"brettet" mitt med lavendel-lys og namnam-jule-nam-brusen)

 

I år skal julen feires her. Hjemme. Sammen med storebroren min. Vi skal ha dyna på stua, se masse filmer, gå turer i marka... Vi skal rett og slett bare ta én dag av gangen. Gjøre det vi har lyst til, når vi har lyst til det.

Juleantrekket er den mykeste joggedressen.

Jeg gleder meg veldig! Men jeg kjenner også på at det er vanskelig å skulle ha han så nærme. Eller tett innpå, over flere dager. Jeg har ingen god forklaring til hvorfor... Han er  v e r d e n s   b e s t e   b r o r.  Men så er det jo litt sånn med relasjoner generelt for meg... Det til side... Så tror jeg vi skal få det kjempekoselig.

Jeg gleder meg til - og håper jeg klarer, å tilbringe en del tid her inne også. Jeg har blant annet mange ting jeg lenge har ønsket å vise dere. Ting vi har kjøpt i det siste, og ting som er gamle. Ting som betyr mye, og som gir glede...

Det er viktig å omringe seg med ting som gjør en glad, eller som gir gode minner - og ikke det motsatte. Spre glede rundt seg, og man finner det inni seg. - Det tror jeg på!!

Ofte kan det lille glimtet av det vonde minnet, fremkalle den største sorgen. Den svake lukten av noe, kan eksplodere til det verste minnet. For meg gjelder dette også den andre veien; De små gledene er ofte de absolutt største.

Nå skriver jeg meg helt bort her, men...

Jeg håper dere har glede rundt dere, uansett hvor dere er i julen.
Hvordan skal dere tilbringe dagene fremover?

<3 <3 <3

Those past few days...

Dette innlegget skal til psykologen min - som mail... Vi ble enig om det i går. Det er visst lenge siden jeg har vært der... I følge boken min har jeg ikke vært der siden starten av november. Muligens jeg ikke var der da heller, for jeg innbiller meg at psykologen sa noe om det...

Jeg klarer ikke finne ordene til hvorfor jeg ikke kom meg avgårde i går. Jeg skulle jo... Jeg stod opp 08.10, og gikk i dusjen... Men da jeg gikk ut av dusjen, og sjekket klokken, var den plutselig blitt 09.00 (det er ikke uvanlig at jeg faller ut, og "mister tid" i dusjen...), og det var helt uaktuelt å dra til timen.

Jeg setter meg i sofaen med mobilen, og prøver å formulere en melding til psykologen... Noe som selvfølgelig tok tid, og jeg ble avbrutt av at h*n ringte. Alt gikk i spinn. Det ble kaos inni meg; ville ikke ta telefonen, turte ikke ta telefonen, sinne mot h*n - mot meg selv... Dårlig samvittighet, oppgitthet, frustrasjon... DET ER VIKTIG Å TA DEN TELEFONEN!!! 

Plutselig hadde jeg tatt telefonen. Plutselig var h*n i den andre enden...

Jeg husker ikke mye av samtalen, men det var viktig at jeg kom neste gang, og jeg har skrevet ned timer for de neste ukene i boken min. Forhåpentligvis er det ingen deler som setter seg på bakbena. Jeg betaler tross alt for disse timene, selv om jeg ikke er der, så det er bare tøys å ikke skulle dra - sånn i siste liten.

Etter vi hadde lagt på, følte jeg på seieren...  Jeg hadde tatt telefonen, hun hadde ikke vært sint, og det var ny sjanse neste tirsdag. Det var ikke helt trygt, men skuldrene var noe lettere. Resten av dagen gikk med til Disney, barne-tv og bamser. Jeg var preget av sjenanse visstnok (i følge kjæresten)... Gjemte meg mye og var veldig flau.

 

Det var hektisk i forrige uke. Jeg var i hjembyen et par dager, noe som alltid setter i gang mye hos meg. Pappa både hentet og kjørte meg hjem igjen, hadde jeg måtte ta buss, hadde det ikke blitt noe av. Men jeg måtte avgårde, for jeg måtte til GUkontroll.Det finnes ikke noe verre, men jeg overlevde ;o)

I boken min har jeg skrevet om mareritt, og et notat om at det er mer avslappende for meg å være anspent, enn å være avslappet. Det å slappe av... Det stresser meg. Jeg kom hjem dagen før jeg skulle videre til Liverpool. Da var det pakking og henting av medisiner som stod på planen, for flyet gikk tidlig neste morgen. Noe slitsomt var det. Følelsene og tilværelsen vekslet helt enormt.

Vanskelig å forholde seg til. Både for meg, og for kjæresten.

I forrige innlegg nevnte jeg hvor vanskelig det var å måtte få beroligende. Både fordi det ikke er lov, og fordi jeg ikke vil... Og da det var Sobril som var forskrevet, satt jeg pal foran pcen for å lese om erfaringer og alt annet jeg kunne komme over. Det var et nederlag, og det ga dårlig samvittighet... Enda det var nødvendig. Sobril var liksom det verste.

 

Det jeg har å si om Sobril, er at det rett og slett reddet turen, og ikke minst reddet det jobbingen på mandag kveld. Den siste måneden har jeg hatt to sykemeldinger, samt en egenmelding tror jeg, og hadde jeg ikke hatt Sobril liggende, hadde det kommet en egenmelding på nå også - det er jeg sikker på. I morgen har jeg dagvakt, og da skal jeg diskutere dette med sjefen.

Sånn jeg føler det - hjalp den meg med å fokusere på det utenfor meg,
fremfor all diskuteringen som konstant foregår inni meg.

Samt at det er en stor trygghet å ha den tilgjengelig.

På lørdagen, når vi skulle avgårde på fotballkampen, låste jeg meg riktignok inne på badet. Uten å utbrodere dette noe mer, var det så vidt jeg ble med på kampen... Men o' heaven så glad jeg er for at jeg klarte å ta meg sammen. Jeg storkoste meg - i en altfor stor keeperdrakt, og med lag-skjerfet og greier. Jeg var kjempeengasjert!

Jeg handlet både julegaver og gleder til meg selv. Beatles-touren på søndag utgikk. Rett og slett for å være føre var - unngå stress. Men vi skal tilbake til Liverpool, så det blir noe av - en annen gang.

 

Ellers, så har jeg endelig fått melding om vedtak i forhold til NAV. Det ser ut til at det ikke blir noe mer problem, og fram og tilbake der - og det gleder meg helt vanvittig. Det har vært en stort stressmoment, og vil nok fremdeles være det en liten stund til - med møter og diverse... Men når arbeidsavklaringspengene er i boks... Jeg har ikke ord engang...

Det siste jeg ser som nødvendig å nevne her, er at julen i år, blir feiret hjemme i leiligheten min - enten det blir alene eller sammen med broren min. Jeg vil skrive et innlegg om følelsene rundt dette litt seinere... Men dette er allerede så langt, og det blir så uoversiktlig å skrive om det her...

Dett var dett!

<3 <3 <3

Det handler egentlig om en tunell.

Det er så mye inni meg, som trenger å komme ut. Det er så mye jeg ønsker å sette ord på. Eller nei, det er nettopp det... Det er så mye jeg trenger å sette mer enn ord på, det er mye jeg trenger å skrive setninger om - ikke bare ord.

Ikke bare ord, setninger, og korte avsnitt i bøkene mine. 

Når jeg leser i gjennom det som er skrevet i bøkene skjønner jeg at det er mye jeg trenger å reflektere over. Det er mye å gå igjennom... Jeg har mange spørsmål som jeg ikke rekker å søke svar på... Og.. jeg føler at jeg trenger svarene. Det er viktig at jeg får svarene, for jeg veit ikke hvor mye lenger det kan fortsette sånn her.

Men jeg har ikke tid... Eller... Mange vil vel kanskje si at jeg har allverdens med tid. - Jeg jobber ikke spesielt mye, og jeg er ikke overdrevent sosial heller. Jeg er jo mye hjemme...Men...

Det føles som om tiden ikke er helt med meg...

Photobucket 

 

I dag er 1. fridagen etter 4 dager jobbing på rad. 4 dager(!)... Og jeg veit at det er for mye. Jeg veit at med jobbingen som foregår på innsiden - tilsvarer 4 dager det samme som 8 dager jobbing i uka... Jeg er 1 dag i underskudd. Noe som sier meg at følelsen min stemmer.

Tiden er ikke helt med meg.
Jeg er bak den, eller foran den -
stort sett - hele tiden.

Det er mye jeg må gjøre hjemme. Da tenker jeg ikke bare på vanlig husarbeid, men gjøremål som fornuften min sier at strengt talt ikke er nødvendig. Men jeg må gjøre det, for å ikke bli stressa. For å roe ned ting på innsiden... Gjøremål som kanskje kan karakteriseres som "tvangstanker". Eller jeg veit ikke, jeg... Men disse tingene tar mye tid. Og får jeg ikke gjort det, blir jeg i hvertfall veldig stresset... (enkelt forklart)  Og jeg føler at jeg "henger etter".

Jeg har med andre ord alltid mye å ta igjen, for jeg rekker aldri alt.

Samvittigheten er aldri ren, uansett. Ikke så lenge det er jeg som har kontrollen i hvert fall. Og med dette mener jeg ikke å klage, absolutt ikke. Det er stress - men stress kan jeg.

Men når det kommer til bloggingen, som jeg føler at jeg har veldig godt av - på så mange måter, så er det kjedelig at tiden ikke strekker til...

For det er her jeg ofte tar meg tiden.

~ ~ ~

Det er, som nevnt, så ufattelig mye jeg trenger og burde skrive om... Men så hadde jeg fått en anonym kommentar til innlegget med tunellen, som satte meg helt ut. Jeg så den for et par dager siden (og jeg mener ikke med dette at vedkommende skal ha dårlig samvittighet - absolutt ikke, for det er ikke nødvendig), men den skapte mye uro hos meg.

Jeg klarte ikke svare til den.

Jeg fikk dårlig samvittighet, fordi jeg fikk høre at jeg tydelig hadde opprørt vedkommende. Overbevisninger om at kommentaren hadde underliggende betydninger raste også i meg. Og jeg har måttet stå i mot overbevisninger om at den er skrevet av den ene eller den andre, som kjenner meg utenifra (og som "snik-leser").

Jeg har ikke blitt overbevist enda.

Men jeg har heller ikke motbevisninger for alt... Sånn er det stort sett alltid med overbevisningene... Jeg kan aldri utelukke at det stemmer/ikke stemmer - fordi det alltid handler om noe som kan være fakta. Jeg må bare... Godta.

Tilbake til den anonyme kommentaren. I dag klarte jeg å ta meg sammen. *kremt* Jeg spurte kjæresten min om han kunne hjelpe meg med å bryte ned "problemstillingene", og ikke minst si om jeg ville kunne såre vedkommende med det jeg skrev eller gjøre vedkommende opprørt. Han klarte det nesten... (for helt sikker kan man aldri være)

Han klarte i hvert fall å få meg til å formulere en svar.

Da jeg så var ferdig med svaret innså jeg at jeg ville ha det med i et innlegg i stedet, og det var definitivt lengden til det... (Selv om den i denne sammenheng, sikkert blir en middels avslutning :-p ) Så svar på kommentarer ellers - det kommer :o)

Vel... Nå sporer det ned til sammenligninger mellom meg selv og dette bildet:

Photobucket 

(Bildet er linket).

Det er en laaaaang tunell, med ingen umiddelbar utvei. Mange vil kanskje kunne få klaustrofobi av å stå her inne? Jeg veit ikke... Men sammenligningen den anonyme kommentaren fikk meg inn på, handler om tunneler og min vei.

Min tunell er langt i fra så frodig og vakker som dette... Men måten denne er så smal og litt fryktinngytende på, gjør at jeg tror jeg ville ha fått følelsen av å være fanget her inne, jeg også. Så den følelsen er svært gjenkjennelig

Fanget i egen kropp, eget sinn, egen (u)virkelighet.

Men det fine med sammenligningen, er jo at man aldri er fanget i en tunell. I det fjerne kan man skimte lyset...- En utvei - det er alltid det i tuneller... Det er alltid TO - hvis ikke er det jo ingen tunell.

En tunell blir definert som en passasje, en gjennomgang...
Og det er jo nettopp det -
enten det er for vann, biler eller følelser, så skal de i gjennom.

Det fine med akkurat denne tunellen, er at den slipper inn noe av lyset som er utenfor... Som en "fristelse" til den friheten man skal møte én gang. 

Det er slik jeg ønsker at min vei skal være... Tunellen kommer jeg ikke utenom...  Den er lang, og jeg må gå et langt stykke for å komme til enden. Det er helt greit.

Jeg kan forholde meg til, og jeg kan akseptere å vandre i en tunell en lang stund til -
det er det igjennomgripende mørke jeg ikke liker,
og som jeg prøver å gjøre noe med.

Og på sett og vis jobber jeg vel kanskje mot å lage en frodigere tunell også? ... Jeg planter sakte, men sikkert - et frø her og et frø der... Og det har begynt å slå sprekker i steinen (jeg har forresten en fascinasjon for hvordan vekster kan gjøre akkurat det - les her).

Photobucket

Jeg skimter lyset, - i korte glimt... Som igjen tilsier at jeg (som oftest) har vissheten om at det er lys der ute. Eller vissheten om at veien ikke vil være forgjeves å gå.

Viktigst av alt... Så har jeg funnet en jeg stoler på (ikke alle på innsiden fullstendig enig der enda, men vi jobber med å overbevise og trygge de). Denne ene er kjæresten min.

Jeg bestemte meg for at han er til å stole på, og snart må da forhåpentligvis alle delene være enig også.

Jeg valgte å ta hånden hans og stole på at han ville følge meg trygt i gjennom tunellen. Hadde jeg ikke gjort det... Eller - uten fortoligheten og tryggheten,  ville jeg aldri klare denne lange veien.

Hadde vi ikke delt med han i den grad vi gjør, ville jeg aldri funnet åpningen til tunellen en gang -
jeg ville fremdeles ha vandret på den intetanende og ødeleggende siden.

Jeg håper alle har én de tør å åpne seg for. Det er viktig - Våg å stole på noen på utsiden, spesielt om motarbeidelsen fra innsiden er stor (Motarbeidelsene er enklere å leve med, enn det er å leve alene med vanskeligheter.).

 

Til slutt en vakker sang som jeg har hatt lyst til å vise dere lenge... Eller selve artisten egentlig. Kanskje har dere allerede hørt henne også? Synes ikke videoen gir henne nok kreditt da, det er for mye støy. Hør på i spotify også, og bare nyyyt (jeg veit ikke hvordan jeg gjør det der...) Ahh... Jeg liker henne... Sånn - virkelig(!!)

 <3 <3 <3

 

 

(Forresten, legg merke til håret... Fint? :o)  Jeg vil nemlig klippe meg sånn (har langt nå).)

(Og siden det i innlegget var nevnt noe om tid, nevner jeg for moroskyld at jeg nå tydeligvis har sittet med dette innlegget i over 6 effektive timer... Ting Tar Tid - nevnte jeg det kanskje? :-p )

<3 <3 <3

Hektisk etter psykologen.

En gjennomgang av timen hos psykologen bare... Innser at jeg er nødt til å bli flinkere til å skrive om disse timene. Jeg tror det er viktig. Både med å jobbe med å huske hva vi har gjort i timen. Snakket om. Tilstedeværelse av deler. Kommet fram til... Se mønstre, og bli "bedre kjent" med disse dagene, og hvordan det er for meg.

Jeg tror det var lørd/sønd jeg begynte å bekymre meg for timen, og tenke over "mulighetene mine" - som enkelt og greit enten er å dra, eller å la det være. Bønnfallelse fra innsiden om å ringe tidlig mandag (som alltid kommer), slik at vi slipper å betale i det minste... Hun blir møtt med overtalelse og formaninger  fra meg, og et par av de andre - om at "vi må vente til tirsdagen med å bedømme det". (Man kan ikke si på forhånd at det er umulig, det er (nesten) alltid mulig å presse seg. Dessuten er det viktig å møte opp til en avtale... Du skal avgårde! Ikke lur deg unna... Om du ikke drar, er det din skyld om vi får kjeft... Og tenk om hun blir skuffet!?...)  Direkte til meg (Du ønsker selv - og er skyld i selv, at vi er her, om du ikke drar... Drar du ikke, ønsker du ikke å endre tilværelsen). Og jo nærmere tirsdagen kom, jo nærmere kom bekymringene meg. Det måtte overtalelse til. Eller med andre ord, det var en del stress.

Det er vel igrunn mer eller mindre stress hver gang, og i dag var en av de dagene hvor jeg plutselig sitter i stolen på venteværelset. Stresset kan komme av flere grunner egentlig. Enten fordi en av delene er redd for å gå ut i det hele tatt, eller fordi det er uaktuelt å skulle snakke om "ting"... En overbevisning om at alt bare er fantasi - ikke virkelig... At det psykologen snakker om er oppspinn, og minnene mine er oppspinn. Jeg er oppspinn.

... Om jeg bare slutter å gå, så går det over  ...
Om jeg bare lukker øynene...

I dag var det i hvert fall fordi en av delene fremdeles opplever psykologen som skummel, og som ganske enkelt aldri vil avgårde. Men på et vis kom vi oss av gårde, og ja... endte opp der vi skulle.

Hver time starter med noen minutter ved skrivebordet... Litt tid til å se over praktiske ting. Hun beklagde seg over det... Hun har gjort det før også... Da sa hun "men det er dessverre ikke til å komme unna". Jeg tror kanskje hun gjør det ganske ofte.

Og så sjekket hun om alt var i orden for ukene framover, og reagerte da hun så at det ikke var det. Det var fullt de neste ukene. Det måtte hun bare beklage, og hun kunne ikke skjønne hvordan det var blitt sånn. Så sier hun raskt at det var et par ganger på rad, at jeg ikke hadde kommet, og at dét måtte være forklaringen. Hun forklarte med en gang at det ikke handlet om at det var min skyld, men at hun alltid sjekket neste time i slutten av en time. Også beklagde hun seg om måte hun uttrykte seg på, hadde fått meg til å tenke det.

Og det føltes godt.
Det hjalp...

Instinktivt følte jeg da at det var min feil. Men jeg trodde på henne... Der og da var det ingen advarsler om at dette bare var løgn, heller ingenting negativt om at hun sa det fordi jeg var så SVAK... Det føltes bare godt... Jeg tror en av delene trenger å få det inn med teskje... Eller, én av delene - ergo noen ganger jeg... 

Sånn jeg forstår det...

Og sånn får det være. En av delene tar alltid alt som skjer - på sin kappe, og da hjalp når skylden ble avkreftet uten noen spørsmål, og sånn med en gang.

Jeg opplever psykologen som vennligere... Eller de skeptiske opplever henne som mindre skummel og mindre uærlig. Det er godt... Det er riktig vei :o)

Jeg så den genuine gleden hennes over at jeg hadde fått mer kontakt med den redde delen. Det er jo en stund siden jeg fikk det, men det har vært veldig vanskelig å skulle snakke om. V har liksom vært "kjent" så lenge, men med flere blir det liksom... Mer virkelig... Skummelt... Jeg veit ikke... Jeg tror det var bra at jeg endelig fikk sagt noen ord - i hvert fall når jeg så reaksjonen hennes. Hun spurte om denne delen hadde navn også, og da jeg ikke ville si navnet, var det helt greit! Og jeg at det ikke gjorde noe for henne. "Det er jo egentlig ikke så viktig," sa hun :o) 

~ ~ ~

Jeg begynte å skrive dette innlegget i går etter timen... Men jeg var så ukonsentrert. Eller... Som kjæresten min sier... Jeg var veldig "hektisk," så det var bra jeg hadde fått skrevet ned mange stikkord. Jeg holdt på med mange forskjellige ting på en gang. Fra den ene motsetningen til den andre. Snakker om en ting, før jeg brått er inne på et helt annet tema. Har mange impulser, og går fra den ene enden av følelsesskalaen til den andre.

Jeg var i hvert fall i en altfor hektisk tilstand til å få gjort noe fornuftig i går... Selvom han synes det er morsomt og koselig, blir kjæresten min også sliten, fordi det blir sagt så mye. Og han klarer ikke henge med når temaene skifter sånn, og jeg er så "intens". Det er visst mye "alvorlig", og han synes det kan være vanskelig å vite hvordan han skal forholde seg. Sliten blir tydeligvis jeg også... Sov i hvertfall til rundt 16(!!).

<3 <3 <3

En mix av H.U.R.L.U.M.H.E.J.

Det er lenge siden jeg har postet noe av relevans her inne nå... Noen forklaringer har jeg ikke, men jeg må bare be dere være tålmodige med meg... Jeg har ikke glemt verken "Barn av alkoholikere" - kategorien, eller "hudpleie" eller "sunnere kosthold"... Men når det er kaos i hverdagen min og i hodet mitt, gjenspeiler det seg dessverre også i bloggen. Ingen oversikt eksisterer.... Og...

Ting Tar Tid ;o)

Dette blir derfor et innlegg (haha... eller mer en ROMAN, kanskje), med diverse (som jeg har skrevet av og på i flere dager nå)... I håp om at jeg etterpå føler meg klar til å gå løs på enkelt-innlegg igjen... (Mest for min egen del, med andre ord)

Ukene som har vært har bestått av mye... Når jeg ser i kalenderen, ser jeg at jeg den 27. oktober hadde min tredje time på Hudpleieklinikken. Skulle skrevet om det, men jeg fikk besøk av en venninne som ble til søndag, samt at jeg jobbet...

Det skulle jeg også skrive om, hvordan det var å ha henne her... Jeg fikk nye følelser på et vis - gode! Sånn at når jeg sitter her nå og skal "vurdere relasjonen", hører jeg stemmen som tviler på hennes hensikter - langt i det fjerne... Hun er ikke så paranoid som før, "advarer" meg sjeldnere...  Jeg tolker det som at venninnen min endelig har sluppet lengre inn... Jeg veit ikke om jeg helt klarer å forklare det. Men vi slappet i hvert fall av mer enn vi pleier.

To tomler opp for venninnehelg!

Antageligvis var det kanskje litt mye for meg, med både jobb og besøk, for mandagen etter, våknet jeg til smerter og krampegråt. Jeg var likevel fast bestemt på at jeg ikke skulle avlyse Halloweenfeiringen med broren min, og hadde visst sendt en melding til han, samt satt på alarm i 18.00 tiden. Jeg tror også at jeg snakket med han, han var i hvert fall forsinket, og det var jeg glad for... For jeg hadde dårlig tid.

Jeg grudde meg til han skulle komme... Men jeg syntes at han skulle komme, jeg ville det - samtidig som jeg helst ville ligge i senga og unngå alt som heter verden. (Det var jeg som inviterte og gira opp dette med feiring; "NY TRADISJON! Jiipjeeey! Skummel mat og skummel pynt og skumle filmer og, og, og....(!!)"

(Og hvem lå kadaver da alt skulle ordnes?!)

Når han kom hadde han med en pose med masse varer. Han hadde vært og handlet. Jeg tror kanskje ikke at jeg selv har tenkt over det før nå... Men jeg var så oppriktig takknemlig for at han hadde ordnet alt, og jeg følte at det var ærlig...Ikke minst - så ble det oppriktig KOZ etterhvert.

Han hadde funnet ut hva vi skulle spise, skrevet ut en oppskrift, handlet og tatt med en haug av skrekkfilmer. Han stod for all matlagingen, og løp til og med ut igjen, fordi vi "selvfølgelig måtte ha noe godt å drikke".

Jeg følte at han gjerne ville komme - og jeg både trodde, og stolte på omsorgen han ga meg.

Han hadde til og med tenkt på dessert! Jeg tenkte at han ikke hadde ringt eller sendt melding, fordi han skjønte meg. Han var så fantastisk STOREBROR (og til dere som sier at halvbrødre ikke er ordentlige brødre - F*** Y** !  ;o)  ).

Vi rakk en film før kjæresten min kom hjem etter kveldsvakt. Da fikk han smake av både middagen og desserten, før vi så enda en film...

Photobucket 

(Bildet er linket)

Det var Halloweenfeiringen.

 

Tirsdagen var jeg hos psykologen igjen. Og da skulle vi plutselig ha en sånn bildeundersøkelse igjen (som i følge min venninne, kalles for Rorschach). Jeg har spurt flere ganger når jeg har vært der, men aldri helt fått taket på den heter for noe.

Jeg veit ikke om jeg har skrevet om den før, men jeg hadde denne undersøkelsen for et halvt års tid siden. Jeg liker ikke bildene. De er veldig skumle og ekle. Skulle egentlig poste et her i innlegget, men jeg klarer ikke... Det er abstrakte bilder (kan se ut som tegninger barn lager hvor man søler med maling på ene siden, og brettet arket så det blir likt på begge sider).

De er mørke og store, og selv om det er noen med farger på er det så tydelig at det bare er "spill for galleriet"... De er like skumle de også - selv med alle regnbuens farger!

Får følelsen av at "bildet skal prøve å lure meg" på en måte...

Hvertfall... Det er visst 10 sånne bilder som skal gis i en rekkefølge, og jeg hadde altså sett de før. Det første husket jeg veldig godt, og det var et eller to til som satt som brent i minnet.

Forrige gang var det veldig styr fordi en av delene var så veldig redd for hva psykologen kunne finne ut om jeg svarte hva jeg så på disse bildene. Denne delen lagde ikke voldsomt styr ut av seg nå...

Vi tok det med fatning...

Men det jeg innser at vi gjør, er at vi holder tilbake veldig mye. Vi stresser veldig når vi er i situasjonen. Redd for at psykologen synes vi bruker for lang tid, redd for å si det samme mange ganger, men er samtidig klar over at dét kanskje har en sammenheng, og nettopp er viktig å få fram.

Likevel... Det blir ikke den fulle sannhet. Jeg holder tilbake og unngår å si det som roper inni meg. Jeg ser på det som kjøpslåing (eller hva det nå heter)... Noen ganger sier jeg det, andre ganger holder jeg kj***.

Tilfredsstiller begge parter...

Det hyggelige er at psykologen etter timen sa at jeg gjør fremgang. Jeg er mer på vei ut, eller tar mer plass. To tomler opp ;o) "Men det var selvfølgelig et godt stykke igjen... ..."  <--- Merker at jeg er så likegyldig til akkurat det nå, og det er deilig. Det får bare ta all den tid det tar...

Life is what it is.

 

Torsdagen 3/11 hadde jeg psykomotorisk fysioterapi. Det var en helt annerledes time denne gangen, uten at jeg helt husker hvorfor akkurat nå... Jeg veit det ble sagt en del ting, som var viktig at jeg fikk sagt (*kremt* - tror jeg...) Dessuten klarte jeg å være mer tilstede i kroppen. Igjen... Tror jeg.

Det var et par tilfeller hvor jeg helt tydelig kjente forskjell på hva som var behagelig, og hva som ikke var det.

Æsj... Jeg skulle ha tatt noen notater... Virkelig optimistisk å tro at jeg skal huske noe nå... Uansett... Jeg fikk virkelig ettervirkninger av denne timen (og det er sjeldent jeg har følt på)... Hodepinen ble mye verre, og jeg kjente mye bedre smertene i ryggen og nakken. Jeg måtte faktisk ringe inn syk på jobb, fordi det var så vondt (det er sjelden smerter i seg selv holder meg hjemme fra jobb, stort sett er det kun det psykiske som for meg er "gyldig grunn").

Noe jeg ikke vil utbrodere her i bloggen bidro heller ikke postivit disse dagene. Veronica så i hvert fall sitt snitt til å ta over for meg, og det blir aldri hyggelig (og det irriterer meg hvor lett hun bare overtar styringen noen ganger, hva med å gi meg en sjanse til Å PRØVE i det minste?!). Noen skritt tilbake ble det også med både selvskading og noen dager tilbrakt kun i den "trygge hulen" (les: seng, dyne, bamse...).

Men de er over nå :o)

Ferdig med den saken! Det føles jo ikke som meg en gang...

Jeg ser meg selv gjøre disse tingene, men jeg opplever det ikke som meg.
Jeg ser meg selv utenifra.

 

 Photobucket

(Link mangler dessverre)

Som med alle andre i dette landet, har selvfølgelig mediaoppslagene om voldtektene nådd meg også... Jeg har gjort meg masse tanker, og skrev faktisk et innlegg (som aldri ble postet - DOUGH!) før denne bølgen kom... Jeg antar at behovet for å poste noen ord melder seg, det blir bare ikke riktig enda, da jeg fremdeles venter på motet...

Jeg merker at det gjør meg veldig godt at jeg har så mye fritid disse dagene... Siden jeg ikke jobbet i helgen, er det nå faktisk over 1 uke til neste arbeidsdag. Det betyr ikke at jeg ikke har noe å drive med... Tvert i mot. Det innebærer igrunn bare "mer jobb"...

Siden det er få utfordringer, må jeg finne utfordringer som skal tas - eller hvilke jeg kan klare å ta, og prøve gjennomføre... Det er så mange jeg ikke tør/makter/vil gjennomføre, som jeg bare utsetter og utsetter og utsetter... Håper jeg får litt ekstra guts den uken her da :o) Og til dere også!

<3 <3 <3

 

Turista

Hvis jeg ikke tar helt feil så er det lenge siden jeg satte meg som mål å gå én tur alene i uka. Målet kan regnes som feilet - frem til nå...

I dag har jeg vært på min aller første gå-tur-alene-mission... And guess what?

Jeg overlevde.

Riktignok "jukset" jeg litt. Jeg var ikke helt alene - jeg hadde noen "på øret" hele gåturen (som varte ca en halvtime)... Men når det legges til side...

Jeg gjorde det faktisk!

Jeg kledde på meg turantrekket, knyttet på meg joggeskoene, kun med det formål at jeg skulle gå tur - ALENE(!)
Jeg gikk ikke opp igjen etter at jeg hadde kastet søpla, jeg brukte ikke det at vi hadde fått post som unnskyldning til å bare gå rett opp igjen...

Jeg gikk ut den blå porten - og fartet ut på egenhånd.

Stressfaktoren var høy, noe mer er det ikke å si om det. Det kom både av at jeg var ute, alene, og fordi personen jeg hadde "på øret" var en venninne det er en stund siden jeg har snakket med (jepp, faktisk snakk om to utfordringer gjennomført), men alt i alt så synes jeg det var godt gjennomført.

Det var godt å snakke med venninna mi igjen, og det var godt å føle på mestringen...

To tomler opp ;o)
<3 <3 <3

I.S.N.O.G.O.O.D.

Kjæresten min og jeg kom hjem igjen søndag kveld, etter et besøk i hjembyen min, og begge foreldrene mine.

Jeg har tenkt, kjæresten min har fortalt meg, og vi har snakket sammen om hvordan helgen egentlig gikk. Søndagen rablet jeg ned noen ord i et utkast - jeg gikk igjennom tanker og følelser rundt alt sammen... Og jeg kom frem til et par ting, men jeg kan ikke poste det som innlegg enda.

Mandag morgen var det ny time hos fysioterapeut. Jeg kom meg dit. Det var en kamp, det var skummelt - men jeg prøvde å bare zoome ut... Ikke være på en måte. Det gikk greit.

Det som er vanskelig rundt det, er at jeg har dårlig samvittighet overfor fysioterapeuten for at jeg synes det er skummelt. Jeg veit ikke om det er reelt det jeg føler eller ikke. Om det jeg følte rundt telefonsamtalen med henne sist, bare er en av mine delers måte å se situasjonen på. En av delene mine som prøver å skremme meg vekk fra henne, fordi hun er redd.

Jeg tviler på min rett til å føle det jeg føler, så jeg stenger det ute, og står bare i det. Hva ellers skal jeg gjøre?

Jeg må til fysioterapeuten for hodepinen og musklenes skyld... Jeg må dit for øvelsen av at andre mennesker berører meg. For at det skal bli en naturlig og trygg ting. Ikke noe man gjør for andres glede, hvor man spenner hver bidige muskel, fordi det er ubehagelig for deler i en selv.

En av delene mine liker henne dessuten virkelig, veldig godt... En av delene mine trenger henne, ser henne som en morsfigur. Jeg vil ikke la frykt styre meg vekk fra dette. Det vil jeg bare ikke.

Frykten beit meg likevel bak. Helgen og møtet med fysio ble mye, og over lunsj fant jeg ut noe som bikket meg over grensa. Jeg ble stille, og gikk på rommet til bamsen og dyna... Holdt meg unna slemme ting mot meg selv. Men sov vel noen timer.

Natten gikk med til mareritt, vonde minner, frykt og paranoia - og lite søvn.

Hadde time hos psykologen tirsdag morgen. Jeg dusjet... Og lengre kom jeg ikke... Jeg prøvde, med all fornuft og overtalingsevne som jeg har... Men jeg endte tilbake til bamsen og dyna - den trygge hulen. Det var fortsatt stille... Og det var ikke aktuelt å skulle snakke med psykologen, ei heller bevege seg en centimeter utenfor husets fire vegger.

I den "trygge hulen" fortsatte det med mareritt, vonde minner, frykt, paranoia og litt søvn (sammen med dårlig samvittighet og skuffelse for at jeg ikke kom meg avgårde), frem til kjæresten fikk meg opp i 17-tiden.

Hvorfor kan man ikke bare gå videre,
og føle på det som er bra - nå...?!
- Når det er det man vil, og det man ønsker...

Jeg vil ikke dvele ved det negative og vonde - jeg vil videre, men det er som om å bli hjemsøkt... - Uansett hvordan jeg vrir og vender tankene, og hvor langt jeg kommer meg videre... Så er det noen inni meg, som ikke er i stand til å glemme, og som ikke vil at jeg skal glemme...

Why is that???

Natten i natt var også vond... Og jeg er overbevist om at den nye bittskinnen, snart er i to deler den også.

Nå skal jeg snart avgårde på jobb... Bare haler ut tiden så langt det går... Shit altså(!)...


"Livet er ikke for amatører".
<3 <3 <3

Fysio - Det er enklest å ikke kjenne etter.

Etter tannlegebesøket i går, var jeg en snartur innom hjemme, før det bar videre til psykomotorisk fysioterapi... TO ting på én dag - det skakke værra mulig! Men det var det altså...

Å være hos fysio innebærer a lot of mixed feelings.

En del ser på henne som trygg og varm, og liker at hun masserer og stryker. Hun ser på fysioterapeuten som den mammaen vi alltid drømte om, og opptrer deretter. Mens en annen del er redd for å bli tatt på, og spenner hele kroppen... Det føles feil, det føles utrygt og ekkelt...

Det krever mye å skulle gå til fysioterapi, for hver gang er det en som motsetter seg det... Hver gang er det en som ikke vil avgårde, og som må overkjøres/overtales... Og det er ikke alltid jeg har kreftene til det. Det er ikke alltid jeg har kreftene til å være den sterke og fornuftige som drar oss avgårde, men jeg har heldigvis hatt det de to dagene etter oppstarten igjen, så trenger jo ikke gå inn på det nå...

Det vanskeligste, synes jeg, er dette med å skulle være tilstede i kroppen... Kjenne etter, føle på og beskrive...

Det er kjempevanskelig!

Jeg kjenner ikke så mye på kroppen min... Jeg liker den ikke, og det er mye smerter knyttet til den, så det er enklere å bare kjøre på... Det er enklere å ikke kjenne etter.

Så om jeg har beina høyt eller lavt, er kald eller varm, har pute under ryggen eller om jeg ligger på magen med hodet ned eller til siden - er meg skrekkende likegyldig.

Det er enklere for meg om hun bare bestemmer!

Men om hun hadde gjort det, hadde vel hele opplegget vært unødvendig. Poenget med hele behandlingen er jo at jeg skal bli mer bevisst min egen kropp. Jeg skal bli mer komfortabel i den, og jeg skal klare å kjenne etter og gi uttrykk for hva som er behagelig, og hva som ikke er det.

Derfor spør hun meg hele tiden om hvordan jeg har det... Og helt ærlig - ofte svarer jeg bare et eller annet, fordi det er forventet at jeg svarer... Men jeg vil jo også kjenne etter, og prøver jo også på det.

Det kan vel igrunn bare bli bedre... Så må jo satse på det.

Også spør hun meg om hodepinen, og hvordan det gikk etter jeg hadde vært der sist... Det er det jo sjeldent jeg kan svare på... Så heretter skal jeg begynne å notere daglig hvordan hodepinen er... Er det lov å si at det er stress? Vel... Med fare for at jeg virker utrolig sytete - er det stress(!) Meeen jeg skal gjøre det...

<3 <3 <3

Bittskinne og anbefaling av tannlege

I går startet dagen med tannlegebesøk...

Jeg har nemlig en lei vane... Det er at jeg spenner kjeven (- eller... forsåvidt de aller fleste musklene jeg har), både i søvne og i våken tilstand. Jeg klarer virkelig ikke slappe av, uansett hvor bevisst jeg er, og hvor mye jeg prøver, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig...

Hvertfall, så medfører spenningen i kjeven til et ekstremt bråk om nettene (til stor glede for min kjære, som også våkner, og får medfølende smerter ;o) ). Jeg gnisser ikke tenner, men jeg "hakker og tygger"... Så våkner jeg, enten av bråket, eller av at jeg har vondt i tennene og kjeven, men jeg klarer likevel ikke gjøre noe med det.

Dette medfører jo også veldig slitasje på tennene. Nå er jeg kanskje over gjennomsnittet opptatt av tenner, men jeg ble i hvertfall veldig glad da jeg fant ut at det fantes "hjelp" som ville forhindre dette.

"Hjelpen" kalles for bittskinne.

Første besøket jeg gjorde hos tannlegen var for en tre måneder siden... Da fikk jeg en bittskinne som ble kalt "Relax" (NTI skinne, slik jeg har forstått det). Tannlegen tok et avtrykk av tennene mine (i silikon) mens jeg var der, og jeg fikk skinnen med meg hjem samme dag. Denne var myk inni og hard utenpå, og satt kun på fortennene i overkjeven. Jeg beit den over etter et par netter.

(Bildet er linket)

For ca 14 dager siden var jeg derfor igjen hos tannlegen, denne gangen for å prøve en annen type bittskinne - en som dekket alle overkjevetennene. Man kan få denne i tre varianter; helt myk, myk inni og hard utenpå, eller helt hard... Min er helt hard...

Det tok noe lenger tid før jeg fikk denne, fordi avtrykket måtte sendes inn til en tanntekniker, som så skulle lage skinnen.

Derfor var jeg altså hos tannlegen i går... Bittskinnen var ferdig, og den skulle prøves, slik at tannlegen kunne tilpasse den enda bedre etter tennene mine. I tillegg fikk jeg med meg et ark med avspenningsøvelser.

Jeg skal ærlig innrømme, at det ikke er spesielt behagelig å sove med denne altså... Det er kanskje en tilvenningssak, men den er hard, og det presser litt mot tennene.

Om det skal være slik, veit jeg jo ikke, men jeg skal til tannlegen igjen om en ukes tid, så da får hun se på det da...

(Bildet er linket)

Det forhindrer i hvertfall slitasje, da tennene ikke treffer hverandre, og det er jo det viktigste.

Forøvrig våknet jeg også i natt av at kjeven jobbet intenst... Men satser på at det vil gå seg til etterhvert. Egentlig burde jeg vel kanskje bruke den døgnet rundt en periode, men det får jeg meg ikke til...

Etter å ha lest litt på nettet (blant annet her), fant jeg ut at kronisk hodepine, spenningshodepine, migrene, kan ha en sammenheng med slikt "nattlig arbeid"... Så om du sliter mye med dette, kan årsaken være at du gnisser tenner om nettene (uten at du selv er klar over det), og bittskinne kan altså være tingen. *Krysse fingre for at det nettopp er dette som er årsaken til min kroniske hodepine*

Det er en ganske dyr hjelp å få (det er tross alt tannlegen...), men man får mye av beløpet refundert av folketrygden. Dessuten skal man ha tennene resten av livet, og det blir antagelig mye dyrere dersom man ikke anskaffer seg en - ettersom gnissing (om det er kraftig nok) på sikt kan medføre både tannskader og kjeveleddskader.

Når jeg først skriver et innlegg om tenner og tannleger, vil jeg også gjerne anbefale Theresesgate tannlegesenter i Oslo. Både kjæresten min, flere venner av meg og jeg går dit, og vi er alle veldig fornøyde.

De to tannlegene som praktiserer der, er flinke og utrolig skjønne. De har studentrabatter, informerer og hjelper deg grundig når det kommer til offentlig støtte, og opptrer veldig profesjonelt og beroligende da det kommer til tannlegeskrekk (dette bør du opplyse om... De tar deg på alvor, og har stor erfaring med ekstrem tannlegeangst). Bor du i Oslo, anbefaler jeg deg å trykke på linken jeg har markert med rosa, og lese mer.

To tomler opp! Eller faktisk ti, om jeg hadde hatt så mange tomler :-p

<<3 <3 <3

Long time, no see...

Nå er det lenge siden jeg har skrevet... Eller, i hvert fall postet (jeg ser at jeg har skrevet noen innlegg, men ikke klart å poste de av en eller annen grunn). Det er veldig hyggelig å se at jeg ikke har "mistet" noen av dere av den grunn. Jeg har jo blitt glad i dere - på en sånn blogg-venninne-måte... <3

For noen dager siden skrev jeg et langt innlegg, eller mer en avhandling, med unnskyldninger og årsaker til at jeg ikke har blogget. Jeg velger å ikke poste det, da jeg føler innlegget "trykker meg ned" på et vis, og fordi det står mye trist der. Jeg trenger jo egentlig ikke unnskylde meg heller
(- eller gjør jeg det?), for bloggen er jo mitt rom.

Selv om jeg har stor glede av at andre leser og bryr seg, blogger jeg jo hovedsakelig for meg selv... Og når jeg ikke klarer å blogge av ulike årsaker... Vel - da blir det stille her inne. *kremt* Logisk!

Den siste tiden har vært som en berg og dalbane, eller runddans - om du vil. Det har vært mye sorg, men jeg har også følt på genuin glede. Jeg har hatt selvmordstanker og mareritt om fortiden, men også drømmer om framtiden. Det har vært mange utfordringer... Utfordringer som jeg har mestret, men også utfordringer jeg ikke har klart, eller som jeg har utsatt.

Det har vært uttallige diskusjoner på innsiden, men også stillhet. Vi har samarbeidet, men også motarbeidet hverandre.

Som jeg skrev - det har vært en berg og dalbane. Oppturer og nedturer... Never knowing what tomorrow brings. Slik livet er for de aller fleste - det er bare snakk om gradsforskjeller.

I helgen følte jeg, for første gang på lenge, at jeg virkelig var i live.

Det var kultursjokk i Oslo...: Matfestival, bokfestival og masse ulike kunstutstillinger; foto, film, skulptur, maleri, tegning, installasjon, objekter, smykker... Jeg koste meg masse - på tross av utfordringene det innebar. Jeg følte meg tilnærmet "normal", og jeg følte meg svært så urban der jeg trasket rundt med take-away kaffen, og prøvde å ta innover meg så mange inntrykk som mulig. Ja, for det ble litt for mange... Jeg hadde ikke plass til alt jeg skulle ønske jeg hadde plass til, men det var uansett godt å føle seg inspirert, om enn bare for en helg.

OG jeg har enda en ting jeg virkelig ser fram til :-D :-D :-D ... Men det skriver jeg om i et nytt innlegg - sånn for ordens skyld, mener jeg.

Selv om jeg ikke har blogget selv, har jeg stort sett holdt meg oppdatert i bloggene deres. Men jeg må likevel spørre...

Hvordan har dere det??
Og hvordan har september behandlet dere så langt?

<3 <3 <3

 

Ich bin laden

Først og fremst... Tuuusen takk for at dere er dere! Det varmer virkelig hjertet mitt, å se at dere gleder dere sånn på mine vegne... Gleden blir faktisk enda større <3

Jeg hadde egentlig store planer i dag også... Kortspill-kveld med to venninner. Inspirert av kjæresten og gutta hans sine pokerkvelder ;o)

Egentlig har jeg gledet meg veldig... Eller som vanlig, har det vært veldig mye - og veldig blandete følelser... Men jeg hadde virkelig tenkt til å dra, jeg ville utfordre meg - jeg ville få det til, og jeg ville kose meg.

De to jentene jeg skulle treffe, er veldig "enkle". Med det mener jeg at de har et veldig åpent og ærlig kroppspråk. De er veldig glade, og virker veldig ekte i hele sin framtoning. Slike mennesker er enklest å ha med å gjøre, spesielt når man sitter og analyserer, tolker og diskuterer slik som jeg alltid gjør - 24/7. Det blir liksom ikke så mye å tolke... "For what you see - is what you get"... *kremt*.. og "what you see - is happy, loving people".

Jeg har vært ærlig med de begge om min situasjon også, og det er klart at det hjelper veldig på. Spesielt på dager som dette...

Jeg måtte nemlig avlyse. Først ble det klart at hun ene hadde en venninne, som også skulle være med. Det fikk jeg vite i går... Det gikk bra, og planen var fremdeles at jeg skulle gjennomføre. Så våknet jeg til en melding med at hun andre skulle ha med seg en venninne også. Det ble litt verre. Plutselig ble det veldig mange mennesker å skulle forholde seg til. Det gikk fra å være ganske så trygt, til svært så utrygt. Det ble stor uenighet om hvordan vi skulle gjøre dette, og hva vi hadde lyst til. Storstilt diskusjon i topplokket - rett og slett.

Etter å ha ligget i sengen i noen timer og vridd meg, endte det så med at jeg avlyste. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å skulle forholde meg til så mange mennesker. Ingen krefter til å risikere å skulle sitte inni hodet hele kvelden. Fant ut at det ville være bedre å hvile... I bunn og grunn trenger jeg jo det også. Det har vært mye, og jeg har noe på tapetet hver dag i helgen også... Så en lading av batteriene er nok ikke dumt.

Så et spørsmål til dere... Har noen av dere erfaringer med brudd i håndleddet?

Det ble stor ståhei på jobb i går fordi hånda ser så stygg ut (en sykepleier ville absolutt se under bandasjen jeg hadde satt på)... Og det ble mas om at jeg måtte på legevakta, noe jeg aller helst vil unngå... Jeg kan fint bevege den uten store smerter. Den er veldig "colorful", og det gjør veldig vondt når jeg tar på den enkelte punkter. (Det er snakk om høyre håndledd - på yttersiden, eller lillefingersiden...)

Er det ikke noe med at ved brudd, så har man nedsatt bevegelighet? For det har ikke jeg nemlig... Så jeg tror at den bare er veeeldig forslått.

Takk for svar :o)
<3 <3 <3    

 

Uenighet

Dagen i dag har ikke vært stort annerledes enn dagen i går. Jeg får ikke lov til å spise. Jeg vil spise. Jeg vil ikke spise. Jeg veit at jeg bør spise (hjernen trenger et visst antall kcal for å fungere, og jeg vil jo fungere), men det er vanskelig... Enklest å la det være.

Uenighet.

Jeg la meg i sengen kl 17.30 i går... Og har ligget her siden. Jizzes... Sovet stort sett, før jeg brukte en stund på å tørre poste forrige innlegg. Det er snakk om over 24 timer, og jeg frykter trykksår snart :-p ...

Jeg måtte avlyse daten med brodern. Dét tok laaang tid det.

Uenighet.

En del ville så inderlig møte broren sin, en annen del ville ikke(!) Jeg orket ikke, mens en del mente at jeg skulle presse meg. Å avlyse, nok en gang... UAKTUELT(!) Enda en skjønte ikke hvorfor jeg ikke bare kunne TA MEG SAMMEN, og slutte å begrave meg selv, og synes synd på meg selv...

Uenighet.

Hodepinen og muskelsmertene er veldig intense.. Og jeg klarer ikke unngå å føle på de i dag... Kanskje vil jeg ikke unngå det. Jeg veit ikke. (Du har ikke vondt, slutt og skap deg!!!)

Spent på jobb i morgen, for det er UAKTUELT å ringe inn syk... Spent på å treffe vedkommende som var sint i går... Skulle bli venner igjen... *grøss* Hate it. I hvertfall når alle delene mine er så usikre... Noen er redde, noen er sinte, noen er paranoide, noen savner vedkommende, noen vil ligge i armkroken og få trøst. Noen vil vekk, vekk, vekk.

Uenighet.

Nå har jeg fått flyttet meg til sofaen, og skal prøve fokusere på tven resten av kvelden... Unnskyld for de klagete innleggene... Jeg håper på å komme sterkere tilbake. Trenger bare tid... Tror og håper jeg.

<3 <3 <3

 

Oh, what a beautiful feeling

Innlegget jeg postet i stad (Komplimenter), hadde jeg skrevet i går... Men torde vel ikke poste det...

I dag tør jeg.

I dag er en god dag - i hvertfall hittil. Jeg ser feilene mine, men jeg legger ikke mer i det... Jeg fortjener å være - fordi om jeg ikke er perfekt.

Jeg er ikke SUPERWOMAN... Men det føles forbannet greit dette og :o)

Jeg har avtale med to venninner, og jeg GLEDER meg!! Jeg er den sosiale i dag, og det virkelig sitrer i kroppen min, fordi jeg setter sånn pris på det rundt meg. Og jeg setter sånn pris på denne dagen.

Jeg tror på det gode.

En venninne av meg kommer på lørdag, og skal overnatte, og jeg gleder meg sånn til det også! Ikke minst gleder jeg meg til jobb på fredag. Fine jobben min!!

Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte i meg er så himla sutrete, og hvorfor jeg blir sånn.

Det er jo så mye å glede seg over :-D

Håper dere har en fin dag også? Har dere fint vær forresten? Trodde sommeren var over... Følte høsten kom for en liten stund tilbake... Men i skrivende øyeblikk sitter jeg faktisk ute på verandaen i bare trusa ( :-O ) og soler meg. Vi har egen takterrasse nemlig...

Oh, what a beautiful feeling...

<3 <3 <3

 

Kompleks? Moi?

Følgene av litt for mange lyster og planer, startet i går etter jobb...

Jeg skulle ønske var av typen som kan kose meg med en film når jeg er sliten... Så jeg får gjort noe i det minste. Men det er nyttesløst... Eller, jeg kan se på bildene på skjermen, men å se en sammenheng, eller få med meg hva som blir sagt, er rett og slett kav umulig.

Jeg henger ikke med hvis jeg først er sliten,
da sitter jeg bare "inni hodet".
Selvom det sjeldent er synlig for andre.

Jeg innså vel allerede i går at å jobbe tirsdag, ville bli veldig vanskelig. Likevel øynet jeg håpet, om at i dag så skulle alt være annerledes... At jeg ville slippe å avlyse broren min i dag, ringe inn syk for i morgen, at jeg ville slippe å føle på at jeg svikter broren min, og svikter jobben. At jeg ville klare de få kravene jeg har satt til meg selv (gudene skal vite at de har minsket, og det har ikke vært noen piece of cake).

Jeg avlyste broren min først, og fikk en nydelig melding tilbake (som vi selvfølgelig sliter med å tro på, som igjen gir dårlig samvittighet <-- KAOS)... Likevel... Meldingen var sendt, svar var mottatt. Prøver iherdig å la det være med det.

Jeg klarer ikke jobbe - jeg klarer ikke ringe inn syk.

En stund var planen derfor å unngå å ringe, men heller bare presse meg, satse på autopilot, spare meg for, hva enn forferdelig som må skje, ved at jeg ringte inn syk...

Etter å ha vridd meg i sengen, grått mine tårer, vurdert å la kjæresten ringe for meg, følt på hvor mislykket jeg er, prøvd å vende den følelsen, presset i meg en smoothie (selv om det ikke var lov i dag) og intenst håpet på at alt ville gå over... Snudde følelsene seg... Å kjøre "autopilot," i arbeid sammen med mennesker, er uansvarlig! Å la kjæresten ringe er også det...

Jeg måtte ringe inn, jeg måtte møte frykten...

Jeg våknet ett... For en drøy time siden hadde jeg plutselig ringt jobben (når jeg tør å poste dette innlegget, har det vel gått nærmere tre, vil jeg tro :-p). Klapp på skulderen til meg selv.

Plutselig hadde jeg også dusjet (dvs "min flyktige form for dusjing"... hmm... innlegg kommer...), og satt på klesvask.

Nå sitter jeg og drikker en kopp med te, og prøver å akseptere det faktum at jeg har ringt inn syk (en av delene har lyst til å ringe tilbake og si at jeg kommer likevel)... Og la det være med det(!!!).

Jeg tror jeg bare må innse at det meste denne uken må avlyses, i hvert fall om jeg i det hele tatt skal håpe på å klare kveldsvakten jeg har på fredag. Men det er så uenigheter om dette, at jeg blir helt matt...

En del vil være sosial,  og vil så veldig gjerne treffe menneskene jeg har laget avtaler med. En annen del tør ikke være sosial, og er såret og opprørt av at jeg absolutt skal prøve hele tiden. En tredje del mener at jeg bør være sosial, og prøver presse meg til å kjøre på. En fjerde del, skjønner ikke at dette en gang er et tema, for det å være sosial, er jo det vi er BEST på.

Jeg veit ikke hvor jeg står oppi alt dette.

Jeg veit ikke hvem av delene som representerer meg, og som vil mitt beste. Jeg veit ikke hvem av de jeg skal lytte til. Og jeg veit aldri hvem av de som er mest fremme, og som jeg lar meg styres av, før jeg står i det (selv om jeg ikke helt skjønner det da heller). Det er så skiftende, og det er så uforutsigbart... 

Det at det nesten alltid er diskusjoner og uenigheter oppi toppen, medfører at jeg hele tiden føler at jeg gjør ting jeg ikke vil, ikke bør, ikke tør... Eller unngår ting jeg må, vil, bør og tør... Planlegger, for så å måtte avlyse. Begynner på noe, for så å ikke engang avslutte, men begynne på noe annet. Det jeg gjør føles alltid feil for en eller annen, enten de inni meg eller utenfor meg... Skjønner dere...  Haha... snakk om å være kompleks... Argh!

<3 <3 <3

Reka

Først må jeg bare få sagt at jeg har noen fantastiske lesere. Tusen takk for tilbakemeldingene dere gir meg. Selv om jeg ikke alltid er i stand til å svare, skal dere vite at de betyr så ufattelig mye <3 Dere gir meg guts til å gå skrive om de vanskelige tingene? Med deres aksept, omsorg og forståelse, blir jeg litt sterkere for hver dag.

Dere er nydelige <3

Rekebespisningen i går ble gjennomført, selv om jeg aldri ble den sprudlende og sosiale ThisISmeThen. Det var vanskelig å gjennomføre. Jeg følte meg veldig rar, og hang ikke med. Føltes som om jeg gikk på autopilot?

Beina mine fikk meg av gårde opp bakken for å møte henne. Hendene mine fant fram varene vi trengte i butikken, munnen min formulerte ord og setninger, men hodet hang aldri med?

Hva vi snakket om, har jeg ingen formening om, hvordan jeg framstod, har jeg heller ingen formening om. Hele kvelden er bare blury. Jeg vandret i tåka.

På et eller annet punkt tok en annen over? Det var ikke jeg som sa hadet. Det var heller ikke jeg som hang opp en klesvask, ryddet leiligheten, gikk på badet og ordnet meg. Det var ikke jeg som gikk til sengs i går kveld. Jeg har ingen minner av disse tingene i hvert fall, men jeg er veldig takknemlig for at noen tok ansvar.

Det er litt mye nå? Jeg jobber i gjennomsnitt to dager i uken, samtidig som jeg prøver å være sosial. Da klarer jeg ikke mye annet. Og med uregjerlig deler som legger planer i hytt og pine, blir det litt vanskelig.

What to do? Jeg bør jobbe, og jeg bør være sosial. Men med det ene, blir det for mye med det andre. Jeg klarer liksom ingenting annet. Det er så lite som skal til, før det blir for mye (om ikke den sprudlende og overentusiastiske delen tar over, vel og merke). Jeg håper jeg finner en balanse jeg kan klare å leve med etterhvert... Og at jeg klarer å regulere bedre selv... At ikke kjæresten min må "passe på" hele tiden.

Det føles uansett som om jeg har funnet ut mye om meg selv den siste tiden.

Jeg forstår mer av meg selv.

Det som blir utfordringen er å snakke med psykologen om disse tingene. Det er vanskelig. Spesielt når det er en del som ikke tror på, og det er en annen som ikke stoler på henne. Men det er enda halvannen uke til, så jeg trenger ikke bekymre meg for det enda (sa hun til seg selv så hun nesten trodde på det).

<3 <3 <3

Q.U.I.E.T.

I dag har jeg vært stille. Jeg har ikke hatt ordene. Jeg har ikke hatt følelsene. Jeg tror ikke engang jeg har hatt tankene. Jeg har bare vært stille.

Stillheten kom i går ettermiddag, og jeg tenkte kanskje ordene ville komme tilbake når jeg våknet i dag tidlig, men stillheten regjerte fremdeles.

Kjæresten min har vært frustrert for at jeg ikke kan si noe, men han aksepterer det.

Han skjønner, og veit hvorfor.

Egentlig er det en tillitserklæring til han, at jeg ikke svarer når han spør meg om noe... At jeg ikke sier noe... At jeg ikke kjører autopilot, men viser meg. Men det skjønner han nok ikke enda.

Etterpå passer det ikke å være stille, for jeg har en avtale... Reker og hvitvin med en ganske "ny venninne", og jeg kunne ikke avlyse. Jeg er redd for hennes reaksjon dersom jeg avlyser, samtidig som følelsen av at jeg bør gjennomføre er veldig sterk.

Sist vi møttes traff hun på en altfor åpen og intim del. En del  som prater altfor mye, om ting som ikke bør snakkes om... Det er greit når jeg velger å være åpen, men når hun sitter med kontrollen over hva som blir sagt, eller hvordan det blir sagt, bæder jeg alltid.

Ikke før nå, har jeg skjønt at det er en egen uregjerlig "del", en del som bør kontrolleres.

Jeg trodde oppriktig at hun ville bli skremt, for gudene veit hvor mye som kom fram. Jeg trodde ikke at hun ville ta kontakt igjen, men der tok jeg feil. Og jeg prøver så veldig hardt å fokusere på det. Ikke at jeg tok feil, men at hun fremdeles tar kontakt... Det må jo bety at det er noe hun synes er ok ved meg.

Egentlig vil jeg virkelig bare være alene i dag. Stille, og alene. Jeg vil ikke synes, jeg vil ikke være.

Jeg bør ikke synes, jeg bør ikke være.

Det som derimot bør skje er at jeg tør poste dette innlegget, hoppe i dusjen og endre fasade og "innmat". Jeg må slå om. En time til den sosiale delen må være framme. En time til latteren må sitte løst, selvtilliten må være på topp og den sprudlende ThisISmeThen skal regjere.

Det virker umulig, men heldigvis overraskes meg selv stadig.

 <3 <3 <3

I dag stod de opp sammen med meg.

Stemningen i hodet mitt endret seg brått i dag. Eller det startet vel i går...

Jeg veit ikke om det er fordi jeg har presset meg selv veldig de siste dagene. Jeg har jobbet fredag til og med mandag, og jeg har vært sosial oppå det hele.

Lørdagen forlot jeg meg selv. Eksen min kom overraskende på et lite vors jeg hadde, og vi har alt annet enn en solskinnshistorie bak oss.

Fra han kom ble alt blury..

Med "blury," mener jeg at hele kvelden stort sett er svart, Plutselig var jeg i en situasjon jeg ikke kunne skjønne hvordan jeg hadde havnet i, eller på et sted jeg ikke visste hvordan jeg hadde kommet meg til. Men jeg koste meg, tror jeg. Glimtene sier i hvert fall det, så får jeg bare håpe at hun ikke fant på noe dumt...

Med hun mener jeg Veronika.

Det er hun jeg vet tar over for meg noen ganger. Jeg har ikke fått så god kontakt med henne som jeg ønsker, men jeg veit at hun er sprudlende, altfor kontaktsøkende og veldig naiv.

Psykologen min har spurt meg hvor gammel hun er, jeg har sagt at jeg tror hun er rundt 16, men jeg veit ikke det for sikkert... I det siste har jeg fått følelsen av at hun er yngre.

Nok om det. Søndagen var det i hvert fall opp og på jobb, med hodepine fra h******. Siden jeg skulle på jobb, drista jeg meg til å ta to Paralgin Forte - uten at det hjalp noe. Men igjen... Det gjør det aldri. Hvordan jeg kom meg igjennom den dagen, veit jeg ikke. Jeg husker ikke mye av den dagen, men jeg var ikke pigg.

Autopilot...?

Mandag jobbet jeg tidlig, og fikk besøk på kvelden. Jeg merket at jeg "sleit i mellom to verdener," men den virkelige var meg nærest.

I går skulle jeg egentlig bare slappe av, men den samme venninnen spurte om vi skulle møtes. Hun sa at hun heller ville være sammen med meg, enn med fostermoren sin som var i byen. Og når det var sagt, jublet jeg...

Sikkert fordi jeg fikk en følelse av at det var forventet.

Jeg vil ikke at det skal være sånn... jeg føler meg så falsk. Jeg slenger ut av meg, i hytt og pine, ting jeg egentlig ikke mener... (eller, som jeg mener - og så ikke mener). Og alt oppleves som et virrvarr, så uvirkelig.

På tross av ropene på innsiden, tok jeg på meg en søt blondekjole og et par solbriller som skriker "se på meg".

Eksponering.

Jeg møtte venninnen min nede på en kafé i nærheten av meg. Og jeg strevde, selv om jeg tror det ble sagt at jeg ikke gjorde det, og jeg tror at hun trodde meg. Jeg tror ikke hun skjønte hvor strevsomt det var. Men igjen... hva veit jeg.

Vi var sammen altfor lenge, for kaoset ble bare verre. Men jeg klarte ikke å si noe om det. Jeg klarte det bare ikke.

En av delene mine ba meg om å si det... én av delene ropte etter hvile. Mens en annen formante meg om å holde det gående.

Det var så mange som hadde sitt og si etter hvert, at jeg satt med dårlig samvittighet, frykt, sinne og glede. ALT på en gang. Det gjør meg så vondt dette her... For dette er jo en venninne av meg (Unnskyld, vennen... :o( ).

I dag stod "de" opp sammen med meg. De har holdt det gående siden jeg åpnet øynene i dag tidlig. Det ble ingen god dag å skulle av gårde på hytta. De er ikke snille med meg. De kjefter.

Kjæresten min ville at jeg skulle prate, men jeg klarer ikke det. Ikke når det er sånn.

Oppå det hele, fikk jeg kjeft, også av kjæresten (angående noe annet)... For noe jeg ikke kunne skjønne; i mitt hode var det han som var urimelig. Men han kunne ikke se det, overhodet ikke. Sikkert en helt alminnelig og ok krangel for de fleste, men for meg rant det da over.

Jeg takler ikke sinne.

Jeg zoomet ut, satt på bussen og kløp og kloret meg selv det jeg kunne, i stillhet, i kampen mot delene mine og tårer. Flaut. Jeg håper ingen så det.

Jeg veit jo at jeg ikke skal det. Jeg veit jo at jeg ikke bør det. Jeg veit at det bare gir mer energi til de bossy typene - det er jo de som seirer. Det er jo akkurat dette de vil. Men jeg veit ikke annen råd noen ganger... Noen ganger er det dét som må til. Det er dét som lindrer, og som "henter meg tilbake" igjen.

<3 <3 <3

Kommandoer og action.

(Skrevet fredag 29.juli)

Jeg har skrevet flere innlegg i det siste... Mange innlegg - ingen av de er postet, de fleste er slettet i prosessen.

Jeg har sittet med pcen og bloggen foran meg i så mange timer den siste tiden - uten å ha skrevet en dritt. Eller... Jeg har skrevet, lagret, for så å ikke være enig i det som har blitt skrevet, pusset det vekk. Skrevet noe nytt, DRITFORNØYD, for så å mene at det jeg har skrevet er formulert dårlig, pusset dét vekk også. Skrevet nytt, for så igjen å ikke være enig i det som har blitt skrevet - jeg forstår ikke engang hvorfor jeg har skrevet det.

Og når jeg har skrevet noe jeg ikke mener, eller ikke skjønner hvorfor jeg har skrevet det, føles det feil å poste det.

Jeg er så sabla uenig med meg selv, og jeg henger ikke med. Det er sånn det føles...

Jeg henger ikke med på meg selv.

Jeg mener ikke å klage. Jeg bør være kjempefornøyd - jeg er kjempefornøyd; Jeg klarer å være på jobb... Jeg er superentusiastisk og glad på jobb! Jeg er superentusiastisk og glad med venner, og jeg føler at jeg er ekte og åpen om meg selv, litt for ekte og åpen...

Jeg tar mobilen når den ringer (flere ganger enn det jeg bare lar det ringe ut mens jeg bare ser på telefonen; enten apatisk, eller fordi jeg ikke tør å ta den av en eller annen grunn). Jeg synes det rundt meg er hyggelig, og jeg tror at folk oppfatter meg som hyggelig.

Jeg KOSER meg i nuet.

Jeg føler at jeg er med i nuet, men jeg henger jo likevel ikke helt med. Jeg mener... Jeg får applaus innvendig for oppførselen min... Alle er fornøyde. Og alt er bra under "opptredenen". Situasjoner blir tolket positivt. Jeg er flink. Jeg veit ikke.

Jeg har det bra. "På overflaten" har jeg det bra... Eller... når jeg går rundt, er med andre - jeg fungerer godt! ---> Derfor har jeg det bra...

Når jeg oppholder meg selv, har jeg det bra...Fordi det å ha det bra er fokuset.

Jeg er en ekspert i å ikke kjenne på følelser - ikke lytte til meg selv. Og jeg tror kanskje det er fordi opp i gjennom årene har det vært dumt å gjøre det... Det kom som oftest aldri noe godt ut av å kjenne på følelser, så det hørte til sjeldenhetene. Jeg viste følelser, men det er noe annet.

Når jeg kjenner etter, på følelsene... Har jeg det ikke så bra... Og når jeg skriver nå, får jeg dårlig samvittighet for at jeg klager... For jeg mener ikke å klage. Jeg har det jo bra, når jeg oppholder meg selv.

Det er fordi jeg da klarer å unngå å føle på meg selv... Så når jeg blir spurt om hvordan jeg har det, og jeg svarer "jeg har det såå  bra" kommer det jo av at jeg fungerer.

Utad.

Hvorfor bør jeg ikke da bare fortsette å la være å kjenne etter, skjønner jeg hvis dere tenker. Og jeg prøver det... Men noen ganger så klarer jeg ikke å la det være. Det er utenfor min kontroll (Hvorfor kjører vi ikke i samme tempo som vi gjorde før? Da alt var bra. Vi trengte ikke å føle, vi trengte ikke å tenke. Vi gjorde det DRITbra!)

Før var det ikke utenfor min kontroll.

Før -hadde jeg kontroll.

Selv om jeg kjørte på, og lot være å føle på en masse, var fokuset mitt alltid å ha det bra, og sørge for at andre hadde det bra. Fokuset var alltid å være slik den andre ville at jeg skulle være.

Da hadde jeg en viss kontroll, både inni hodet og rundt andre mennesker.

Det som er mest slitsomt om dagen, er hukommelsen, eller snarere mangel på hukommelse. Og det bæder jeg noe j***** på.

Det er så mye jeg glemmer, også later jeg som om jeg husker det... Helt til jeg "husker" det... For jeg synes det er så flaut... I mange sammenhenger er det virkelig flaut.

Det har fått meg i mange kinkige situasjoner opp i gjennom årene. Det har fått meg i ubehagelige situasjoner, og utrolig vonde situasjoner.

De verste situasjonene er de når jeg føler at glemselen medfører svik mot andre. Det kan være at jeg ikke "er i meg selv", og gjør ting jeg egentlig ikke vil eller sier ting jeg egentlig ikke mener, for så å ende opp med black out. Noe som da ofte ender med at jeg lyver og sier at jeg husker, fordi jeg er livredd for følgene ved å fortelle at jeg ikke gjør det. 

Noe annet jeg ser på som svik, er da jeg glemmer at en venn har det vondt. Jeg tenker ikke på de skjønneste menneskene rundt meg. Jeg føler at jeg svikter i å være en venn.

Jeg som var så god til det... Jeg elsket alle rundt meg. Jeg var verdens beste venn. Jeg elsket å leve for de rundt meg.

Nå er jeg bare selvopptatt.

Det å skulle leve for meg selv er så vanskelig. Det innebærer at jeg må kjenne på hva jeg egentlig vil. Og det er enklere sagt enn gjort. Jeg klarer ikke velge.

For hva jeg vil varierer sånn.

Jeg vil alt, og så vil jeg ingenting.
Jeg tør alt, for så å tørre ingenting.
Jeg vil én ting, for så i neste øyeblikk ville noe helt annet.

Utad stråler jeg selvsikkerhet. Jeg går på autopilot... Og jeg veit ikke hvordan skru den av.

Det er forvirrende å være så mange. Det er forvirrende å ha så mange impulser (selv om de sorte hullene skjuler handlingene, og selv om angsten holder igjen mange av de, er det fryktelig forvirrende). Det er forvirrende å ha så mange meninger, følelser og tanker som motstrider hverandre, og det er forvirrende at jeg glemmer. Det er forvirrende å være i en evig diskusjon. Det er forvirrende å være så forskjellig.

Det er godt å fungere utad, og det er deilig å kjøre autopilot. Det er fint å få applaus fra de inni der, men så er det jo akkurat det... Det er vondt å føle på at det er kommandoer og action.

Det var så mye enklere da jeg kun levde for andre,
og ikke ante hva det var som foregikk på innsiden...

<3 <3 <3

 

Y.A.T.Z.Y.

 

Feriedagbok - 03.07.11


I dag var det heidundranes fest.

Foreldrene til kjæresten min og noe slekt fra Danmark kom tråkkendes hit... 8 mennesker...

8 utryggheter...

Jeg grudde meg... Selvfølgelig grudde jeg meg! Men det gikk greit faktisk. Det var heldigvis vennlige mennesker (dansker er jo alltid det ;-) ), og tre av de var barn (selv om jeg ofte kan være utrygg også blant dem, har de alltid vært enklere å forholde seg til...) Og foreldrene til kjæresten min har jeg jo blitt noe tryggere rundt.

Etter noen timer, virket det som om et par av barna begynte å få nok av voksenprat - selvfølgelig nok! Så svigermor foreslo Yatzy som en mulig aktivitet...

("- YATZY?!?!!!  Shit, det var ikke etter planen! Hva f*** gjør vi???" "- Jeg tror det er tryggest å la det være... Kanskje de skal teste oss... Men vi veit ikke hvordan, så vi kan aldri bestå" "- Jippi!! Jeg vil spille yatzy!" "- Rolig dere! La oss først gå igjennom; Hva kan vi om yatzy?? "- Slapp av! Det er ikke noe stress! Utfordring fryder! Og vi består i så fall med glans" Meg selv: "Hvis det virkelig er sånn at jeg skal forholde meg til at dere er der inne... Hører dere meg? Jeg tror kanskje at .... nevnte noe om at man bør ha minimum 3 terninger på hvert tall over streken for å få bonus. Jeg skal klare dette, det er jo bare yatzy!? Og dette er ingen test, det er ingen som gjør sånn. Om du har opplevd sånt noen gang, så er det leit, men du trenger ikke være redd for det nå lenger. Vi er trygge nå"  
"- Det er bare yatzy?" - Som om du kan yatzy!? Du kan jo ikke det!!! Et eller annet gjør du feil uansett! Det verste er at vi ikke kan rette på de feilene, fordi folka selvfølgelig later som ingenting, og du ikke klarer å skjønne det!" "- Vi bør være med å spille, folk forventer det..."
"- Jeg mener fortsatt at det er utrygt" "- Jeg mener vi driter oss ut".

+- And so on... Ukoselige minner ble plassert på netthinnen. Mindreverdighetskomplekser. Alle negative kommentarer og utsagn "vi" har fått høre om "oss" strømmet igjennom hodet... Ingenting var glemt.

Og, ja... Det var faktisk yatzy, av alle ting, som satte i gang KAOS i dag... Jeg hørte dem vel mer eller mindre hele tiden - bare ikke så høylytt, og mer her og der, men det var yatzy som gjorde dem stressa og intense.


Photobucket


Utenpå hadde jeg masken, og jeg tror den satt godt, for plutselig hørte jeg svigermor si at hun og jeg "trengte noen barn å spille med." Om jeg hadde svart at jeg ville være med på yatzy, hoppet opp og ned i ekstase, eller om hun bare tok det for gitt, er jeg usikker på. Erfaringer sier meg at det er det første eller andre. Men ja, jeg skulle i hvert fall spille yatzy... Nå var det ingen vei tilbake, for jeg kunne jo ikke si at jeg ikke ville.("- Det er ikke lov!")

Jeg stod med alt kaoset oppi hodet mitt - prøvde å følge med på hva som skjedde oppi der... Prøvde å ikke følge med - prøvde å tviholde på opplevelsen av denne verdenen. Jeg veit ikke... Jeg var utrygg, veldig utrygg... Men plutselig kjenner jeg en varm, liten barnehånd i min hånd. Det kjentes så deilig... Så trygt på en måte...

Jeg var ikke meg lenger, jeg var en jente på syv år, som akkurat hadde truffet en ny lekekamerat. Jeg var akseptert, og sammen leide vi bort til bordet hvor spillet skulle foregå. Jeg gikk over til å være showjenta for en liten stund, og slapp meg overdrevent løs (OG syntes selvfølgelig at jeg selv var dritmorsom). Herremin, så nydelig det var!!!

Det er ikke første gang et lite barn "redder meg" fra min indre verden. Det er som om de har en sjette sans... Jeg husker én episode fra da jeg jobbet i barnehagen også, og jeg vil tro det helt sikkert var flere (U know me and my memory). Hvertfall...

Barn leser kroppsspråk!

Og det reddet meg! Hennes plutselige fortrolighet og den klamme, lille hånden, fikk meg til å slappe av... Jeg hadde jo en venninne, det føltes trygt.

Nevnte jeg at jeg ble nr 2 i yatzy? :-p

<3 <3 <3

A fish's friend?

 

Feriedagbok - 02.07.11

Før vi dro kjøpte vi en fiskestang som skulle stå ute på hytta, og i dag var den med ut på sin jomfrutur.

Jeg var veldig urolig før vi skulle dra, og kviet meg veldig. Hvorfor veit jeg ikke. Forklaringen jeg ga til kjæresten min, var at jeg ikke ville bli våt på føttene. Ærlig talt? Jeg er ikke så nøye på det. Så hvorfor jeg sa det, veit jeg ikke... Et håp om at han da ville snu på hælen, og si "Oh NO - dét kan vi ikke ha noe av. Da må vi droppe det!!" ? Kanskje. Jeg fikk meg bare ikke til å si sannheten.. Jeg visste jo ikke hvorfor... Jeg kunne ikke forklare det.

Hele veien hadde jeg følelsen av å bli dratt. Det kjentes ut som om noe dro i meg, og som om jeg strittet i mot.

Da vi kom frem, og jeg kastet uti første kastet, kunne vi vel konstatere med at jeg var for nybegynner å regne med. Selv om jeg  veit at jeg fisket litt da jeg var mindre... Jeg tror jeg elsket å kaste uti, men derimot likte dårlig å få fisk... Det kan nok være fordi fisken, selvfølgelig nok, døde. Og det igjen, kan jo være grunnen til at jeg var så urolig; Jeg var urolig fordi jeg ikke ville ta livet av en fisk... En FISK?!??!!  Det kan da virkelig ikke være derfor. Hoho... Det er jo tragikomisk i så fall. Da er man skjør mener jeg! :-D

Jeg elsker i hvert fall fremdeles å kaste uti. haha... Selv om jeg SUGER, så er det vanvittig gøy! Og håpet om at jeg skulle få fisk var definitivt der. Men likevel ville ikke den vonde følelsen gi seg. Den satt som boltret i meg.

Det var ikke som angst. Angst kjenner jeg igjen! Det var mer som om jeg var lei meg... og redd, kanskje.

Som om jeg gikk på tå, og helst ville slippe unna.

OM disse følelsene kom fordi jeg ikke vil ta livet av fisken, er det jo fint for fisken, men litt trist for meg... For jeg liker jo virkelig det å fiske i seg selv. Jeg liker naturen og elsker å være ved vannet. Jeg liker stillheten og roen, håpet og ikke minst spenningen rundt det; det er like spennende å se hvor langt man kaster, som det er om man får fisk, hver eneste gang man kaster uti

Vi har allerede planlagt en fisketur hvor vi skal sove i telt når vi kommer tilbake til Oslo, som jeg har lyst til å glede meg til. Så håper det bare var et tilfeldig mareritt. At det ikke kommer av at jeg er en "skap fiskevenn" lizzom :-p

 

<3 <3 <3

 

Avslappende, men også litt stress.

 

Feriedagbok - 01.07.11

 

GUD, så deilig det er å være på hytta!

Nå sitter jeg og ser utover fjorden... Det er vann så langt øyet kan se, og himmelen er så vakker. Jeg hører måkene skrike utenfor. De har stilnet noe (Da vi grillet i stad var de helt krakilske! De samlet seg en gjeng, og sirklet rundt oss - i håp om at de skulle få nebbet sitt i ett godt stykke kjøtt (evt et stykke godt kjøtt :-p ).

Det er virkelig avslappende å være her... så fredfullt og vakkert.

Hodet mitt er likevel ikke så fredfullt, det styrer fælt... En av de små har vært svært tydelig for meg i kveld. Jeg la ikke så godt merke til de da foreldrene til kjæresten min var her... De var der, men jeg hørte på en måte ikke så tydelig hva de sa. Jeg hørte mer summing, småbemerkninger.

Etter at de hadde gått, satt kjæresten min og jeg ute på terrassen og snakket. Vi kom inn på oppvekst og sånt... Og temaet omsorgssvikt ble diskutert... At jeg hadde opplevd omsorgssvikt. Og jeg hørte henne så tydelig! En av de små inni meg NEKTER å innse at hun ble utsatt for det... Hun nekter å godta at jeg har vært ubeskyttet... At jeg har vært mye redd.

Hvorfor vil hun ikke det? Jeg aksepterer det jo. Jeg tar jo helt fint på det. Jeg har ikke noen problemer med å snakke om det. Allikevel er det en del inni meg som hyler med en gang følelsen av at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt kommer. Hun hater at det snakkes om, hun hater at andre bekrefter at hun har opplevd det hun har opplevd... og at det har vært vondt. Hun blir helt fra seg når andre bemerker at foreldrene hennes kanskje ikke fylte rollen som foreldre så altfor godt... At de handlet uansvarlig, og at de burde tatt mer ansvar for henne.

Hun nekter for at det er sånn, fordi hun vil ikke at det skal være fakta.

Hun ville måtte ta innover seg mye... Føle på en masse vonde følelser... Følelser hun har fortrengt.. Det ville være smertefullt, derfor vil hun ikke. Derfor hyler hun.

Jeg fikk de vante rykningene i kroppen (noe jeg først nå, takket være Lille Store Meg, har forstått at kan være ensbetydende med at "de små" er tilstede), og hodet holdt på å sprenge...  Jeg kjente det kom... Jeg kjente at kreftene dro i meg. Vi orket ikke være tilstede mer. Vi ville vekk herfra... Det ble for mye følelser... (Har forklart om "anfallene" jeg kan få i et tidligere innlegg, "Bra nok - for hvem?" HER). Jeg kjempet for å bli værende i denne verdenen... Og jeg klarte det. Rykningene gikk ikke over til de verste krampene, jeg var tilstede. Jeg klarte å ta meg sammen.

<3 <3 <3

These days.

 

I helgen var jeg på en liten "ferie".

Natt til søndag, sov jeg nemlig hos den nydelige kusinen min, og jeg hadde rene spadagen på søndag...; Hun klipte meg, og ga meg en helt INSANE massasje - med lavendelolje. Ahh... Det kjentes så "proft" ut, og jeg følte det hjalp(!) (det gjør jeg nesten aldri, ikke hos fysioterapeuten heller).

Jeg slappet virkelig av, en halvtime, tre kvarter - det var nydelig <3

Meen... Det var ikke avslappende hele tiden. Lørdag formiddag sendte nemlig kusinen min melding og spurte om det var greit at en venninne av henne var sammen med oss den kvelden. (WHAT!??!?!?!!! Change of plans - uforutsett og j*****. KAOS i hodet)

Jeg tenkte - streeeeeess, men jeg svarte "ja, selvfølgelig"... Egentlig vil jeg jo gjerne bli kjent med nye mennesker - eller en del av meg vil det. En av delene mine digger å møte nye folk.

En av delene mine snakker lett, er åpen, vennlig og selvsikker... En annen vegrer seg...

Kjæresten min ringte meg mens jeg var på vei dit, og jeg fortalte han hvor mye jeg bæda... Han sa at det selvfølgelig bare var å komme hjem igjen, men det ville jeg jo ikke... Jeg orket ikke måtte forklare... Jeg ville bare bli ferdig med det.

Når jeg kom til henne var masken på med en gang. Musklene var i helspenn - jeg var i helspenn. Kaos i hodet.

Så kom venninnen... Kaoset i hodet fortsatte.

Hun var sykepleier på akuttpsykiatrisk, og i løpet av kvelden kom vi inn på at jeg hadde vanskeligheter psykisk... Hun ble veldig nysgjerrig... Så jeg fortalte henne noe av det jeg har skjønt foregår oppi hodet mitt. Prøvde i hvertfall. Jeg følte meg trygg... For en stund... (Hun tror ikke på deg. Hun tror du later som. Det er bare dumt av deg å snakke om det... De vil egentlig ikke ha deg her! De synes synd på deg! De ler med deg deg. De ler av deg. De liker deg. Vennligheten er ikke ekte. Ingen kan like deg. SLUTT Å SPIS DE F**** POTETSKRUENE!!!)

Sykepleieren - eller venninnen, virket være veldig hyggelig... (Og jeg hadde det hyggelig også, når jeg klarte å konsentrere meg... Eller, når det var stille i hodet...) Noen inni meg trodde også at hun var det, mens andre mente hun ville meg vondt. Noen at hun var slem, og var redd henne.

Ettersom jeg hadde sagt så mye om hvordan jeg hadde det inni meg, ville jeg si at jeg koste meg med dem... Og hausa det litt ekstra opp - la på litt. Selvfølgelig gjorde jeg det. Det er jo bare det jeg ønsker å gjøre. Og jeg trodde vel på et vis at det var forventet...

Plutselig hadde jeg lirt ut av meg at jeg generelt har det så bra som jeg ikke har hatt det på lenge. Det er jo det jeg vil tro selv også, men det er jo ikke sannheten... Jeg veit ikke hvorfor jeg sa det... Plutselig hadde jeg sagt det liksom.

Jeg sa egentlig en del som jeg ikke skjønte at jeg hadde sagt før jeg hadde sagt det... Eller det var liksom flere ting jeg sa, som jeg fikk dårlig samvittighet for. Eller som var rart. Jeg følte at jeg løy liksom... Men så mener jeg det óg. Begge deler. Jeg  både mente det, og mente det ikke. Jeg mener alt... Og ingenting.

Jeg har vært veldig sliten en stund nå... Faller mye ut... Bruker flere dager på å skrive et innlegg. Og jeg er mye usikker... og redd... For verden... Redd for å gjøre feil. Redd for å bli dømt. Redd for å bli såret. Redd for at folk skal bli sinte. Redd for å bli skadet... - Samtidig som jeg mener at jeg fortjener det Jeg får mye rart for meg, og det er mye som må bekjempes... (Herregud, som du syter!!)

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg overspiser, for så å kaste opp. Spiser vanlig, "unner meg noe ekstra" og trosser samvittigheten. For så å få så dårlig samvittighet at jeg må faste. Etterfulgt av at jeg har stålkontroll på inntak.

Berg og dalbane.

Dagene krever i det hele tatt mye av meg, så jeg tenker det skal bli godt for meg å komme på hytta. Svaberg, frisk luft, bøker og kjæresten. Ingenting jeg føler gjøres. Ingen plikter. Eller... færre plikter i hvertfall... Primitivt og nydelig. Få litt orden i kaoset - i en tilværelse jeg føler meg trygg i.

Kanskje hodepinen vil slippe, kanskje musklene vil slappe av, kanskje blir det stille i hodet...

<3 <3 <3


När natten faller på.

 

Ahhh... som jeg bæder når kvelden kommer.

Jeg sover så dårlig om dagen. Det er sånn at jeg kjenner det knyter seg i magen med en gang mørket kommer. Kroppen min instiller seg på at den skal til sengs snart, og den vegrer seg... virkelig!

Som et lite barn...

Jeg vil ikke legge meg!!

Jeg kan sitte oppe til jeg stuper, fordi jeg veit at om jeg legger meg til å sove, blir det for j***** uansett. Mareritt som er altfor virkelighetsnære... Svette og kulde om hverandre... 1 0000000000000 ganger oppvåkninger... yeah. U know!

Har sikkert sagt det mange ganger før, men jeg sier det igjen... (haha, selv om det sikkert ikke blir noe av denne gangen heller) Men jeg tror virkelig jeg må krype til korset; be legen om sovemedisiner... Bare til disse periodene her... Kroppen min trenger virkelig en god natts søvn - jeg orker ikke flere netter med mareritt og flashbacks...

For hver morgen jeg våkner, er jeg mer utslitt enn da jeg la meg kvelden før... Det er jo ikke sånn det skal være.

Merkelig det der... Folks grenser for å ta piller, mener jeg... Noen tar veldig lett på det...  Jeg, for min del, har store vanskeligheter med det... Jeg kjenner faktisk at jeg får dårlig samvittighet bare jeg tenker på det. Kroppen min må tåle det som ér på en måte, smerter og vanskeligheter skal ikke døyves med medisiner - de skal kjennes!

Det er jo vel og bra det, at jeg ikke tar piller med en gang noe bikker i mot (litt må man jo tåle, tenker jeg), men det finnes grenser - selv for meg. Og grensen (selv om jeg sikkert har sagt det før :-p ) er nådd.. Eller nei, grensen er overskredet... For lenge siden... Jeg bare utsetter og utsetter... Tøyer grensene enda lenger... For å se hvor langt jeg kan presse meg nærmest, eller jeg veit ikke jeg...

Her sitter jeg i hvertfall... trøttere enn en dupp, men jeg orker ikke gå å legge meg, fordi jeg veit at det er mer slitsomt å sove og våkne - sove og våkne - sove og våkne - sove og våkne, enn det er å bare være våken. Det føles tryggere også, for GUD så redd jeg er i søvne...

Det hadde virkelig vært deilig å hatt ei litta pille nå... Bare som en trygghet... Bare for å få én god natts søvn...

 

Tar du sovemedisiner?

Blir veldig glad om dere deler erfaringene deres  - positive som negative...

 

Sov godt da alle! Håper natten er god mot dere... Husker dere denne forresten?

 

 

Good night -

Sleep tight -

Don't let the bedbugs bite

<3 <3 <3

Kind of slow.

Jeg var på jobb i går. Det gikk greit. Verken eller. Jeg var hos psykologen like etter, også greit. Vi fylte ut noen skjemaer, og så snakket vi litt om delene mine og huset mitt. Dusjen som skal demonteres fra kjøkkenet. Veronica som skal flytte inn. Jeg må prøve lytte til den varme og gode bestemorstemmen.

Psykologen sa at jeg var ressurssterk. "Jeg hører du sier det, og jeg har hørt flere har sagt det..."  Så hvorfor føler jeg det ikke? Hvorfor føler jeg meg så... svak... ? Hvorfor føler jeg meg så... alene... ? Hvorfor føler jeg det sånn her?

Du er ikke ressurssterk.

Er det fordi jeg har blitt rakked ned på i hodet, i så mange år? Ribbet for alt av meg... Er det fordi jeg har blitt bedt om å bruke krefter på å gjøre destruktive ting mot meg selv? Gjøre vondt verre...

Er det fordi jeg har fått høre fra indre stemmer at ingen egentlig er glad i meg? Er det derfor jeg er så godt gjemt i meg? Fordi jeg har rømt? Er det derfor jeg ikke kan fordra meg selv...?

Er det derfor jeg sitter og ser tomt ut i lufta, med pcen på fanget... ? Og har gjort dét de siste 12 timene... På det samme stedet som jeg sovnet på i går kveld... Like mange timer som jeg har brukt på dette innlegget... 

I går brukte jeg mange timer på å gjøre akkurat det samme, før jeg til slutt postet innlegget tidligere i dag. Da skrev jeg om marionettedukken og tomhet. I dag er følelsen av tomhet likedan, men i dag har marionettedukken følelser... Marionettedukken er lei seg - trist uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor... Det gjør ikke at følelsen ikke er like vond.

Jeg skulle egentlig hatt date med broren min i dag. Han ringte i dag tidlig, og jeg tvang meg selv til å ta telefonen - enda det ropte "nei" inni meg. Avtalte at han skulle ringe i tolvtiden da han visste når han var ferdig på jobb. Da klokken nærmet seg 12 dusjet jeg til varmtvannet var tomt, før jeg fant ut at jeg måtte melde avbud. Jeg brukte en halvtime på å formulere en melding. Skrev at jeg skulle ringe fra jobb i morgen.

Isj... Jeg gruer meg til jobb! Jeg må "ta meg sånn sammen"... Be what I'm not. Det sliter meg ut, og jeg er ikke i form nå ass... Verken fysisk eller psykisk. Hodepinen har vært helt grusom både i går og i dag. Og jeg orker egentlig ikke tanken på å skulle være sosial etter jobb i morgen, men jeg føler at jeg må det. Ahh.. Håper jeg får meg til å sende melding i morgen og. Eller aller helst håper jeg at jeg våkner opp til en helt annen følelse... At følelsene som har dominert de siste dagene, forsvinner med søvnen.

Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive i innleggsserien "Karaktertrekk " hos Voksne barn av alkoholikere, men jeg har prioritert eksponering om dagen. Derfor har det ikke blitt mange innlegg de siste dagene heller, sammen med at jeg bruker altfor lang tid når jeg setter meg ned - jeg faller ut... 12 timer (nå er det 14 og en halv, ser jeg)... er ikke akkurat Speedy Gonzales. Jeg prøver å svare dere og legge igjen kommentar hos dere, men som dere skjønner tar det også tid... Bare vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres.

<3 <3 <3

 

Som en marionettedukke.

 

Tomheten.

Den gjennomsyrer absolutt alt. Som en zombie... Jeg verken eksisterer eller er - jeg bare vandrer omkring.

Som en marionettedukke danser kroppen min livløst igjennom teatret. Den har ingen følelser, ingen tanker, ingen sjel...

Ingenting betyr noe, men noe betyr likevel alt.

<3 <3 <3

 

I'm back in the Oslo groove!

På fredag tøffet jeg avgårde, og det viste seg at jeg var tøffere enn både toget og den skarpeste kniven i skuffen.

Ikke skjønner jeg hvordan det gikk seg til..  Jeg som ofte har problemer med bare å skulle ned på butikken alene på grunn av angst, håndterte reisen nærmest som om jeg ikke hadde gjort annet hele livet. Angsten... My partner in crime... Min altfor nære følgesvenn i gjennom så mange år - viste seg knapt. Jeg skjønner det ikke... Men GUD som jeg setter pris på det!

Jeg skal ikke overdrive her... Da Telenor valgte å kutte all telefonforbindelse så mobilen min ikke hadde dekning, og jeg snart var på stasjonen venninnen min skulle hente meg på, SÅ jeg måtte låne telefonen av en noe utrivelig konduktør som stod og trippet for at jeg skulle bli mest mulig stressa... DA kjente jeg min gamle venn ta kvelertak rundt halsen min, DA kjente jeg varmen og prikkingen spre seg i hele kroppen... Angsten ville ikke la et slikt kaos passere uten å vise sitt nærvær, veit dere.

Men jeg er strålende fornøyd, jeg. Jeg, ThisISmeThen, tok toget alene, og jeg håndterte både bytte av tog og kaoset som oppstod underveis... Jeg kom helskinnet frem, og venninnen min ventet på meg på perrongen. Jeg klarte det, uten å ha det så altfor ille... Uvant, og befriende!

Photobucket

 

Første utfordring - gjennomført!

Up next; Relasjoner.

De siste årene har relasjoner vært veldig vanskelig for meg... Jeg har på en måte hatt problemer med å vite hvordan jeg skal forholde meg. Av mange grunner egentlig... Det har blant annet vært vanskelig for meg å stole på mine nærmeste - jeg har fått høre den ene og den andre historien om hvordan vennene mine vil meg vondt (inni hodet). Jeg blir stadig fortalt "hvordan jeg kan se det" i oppførselen til de jeg er med, eller skjønne det - enda de prøver å lure meg.  Om jeg sier noe som er "hemmelig" - eller "viktig", kan de fortelle meg at vennene mine vil bruke det mot meg. Jeg gjorde feil. Jeg burde ikke sagt noe. Så får jeg dårlig samvittighet... Jeg veit ikke ovenfor hvem, men jeg får det. Jeg blir dårlig... Jeg angrer. Mine egne tanker spinner på hva har jeg gjort? Hvilke følger vil dette få? Hvordan vil vennene mine bruke det mot meg? Noen ganger blir jeg fortalt hvordan vennene mine vil ødelegge meg, andre ganger må jeg leve i uvisshet.

Noen ganger tror jeg på det de forteller meg, andre ganger kan de dra til helvete!

Det er også da, naturlig nok, noe vanskelig for meg å ta kontakt, og jeg må alltid bygge meg veldig opp. Jeg tror jo ikke at vennene mine er glad i meg. Og igjen, hvordan kan de være det liksom? Jeg er jo så jævlig!

Hvorfor jeg er så jævlig, veit jeg faktisk ikke... Jeg får stadig høre om andre som har begått samme "feil" som meg, så hva er det som gjør det så galt med meg? Hvorfor må jeg straffes, og ikke de?

Nå sporet jeg litt av... Tilbake til fredagen...

Med dårlig samvittighet ovenfor venninnen min, grudde jeg meg (enda så vondt det er å si det) til å skulle treffe henne... Relasjonsproblemer. Grunnen til at jeg har så dårlig samvittighet er fordi jeg jo så gjerne vil stole på den delen som mener at venninnen min er glad i meg, og som mener at alt annet selvfølgelig bare er tull... Det er ikke alltid like enkelt, og den dårlig samvittigheten spiser meg opp når jeg "klar"... Hvordan kan jeg i det hele tatt vurdere at denne fantastiske jenta er så utspekulert og slem?? Jeg er jo virkelig jævlig, som kan tenke noe sånt om henne.

PhotobucketFredagen var stress. Det var mye kaos oppi hodet... Mange diskusjoner som måtte tas. Fornuften prøvde å triumfe igjennom - det varierte veldig hvorvidt jeg klarte å lytte til den. Kun sett utenfra var vi to venninner som skravlet en masse; vi har alltid så mye interressant å snakke om, og en masse fine refleksjoner. Meg selv stoler på henne, og meg selv er så inderlig, veldig glad i henne... <3 <3 

(Selv om en vi forteller deg at du bare driter deg ut, fordi ingen kan jo bry seg om deg...)

 

Lørdagen ble jeg vekt til frokost. Venninnen min hadde allerede laget fruktsalaten. For en luXus :-) Etter frokosten gikk vi en 2 timers tur opp på Hemmelfjellet. Nydelig natur, som jeg dessverre ikke har tatt noen bilder fra (jeg hadde selvfølgelig tatt med kameraet, men glemt minnekortet.. er det mulig liksom??). Vi spiste biff til middag, så i blader og byttet på å massere hverandre. Hihi... Skikkelig jentekoZ <3 

Utpå kveldinge så kom det catering, nærmere sant, de fantastiske foreldrene til venninnen min, på døra... Den søteste moren hadde laget lakserull, pai, skinkerull og hvitløksmarinerte scampi! Jeg har aldri opplevd maken :-D Isj, og jeg som jo allerede hadde dårlig samvittighet for alt det andre jeg hadde spist til da. Vel, ikke f*** om jeg skulle ha dårlig samvittighet overfor henne i tillegg, fordi jeg ikke spiste av den nydelige middagen hun hadde laget! Jeg hadde allerede feilet den dagen... Kunne likegjerne feile hele helgen.

Svart eller hvitt ---> Svart... Det var jo allerede for mørkt...

Vi gikk heldigvis en tur etter maten. Jeg koste med sauene (det gikk nemlig sauer fritt rundt på hytteområdet, stor STAS for meg det ;-) ).

Søndag kom foreldrene til venninnen min ganske tidlig. Det var noe kaos oppi hodet akkurat på morgenen... men ikke så altfor ille. Vi gikk en tur med moren til venninnen min, og akkurat den turen tenkte jeg over at jeg følte meg veldig "klar". Jeg stolte på tilværelsen. Jeg nøt øyeblikkene. Jeg slappet av resten av oppholdet.

 

Photobucket

 

 

 

 

 

Jeg må også bare nevne at før jeg dro hjem igjen med toget, fikk jeg servert stek og molte/multekrem til dessert. Desserten lagde moren fordi jeg hadde nevnt at det var noe av det beste jeg visste (hihi... jeg ble selvfølgelig rørt til tårer). Så det var jo bare å kaste innpå da, og tviholde ved tanken om at det bare var å faste når jeg var alene igjen. Normalt forhold til mat, spise uten dårlig samvittighet - ja takk.

 

 

 

 

                       *MMmmmoltekrem*

 

Dette ble et langt innlegg, så tenker jeg dropper å fortelle mer om hjemturen, annet enn at det gikk greit det også. Moteblader holdt meg busy, og til tross for forsinkelser og buss for tog, og ikke minst at jeg reiste alene - kom jeg meg helskinnet hjem. Haha... Rart med det! Hvertfall, jeg tenker at dette må jo være et skritt i riktig retning. Angsten er på en måte byttet ut med vanskeligheter i relasjoner. Angst er jo et symptom på noe dypere, noe som ligger bak bevisstheten. Kanskje vi har funnet kjernen.

Gratulerer til deg - om du holdt deg våken helt til the end;-)

<3 <3 <3

(Bildene har jeg lånt, og de er linket om du trykker på de (bortsett fra det ene, som jeg ikke fant igjen adresse til))

 

Høre stemmer - ikke så uvanlig?

I går hadde jeg min første vakt på en ukedag, på lenge. Det er annerledes å jobbe i helgene... Det er stille og rolig, og ikke så mye som skal gjøres, og heller ikke så mye folk. I ukedagene er det hektisk. Mye som skal gjøres, og mye folk.

Jeg begynte 7, og sov knapt natta før, men det gikk likvel veldig bra. Jeg følte ikke at jeg var så "høy" som jeg ofte blir. Jeg følte jeg var mye tilstede... Jeg følte jeg gjorde nytte for meg, og jeg oppnådde mestringsfølelse.

Mestringsfølelse <3 <3 <3

Det var ikke bare fryd og gammen - langt derifra... Det var mye som foregikk oppi hodet til enhver tid, og det er slitsomt å prøve å ignorere det "in order to" fungere ute i verden. J***** slitsomt, for å være ærlig. Det er nemlig ingenting av det jeg gjør, som går ubemerket... Og å prøve å diskutere meg fram til hvem eller hva jeg skal lytte til - det å prøve å ignorere alt det negative som blir sagt - det å ikke lytte til, eller ikke tro på de som skriker høyest... It's not easy, og det får langt i fra det utfallet som jeg skulle ønske hver gang.

Det er ikke lenge siden jeg ble bevisst det at jeg hører stemmer - at det er dét det er... Stemmer... Jeg har tviholdt på at det bare er tankene mine, at det kun er meg og mitt, men det er jo ikke det... Det ér stemmene som forteller meg om meg og min oppførsel hele tiden, det er de som ber meg om å gjøre ting - ting jeg kjemper for å stå i mot..

Jeg hadde en fin diskusjon med broren min for noen dager sin om akkurat dette med stemmer... Det er nemlig ikke så uvanlig å høre stemmer.(Anbefaler forøvrig å lese denne artikkelen). Kanskje er det sånn at de fleste mer eller mindre gjør det... Eller at alle har stemmer, men at de aller fleste klarer å ignorere de eller være venner med de... De lever ute i verden - snarere enn inni hodet med stemmene. Om man klarer å holde fokuset ut i verden, fremfor inn i seg selv, får ikke stemmene gjødsel - de får ikke nok næring til å vokse seg sterkere, og de klarer ikke gjøre en like stor inngripen i tilværelsen som det de kan gjøre hos andre, som føler seg nødt til klype hardere eller kutte dypere, eller kanskje prøver å ta livet sitt for å stoppe stemmene eller angsten som følger med...

Photobucket

Link til bildet finner du her

Selvfølgelig er det helt forj***** å ha noen som stadig påpeker at du ikke fortjener en plass i verden... Selvfølgelig er det langt ifra hyggelig å få bemerkninger om alt du gjør feil, alt ved deg som er feil, eller få kjeft fordi du rett og slett er den du er. Det er ikke hyggelig med stemmer som ber deg klype hardere, og som maser om at du er dårlig til å skade deg selv. Det jeg vil få frem er at man er ikke nødvendigvis GAL dersom man hører stemmer. Dersom noen forteller deg at du fortjener å ha det dårlig... Jeg anser ikke meg som gal i hvertfall, og det har jeg også fått bekreftelse på fra psykologen ;-) og fra denne artikkelen.(Selv om, jo, da det pågår som verst, føler jeg meg gal. Jeg blir redd, og det er "til å bli gal av"). Det er trist at det er mange som sitter med et slikt syn... At mange trekker seg unna, fordi det å høre stemmer høres så "sykelig" ut.

Kanskje er det også sånn at om man for eksempel har en egen stemme til å begynne med... Din egen stemme forteller deg at du er dårlig -> Du har dårlig selvtillit for eksempel! Om du selv får nok bekreftelse på at dette stemmer, at du er dårlig og at du ikke fortjener bedre (ulike traumer etc) får din egen stemme gjødsel til å vokse seg større. Kanskje det er sånn at ditt selv ikke klarer å håndtere at du skal være så dårlig som folk utenfor og du selv inni deg skal ha det til, at en annens stemme rett og slett må ta over... Nettopp fordi ditt selv ikke orker å ødelegge deg mer enn hva det allerede har gjort. Jeg veit ikke, jeg... Bare noen tanker fra min side...

Photobucket

Bildet er linket til her

Jeg for min del, hører stemmene mye tydeligere nå da jeg har blitt klar over det. Eller jeg hører de ikke tydeligere, men jeg er mer bevisst på at de er der... At det er det som foregår oppi hodet mitt - diskusjoner med stemmer. Stemmer som motarbeider hva jeg selv egentlig står for, hva jeg vil, tenker og føler. Stemmer som forteller meg at jeg ikke er verdt mer enn spyttet under skoen min, og som forteller meg å gjøre vonde ting mot meg selv. De er som oftest slemme, men jeg har hittil blitt oppmerksom på én vennlig. Helt taket på de, har jeg ikke fått. Og det er selvfølgelig mye annet som også spiller inn her... Men det orker jeg ikke ta for meg nå... For alt jeg veit, har jeg sikkert tatt det for meg i et tidligere innlegg (*kremt* hukommelsen er jo, som nevnt, ikke akkurat min bestevenn :-p ).

Anyways... Etter jobb i går dro jeg rett på café sammen med to venner av meg... Etter mange tolkninger, analyseringer og slemme bemerkninger på jobb, fortsatte det da jeg var på kafébesøket. Det gikk også relativt greit... Stemmene var der, men jeg klarte å holde fokus... Jeg klarte å svare de, men samtidig holde fasaden sammen med vennene mine...

Så var sosialtiden over, og jeg gikk hjemover. Allerede da jeg tok mine første skritt ut av caféen startet bråket for fullt! Alt jeg hadde gjort hele dagen skulle nok en gang gås igjennom og vurderes av oss alle. Da jeg kom hjem satte jeg derfor på radioen på full guffe og startet med husarbeid... Etterfulgt av myye lesing i mange bra blogger.

Jah... alt i alt, er jeg fornøyd med at jeg var på jobb, og jeg er fornøyd med at jeg fikk møtt - ikke bare én, men TO venner i en smekk ;-)  Jeg har en så ambivalent følelse til det hele... For jeg veit at det er bra å være i jobb, det er viktig være sosial, være aktiv... Og jeg tror jeg kan elske det - etterhvert. Man kan aldri forutse framtiden... Og jeg kan ikke holde det på vent. Jeg kan ikke utsette å jobbe, fordi det er uforutsigbart, og fordi jeg er redd for å måtte ringe inn syk. Jeg veit at det vil bli hardt - det vil tappe meg for krefter... Det er som oftest mye som må undertrykkes for å være ute... Men jeg er jo vant til å ha det sånn, og jeg er vant til å jobbe på ekstratank...

I can do this!

<3 <3 <3

 

S.I.C.K.A.N.D.T.I.R.E.D.

Det føles som om jeg står stille... Det føles som at for hvert skritt jeg tar frem, havner jeg alltid tilbake. Det er som om jeg stamper i en myr av håpløshet. Det føles som om jeg er utakknemlig. Det føles som om jeg ikke gjør annet enn å klage. Jeg føler meg redd for å eksistere. Jeg er redd for å være i meg selv, redd for å være i verden.

Kroppen min eksisterer fullt og helt, men sinnet mitt eksisterer bare stykkevis og delt.

Jeg blir så sliten av uforutsigbaheten det medfører. Eksempelvis; på onsdagen hadde vi noen venner her. Det er alltid like spennende og se utfallet av slik sosialisering. Denne gangen var det dessverre bare slitsomt. Ofte går jeg jo litt "ut av meg selv", og da er det helt konge (selv om alt som har skjedd da er helt blury og rart), men jeg gjorde ikke det denne gangen... Jeg var så veldig inni meg selv istedet... Analyserte og tolket... Det var slitsomt å være i meg selv. Jeg måtte late som. Jeg klarte virkelig ikke slappe av, og jeg ville så inderlig, inderlig ut av meg selv.

Det kom til et punkt hvor jeg merket at jeg måtte trekke meg litt tilbake... Heldigvis gikk det greit å bare si at jeg hadde vondt i hodet... Har jo det stort sett hele tiden, så det var på en måte ikke en løgn heller...

For meg hjalp det jo igrunn ikke noe særlig, for da satt jeg jo bare og bæda for hvordan det ble tatt i mot... At jeg var kjip og "tillot meg å ha vondt i hodet" liksom... Deler av meg har vanskelig for å tillate seg slikt...

Å sitte å ha vondt i hodet når man er sammen med noen, er ikke lov... Da skal man ta vare på gjestene sine (fortreng hodepinen! Tenker du ikke på det, slipper det! Stå i det!)  Å ha vondt noe sted, og ta hensyn til det, det er virkelig fyfy! Det er uforskammet, for ikke å snakke om bortkasta tid!

Det hender seg jeg trosser (og må da selvfølgelig godta samvittigheten som da alltid følger med...), slik som onsdagen. Selv om jeg ikke holdt ut lenge, så lyttet jeg i hvertfall til kroppens signaler for en liten stund (klapp på skulderen til meg selv), fremfor de befalende stemmene som forteller meg at jeg må holde det gående.

Photobucket
(Bildet er linket)

Det var så kjipt at onsdagen ble sånn... Det gjør meg så redd... Jeg er virkelig en reddhare! Én sånn opplevelse setter meg ut, jeg føler meg så dum fordi jeg ikke klarer henge med liksom, fordi jeg sitter sånn i hodet mitt. Jeg føler meg "utenfor", og det gjør at jeg blir livredd for å eksistere i verden igjen. 

Jeg blir livredd for at dere opplever det sånn jeg opplever det.
Livredd for at dere oppfatter meg slik jeg føler meg.

Enda så mange ganger jeg har fått det bekreftet av de jeg stoler på, at jeg som oftest fremstår som noe annet enn hva jeg føler inni meg, så dukker de tankene stadig opp. Aller helst vil jeg da bare trekke meg tilbake. Forsvinne. Bli glemt. Men samtidig veit jeg at det ikke er løsningen. Jeg veit at jeg må stå i det. Skal jeg bli bedre, så må jeg gjenoppleve det og gjenoppleve det.

Så begynner det vanskelige - jeg må ta kontakt med dere. Jeg må ta kontakt med dere, enda jeg tror at dere helst ikke vil bli kontaktet, og enda jeg egentlig ikke tør tenke på å kontakte dere en gang. Det er dét som er det vanskelige. Spesielt når tankene mine har tolket ting, analysert det frem til at dere egentlig er sure på meg - at jeg har gjort noe feil...  Det skal så lite til for meg i min verden, så jeg har konstant dårlig samvittighet, enda jeg ikke alltid kan beskrive hvorfor jeg har det.

Kanskje det er en av grunnene til at deler av meg er så redd for å eksistere i denne verdenen?

Deler av meg tør ikke ta plass i verden, fordi vi gjør så mye feil hele tiden...

Jeg er lei av uforutsigbarheten... Jeg er lei av at tankene og følelsene skal spenne så jæ**** - fra et ytterpunkt til et annet. Lei av at jeg er så ubestemmelig. Lei av at jeg en dag føler at alt går til himmels, mens neste dag, føler jeg at alt flyter rett vest. Kan vi ikke bare bestemme oss for å kjøre en del fullt ut? Én tankegang... Én hel... Ikke stykkevis og delt.

<3 <3 <3


I'm not C.R.A.Z.Y.

I dag hadde jeg psykologtime, eller det var mer en oppsummering... Vi gikk igjennom alt som har skjedd i løpet av perioden hos henne.

Hun fortalte meg noe om hva hun hadde fått ut av undersøkelsen med bilder jeg hadde sist time. Hun sa at hun ble overrasket over å finne så mye "friskt" i meg, med tanke på alle symptomene mine og traumene jeg har i bagasjen. Jeg var visst ikke gal (jepp, det var det hun sa), og hun sa at jeg var ressurssterk. Woho!

I forhold til at jeg ikke var "gal" - var det psykotisk hun tenkte på... Det veit jeg jo... Jeg er veldig mye bedre. Jeg ser mye klarere. Tåken jeg har vandret i mange måneder nå, har letnet. Jeg har vært mye psykotisk, og er det tidvis fremdeles, men den generelle formen nå kontra bare noen uker siden - er ikke til å sammenligne engang.

Psykologen min snakker ikke om diagnoser... Hun snakker om hus og deler. Som hun sa, så er huset mitt ganske kaotisk. Dusjen står på kjøkkenet og sofaen står på doen. Planen fremover er å plassere alt inventar der det hører hjemme. Dusjen skal demonteres, og settes opp igjen inne på badet. Vi skal også finne fram til hvilke deler det er hensiktsmessig at jeg beholder, og hvilke som bare skaper problemer og bekymringer for meg.

Jeg merker at dette pratet rundt hus og deler, egentlig gjør meg ganske mye mer forvirret... Diagnoser er noe jeg skjønner meg på... Jeg kjenner de... Men jeg tør ikke mase for mye om det, for hun mener det nok bare godt.

Ettersom det var oppsummering i dag, fikk jeg følelsen av at hun ville "si meg opp"... Men nei... Vi har visstnok såvidt begynt, og har lang vei å gå. Æsj... lange veier er ikke noe for meg... Snarveier er mer min greie. Snarveier og raske løsninger... Men det finnes dessverre ingen raske løsninger da det kommer til psykiske lidelser... Så jeg får vel bare bite det i meg.

Neste psykologtime er ikke før om 2 uker, og neste der igjen er etter 1 1/2 måned på grunn av ferie. Spent på hvordan det vil gå, men tror det skal gå ganske så greit. I fjor på denne tiden hadde jeg "ferie" fra min daværende psykolog, og det gikk greit, helt fram til hun sa meg opp.. Men det er jo en annen sak.

<3 <3 <3

 

Borte(hjemme)helg!

Denne helgen har jeg vært i "hjembyen" min sammen med kjæresten ... Snarere - "der jeg tilbrakte mesteparten av mine barneår-byen". Jeg føler ingen tilhørighet, bortsett fra at det er der familien min bor.

Det vekker alltid mye tanker da jeg er der. Tanker om barndommen. Dårlig samvittighet for alt og ingenting... Glede, sorg... Jeg veit ikke... Det er rart!

Fredagen var jeg til GU for kontroll fordi jeg har celleforandringer som kan utvikle seg til kreft i livmoren. Slik jeg har forstått det, er det vanlig å ha celleforandringer, så det er ingen fare foreløpig. Av de som opereres er det bare 5 % eller sånn som ville ha utviklet kreft. Så jeg er ikke nervøs for dette lenger...

På kvelden lagde jeg middag til pappa og meg, og kjærestene våre.  Jeg leste også masse i boken jeg bruker mye da jeg skriver innleggsserien - "Karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere". Dette er for øvrig en veldig god bok, og kom på nå at jeg glemte å nevne den i forrige innlegg. Jeg vil lage link til den i morgen eller so :-)  Uansett - boken er bra, og den får meg til å tenke tilbake, og reflektere en masse.... Fredagen var jeg derfor ganske sliten. Det tar på å gå igjennom minner, det er sikkert.

Natt til lørdag hadde jeg et helt forferdelig mareritt... Det verste var at det aldri ville gi seg.  Uansett hvor mange ganger jeg våknet, så fortsatte jeg å drømme på den samme j**** drømmen hver gang jeg sovnet igjen. Husker ikke i detalj drømmen nå, men det var i hvertfall slik at jeg ble tvunget med på sexorgier med en masse menn som tvang meg til å gjøre en masse jeg ikke ville... Virkelig ikke hyggelig i det hele tatt... Derfor ble jeg ble så lettet da jeg i drømmen var på vei til å dø, for da ville jeg slippe unna... Trodde jeg...  Men NEIDA, etter døden var det gjenoppstandelse og PÅ'N IGJEN.. Æsj, det var helt forferdelig.

Jeg blir så satt ut av slike drømmer... Jeg bruker liksom litt tid på å komme meg, eller på å forstå at det faktisk bare var en drøm. Husker en gang jeg drømte at jeg var utro på mot kjæresten og jeg klarte ikke å slutte å be om unnskyldning og gråte over hvor forferdelig slem jeg hadde vært... Enda det bare var en drøm...

Lørdagen tok kjæresten min og jeg med mamma og kjæresten hennes ut for å spise, og da vi kom til pappa igjen satt vi lenge utpå terrassen. Pappa har en sånn varmesak, så selv om det pøsregnet og var kaldt, var det lunt og godt for oss å sitte der.

Søndagen kjørte pappa oss inn til Oslo igjen sammen med nye hagemøbler :-D

Haha, dette ble jo tidenes oppsummering... Jeje...

Håper dere hadde en fin helg

<3 <3 <3


Psykologtime.

Psykologtimen i dag var j*****...  Jeg grudde meg fordi jeg visste det skulle være en undersøkelse... Jeg trodde det skulle være en masse spørsmål, som ville være kjipe å svare på... men det var det ikke... Det var bilder! Det var abstrakte bilder, og jeg skulle si hva jeg så i bildene, og hva de fikk meg til å føle...

Herremin, hodet mitt begynte å spinne. Hva kan jeg si at jeg ser? Hva vil hun at jeg skal se i disse bildene? Hva finner hun ut om jeg sier hva jeg ser? Kan vi stole på dette her???

ÆÆÆæææh!!

Jeg følte jeg hadde null kontroll, det var det som var jævlig... Jeg hadde ingen kontroll på hva hun fant ut om meg! Hun skulle tolke meg, basert på hva jeg sa at jeg så i noen bilder...

Nei... Det var virkelig ikke min kopp med te! Skikkelig ekkelt var det. Men nå er jeg ferdig... Så nok om det!

Flere ganger når jeg har vært hos psykologen har hun tegnet et bilde av en hjerne, og forklart meg hvordan den fungerer i forhold til hvordan formen min er. Jeg spurte henne pent i dag, om ikke hun kunne tegne en sånn hjerne til meg, som jeg kunne få ta med hjem... Jeg klarer aldri å huske det når jeg skal forklare det... Ofte husker jeg lite av hva som blir sagt i psykolgtimene, så anatomi og sykdomslære får jeg i hvertfall ikke med meg! Hun sa at hun skulle se om hun fikk tid til å lage en til meg til neste gang... Yeeej :-)

Ellers sa hun at hun trodde det ikke var lenge til alt var i orden i forhold til trygderefusjon. Det blir deilig, veit jeg! Selv om det ikke blir gratis som hos de andre jeg har gått til, så blir det i hvertfall halve prisen... Så det hjelper veldig på.

Skulle jo selvfølgelig ønske at psykologen min var gratis, men jeg kjenner at tilliten til systemet jeg har vært inne i før er borte, så å bytte psykolog blir ikke aktuelt. Dessverre... For det er ikke akkurat som at jeg driter penger, så de pengene som går med til behandlingen hadde jeg ikke hatt vondt av å ha til andre ting, men sånn er det nå. Kan jo håpe at jeg får litt hjelp med betalingen igjen en gang...

<3 <3 <3

 

@ work.

Denne helgen jobber jeg... Har blandede følelser, men gruer meg ikke så mye som jeg hadde trodd. Kan hende det har noe med at jeg veit at en god venninne av meg skal jobbe, men det gidder jeg egentlig ikke spekulere så mye i. Det viktigste er at jeg er relativt rolig i forhold til at jeg skal jobbe.

Haha, når jeg skrev forrige setning, merket jeg at det var løgn... Det stakk i magen. Kroppen kan jeg visst ikke lure like godt som tankene mine...  Jeg gruer meg.. Argh! Jeg gjør det, men det skal gå bra! Dette klarer jeg - herremin, jeg har jobbet der i tre år... Ikke noe problem! (hihi... Merker dere hvordan jeg prøver å overbevise meg selv?)

Jeg jobber til sent i kveld, og skal opp tidlig på jobb igjen i morgen... Så det blir nok stille fra meg frem til kvelden.

Frem til da vil jeg bare ønske dere en riktig så god helg, jeg setter veldig pris på dere - det skal dere vite!

<3 <3 <3


Helgen og følsomme antenner

Denne helgen har jeg vært mye sosial, og det tar mye krefter.

Fredagen var jeg sammen med en venninne i byen, og handlet litt... Det var utrolig koselig, og jeg shoppet selvfølgelig littegranne ;-) Etter byturen, dro vi hjem til henne og spiste en deilig salat, drakk te og så på Norske Talenter. Utrolig hyggelig var det!

Etterhvert kom det flere venner av henne også, noe som var litt overraskende. Det gikk veldig greit i starten... Jeg satt selvfølgelig med antennene ute, men signalene jeg plukket opp var positive. Jeg hadde det hyggelig. Men det ble til slutt veldig mange folk...Om det var dét, eller om det var fordi jeg var sliten... Uvisst. Etterhvert skjedde det i hvertfall noe... Signalene var plutselig ikke positive. Det ble et voldsomt tankekjør, og jeg vendte meg vel mer og mer inn i meg selv.

Jeg var jo liksom tilstede, og jeg prøvde å roe ned situasjonen oppi der... Men til slutt måtte jeg bare kaste inn håndkle Det var synd at kvelden måtte ende sånn...

I går hadde vi invitert til grilling her. Vi var 8 stykker; noen kamerater og venninner av kjæresten min. Jeg er generelt litt skeptisk til jenter, og har alltid hatt mye guttevenner (jenter kan være så falske og bitchy..), men jentene som var her er helskjønne! Virkelig! Vi koste oss kjempemasse - danset og tøyset, og lagde strawberry daiquiri. Nam <3

Antennene var selvfølgelig ute hele kvelden i går også, men oppfattet bare positive signaler. Det var så deilig og befriende.

I dag er det litt verre. Jeg skulle egentlig treffe en kompis i kveld, som det er lenge siden jeg har sett, men jeg måtte melde avbud. Jeg er noe sliten etter gårsdagen, er helt i tåka - faller mye ut, og det blir litt for mye for meg. Kroppen ga beskjed om at den trengte hvile...  I morgen får vi besøk av en kompis av kjæresten min, han skal låne sofaen i noen dager, og 17. mai er det frokost, fest og masse mennesker. Jeg trenger en pause, jeg skjønner jo det... Det er bare så sårt, og jeg har dårlig samvittighet overfor kameraten min; det er liksom så typisk meg. /p>

But then again... This is me then.

<3 <3 <3

 

Superwoman-dag og skoshopping!

Tidligere i dag hadde jeg egentlig tenkt å poste et dryss av nydelige bilder jeg tok på Sognsvann på mandag... Men gjett hva? Joda... samtlige bilder forsvant i prosessen - sammen med mange andre bilder jeg hadde liggende på kameraet... Men gjett en annen ting? Jeg - ThisISmeThen - tok det med fatning!!

Håhåå... Jeg ble ikke sint på meg selv slik jeg ofte blir; jeg gråt ikke, jeg skrek ikke, jeg banket ikke opp meg selv - verken utvendig eller innvendig... Man kan vel nesten si at jeg tok det med et smil... Og det er da ikke så verst til meg å være, om jeg får si det selv...

Hahaha... det er egentlig dere, mine kjære lesere, det er synd på, for dere har derfor nå gått glipp av en mengde fantastiske bilder av Oslos vakre natur :-p  (hihi...)

Jeg har et helt fantastisk godt humør i dag - deilig! Det er en litt sånn superwoman-dag, og de verdsetter jeg høyere enn noe annet!  Hadde det ikke vært for at hodepinen skinner igjennom - skulle jeg ha danset rundt i Oslos gater - SÅ glad er jeg!

Har kikket litt på sko på Brandos - og har tenkt å bestille meg noen par i løpet av dagen... Det kan hende jeg trenger litt hjelp av dere - i såfall poster jeg bildene i løpet av dagen, kanskje jeg gjør det uansett, bare fordi at jeg har lyst :-D

Hvordan er din dag i dag?

<3 <3 <3

 

Å stenge følelsene ute

I går hadde jeg ukens time hos psykologen...

Hun er så forståelsesfull at jeg blir rett varm om hjertet. Det er så tydelig for meg, at hun gjør hva hun kan for å gjøre livet mitt enklest mulig å håndtere. Hvertfall var det tydelig for meg selv i går, og jeg føler det fremdeles slik i dag... Det er så deilig... Det roer meg, og gjør at jeg kun kan fokusere på å bli bedre.

Hun har sendt inn papirer til NAV angående arbeidsavklaringspenger (for de som ikke veit hva dette er, er det bare å trykke på linken å lese :-) ). Hun leste igjennom hva hun hadde skrevet, og på den måten letter det tankene mine fra å spinne på hva som stod. Hun hadde heller ikke skrevet inn flere diagnoser enn angst og posttraumatisk stresslidelse, fordi hun ville skåne meg mest mulig med tanke på nedskrevne diagnoser. Som hun sa, så er det jo heller ikke så nødvendig at de vet hele mitt sykdomsbilde, poenget er jo at jeg trenger økonomisk bistand. Dessuten er vi jo heller ikke ferdig med utredningen.

Apropos, så skal vi visst igjennom en del spørsmål neste time, som en del av utredningen. Kjenner jeg gruer meg litt til akkurat det. Å snakke - dét kan jeg... Svare på tiltale - ikke fullt så god der, nei... Men hun hjelper meg vel som best hun kan, og har vel noen svar liggende fra samtaler vi har hatt de siste 8-9 månedene... (Setter umåtelig stor pris på om du vil dele i kommentarfeltet, dersom du har erfaringer med slike spørreskjema).

Jeg hadde enda ikke snakket med psykologen om voldtekten... Hun spurte spesifikt om den i går, og om jeg kunne fortelle. Det kunne jeg. Så jeg fortalte - det samme som jeg har skrevet i innlegget her i bloggen.

Hun spurte meg om hvordan det var for meg å fortelle om det. Som jeg sa til henne, så er det akkurat som om jeg bare har en innøvd regle om hvordan livet mitt har vært... Men at det er akkurat som om det livet ikke tilhører meg. Voldtekten skjedde ikke meg.

Det er vondt å skulle akseptere fullstendig at det var min opplevelse, fordi jeg sitter med så mye skyldsfølelse som jeg ikke orker å føle på. Jeg klarer ikke legge vekk tanken om at det må jo være noe med meg, ettersom det har vært flere enn én ubehagelig episode med menn.
(Raskt fortalt: misbrukt da jeg var 8 år av naboen, måtte løpe ut av en taxi en gang fordi sjåføren overfalt meg, ble dyttet opp i et hjørne, holdt fast og tafset på av to menn på et discotek på Kreta, slapp unna en begynnende voldtekt da jeg var 14 år hjemme i mitt eget hus - ble avbrutt av en venninne,  + diverse ekle tilnærmelser og klåing da jeg allerede var vâr på slikt.)

Jeg er alltid avhengig av å ha en forklaring på hvorfor ting skjer - og jeg klarer ikke forklare det på en annen måte å legge skylden på meg selv... Så skylden forblir dessverre der, enn så lenge...

Jeg fortalte psykologen at jeg aldri har grått over voldtekten... Eller - jeg husker jeg fortalte det til en jeg bodde med da det skjedde - hun begynte å gråte, så da gråt jeg litt... Men det var fordi hun gråt, ikke fordi jeg hadde det vondt...

Det jeg har grått (og fremdeles gråter) over, er følgende etter overgrepet... Det at jeg mistet meg selv, sakte men sikkert... Overgrepet førte til at begeret rett og slett rant over. Kroppen og hodet mitt klarte ikke mer vanskeligheter, derfor valgte hjernen min å koble ut.

Denne egenskapen fant hjernen min ut at den kunne fortsette å benytte seg av, om det var noe den ikke ville føle på... Den orker ikke føle mer smerte, den orker ikke være mer redd - så den velger den utveien som funket den gangen... Den stenger følelsene ute.

Jeg skulle ønske hjernen sluttet å benytte seg av denne egenskapen, da det fører til en del forvirringer for meg selv... Det er nok den største utfordringen for min del... Å koble på følelsene igjen...

 

Har du hatt opplevelser av å stenge ute følelser da ting har blitt vanskelig?

<3 <3 <3

 

Eksponeringshelg til 1000 - både godt og vondt.

Det er en stund siden jeg har blogget nå... Jeg har hatt en hektisk helg, altfor hektisk, og det koster... Dét skal visst ta en stund før jeg lærer dette...

Sist jeg skrev, så skrev jeg et ganske så deprimerende, og egentlig ganske stygt innlegg. Jeg har vurdert å slette det, for det som står er egentlig ikke noe jeg mener... Eller,en del av meg mener det - den delen som rakker ned på meg selv hele tiden. Den delen, som aldri mener at noe jeg gjør er bra nok. Den delen som stadig vekk kommenterer at ingen er glad i meg, at jeg gjør feil, og virkelig, jeg mener virkelig(!), hater meg selv... Den delen mener at jeg er svak som tar i bruk former for selvskading for å mestre vonde følelser. Jeg mener ikke det. Eller det blir vel; den delen som styrer meg i dag, mener ikke det. Denne delen ser sammenhenger - og den forstår.

Jeg velger likevel å la innlegget stå inntil videre, for selv om jeg ikke alltid er enig med alle delene som styrer meg - er de nå en gang en del av meg

Jeg synes faktisk at jeg er ganske så sterk. *Klapp på skulderen* Ja, jeg trenger å bearbeide en del saker og ting - føle på smerte.. forstå smerten... Jeg trenger å endre innarbeida tanke- & handlingsmønstre - og jeg trenger å skape et "selv" som jeg føler meg trygg på å være i... Det er fremdeles en god del jobb igjen, men jeg synes pokker i vold meg at jeg er sterk. Jeg prøver i hvertfall - ingen kan si noe annet...

Fredagen var jeg hos en kompis... Det var veldig fint å se han igjen, selv om det kostet mange krefter.

Som nevnt, kanskje mang en gang, er jeg så "på vakt" noen ganger. Jeg tolker og analyserer altfor mye, jeg ser tegn som ikke er reelt tilstede, jeg hører ting som egentlig ikke blir sagt... Paranoid - er vel ordet jeg ser etter her... Det var det jeg var fredagen... Som psykologen min sier - her i Norge, hvor det ikke er krig, ei heller løver som sniker rundt hjørnet - her er man som regel trygg. Man trenger ikke være på vakt hele tiden.

Jeg trenger ikke være på vakt.

Hjernen min har, basert på livserfaringer den har hatt, utviklet en annen forståelse. Hjernen min tror at den må være på vakt, fordi det er så mange farer som truer... Jeg synes ikke det er så rart (merk: i dag). Med tanke på hendelser opp igjennom livet, er det fullt ut forståelig at hjernen min tror at det er nødvendig å være forsiktig. Det er forståelig at hjernen min tror det er fare på ferde til tider, og det er forståelig at hjernen min er livredd for å gjøre/si ting feil, unnskylder seg for sin eksistens og tror at ingen kan elske seg...

 

 Photobucket

 

Nå sporer jeg veldig av her, så tilbake til helgen, som dette innlegget egentlig skulle handle om...

Fredagen ble litt mer stress enn nødvendig da det kom enda en person å skulle forholde seg til - eller som tankene skulle forholde seg til. En kompis av kompisen min kom overraskende på besøk han også(utrolig ålreit egentlig - jeg kom godt overens med han før). Det satte fart på tankene kan dere skjønne, og jeg gjorde alt annet enn å kose meg. Slikt gjør meg vondt, og ikke minst gir det meg dårlig samvittighet... Men jeg ble i det... i hvertfall for en liten stund.

Hvorfor det ble så jævlig stress, kan jeg ikke forklare...  Når kan jeg heller ikke forklare, men i hvertfall hørte jeg mange advarsler i hodet... Følelsen av at jeg var uønsket var så veldig sterk. Jeg både følte, så og hørte det! For meg virket/virker det jo reellt, men kjæresten min forteller meg at han synes det høres voldsomt ut... Så jeg kan jo ikke annet enn å stole på han... Å stole på mine tanker om at vennene mine vil meg vondt, og ikke er glad i meg - er altfor trist... Så jeg unngår det, så sant jeg er i form til å klare det.

Vanligvis vil jeg etter en sånn opplevelse, trekke meg helt unna. Tar ingen kontakt, tar ikke telefonen dersom den ringer... Jeg holder meg laaangt vekk (det er jo dét hodet mitt forteller meg at kompisen min vil). Denne gangen, prøvde jeg en ny vri. Det var utrolig vanskelig, men jeg gjorde det; jeg ringte kompisen min allerede dagen etter, på lørdag... Og det gikk BRA!

Tidlig lørdag morgen, var det opp på jobb... Noe jeg har jobbet meg opp mot veldig lenge; en full jobbehelg.

Det gikk overraskende bra, faktisk... Slappet av, og nøt det å være på jobb! Det var deilig.

Etter endt vakt, burde jeg selvfølgelig reist hjem og slappet av... Men jeg ble så gira... Så høy på meg selv, og mest av alt ville jeg være sosial - jeg tenkte jo det kom til å gå kjempebra, så vi inviterte noen kompiser av kjæresten min hit for å grille. Det startet veldig bra - det var utrolig koselig. Dessverre var jeg nok altfor sliten... Det ble litt for mye for hjernen min å takle... Jeg vendte meg innover... Inn i hodet, og inn i tankediskusjonene mine (som er langtifra hyggelige)...  Jeg trodde alle leste tankene mine, og satt vel egentlig bare og bæda mer og mer - før jeg droppa helt ut...

 

Photobucket

 

Søndag var det igjen jobb - denne dagen var det kveldsvakt. Denne vakten gikk også bra - var veldig høy, kanskje, men what ever - jeg gjennomførte! :-D

Med all eksponeringen hodet mitt fikk denne helgen - kapitulerte det fullstendig søndag kveld... Både i forhold til hodepine, muskelspenninger og tankekjør. Jeg merker at jeg trenger hvile - og det skal jeg faktisk la kroppen min få.

Har bestemt meg for å ha minst mulig på tapetet før helgen... Uansett om tilbudet eller lysta byr seg.  Tiden frem til fredag skal brukes på bloggen og trening - ingen møter, inget husarbeid. Det blir ingenting av jeg må bare gjøre dette, dette og dette, så det ikke blir tid til hvile - ikke denne gangen! Så blir kanskje formen bedre til helgen, slik at jeg kan prøve meg litt ute igjen... Jeg håper det!   (haha, veeel...  Det er nok både óg :-p )


Hvordan var helgen din?

<3 <3 <3

Mestringsstrategier

Jadda... Våknet i ellevetiden, og kan ikke si den fysiske formen er på topp - ei heller humøret. Da er er det nedskrevet svart på hvitt, alkohol slokker ingen sorger - det fyrer i stedet oppunder en allerede eksisterende hodepine.

Jeg veit jo det, dette er dessverre en mestringsstrategi jeg har benyttet meg av tidligere - ikke mange ganger, men det har hendt. Noen ganger tar følelsene overhånd - fornuften høres ikke mer enn hva et vindpust gjør i bladene på trærne, og det lille som når frem, orker jeg ikke lytte til. Jeg vil bare grave meg ned, og ikke stå opp igjen. Katastrofetankene seirer. Kroppen taper.

Jeg har alltid hatt ulike former for mestringsstrategier. Et menneske trenger jo det. Mine er ikke spesielt gode, og sånn er det bare. I'm learning.

Selv om jeg aldri har utviklet bulimi - har oppkast vært en form for mestringsstrategi. Det har ikke vært mye av det i de seneste årene, men jeg fikk flash-backs av at dette ikke var nytt for meg sist jeg hang over doskåla. Selvskading i form av lugging, klyping, kloring og slåing - har vært en annen. Noen ganger er jeg "tilstede" - andre ganger har jeg black outs, men kjenner smerten. Jeg har sjeldent kuttet - det ville være synlig for andre. Orker ikke spørsmål - orker ikke forklare - orker ikke unnskylde meg. Det greieste har alltid vært at dette var min lille hemmelighet.

Sånn jeg forstår det, er vel oppkastet en del av selvskadingen, selv om jeg noen ganger også har kastet opp for å kvitte meg med maten - har dette kun vært de gangene samvittigheten over at jeg har spist, har blitt for stor å håndtere.

Ikke spise, eller spise minimalt, er kun fordi jeg vil være liten. Jeg må være liten. Jeg må være på tallet mitt, men det er vel en form for mestringsstrategi dette også, kanskje... Jeg veit ikke.

Psykologen min sier hver gang maten blir brakt på bane at: "Du har rett til å spise. Du har like mye rett til å ta plass i denne verden som alle andre". Jeg har aldri tenkt på at det har noe med det å gjøre, så skjønner liksom aldri hvorfor hun sier det, men kanskje det har det. Min største frykt er jo nettopp å ta plass (sånn sett bort i fra perioder hvor jeg kan være ganske så brautende og oppmerksomhetssyk). Jeg vil ikke være i veien for andre... Jeg vil ikke gå over veien - før jeg ser om bilføreren har lyst til å stoppe, selv om jeg veit at jeg jeg har loven på min side om han kjører over meg. Bilførerens ønsker går først.

Tilbake til gårsdagen, så var samvittigheten over at pappa må betale så mye penger, fordi jeg sliter, for vanskelig å takle... At han tok det opp - nok en gang, var for vanskelig å takle. Jeg hørte på stemmen hans at han ikke er glad i meg... Ikke nå. Ikke når hverdagen utad går sånn tålelig greit - og jeg ikke gråter sammenhengene i ukesvis. Han ringer sjelden, noe som bare forsterker den følelsen.

Mestringstrategi --> Rus. Nytteverdi --> Absolutt ingen.

Jeg veit jo av flere av disse "positive mestringsstrategiene"; gå en tur for eksempel, skrive... Men da smerten kommer - er disse helt glemt. De vonde følelsene gjennomsyrer absolutt alt. Jeg vil bare vekk - fordufte, flytte smerten, orker ikke mer følelser. Sånn er det. Jeg er svak...


<3 <3 <3


Psykologtime - mine "hjelpere"

I dag hadde jeg time hos psykologen, og pheeeew(!!) --> slitsomt...

Hadde ingen samtale i forrige uke. Som jeg sa til henne - jeg veit egentlig ikke hvorfor, men jeg klarte bare ikke. Hele kroppen min vegret seg. Hadde ikke noe angstanfall, det var mer enn generell angstfølelse... Angst for å gå ut, angst for å skulle snakke, angst for å skulle "grave"... Jeg orket virkelig ikke presse meg selv. Dårlig dag? Kan vel kanskje kalle det det!

Timen gikk vel forsåvidt greit... Selv om jeg kjenner det er tungt å skulle være så ærlig om alt som foregår oppi hodet mitt - men jeg har vel ikke mye til valg om jeg skal kunne ordne oppi dette her...

Jeg har jo nevnt tidligere at mitt "jeg" opererer i litt forskjellige deler. Det blir en del diskusjoner i toppen - og det er ikke alltid like enkelt å være i meg selv.

Jeg tror nok at skiftene mine foregår mye oftere enn hva jeg tidligere har vært klar over. Kjæresten min har i hvertfall begynt å legge merke til det. Han forklarer det som at han nå tydeligere ser at kroppsspråket, blikket og talemåte endrer seg. Ikke nødvendigvis mye, egentlig ikke nevneverdig som han sier, men nok til at han legger merke til det. Han kjenner meg jo veldig godt.

Det jeg liksom ikke skjønner helt, er hvorfor jeg noen ganger får typ black outs, mens jeg andre ganger tydelig kan merke at det er en spesifikk del som "styrer" meg...

Om jeg skal gjette - kan det nesten virke som at de gangene jeg får disse sorte hullene - har det skjedd noe jeg ikke vil vedkjenne meg. Føles nesten som at delene mine opererer litt på kryss og tvers hele tiden - at jeg ofte kan føle de ulike delenes nærvær, men de gangene jeg ikke husker noe har delen overtatt på en måte hele meg. For eksempel ved enkelte konfrontasjoner som har blitt tatt, sosiale situasjoner hvor jeg har følt for mye press, voldtekten(<-- Link til innlegg jeg har skrevet tidligere)...

Dette kan kanskje virke helt sprøtt, men allikevel virker det, i hvertfall for meg, veldig logisk...

Det er én del jeg har fått ganske godt taket på - det er kun fordi hun kan være et hespetre, og fordi de gangene hun dukker opp sjeldent går ubemerket. Hun legger visst ingenting i mellom, og sier ting rett ut - akkurat som det faller henne inn der og da. Hun tenker virkelig ikke på den andres følelser - i motsetning til meg selv, som tenker altfor mye på det.

Utbruddene, husker jeg svært sjeldent. Eller det vil si aldri. Hun dukker opp hvis meg selv føler seg tråkket på, eller urettferdig behandlet - og hvis en konfrontasjon jeg helst vil unngå blir tatt.

Når jeg sitter nå og skriver, faller det noen biter på plass; Jeg trodde at dette var nytt for meg, men jeg husker nå at det var flere episoder med ekskjæresten min hvor hun antakeligvis har "overtatt" for meg. Det var i hvertfall flere ganger han fortalte meg at jeg hadde sagt diverse ting, opptrådt på ulike måter - hvor jeg bare måtte akseptere og unnskylde meg fordi jeg ikke visste hva som var blitt sagt eller gjort.

Det var vanskelig husker jeg, fordi han aldri tok noe på sin kappe og jeg bare måtte legge meg langflat. Jeg hadde vanskeligheter for å tro på at han ikke hadde sagt noe, eller gjort noe som fremprovoserte det, men siden jeg ikke husket - kunne jeg jo heller ikke nekte for det han sa.

Å forklare for han at jeg ikke husket, var uaktuelt. Han ville aldri ha forstått. Han var av typen som ba meg "ta meg sammen" i forhold til angsten, og som faktisk kjeftet på meg da jeg fortalte han om voldtekten jeg var blitt utsatt for. Med andre ord... Ikke særlig forståelsesfull da det kommer til ting han ikke selv følte på.

Tilbake til samtaletimen i dag, så snakket vi litt om viktigheten av at jeg gjør meg ferdig med én ting - før jeg begynner på noe annet. Har nemlig en tendens til å holde på med altfor mange ting samtidig. Jeg skulle gjerne hatt en dusj med toalett, speil og vanntett pc foran komfyren; Da hadde jeg kunnet dusje mens jeg gjorde mitt fornødne, sminket meg, blogget og lagde mat. Det hadde vært effektiv bruk av tid det! :-p

Var såvidt det var inne på matproblemet mitt på slutten av timen, men det er ikke noe jeg vil snakke så mye om egentlig. Jeg føler at jeg fremdeles trenger den kontrollen, og jeg føler at det vil gå seg til etterhvert. Fornuften min sier at nå som jeg trener, blir jeg nødt til å øke antall kcal betraktelig. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å sette meg del-spise-mål etterhvert; Øke mengden sakte, men sikkert... Jobbe med den dårlige samvittigheten som kommer med spisingen... Igjen - sakte, men sikkert... Håhå, som jeg bæder av tanken på et "normalt kosthold". Scheisse!!

En annen ting jeg bæder på er at treningen vil gi økt muskelmasse. Økt muskelmasse = høyere tall på vekta. Æsj, jeg merker at det vrir seg i magen... MEN fornuften sier - dette er bra for deg! Dette ER bra! Dette er BRA! Fornuften er ikke spesielt sterk i sin tale per skrivende stund, men jeg tenker treningen i seg selv vil gjøre sitt på dét området - i tillegg til behandlingen hos fysio og psykolog selvfølgelig.

En venninne av meg sier "Det ordner seg alltid" - i dag tenker jeg at hun har rett, og du verden for en deilig tankegang det er!

(Og, ja... om det var noen som hoppet i taket over at jeg skulle skrive et innlegg om Maca-pulver i dag - så no worries, det kommer i morgen :-p)

<3 <3 <3


En herlig dag


I går ble en lang og herlig dag! Vi var på Lektern (kjæresten min, broren min og meg), og tok noen øl - før vi dro videre til en park og grilla sammen med en gjeng. Kjempekoselig! Selvfølgelig var det mye kommentarer oppi topplokket men f*** it, jeg koste meg mest...

På Lektern er det stive priser på ølen, men det var verdt det i går - enda vi måtte stå. Det var DJ, og fullt av mennesker... Det ga en skikkelig sommerfeeling, og sammen med mine to yndlingsgutter kunne det jo ikke gå galt :-)

Ahh, som jeg nyter at jeg hadde en positiv, sosial opplevelse!! 3 x HURRA(!!!)


<3 <3 <3


Legetime og permisjon


Nå har jeg snart legetime... Isj, jeg gruer meg... Dagene går stort sett med til å være inne for hjemmets fire vegger om dagen, og ut på tur alene - betyr angst...   Verken lysten, hodet eller formen er så gira på å eksponeres om dagen, så det blir mest rolige dager hjemme.

Planen var egentlig at jeg skulle gå vekk fra sykemeldingen i dag, og se om jeg klarer å jobbe fulle helger igjen *iiik*, det er vel det siste jeg ønsker å be om nå...  Men man må jo bare kaste seg ut i det, hvis ikke vil det jo aldri bedre seg. Det er bare så slitsomt at det skal være så intenst... Så intenst, og så varig... Så svingende og så uforutsigbart.

Skal forøvrig også be om permisjonspapirer til skolen, så nå blir det fullstendig...   Jeg klarer ikke gjennomføre skolen, enda... Forhåpentligvis fullfører jeg på et senere tidspunkt, men det får jeg ta siden... Nå er det fokus på meg selv - og på at jeg skal bli bedre rustet til livet - før jeg fortsetter det.

<3 <3 <3

Både godt og vondt

Turen med familien i går gikk greit... Det var mye tankekjør, men jeg klarte å prestere tror jeg (selv om jeg ikke oppfylte rollen fullstendig). Det var så god stemning, og da er det ekstra leit å sitte inne i hodet og være paranoid, og samtidig late som noe annet.

Jeg fikk en slags fremmedfølelse, ikke så greit.. Ikke når jeg er sammen med familien. Egentlig veldig ugreit når jeg er sammen med familien. De er stort sett fantastiske mennesker, og jeg føler meg slem overfor dem. Slem for at jeg tenker enkelte tanker som jeg gjør (om tankene stemmer, ville de ikke vært så fantastiske for å si det sånn), samtidig som jeg føler på at de tankene stemmer.

AAAHHHHhhhh!

Vi dro ut til hytta... Jeg skrev i går at jeg ikke hadde vært der på 10-12 år... Det var visst noe feil. Vi hadde den til jeg var 20, så var der for fem år siden. Det var uansett rart å være der. Var mye på hytta opp i gjennom barndommen, og pappa og onkelen min var der mye opp i gjennom sin barndom. Den har, som dere skjønner, vært lenge i familien, og vi har nok ikke helt sett hvor priviligerte vi har vært. Lang strandlinje, svaberg helt ned til fjorden...

Vi hadde brygge (myyye krabbefisking og noe shit-fisking :-p ), i tillegg til skog og fjell.. Det var virkelig Paradiset på jord... Vi hadde så mye plass å boltre oss på, og plassen var så vakker... Det var alltid nydelig å sitte nede ved vannkanten med meditativ musikk på ørene, og se solen gå ned. Se om det var "go'værs-skyer", som bestemor kalte det.

Det var alltid på fjasing på hytta... Og fjasing er alltid moro! Elsket det når jeg fikk besøk av kusinene mine, eller når jeg fikk en venninne på besøk. Vi gikk bort til kiosken, eller kroa (eneste treffstedet som fantes i mils avstand) og der hang vi bare... Haha... vi hang, og røyket. Syntes vi var så kule! Sånn jeg ser det nå? Så barnslige og teite :-D Men det er et godt minne.

Vi måtte alltid reise inn til selve sentrum for å dusje (noen ganger ble det en is ved båthavna også) ÅÅåh... Det var koselig! Det var koselig å leve så enkelt... Elsket utedoen (bortsett fra perioden jeg hadde edderkoppfobi, da var den min verste fiende, obviously). Da jeg var liten, kunne jeg visstnok sitte der i en evighet og bare synge.

Det kom mange andre, Ikke fullt så gode minner også. Mye fyll, masse krangling, mange tårer grått, mange tanker tenkt... De minnene passet ikke helt sammen med formen jeg var i. Det var ikke som at jeg levde mindre inni hodet med alle følelsene som kom tilbake.

Ahh... Jeg glemte kameraet i alt tankekaoset før avreise i går, så synd... Vi kjørte igjennom mange skjønne småsteder. Våren er så vidunderlig, vakker. Skulle likt å hatt med kameraet, så jeg kunne ha vist dere noe av det...

<3 <3 <3

Photobucket

(Bildet er linket)

Vakre omgivelser gir så glede i hverdagen, synes jeg!

<3 <3 <3

 

I dag er det EN SÅNN dag

Æsj, jeg skulle ønske jeg ikke var så kompleks... Jeg skulle ønske jeg ikke analyserte alt, og tolket alt... Jeg skulle ønske jeg ikke satt her og bæda for at jeg skal møte familien... Jeg skulle ønske jeg klarte å bestemme meg for hva jeg vil... Det skulle da ikke være så vanskelig det?!

Jeg skal på tur med pappa og fire andre i familien, og muligens være med til bondelandet sammen med pappa i morgen... Da han ringte på mandag og lurte på turen, jublet jeg.. Jeg jublet også til venninnen min som var her... Men egentlig... Egentlig så bæder jeg (men det ville jeg ikke vise da, for det var jo virkelig ikke forventet av meg)... Eller en del av meg bæder, meg selv gleder seg og vil virkelig være med! Delen som bæder kommer med alle mulige synspunkterhvorfor jeg ikke bør dra... Den delen hører på stemmen til pappa at han egentlig ikke vil ha meg med... Den delen forteller meg at de andre håper hvertfall at jeg bare blir hjemme, at de spør for å være hyggelig...

Meg selv vil være med. Det er alltid mye latter og glede når vi seks er sammen (men er det ikke det for å dekke over noe annet, noe underliggende som skal skjules, kjære deg?). I tillegg skal vi kjøre ut til der vi hadde hytte, og der har jeg ikke vært på 10-12 år nå... Alltid vært yndlingsstedet på jord. Men samtidig så har jeg ekstremt vondt i hodet, og er så hinsides anspent i hele kroppen.  Hvorfor kan vi ikke alle bare være enig? Hvorfor må vi så ofte diskutere og analysere... ? Det gjør alt så himla vanskelig at vi skal være uenig hele tiden... At samvittigheten styrer så ekstremt gjør det heller ikke spesielt enklere...

Føles så utrolig teit når kjæresten skryter av meg for at jeg ringte pappa og gråt, og fortalte hvor kaos jeg har det inni meg i dag... Jeg setter pris på det... Det er ikke det, og en del av meg skjønner vel egentlig hvorfor han skryter også. Det er jo flott at jeg klarte å være så ærlig med pappa'n min. Det er viktig at jeg er ærlig med folk om hvordan jeg har det. Men det føles flaut å få skryt for det..

En del forteller meg at kjæresten min bare sier det... Hvorfor han sier det, forteller ikke delen min meg, den forteller meg bare at han ikke mener det... F***, jeg hater at alt liksom skal ha en underliggende betydning! STOL DA PÅ FOLK!!

Sier han det, så mener han det!!

Ved å skrive har jeg hvertfall kommet fram til hva jeg vil... Eller hva jeg skal, hva jeg vil, veit jeg ikke... Men jeg blir her hjemme i byen etter turen vi skal på... Det er tryggest, jeg kjenner det best, det er mest avslappende...  Jeg slipper å spise mer enn det jeg egentlig vil, jeg slipper å føle at jeg må være høyt oppe... Turen i dag, er nok for både kropp og sinn for noen dager... Hvertfall sånn det føles nå. Tur hjem til bondelandet får jeg ta siden, jeg får uansett tilbrakt en del timer med pappa i dag...

Nei, nå må jeg komme meg i gang... Masken er på, og skal etterhvert innfiltreres.. Det blir bra, det blir bedre enn bra. Det blir fantastisk, etter en stund blir det fantastisk, om jeg bestemmer meg for det... Og det klarer jeg som oftest... Sånn sett er det jo ganske ålreit å ha flere deler å spille med ;-)


God onsdag da dere!

<3 <3 <3

 

Takk for hjelpen -jeg trenger dere ikke lenger

Jeg skulle egentlig begynne ordentlig med min nye kategori "Voksne barn av alkoholikere"... I GÅR... Det ble ingenting av fordi jeg var ganske så nedbrutt da dagen startet... Årsak? Mye tanker, mye innvendig bråk... Mange inni meg som hadde sitt og si... Så jeg må bare beklage at den ikke er oppe og går enda... Håper på snart...

Jeg ble tom for Zyprexa søndag kveld, og kjæresten min og jeg gikk på apoteket sammen på formiddagen (ikke snakk om at jeg kunne greie det på egenhånd.. angst=ÆSJ)... Etter å ha vært inne på apoteket i en halvtimes tid og TRIPPET fordi personalet var unormalt treige der i går (beklager den negative tonen her), måtte jeg gå tomhendt hjem... De hadde ikke igjen, foruten et synonympreparat som kostet 300 kr mer enn det jeg skulle ha... Det var uaktuelt, og jeg greide å lire av meg en strofe som at "jaja, det gjør ingenting, jeg hopper over et par dager -null problem" får jeg lekse av damen i kassen om at det er veldig dumt, må ikke gjøre det.. blablabla... Jeg veit jo det (til dere som leser og tar tabletter, for all del, ikke gjør som meg), men kjæresten min skulle på jobb, og jeg ville ikke be han følge meg rundt i hele byen for at jeg skulle få medisinen min... Satser på at jeg får den i dag! *tvi-tvi*

Jeg hadde så lyst til å kjøpe noen påskeblomster i går også, men valg er ikke min sterke side når jeg er slik jeg er nå.. så etter jeg hadde stått en evighet og sett på utvalget og fått dårlig samvittighet over at jeg brukte unødvendig tid overfor kjæresten min, gikk jeg tomhendt fra blomsterbutikken også... (Beklager, nok en gang, den negative tonen her altså... ;-) )

Etter kjæresten min dro på jobb, ringte en venninne av meg. Jeg bæda så sykt... Jeg orket jo virkelig ikke være sammen med noen i går, men samtidig tenkte jeg at det riktige ville være å ikke unngå... Det var viktig å være sosial, selv om humøret og hodet ikke tillot det... Det var viktig å presse meg selv i går... Det var viktig å ikke være alene med tankene...

Til å starte med, hang jeg virkelig ikke med i det hele tatt... Jeg falt mye ut... Det var mange deler inni meg som hadde sitt og si... Det passet seg igrunn svært dårlig i går, fordi venninnen min har det ikke så lett for tiden, og jeg vil så inderlig gjerne være der for henne. Jeg greide å akseptere at bråket kom... Jeg greide å fortelle delene (som psykologen min har sagt) *takk* for hjelpen, men jeg trenger dere ikke nå... Og det stilnet noe...

På fredag ga jeg også henne bloggadressen min (SHIT, jeg er modig ass. Nå er det TO jeg kjenner som har den... Iiik! )... Hun spurte og jeg sa først nei, men da hun responderte på det med at hun selvfølgelig forstod det, og at hun ikke ville ha den om jeg ikke var klar, og at jeg ikke måtte føle at jeg skulle gi den til henne fordi hun ville det - ble jeg plutselig klar... Jeg veit ikke... alle delene fikk vel bekreftelsen de trengte, alle følte seg sett og respektert... hva veit jeg...   Men nå slipper jeg hvertfall også henne mer inn... Klarer å snakke med henne om at "problemene mine" stikker litt dypere enn hva vi kanskje først trodde...

Venninnen min ble hele dagen... Det er vanligvis altfor mye for meg... Men mot slutten av kvelden, var det faktisk merkverdig stille oppe i toppen... Noen "varsku-her" var det... Noen "du er ikke verdt en dritt" var det også... sammen med et par "hun er her kun fordi hun synes synd på deg"... men jeg klarte å fighte de unna (eventuelt akseptere at de kom)... Jeg klarte å beholde fatningen... Jeg klarte å være tilstede for venninnen min, og i dag føles det fantastisk (selv om delene selvfølgelig krangler litt om hva de egentlig mener...)...

<3 <3 <3

 

Photobucket

Veronika - mitt undertrykte sinne

I går gikk det, mildt sagt, helt jævlig...  Og i dag går det, mildt sagt, helt jævlig...

Det tok meg en uke å bygge meg opp til møtet med denne venninnen min, og det endte i drama fra ende til annen, som det bruker å gjøre. Veronika tredde frem (en personlighetsdel jeg ikke har fortalt om enda)....! Hun er den som trer frem da meg selv føler seg tråkket på, urettferdig behandlet og lei... Hun er mitt undertrykte sinne... Og hun klikka i vinkel da venninnen skulle bestemme over henne, for å si det mildt. Absolutt alle følelsene som har bygget seg opp i gjennom 7 år med denne venninnen kom ut, på en heller ufin måte.

Jeg veit ikke hva jeg skal si... Jeg er så flau... så flau, og så lei meg... Jeg ville ikke at det skulle bli sånn her... Jeg ville virkelig ikke det! Jeg har jo blitt utrolig glad i henne! Men jeg er så utrolig sliten av henne... så sliten av at hun behandler meg som et barn... sliten av alt dramaet hun skaper... sliten av at hun trykker meg ned, får meg til å føle meg liten og dum... sliten av å høre på hennes problemer... sliten av at hun uansett aldri lytter til mine råd... sliten av at hun vrir alt til at det handler om henne... sliten av at hun aldri tar nei for et nei... sliten av at hun tøyer mine grenser til det ytterste... sliten av at hun er i livet mitt...

Nå blir det, forhåpentligvis, en endring på dette... Herregud, jeg skrev en fuckings melding... Hvor jeg unnskyldte meg, men skrev at det dessverre stemte, og at jeg trengte pusterom... Hvor lavmål er ikke det? Og hvor latterlig dårlig venninne er jeg ikke, som sender melding?! Utrolig egoistisk... og føler meg virkelig verken høy i hatten eller særlig snill, men jeg har stått opp for meg selv, selv om det ikke føles spesielt bra akkurat nå...

Heldigvis har jeg tidenes mest fantastiske kjæreste, som ikke kunne vært bedre støtte! Han har sett på dette i gjennom 3 år snart, og roser meg opp i skyene for at jeg endelig har vært "så tøff" og sagt i fra... og at jeg ikke har tatt telefonen, selv om hun selvfølgelig har ringt over 15 ganger i dag... at jeg har stått på mitt, og ikke latt henne overkjøre meg denne gangen.

Hadde det ikke vært for han, ville jeg aldri klart dette...

Det absolutt mest triste... er at hun ikke ser seg selv. Hun forstår ikke dette. Hun forstår det virkelig ikke! Det gjør det hele mye vanskeligere... for selv om jeg har gitt henne beskjed om hvordan ting er tidligere, blir det ingen endring... Selv om hun verken klarer å få seg, eller beholde, venner, ser hun ikke at det er hun selv som må foreta noen endringer... Det er så leit, for hun betyr mye for meg, og jeg ønsker selvfølgelig at hun skal ha det godt... Men da er hun nødt til å ta tak, jobbe med seg selv... Hvis ikke ender hun opp mutters alene, og det unner jeg ingen...

Vi får se nå da... tviler på at det er det siste jeg har hørt fra henne, men jeg lover meg selv og jeg har lovt kjæresten min, at jeg ikke skal gli tilbake... Det er på tide å kvitte seg med energikrevere, kvitte seg med negative faktorer i livet... Dessverre var hun en av de...

Det er sommer og sol, og det er onsdag...

Vel.. kanskje ikke riktig sommer enda, men herlig vær er det hvertfall!

Jeg skal snart til byen og shoppe litt. Fant nemlig igjen noen gavekort på Zara som snart går ut på dato, men hey(!) blir ikke noe problem for meg å finne noe jeg liker altså :-D

Lurer litt på hvordan denne dagen vil bli... Skal være sosial fra kl 13.30 til langt utpå natt. En venninne hadde bursdag nå nylig, og vi skal ut og feire... Det blir hun, jeg og en kompis av henne... Kjenner allerede nå, at jeg bygger meg opp... Jeg må ta på meg masken... og holde den jevn i kanskje 12 timer... Slitsomt ettterpå, og mye som går i glemmeboka, men har det herlig når det pågår. Det verste som kan skje, er at masken ikke holder seg fast, og jeg blir paranoid... Det fikser jeg ikke, for dette er en venninne som tar alt veldig personlig, og mener at bursdagen hennes er det helligste i verden... Tilbake til dette med grensesetting... Jeg klarer det ikke med henne!

Jeg må løpe nå, men ville bare skrive et raskt innlegg.. Håper på å gå en tur i morgen, og ta litt bilder! Det er jo meldt så fint vær... *LYKKE*.

Håper dere får en fin dag... fine menneskene!

<3<3<3

 

 

 

Dagens treningsøkt for psyken

Da var man hjemme igjen, etter dagens "treningsøkt". Herremin, så slitsomt det kan være hos psykologen til tider... Føles som om jeg har løpt jorden rundt 30 ganger, i tillegg til å ha hatt 10 eksamener på rappen... Jeg er, med andre ord, helt kake!

I dag fortsatte vi på historien min... Vi har kommet til videregående, og tiden da... Snakket om ekskjæresten, hans sinneproblem og psykiske manipulasjon. Hvordan jeg fremdeles ikke helt klarer å tenke på han sånn, fordi jeg fremdeles er så i tvil... Var det hele bare meg og min feil? Overdriver jeg problemene?

Jeg merker at jeg går inn i en slags "transe" da jeg er hos psykologen... Orker liksom ikke helt føle på ting... bare snakker, og husker ikke helt hva som har blitt sagt etterpå.

Var også inne på grensesetting... Er fremdeles ikke helt i mål der. Gjør fremdeles en masse jeg egentlig ikke har lyst til.. Både av egoistiske grunner; jeg vil ikke at andre skal se meg som en dårlig person, og også av "velmenende" grunner; jeg vil at andre skal ha det bra - selv om det må gå på bekostning av mine ønsker og følelser.

Dette har jeg blitt så inderlig god til. Har skrevet om det tidligere... Jeg går inn i rollen så sterkt, at det oppleves ekte... Bestemmer jeg meg for at jeg må kose meg, så får jeg det til. Og jeg klarer å ikke føle på smerte, om det blir for vondt for meg. Det kan jo være en god egenskap i mange tilfeller, men det har også ført til at jeg har mistet meg selv...Prøvde å finne ut av når jeg begynte "å falle ut"... og når jeg "bestemte meg for de ulike rollene jeg måtte spille"... Det viste seg vanskelig...

Jeg hater å måtte...

 

Jeg hater å måtte lyve, fordi jeg frykter reaksjonene sannheten vil gi...

Jeg hater å måtte avlyse, fordi jeg er redd for å møte opp...

Jeg hater å ikke møte opp, fordi jeg ikke orker å late som...

Jeg hater å måtte late som, fordi jeg blir så sliten...

Jeg hater sannheten, fordi det er sånn jeg er...

Jeg hater å være sånn, fordi så mange aldri vil forstå...


Photobucket

 

Angst og paranoia

I går tok jeg meg vann over hodet, og det fikk følger...

Dagen startet strålende! Jeg fikk besøk av en kamerat, og det var kjempekoselig! Vi satt ute på terrassen i sola og drakk te, nydelig! Jeg følte også at jeg var "mer tilstede" enn hva jeg har vært de siste månedene... Jeg måtte ikke konsentrere meg så hardt for å "henge med", jeg var ikke så mye inni hodet mitt, noe jeg har hatt en tendens til å være i det siste når jeg er sosial.

Dagen fortsatte enda bedre. Jeg traff en venninne, og vi dro til henne så jeg skulle få se den nye leiligheten hennes, før vi skulle gå videre på salget på Bik Bok sammen med en venninne av henne igjen. Vi skulle shoppe en times tid før jeg skulle treffe en annen kompis klokka seks, og vi skulle lage middag og se film.

Jeg fant en del jeg likte (hmm.. noe jeg bruker å gjøre :-p ), og det måtte selvfølgelig prøves. Køen var langt ifra kort, og jentene jeg var med stod allerede i kassen. Klokken nærmet seg seks, og kompisen min ringte. Han er en noe utålmodig sjel, så han ringte flere ganger, og jeg ble mer og mer stressa.

Generelt HATER jeg å prøve klær. Jeg får som oftest angst; blir svett, får vanskelig for å puste, kvelningsfornemmelser osv... I tillegg, begynte alt å stresse meg...; det var mange mennesker som skulle prøve, så jeg ble stressa for at jeg ikke måtte bruke lang tid... Jentene ventet, og jeg takler generelt dårlig at folk må vente på meg (føler uansett at folk blir irriterte av å vente, og jeg hater "å bruke tiden" til andre), i tillegg ringte kompisen min flere ganger, også mens jeg stod i prøverommet... Jeg fikk helt PANIKK, men prøvde å holde fatningen, samtidig som jeg ville få sagt noe om det til venninna mi, i tilfelle hun så det på meg...

Da jeg så endelig var ferdig med å prøve, får jeg melding av kompisen min om at han stakk hjem så lenge og at jeg skulle ringe da jeg var ferdig... Det var deilig - en mindre stressfaktor... Men stresset hadde ikke tenkt å gi seg av den grunn... Jeg gikk mer og mer "inn i meg selv", tenkte mer og mer, analyserte og hang mindre og mindre med... Når jeg blir sånn, tenker jeg over absolutt alt, alt som blir sagt, alt som blir gjort, alt jeg ser, hører... Samtidig som jeg prøver "å late som ingenting".

Det gjør meg så vondt når jeg blir sånn, for jeg vrir alt til det negative, jeg blir paranoid. Tenker at alt har en underliggende betydning - i negativ forstand. Og det gjør vondt å tenke sånn om vennene sine - og andre...  Jeg veit ikke hva jeg skal tro... fornuften kjemper mot paranoiaen. Jeg kjemper mot paranoiaen... Jeg glemmer alt jeg har lært.  Jeg glemmer at jeg skal akseptere at den kommer, istedet for å kjempe imot. Jeg faller helt ut til slutt, og går bare på autopilot... Jeg er bare - istedet for å være tilstede...

Jeg hjemme igjen kvart på syv- totalt utslitt, og selv om det siste jeg kan tenke meg når jeg er sånn, er å være med noen - langt mindre spise med noen, måtte jeg jo sende melding til kompisen min. Vi hadde jo en avtale...

Til min store glede får jeg til svar at han skulle holde fortet - han ble bare hjemme. Hurramegrundt og jippiJA!!!

Klokka ti klarer jeg endelig slappe av... Roen senker seg... skuldrene senker seg... hodet blir stille...

Jeg vil så gjerne være fri... Jeg vil så gjøre det jeg har lyst til... Jeg vil så gjerne klare å balansere dette...  Hva kan jeg gjøre iløpet av en dag - og hva blir for mye??

 

Har du noe du sliter med?
Kjenner du dine egne grenser, og klarer du balansere de?

<3 <3 <3

Flukt og kollektiv transport

Vel hjemme fra psykomotorisk fysioterapi. Syk og svak, og dårlig bak :-D

Jeg sov vel knapt i natt... Tankene fløy, og nektet å stanse. Jeg prøvde alle avspenningsteknikker jeg kan, men natta var ikke på min side. Da jeg til slutt sovna, fortsatte tankene.. i form av de vanlige marerittene som har sluppet noe etter at jeg startet på Zyprexa.

Jeg har to drømmer som går igjen! (Jepp, ganske så lei handlingen, og ønsker meg nye til bursdagen!) Hatt disse så lenge jeg kan huske... eller det er ikke samme drømmen forsåvidt, men samme prinsippet...;

Jeg skal reise (med en eller annen form for kollektiv transport), og alt går galt. Jeg glemmer bagasje, jeg går på feil fly, tog... jeg går av på feil sted, glemmer bagasjen, kommer vekk fra menneskene jeg eventuelt reiser med...

I den andre gjengangeren flykter jeg... Hva jeg flykter fra, veit jeg ikke... men jeg løper og løper fra et eller annet som er i hælene på meg... langs motorveier, over elver og fjell...  Noen ganger kan jeg fly, da blir jeg så letta, tenker at nå slipper jeg unna! Noen ganger blir "dette" bak meg, igjen på bakken, og jeg er endelig trygg, men altfor ofte viser det seg at "dette" også kan fly, og jeg blir aldri trygg før jeg våkner gjennomvåt av svette og veldig sliten.

Om det er noen som kan tyde drømmer som leser dette, setter jeg veldig pris på et forsøk å tyde mine. Jeg klarer ikke tolke det annerledes enn at jeg vil vekk fra tankene mine, vekk fra meg selv... Men man kan aldri flykte fra seg selv, enda så mye man prøver, og derfor er "dette" hakk i hælene på meg hele drømmen... ?! Jeg veit ikke...

Alt jeg veit er at det er noe slitsomt å måtte stresse sånn i søvne også, jeg kunne igrunn ha trengt de få timene med ro da, kan man si ;-)

Har du drømmer som går igjen?

<3 <3 <3

Barnet følte seg aldri trygg på at hun var elsket

Da er jeg vel hjemme etter time hos psykologen min... Det var en tung time i dag.. Fy søren som det tar på å skulle huske fortiden. Tror hodet mitt sprenger snart. Det var forresten en som sa til meg en gang at; "Å jobbe med seg selv, er som å ha en fulltidsjobb..." Herremin, jeg kunne ikke vært mer enig!

Vi snakket om at jeg flyttet mye fra den ene forelderen til den andre.. Snakket om at enkelte av de nye kjærestene til både mamma og pappa visstnok tydelig favoriserte sine egne barn(dette husker jeg ikke så altfor mye av). Pappa fortalte meg et veldig godt eksempel på en mamma var sammen med tidligere... Han hadde skullet kjøpe is til oss (var vel 8-10 år eller noe i den duren)... også hadde han (hold dere fast) kjøpt den minste isen i isdisken til meg, og den største til sine to jenter. Dette var visstnok ikke noe enkelttilfelle. Sånt gjør man da ikke! Også mot et lite barn... Han kan da ikke ha vært riktig vel bevart!

Disse to jentene hans husker jeg også plagde meg en del for at jeg var så tykk (jeg har sett bilder, og jeg var ikke det), men, og tilgi meg for at jeg sier dette, det var de som var noe store... Den ene datteren til ene kjæresten til pappa har også plagd meg veldig. Hun prøvde rett og slett å ødelegge meg psykisk (i følge pappa)... Hun var en del år eldre enn meg, og mobbet meg for alt... Jeg gjorde ingenting riktig i følge henne, og var visstok livredd for å være hos pappa om hun var hjemme. Hun påpekte også stadig at jeg var tykk (og hun var også en stor jente). Tenk dere, det er virkelig ikke rart at jeg har fått et noe forskrudd forhold til kroppen min... Når jeg opplevde at jenter jeg tenkte over som store, sa at det var jeg som var tykk. Jeg tenkte jo da at jeg måtte være større enn de, og da var jeg vel tykk da...

Photobucket

(Bildet er linket)

Jeg torde fortelle psykologen min i dag at jeg ikke stoler på henne (eller en del av meg stoler 110 % på henne, en annen del forteller meg at hun ikke liker meg, ikke vil meg vel.. at hun lurer meg..). Vi snakket en del om dette, og dro parallellen til dette med at kjærestene til foreldrene mine favoriserte sine egne barn... Det var mange år jeg ikke hadde eget rom en gang.. jeg følte meg jo aldri hjemme, og heller ikke ønsket. I tillegg får man også en følelse av at man ikke er elsket som barn av alkoholikere... Mamma og pappa valgte jo alltid alkoholen foran meg... Selv om "masse glad i deg" har vært et mye brukt uttrykk hos oss, var det ergo mye som stridet i mot dette i mitt hode... Barnet i meg husker dette veldig godt, og klarer ikke helt slippe tanken om at det er slik fremdeles... Hun er alltid på vakt, og klarer ikke stole på noen, og må alltid minne meg selv på det...

På mange måter liker jeg barnet i meg... Hun gleder seg helt ekstremt over småting, hun er impulsiv og sprudlende, og hopper fra det ene tema til et annet.. Hun får de rundt seg til å smile... Jeg må bare få henne til å forstå at hun er trygg nå... og at hun er elsket og ikke trenger gå på tå eller være på vakt...

Men hvordan lære seg å stole på andre, når man hele livet har lært at det kan man ikke???


I dag skulle jeg ønske det var i morgen

I dag skulle jeg egentlig møte en kamerat, men kjente at i dag ikke var helt dagen til å late som. Jeg orket rett og slett ikke treffe han og sitte og snakke om løst og fast, og måtte vise interresse, glede... Jeg orket ikke tanken av å skulle sitte og analysere eller holde tilbake

I dag skulle jeg egentlig bake en kake, fordi jeg fant ut at jeg glemte "ukens noe" i forrige uke og tenkte å poste både oppskrift og bilder, men av frykt for at jeg ikke ville klare motstå fristelsen av å ta en bit selv, måtte jeg droppe det.

I dag skulle jeg egentlig skrive om et par av produktene fra pakken jeg fikk på onsdag, men tanken om at det finnes andre bloggere der ute som kan mer enn meg, skriver bedre enn meg, gjorde at jeg lot det være.

I dag skulle egentlig være en bra dag, men så ble det ikke slik... Det ble istedet en "forknytt" dag. En dag hvor selvfølelsen er på bånn, en dag hvor jeg tar alt feil, og tolker det i verste mening. En dag hvor kjæresten min får gjennomgå, fordi jeg ikke klarer å se meg selv utenifra.

I dag skulle egentlig være en bra dag, men så ble det ikke slik.... Det ble istedet en slik dag hvor gråten sitter øverst i halsen. En dag hvor jeg kun ser problemer -ingen løsninger, hvor alt er feil -fordi jeg er feil.

I dag skulle jeg ønske det var i morgen...

 

Photobucket

(Bildet er linket)

Forandring... fryder?

Jeg har alltid fått et veldig nært forhold til parfymene mine. Den parfymen jeg har funnet har jeg holdt fast ved i mange år. Det har vært så vanskelig for meg å bytte.

Jeg husker jeg brukte Laura-parfymen... *sukk* som jeg elsket den lukten! ...så frisk og ren... Jeg luktet av den hele ungdomsskolen, helt fram til 1. videregående en gang. Det var så vanskelig for meg å skulle slutte med den, men grunnen til at jeg til slutt måtte bytte parfyme, var fordi den minnet meg så altfor mye om ungdomsskolen. Jeg orket ikke tenke tilbake på den tiden... Jeg sier ikke at alt bare var forferdelig på den tiden, men mye var. Det var mye som var vondt. Det var mange fasader som ble holdt. Det var flere smil enn jeg hadde tilgjengelig, som ble gitt.

Jeg har aldri tenkt så mye tilbake på den tiden egentlig. Eller, jeg har aldri følt så mye tilbake på den tiden. Når jeg sitter nå, og virkelig skal tenke hardt på hvordan jeg hadde det oppsummert på ungdomsskolen.. hvilken følelse som jeg tror stikker seg mest fram fra den tiden... må jeg nok si sorg. Frykt og stress, ja... men en gjennomgående og sterk sorg.

Det var nok nettopp denne sorgen jeg ville kvitte meg med, da jeg begynte å se meg om etter en ny parfyme. Jeg byttet, passende nok, til Happy -by Clinique. Nok et friskt pust. Jeg greide aldri bli helt fortrolig med den... kanskje jeg aldri stolte på navnet på flasken. Happy... jeg var jo aldri det. Utad -hele tiden. Innad -jeg kjente aldri etter,,, Jeg vekslet mellom flere lukter fram til nytt parfymebytte, som kom med ny kjæreste 3. videregående. Han ga meg Chanel til jul, eller så var det bursdag. Åh, jeg syntes den luktet så godt. Husker forresten at den hadde en noe vanskelig start hos meg. Han jeg var sammen med presterte nemlig å fortelle meg at en han hadde rotet en del med brukte denne parfymen i samme setning hvor han påpekte at han elsket denne lukten. Dette var i helt i starten av forholdet vårt, så vi hadde det ganske så bra, men sårbare meg klarte ikke se det annerledes enn at han ville at jeg skulle lukte som henne, være som henne. Han sa hardt at det selvfølgelig ikke hadde noe med saken å gjøre, men at han likte lukten. Jeg valgte selvfølgelig å bruke parfymen.

Siden det forholdet tok slutt for en 5 år siden eller sånn, har jeg lett etter en "replacement" for Chanel. Jeg har virkelig prøvd å finne den rette parfymen. Jeg har ønsket meg parfyme til bursdager, jeg har luktet og jeg har kjøpt.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig for meg... Det finnes jo mange titalls tusener av andre deilige parfymer der ute! Jeg har fremdeles "Happy" som jeg bruker -ved behov... men som jeg nevnte over, har jeg aldri blitt helt fortrolig med den.

I forigårs kom det en pakke på døra (innlegg om det kan du lese her) med en ny test av en parfyme. Denne:

Photobucket

(Denne er laget av kun naturlige ingredienser, så den er mild mot huden, mild mot miljøet og heller ikke testet på dyr :-D )

Jeg luktet på den... Konkluderte med at den luktet veldig vårlig og godt, men at den liksom ikke var helt riktig likevel.

Jeg er klar over at jeg sitter her og skriver et evig langt innlegg om parfymer, men dette har virkelig opptatt (og irritert) meg; hvorfor klarer jeg ikke bare bytte ut parfymen min liksom...)

Når jeg våknet nå i dag, var det noe som var annerledes. Hva det var som var annerledes, veit jeg ikke, men jeg var i hvertfall overbevist... Jeg er klar... Dette er den nye parfymen min!

Har det vært parfymebytte som har vært dilemmaet her?...  Jeg har i hvertfall hatt vanskeligheter for å gi slipp, på et eller annet, og nå, er jeg klar... Forandring fryder akkurat nå faktisk... Jeg er ferdig med Chanel...  Jeg er klar til å lukte Mango & Kokosnøtt.. Og jeg er klar for hva enn det må bety... Jeg er spent!

Så deilig det er å våkne opp...

... tidlig, og føle at man faktisk har sovet igjennom HELE natta, og at man har sovet godt i tillegg :-D - Spesielt deilig er det siden verden, og alt i og utenfor den, var totalt svart i går...

Natt til i går sov jeg knapt... Våknet gjennom hele natta av at jeg var helt ekstremt anspent og gjennomvåt av svette og tårer. Jeg greide virkelig ikke slappe av, enda jeg prøvde alle mulige teknikker... I tillegg vekket jeg kjæresten min siden jeg skar tenner med et lydnivå lik et bor... Det var altså høyt... Også var det vondt... Jeg greide ikke få kjeven til å slappe av... Prøvde å putte hånden i munnen for at det skulle gi seg, men... nei, jeg trenger kanskje ikke utbrodere dette noe særlig mer... Poenget er hvertfall at natten var slitsom, og det samme var dagen som fulgte...

Det ble til at jeg avlyste daten jeg hadde med en kamerat... jeg klarte på ingen som helst måte å "ta meg sammen" eller "late som". Jeg visste det... Så da stod valget mellom å treffe han og være paranoid fra en annen verden, eller ligge hjemme og tenke på hvilken dårlig person jeg er, som avlyser i siste liten hele tiden. Jeg valgte sistnevnte...

Alt var bare totalt FEIL i går! Jeg så meg i speilet, og måtte spy (ja, bokstavelig talt) av hvor feil jeg var.. Jeg gråt fordi jeg følte at ingen egentlig var der for meg. Jeg gråt fordi jeg var tykk, fordi jeg ikke hadde noe å ha på meg, fordi jeg ikke fant noen serie jeg ville se på, fordi jeg uansett ikke greier å få med meg handlingen til det jeg ser på fordi jeg har så f**** dårlig konsentrasjon... Jeg var irritert, og greide langt i fra å akseptere at det var en sånn dag.. Jeg ville ikke!

Dagen ble tilbrakt i tårer og snørr på sofaen, med Gossip Girl i bakgrunnen og pcen på fanget... Farlig er det at jeg har oppdaget hvor enkelt det er å handle på nettet.. Spesielt på dager som i går... Jeg fikk nemlig lønn, og pengene hører ikke til på en konto på dager som denne. Jeg kjøpte meg nye strømper og tights og svidde av litt for mange kroner på sminke jeg egentlig ikke trenger (har tipset om nettsiden her). I tillegg startet jeg på prosjektet supermat, og bestilte diverse alger, gress, sukkererstatning og te.

Jeg har lenge vært interressert i supermat og raw food, og jeg har lekt med tanken om at et slikt type kosthold kanskje kan være med å hjelpe meg å komme i balanse. Jeg mener... det er jo ganske logisk... Tenk på alle livsstilssykdommene.. de var jo langt i fra så utbredt før i tida; før vi begynte å spise så mye halvfabrikata. Jeg tror på at om man lever mer i takt med naturen, at man enklere vil oppnå en balanse! Jeg tror ikke det vil snu opp-ned på tilværelsen min nå, men jeg tror i hvertfall ikke det vil gjøre noe verre! Skal skrive mer om dette en annen gang jeg... Da jeg får varene og har fått testet det ut litt! Jeg er utrolig gira(!!), og vurderer å kanskje lage ny kategori etterhvert, med informasjon og erfaringer! Ved å lage en kategori får jeg både lært mye selv, samtidig som jeg kan spre ordet. Det er vinn-vinn det! :-) (OBS! Med forbehold om at dette er nok "en greie" jeg har fått for meg, som jeg gir opp etter kort stund :-p )

For øvrig har jeg fått en åpenbaring i dag...: Jeg er livredd for å "bli frisk". Selv om jeg aldri så mye vil tilbake, tror jeg at det er det jeg holder på med; jeg utsetter ubevisst det å måtte eksistere i denne verdenen... Verdenen som jeg etter mange, mange år har lært meg å oppfatte som farlig... I tillegg frykter jeg at folk skal oppfatte meg som "normal"... for ved å være "normal" følger det ansvar... Ved å ha ansvar, løper det en risiko for å feile. Jeg frykter å feile, jeg frykter ansvar.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt at det kun er dette som er årsaken til mine problemer, men selv om jeg skjemmes av å skrive at jeg er "redd for å være normal", har jeg hvertfall innsett noe, jeg har kommet ett skritt lenger... Jeg har fått ekstra selvinnsikt, og nettopp selvinnsikt er nøkkelen til at jeg med tiden vil kunne slippe fra dette kaoset av et tankekjør jeg har vært i i de siste årene, eventuelt lære å leve med det om det er det jeg må


Photobucket


Halvt død...

Herremin, jeg er så sliten... Hodet har fått kjørt seg noe så innmari de siste dagene! En kamerat var her tirsdagen, kusina mi var her i går (men tankekjøret er relativt stille med henne faktisk :-) ), i tillegg til at hele dagen gikk med til å tenke på og analysere rundt en vanskelig situasjon med en venninne. I dag fikk jeg uventet besøk som ble her i flere timer, samt at jeg ble nedringt av en venninne som kun ringer meg når hun selv har det vanskelig;

En venninne som fortsetter å ringe selv om du sender en melding om at det ikke passer å snakke av en eller annen grunn. En venninne som aldri tar nei for et nei, og som ringer andre som kan være med deg dersom du ikke tar telefonen, midt på natta, fordi hun er full og nok en gang har kranglet med dama. En venninne jeg for meg selv veit jeg bør "slå opp" med, men ikke klarer fordi jeg ikke takler konfrontasjonen det innebærer... og ja, jeg veit at det er slemt å tenke sånn og jeg veit at det er slemt å fortsette et vennskap man egentlig ønsker seg foruten, men jeg orker bare ikke nå... Unnskyld! Hun har vært utenlands en god stund nå, men kommer snart hjem igjen. Huff, jeg veit virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Tenkte skrive et brev med ting jeg ville ha sagt til henne i morgen. Må vel starte et sted...

Uansett, for meg har dette mildt sagt vært hektisk, spesielt for tankene...Jeg har som regel alltid altfor mye tanker... men de blir så mye verre (høyere, raskere, klarer ikke henge med...) da jeg er sliten. Jeg klarer liksom ikke helt definere det jeg beskriver som "tankekjør", fordi det kan utarte seg så forskjellig. Det går vel i bunn og grunn på at jeg analyserer absolutt alt, absolutt hele tiden og prøver innrette meg etter det..: (sistnevnte sitter laaangt inne for meg å innrømme at jeg gjør, og når jeg skriver det så enkelt så virker det som om jeg ikke tar noen egne valg eller har noen egne meninger, men det er svært viktig for meg å påpeke at jeg harHodet mitt spinner på hva den andre personen forventer av meg... Det spinner på hvordan jeg opptrer, og på hvilke reaksjoner opptredenen min fårp>

Det som stresser meg nå, er at jeg har sagt ja til å treffe en kamerat i morgen, i tillegg til at jeg egentlig skal på yoga (isj, jeg gruer meg til å gjøre det alene, men heldigvis kan kjæresten min følge meg og jeg skal akseptere følelsen, og stå i den). Jeg vil jo så gjerne være ute i verdenen igjen men det er så altfor slitsomt for meg da jeg ikke klarer regulere det...

Jeg er sliten nå, og ikke i form til å skulle treffe noen på noen som helst måte, men jeg kan bare ikke si at jeg ikke orker likevel, av flere grunner. Jeg er redd for at han skal tenke "typisk henne", jeg er redd for at han skal bli "sur/irritert", snakke om det til andre; at jeg er en dårlig person (Hater at det bryr meg!! HATER å innrømme det!!)...

<3 <3 <3


Om jeg bare tør...

I dag har jeg hatt en kamerat på besøk. En veldig god venn av meg. En jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med, for vi har alltid vært så nære. Han lagde middag til oss <3 Det gikk greit mens vi lagde middag. Stresset noe... Litt sånn "lenge siden man har sett noen" -stress, men det var hyggelig! Da det kom til måltidet (streeeess, hvor mye kan jeg spise uten han "tenker" at jeg spiser for mye eller for lite. Hvor mye kan jeg spise i forhold til det jeg har spist tidligere?), gikk det også relativt greit. Det var forøvrig sterkt, og veldig godt!

Etter middag, bestemte vi oss for å se film - The Fighter (urelevant, I know)... Så var det tid for meg å "slappe av"... Det er litt sånn jeg ser det... Når alle ser film så er det ikke forventninger i forhold til hvordan du skal være... sagt på en annen måte; du er ikke i fokus (noe en del av meg tror at jeg er innimellom), men filmen er. Det var under filmen jeg begynte å "falle ut", det var da tankekjøret kom... Type; "du-rekker-ikke-få-med-deg-hva-du-du-tenker-for-du-tenker-så-fort" -falle ut.

Tankekjøret var jo der under middagen også, men ikke i samme grad; jeg rakk å henge med... Æsj... jeg synes dette er kjipt ass!! - Tankene mine var da virkelig ikke så intense før? Var de det?

Jeg veit at det ikke er noe poeng i å dvele ved hvordan det var før, men jeg klarer ikke å la det være. Selv om ting også var dritt før, var det i hvertfall fint på utsiden... Det var så fint på utsiden at jeg, over halvparten av tiden, trodde på det på innsiden! Jeg var oppriktig glad -ofte, og jeg følte meg trygg sammen med vennene mine.. Hvertfall som jeg kan huske det... Nå gjør jeg jo f*** meg ikke det! Jeg klarer bare ikke la være å savne det, selv om jeg skjønner at det kun var forsvarsmekanismer - murer som ble bygget omkring meg (for en unik evne hjernen har når den føler seg truet)... Men til tross for de murene, tror jeg det føltes som meg inni der før. Nå aner jeg ikke hvor mange vi er inni her.

Photobucket

Tilbake til besøket av kameraten min, så var det også veldig hyggelig! En del av meg hadde det veldig hyggelig; delen av meg som kjenner kameraten min, som tror at han er glad i meg, oppriktig glad i meg! Jeg fikk med meg at denne delen diskuterte rått med den som "var på vakt" (og muligens noen andre deler som er i "diskusjonshjørnet oppi toppen her"). Det er godt å vite at den er der, at den delen som føler seg trygg rundt vennene mine, fremdeles er inni meg! Den er bare noe godt gjemt inni der til tider...

Nei, nå har jeg brukt helt insane lang tid på å skrive dette her (tør ikke si hvor lenge en gang)... får vel avslutte. Veit ikke om det er noen sammenheng i dette engang. (det er garantert ikke bra nok!!). Må vel lese det igjen i morgen for å sjekke, men jeg legger det ut for det ("making" progress!?) Avslutningsvis må jeg bare skrive at jeg virkelig,virkelig skal prøve å ta kontakt med han på lørdag, eller til uken! Jeg skal prøve å komme meg inn i verdenen igjen Jeg vil, jeg skal(!)... om jeg bare orker, og om jeg bare tør...

<3 <3 <3


Yoga og helgen generelt

Jeg har lenge vært fascinert av yoga, og i tillegg til å ha testet ut litt hjemme på egenhånd for mange år siden, har jeg vært på et par timer med instruktør og virkelig hatt sansen for det. Jeg har prøvd å få med meg noen venninner til å bli med på et yogastudio, men det har aldri blitt noe av. Derfor har det ikke vært så lett for meg å starte heller; jeg har ikke klart å møte opp til noen timer, fordi jeg har måttet gjøre det alene... Ikke ville jeg "lære meg det selv" heller, ettersom jeg nå veit hvor viktig det er at øvelsene gjøres riktig; både for resultater og for å unngå skade.

PhotobucketPsykotoriske fysioterapeuten og psykologen min har lenge oppmuntret til at jeg skal begynne på et yogastudio; de tror begge at det vil være lurt for meg for å hjelpe meg å oppnå en balanse (mentalt), i tillegg til "å lære å være tilstede i kroppen min"... Dette har jeg også visst selv, og jeg har som sagt lenge hatt lyst til å lære mer, og trene mer! 4. og 5. mars skulle jeg egentlig ha vært på dette introkurset, men en liten filleting gjorde at hele verdenen min raste og jeg lå hjemme i tårer istedet, heldigvis fikk jeg et nytt tilbud denne helgen, kjæresten min kunne følge meg, og jeg gjennomførte det! Herregud.. Jeg gjennomførte det!

Det var virkelig noe for meg (eller, det har jeg jo visst i 11 år nå faktisk), og jeg vil veldig gjerne fortsette! Jeg må fortsette! Jeg veit at jeg må fortsette... Som jeg har skrevet i et innlegg tidligere her , har jeg hatt en tendens til å slutte med alt som egentlig betyr noe for meg! Jeg bare presse meg denne gangen, jeg må! Jeg vil ikke slutte med yoga, jeg liker yoga... Det kan hjelpe meg å finne balansen jeg leter etter!

Kurset jeg var på var et introkurs som varte over to dager... to timer fredag kveld, og to timer i går formiddag. Kjæresten min kunne heldigvis følge meg begge dagene (jeg veit det er pinglete, men jeg har bestemt meg for å være ærlig både med lesere og meg selv i bloggen; det hjelper meg VELDIG at han følger meg!)... Instruktøren var veldig flink. Hun var nøye med å korrigere oss om vi stod feil, minte oss på å puste.. i det hele tatt, jeg følte meg trygg der. Det beste med hele yogakurset for min del, var at jeg faktisk allerede i de to lørdagstimene merket at jeg følte mer "ro" oppi hodet... Jeg stresset ikke, som jeg ofte pleier, jeg greide å akseptere at en tanke kom, og lot den så passere videre . Merket veldig godt hvor viktig yoga vil være for meg (jeg klarer aldri å slappe av mentalt), og jeg har planer om at jeg skal komme meg dit flere ganger til uken! Jeg tror at om jeg virkelig greier det, komme meg til yoga eksempelvis tre ganger til uken, så vil det oppleves som trygt for meg og jeg vil automatisk fortsette. Hvis ikke blir jeg bare nødt å presse meg.

I know I need to!

Fredagen skulle kjæresten min ha pokerlag hos seg. Han har veldig hyggelige venner, som tok veldig godt i mot meg når vi var "nye kjærester". Dessverre har mitt hode greid å spinne opp en egen historie om hva de egentlig mener, tenker og føler om meg. Jeg sitter ofte i høyspenn og analyserer, hele tiden! Blir veldig sliten av det... Tenker og tenker og tenker... lever i mitt eget hode. "På vakt", hele tiden nærmest. En sammenheng til dette har jeg funnet; jeg har vokst opp i alkoholiserte, kranglete hjem, og jeg har vært mye på vakt opp igjennom livet generelt. Hvorfor greier ikke hjernen min å skjønne at den ikke trenger å være på vakt lenger??? Jeg er jo trygg nå. Livet mitt er annerledes, rammene mine er annerledes; jeg har en kjæreste som bare er snill med meg som jeg bor med, en kjæreste som passer på meg (til og med han stakkar får gjennomgå med disse teoriene jeg lager oppi hodet mitt). Kan ikke hjernen min bare forstå det??

Get it, and get it over with!

Det var ikke helt ille på fredagen altså... Jeg var mye "tilstede" også... Men det var virkelig lett å falle falle inn i tankeverdenen min... altfor lett! Uansett, jeg koste meg også veldig, i perioder.. Da analyseringen ikke ble for ille! Irriterer meg veldig dette her altså... Argh!! Jeg har alltid trodd at jeg er så naiv, at jeg stoler på alle... Kanskje jeg var det, men jeg er det defintivt ikke . Det har jeg skjønt! Selv om jeg snakker om alt og ingenting , mye personlig med mange, stoler jeg virkelig ikke på mange. Det er få jeg er 100% trygg med, ikke mange jeg virkelig stoler på at vil mitt beste, at liker meg for alt jeg er... Satser på at hjernen min sakte, men sikkert vil bli bli trygg igjen en dag! Selv om det sikkert vil kreve sin kvinne!
Photobucket
Psykologen min har sagt at jeg må finne et bilde av meg selv, et bilde fra jeg var liten, sitte med det i hånden og fortelle "den lille jenta" at hun er trygg nå. At jeg skal passe på henne og at jeg er glad i henne. Jeg har dessverre ingen bilder av meg da jeg var liten her jeg bor nå, men neste gang jeg er hjemme hos foreldrene mine skal jeg be om ett. Så får vi prøve det, kanskje det har noe for seg... Det er fint i teorien, jeg ser den... Likevel er jeg litt nervøs for akkurat dette. Klarer ikke sette fingeren på hvorfor...





Dette ble et veldig langt innlegg, så kanskje greit å runde av her... *Takk* hvis du har lest deg igjennom alt sammen <3


Bildene er hentet herfra og herfra

Gråsonen?

Ny uke med nye muligheter sies det... for min del, skulle jeg gjerne reversert tilbake til i går. Leste innlegget jeg hadde skrevet. "Jeg kan alt, vil alt, mestrer alt"... HAH, for noe piss! Du kan ingenting skal jeg si deg! Ingenting! Du er INGENTING!!! Solen skinner, og hva gjør du?? Jo, du ligger inne og griner! For hva?? Fordi du er stygg? Fordi du er feit? Fordi du er under gjennomsnittet DUM? Fordi ingen egentlig bryr seg om deg...  Fordi du klager og syter? Fordi du aldri kommer til å bli verdt mer enn spyttet under skoen din... ? 

Jeg kan ikke tro at du trodde noe annet! Trodde du virkelig at du kunne prøve ta plass i denne verdenen?? Prøve dine egne veier...Hva?? Trodde du at du var KREATIV?  DU?? Du finnes jo ikke kreativ!! PRØV å lær deg hvordan få et finere bloggdesign da.. Prøv!! Som om du greier det. Det ser jo dumt ut! Nesten trist å se hvor hardt du prøver.. Du er så tragisk! Trodde jeg skulle DØ når du kjøpte tulipaner for å prøve gjøre dagen bedre i dag.. TULIPANER! Ikke ble du fornøyd heller, det blir du jo aldri. Utakknemlig er du! Og nå ligger du å forpester verdensveven med tankene dine.. For hva?? Ikke si du prøver å få sympati... SKAM DEG!

- Nei... jeg gjør ikke det.. det er ikke derfor.. jeg lover. Jeg veit at jeg ikke fortjener sympati.. jeg veit at jeg ikke duger til noe. Jeg veit at jeg tok feil... unnskyld... jeg skriver for å forhindre at jeg gjør andre ting.. få tankene mine vekk fra deg (!) blant annet! Jeg orker ikke mer... jeg orker ikke disse svingningene... Jeg orker ikke alt bråket i hodet. Jeg orker ikke gå fra et ytterpunkt til et annet hele tiden...  Jeg orker ikke legge planer, som i neste øyeblikk ikke blir noe av og lar meg sitte igjen med nok en bekreftelse på at jeg ikke duger til noe!

Jeg vil oppleve gråsonen.. Kjære Gud la meg få tilbringe én måned i gråsonen.. Én måned i balanse, og jeg skal aldri mer be om noe...

<3 <3 <3


Vel hjemme og på høyt gir

Vel hjemme igjen etter psykologtimen...

I dag fortalte jeg psykologen min at jeg et par ganger i det siste har merket tydelig at jeg skifter... litt rart og skummelt å skulle snakke om, men jeg er glad jeg sa det. Med "skifte" mener jeg at jeg inntar en rolle, eller personlighet.. kall det hva du vil (jeg synes det høres så sykt ut, at jeg liker ikke helt å si det på den måten). Eller som hun sier; jeg veksler mellom å bruke ulike deler av hjernen. Dette var visst kjempeframskritt! :-D wohooo!

Det vi egentlig skal holde på med er å gå igjennom barndommen, men det ble ikke noe av det i dag heller. Veit ikke helt, men kanskje jeg ubevisst prøver å unngå det, men jeg har hvertfall altfor mye tanker og følelser i dag som jeg må få ut. Føler meg alltid så dum etter endt time.. som om jeg har "kastet bort" timen; jeg snakker ikke om det vi skal snakke om. Jeg gjør feil. Heldigvis er ikke den tanken så sterk akkurat i dag, og det er deilig!

Nå tenkte jeg skulle lese, samt skrive litt mer facts om psykiske lidelser (du er nødt til å slappe av nå, lytt til kroppens signaler...). Kanskje kikke litt på Street Art og. Jeg er ekstremt gira nå, merker jeg. Veldig høyt oppe! Det er så godt <3 kan ikke la hodepinen styre da!

Aller først, skal jeg kose meg med bloggene jeg følger <3

Ha en fin en :-)

<3 <3 <3


Psykologtime og Massive Attack

Forsov meg i dag.. Hadde satt klokka på 08.00, og våknet brått 09.20. Dritt! Ikke det at jeg hadde noe jeg skulle rekke før psykologtimen kl 13, jeg vil bare ha en rutine på det, da det skal være bra i forhold til denne "balansen" som det jobbes mot at jeg skal oppnå. Egentlig er jeg vel både A og B menneske.. Liker å være oppe lenge, men samtidig komme meg opp tidlig. Men det varierer jo VELDIG. Noen dager sover jeg bare, orker ikke tanken på å hverken skulle starte eller avslutte en dag... Ønsker at de bare skal passere, uten at jeg trenger å ta del i de...

Uansett, jeg skal til psykologen etterpå. Merker at jeg virkelig ikke er i form til det i dag, hodet tar livet av meg. Det er så mye kluss med topplokket at jeg blir helt matt. Er det ikke paranoide tanker og vrangforestillinger, så er det søren meg hard dunking så det kjennes om det skal sprenge. Jeg mener.. hodepine er jeg vant til, det har jeg daglig, men når dunkingen kommer i tillegg, er det helt forferdelig. Gud så lei jeg er av det...så lei jeg er av å være så komplisert. Det er liksom ikke en ting å ta tak i, det er så jævla mye... også greier jeg jo ikke slappe av.. Jeg vil blogge, lese andres blogger, jeg vil se musikkvideoer, street art videoer, jeg vil fungere uten å måtte ta meg sånn sammen. Når jeg har det noenlunde greit psykisk, da skal hodepinen nekte meg å leve.. fader heller...

Ingen drømmestart på dagen... menmen.. nok syting for et innlegg. Her er en musikkvideo. It's a classic. Enjoy!

 

 

 

Er det farlig å kappe av seg huet?

Det bråker... Det bråker noe helt forferdelig... Jeg rekker ikke henge med. Hva er det jeg tenker? Hvilken del av meg er det som tenker? Hvem i meg er jeg ?  Hvem i meg var jeg da? Det diskuteres, det analyseres, det vurderes, det presiseres, det mikroskopieres. Jeg trekkes i flere retninger.. Hvem skal jeg følge? Hvem skal jeg jeg tro på? Hvem kan jeg stole på? Hvordan kan jeg stole på noen - når jeg ikke kan stole på meg selv engang... ?

 

Photobucket(bildet er fra weheart.com, linket til her

I går

(Innlegget er skrevet 04.03.11)

I går skulle jeg møte mamma. Det vekket mye følelser. Følelser jeg ikke tør kjenne på. Følelser jeg ikke vil kjenne på. Følelser jeg ikke kjenner på. Det er som om jeg flyter litt ut i omverdenen. Eller jeg flyter litt ut av meg.

Om det er følelsene rundt mamma som trigget det i går , veit jeg ikke. Hva det er som trigger det ellers, veit jeg heller ikke. Muligens det er at jeg føler meg truet. Noe i meg føler seg truet, redd, stresset. Jeg setter hvertfall opp en mur, en forsvarsmekanisme -that I get.

Jeg blir glad, å så glad -tidenes mest omgjengelige. Snakker med alle, slår av en vits. Jeg kan klare hva som helst - just give it to me. Jeg forstår alt. Jeg kan se at jeg blir godt likt. Jeg liker meg. Jeg elsker hvert minutt.

Vi sitter på kafeen. Vi snakker om alt som betyr noe, men jeg føler ingenting.
Jeg er sterk. Når jeg er med mamma - jeg være sterk. Det er min rolle da jeg er med mamma.

Å være sterk medfører også mye impulsivitet. Jeg hopper rundt - snakker med alle jeg kommer over, slår av nok en vits.
I'm on TOP OF THE WORLD.

Jeg går hjemover mot pappa. "Jeg har hatt det hyggelig med mamma i dag", tenkte jeg -"nå har hun virkelig endret seg. Så stolt jeg er av henne, mamma'n min"

Åja, tatt feil av bussen, ja! Det går ingen buss, nei. Ne-hei.. Går det noe tog da? Javisst, null problem!
Så koselig det er å snakke med folk på toget da, nye bestevennen min dette!

Hjemme i Oslo. Kjempegira!! "SE på alt jeg har kjøpt, kjæresten min, SE da! Er det ikke fiiint??"
Snakke, snakke, snakke, snakke "husk-å-puste" snakke, snakke, snakke.

(Nå snakker du for mye, slapp av nå. Du er slitsom.) "Jeg greier ikke! Jeg prøver! Hvorfor greier jeg ikke?"
Tenke, tenke, tenke, tenke *aksepter-tankene* tenke, tenke, tenke.

Borte vekk.

ThisISmeThen

29, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits