Og sånn går nu dagan

Avslappende, men også litt stress.

 

Feriedagbok - 01.07.11

 

GUD, så deilig det er å være på hytta!

Nå sitter jeg og ser utover fjorden... Det er vann så langt øyet kan se, og himmelen er så vakker. Jeg hører måkene skrike utenfor. De har stilnet noe (Da vi grillet i stad var de helt krakilske! De samlet seg en gjeng, og sirklet rundt oss - i håp om at de skulle få nebbet sitt i ett godt stykke kjøtt (evt et stykke godt kjøtt :-p ).

Det er virkelig avslappende å være her... så fredfullt og vakkert.

Hodet mitt er likevel ikke så fredfullt, det styrer fælt... En av de små har vært svært tydelig for meg i kveld. Jeg la ikke så godt merke til de da foreldrene til kjæresten min var her... De var der, men jeg hørte på en måte ikke så tydelig hva de sa. Jeg hørte mer summing, småbemerkninger.

Etter at de hadde gått, satt kjæresten min og jeg ute på terrassen og snakket. Vi kom inn på oppvekst og sånt... Og temaet omsorgssvikt ble diskutert... At jeg hadde opplevd omsorgssvikt. Og jeg hørte henne så tydelig! En av de små inni meg NEKTER å innse at hun ble utsatt for det... Hun nekter å godta at jeg har vært ubeskyttet... At jeg har vært mye redd.

Hvorfor vil hun ikke det? Jeg aksepterer det jo. Jeg tar jo helt fint på det. Jeg har ikke noen problemer med å snakke om det. Allikevel er det en del inni meg som hyler med en gang følelsen av at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt kommer. Hun hater at det snakkes om, hun hater at andre bekrefter at hun har opplevd det hun har opplevd... og at det har vært vondt. Hun blir helt fra seg når andre bemerker at foreldrene hennes kanskje ikke fylte rollen som foreldre så altfor godt... At de handlet uansvarlig, og at de burde tatt mer ansvar for henne.

Hun nekter for at det er sånn, fordi hun vil ikke at det skal være fakta.

Hun ville måtte ta innover seg mye... Føle på en masse vonde følelser... Følelser hun har fortrengt.. Det ville være smertefullt, derfor vil hun ikke. Derfor hyler hun.

Jeg fikk de vante rykningene i kroppen (noe jeg først nå, takket være Lille Store Meg, har forstått at kan være ensbetydende med at "de små" er tilstede), og hodet holdt på å sprenge...  Jeg kjente det kom... Jeg kjente at kreftene dro i meg. Vi orket ikke være tilstede mer. Vi ville vekk herfra... Det ble for mye følelser... (Har forklart om "anfallene" jeg kan få i et tidligere innlegg, "Bra nok - for hvem?" HER). Jeg kjempet for å bli værende i denne verdenen... Og jeg klarte det. Rykningene gikk ikke over til de verste krampene, jeg var tilstede. Jeg klarte å ta meg sammen.

<3 <3 <3

ThisISmeThen

ThisISmeThen

31, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits