Meg selv

Uavhengig.

(Skrevet 6.august)

Akkurat nå sitter jeg ute på terrassen, og ser utover fjorden. Det er heldigvis få familier på hyttene rundt oss nå, så det er helt stille. Så stille at jeg akkurat hørte vingeslagene til en måke som fløy over meg.

Gresshoppene lager lyd fra gresset, og vinden rasler i trærne. Himmelen er akkurat som jeg liker den; svakt blå, rosa og lilla... Det er vakkert, og det er fredfullt.

Det er kjølig, så jeg har tullet meg inn i svigerfars genser, og det deilige grå/lilla fleecepleddet.

Jeg nyter tilværelsen,
og jeg nyter øyeblikket.

Jeg merker at jeg liker bedre å fokusere utover, enn innover... Inni hodet, er det jo ikke stille, det er jo aldri det. Det er ikke så ille nå, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg prøver så hardt jeg bare kan å memorere alt utenfor meg på netthinnen, slik at jeg kan hente det frem senere.

Men... hovedpoenget mitt med denne bloggen, er jo at jeg skal se innover. Så hvordan har jeg det egentlig?

For å være ærlig, er jeg ved godt mot - akkurat nå. Tidligere i dag, var det krisemaksimering. Men akkurat nå tenker jeg at på mandag, er det ny uke med nye muligheter. Nye muligheter, som innebærer nye utfordringer.

Jeg har innsett at jeg ikke er så flink til å eksponere meg. Eller, på mange måter føles det meste jeg foretar meg, som eksponering. Ta kontakt med andre, svare på kontakt fra andre, poste et innlegg (ikke det at dét er så hyppig om dagen). For ikke å snakke om når jeg jobber og er med venner, som innebærer at jeg må bevege meg utendørs alene stort sett. Det er faktisk ingen piece of cake.

Å være alene er vanskelig.

Jeg har jo jobbet en del i det siste (i gjennomsnitt et par dager i uka). Det går ikke bra, men det går bra. Andre tror at det går bra, og for å være ærlig, er det det viktigste for meg akkurat nå. Men jeg må begynne å utfordre meg selv litt mer på det punktet med å være alene...

Hjemme går det jo ganske fint nå... Jeg hyler ikke og skriker ikke når kjæresten min må avgårde. Jeg klarer meg helt fint. Å bevege meg utendørs alene, er litt verre. Så det unngår jeg dessverre, så sant jeg kan. Det er det nødt til å bli en endring på.

Jeg er nødt til å endre det. Og jeg veit at det innebærer at jeg må ta meg turer ut, på egenhånd. Så jeg tenker som et begynnende mål, at jeg skal gå en liten tur, alene, én gang i uken... Det trenger ikke være lange turen, bare det at jeg kler på meg med det formål at jeg skal ut alene, er hardt nok i seg selv.

Jizzes... Bare å skrive det, gjør at det knyter seg i magen og pusterøret...

Hva er det jeg er så redd for? Jeg klarer ikke helt sette fingeren på det, men det er noe med at det er så voldsomt mange inntrykk. Når jeg er alene, er jeg alene - om alt. Og det er som oftest veldig hektisk inni hodet.

Jeg klarer ikke forklare det helt... For jeg veit ikke helt hvorfor jeg ikke takler å være alene. Det begynner å bli lenge siden jeg hadde et panikkanfall nå, så jeg tror ikke det er dét jeg er redd for. Jeg har vært inne på tanken om jeg er redd for å bli voldtatt eller overfalt (det ville jo vært ganske naturlig om de tankene spinner i hodet), men det er liksom ikke det heller.

Det er ingenting spesifikt jeg er redd for. Jeg føler meg bare så forsvarsløs... Det er vel det nærmeste jeg kan komme en forklaring, tror jeg...

Forsvarsløs, liten og usikker.

Jeg stoler ikke nok på meg selv til å være alene... Og det hindrer meg veldig i å gjøre det jeg har lyst til - jeg må jo alltid ha noen med meg.

Det er ikke et sånt liv jeg vil ha... Jeg vil ha roen til å kunne være alene. Jeg vil ha selvtilliten til å kunne utforske verden på egenhånd. Ikke være så fordømrade avhengig av andre til å hjelpe meg å oppfylle drømmene mine.

Jeg ønsker å være uavhengig.

<3 <3 <3

 

Music is what feelings sounds like.

Musikk har alltid betydd så mye for meg, og jeg har hørt veldig mye opp i gjennom årene. Jeg kan le til musikk, og jeg kan gråte til musikk. Jeg kan koble ut med musikk og jeg kan gire meg opp.

Da jeg var 2-3 år gammel spilte jeg "Ja, vi elsker" på piano - riktignok med én hånd, men jeg hadde visst talent... Eller jeg hadde et veldig godt gehør; jeg klarte å gjenta melodier og sanger etter å ha hørt de så vidt det var...

Da jeg var + - 9 år, begynte jeg å spille piano sammen med en lærer. Jeg var veldig heldig som fikk begynne å spille. Det var lange køer til musikkskolen, men heldigvis spilte bestevenninnen min allerede, så vi begynte å spille sammen.

Ahh... som jeg elsket det...

Pianoet jeg hadde å øve på hjemme var eldgammelt - tror det var fra 1800-tallet, og det hadde treramme. Det var veldig ustemt, noe som gjorde det vanskelig å spille på... Heldigvis hadde jeg en tante og en onkel med piano, som lånte bort pianoet sitt til meg hver tirsdag for en periode :-)

Da vi var 11 år ble bestevenninnen min alvorlig syk, og sluttet å spille. Med det sluttet også jeg. Jeg torde ikke spille lengre fordi jeg måtte gjøre det alene.

Etter det, var det ikke så mye mer - annet enn at jeg meldte meg på stort sett alle de skolerevyene som var, og selvfølgelig lyttet jeg til masse musikk.

Musikk vekker alle mulige følelser i meg, og det beste, eller det deiligste jeg veit er den følelsen som ingenting annet enn vakker musikk kan gi. Følelsen som gjør at alle hårene på kroppen reiser seg, frysninger fra topp til tå - musikk som slår deg ut, og som lar deg sitte igjen helt paralysert. Musikk fra sjela...Det er det beste jeg veit.

Fredagen så jeg på "Norske Talenter", og opplevde at det var en som slo meg ut... Bogdan - en fyr som til vanlig frakter kopimaskiner hadde komponert et alldeles nydelig musikkstykke med strykere og alt, hvor han selv spilte piano. Ordentlig vakkert var det. bare hør på dette...(Musikken starter ca på 1:08)

Åååhh... Som jeg savner å spille. Jeg husker pianolæreren min sa til meg en gang; "Det finnes mange gode pianister, men det er som kan spille med følelser. Det kan du!" Kanskje det var akkurat det... Kanskje brukte jeg pianoet til å få et utløp for de følelsene jeg hadde stengt inne... ?!Kanskje var det det pianolæreren min hørte. Tilbake til Bogdan - han uttrykker i hvertfall følelsene sine i gjennom musikk. Det er tydelig for meg hvertfall.

En rapper fremførte forresten en låt som han hadde skrevet til sønnen sin. Vakkert <3

Det er i det hele tatt mye følelser knyttet til musikk... Her om dagen, ryddet jeg i cdene mine, og kom over masse musikk fra ungdomstida... Jeg hadde en periode hvor jeg hørte mye på HIM... En av cdene jeg fant igjen satte jeg selvfølgelig rett inn i cdspilleren for å mimre litt. Jeg trykket frem til sangen "in joy and sorrow", og da den begynte knakk jeg sammen. Helt uventet. Jeg opplevde en helt j****, innad- og dyptgående sorg - sammen med et angstanfall.

Altså, nå hører ikke HIM til i den mest oppløftende musikksjangeren, hehe.. de fleste vil nok bli noe nedbrutt av å høre på flesteparten av låtene deres, men det lå noe mer bak sorgen enn kun den følelsen man får når man hører på en trist låt...

Til den sangen lå det virkelig en haug med følelser...

Jeg synes det er så utrolig hvordan kroppen husker det hodet har glemt. Sant? Jeg klarte ikke finne ut av hva det var, kanskje har jeg grått mye til den tidligere... Kanskje hørte jeg den mens noe trist skjedde... Jeg aner ikke. Virkelig spesielt...

Har du opplevd noe lignende?
Hva betyr musikk for deg?

<3 <3 <3


What love really means...

Jeg var så heldig å få en ny musikkopplevelse i går. Noen har kanskje hørt musikken tidligere (jeg mener ganske bestemt at jeg har hørt navnet før hvertfall). Det var Liseliten som hadde lagt ut en musikkvideo (om dere ikke har vært innom bloggen hennes tidligere, anbefaler jeg virkelig at dere trykker på linken og tar en tur innom. Jenta bak bloggen er en fighter, ingen tvil om det. Hun skriver veldig bra, har en unik selvinnsikt og veldig gode refleksjoner).

Hvertfall... Etter å ha hørt denne sangen, så jeg meg pent nødt til å måtte utforske mer av denne artisten på youtube... Det var da jeg kom over denne sangen, og jeg kunne ikke annet enn å dele den med dere...

Sangen fikk meg selvfølgelig inn i kjærlighetens tankebaner... ;-) Jeg har levd så mange år av livet mitt ved å fylle forventningene jeg har opplevd at folk har hatt til meg... Jeg har reagert på instinkt tvert. Jeg har ikke vært klar over det en gang. Jeg trodde at det var meg, jeg trodde at jeg var omgjengelig og hadde lett for å tilpasse meg. Jeg har også det, skal ikke nekte for det, men jeg innser at det har vært noe mer komplisert enn som så.

Når man har kommet inn på et slikt spor, som gir den oppmerksomheten du sårt roper etter, de bekreftelsene du så inderlig trenger, da er det forståelig at hjernen tenker; " hey, dette funker jo...", og fortsetter videre uten helt å kjenne etter egne behov og egne ønsker...

Når man lever slik, tar den enkle veien - lever etter andres ønsker - dukker selvfølgelig spørsmålet opp: "Hvem vil elske meg for meg?" Svaret mitt ble ingen... Ingen kan elske meg... Ikke om jeg ikke fyller folks forventninger. Så jeg fortsatte, helt til jeg ikke lenger visste hva mine behov og ønsker var...

Når jeg kjenner sånn ordentlig etter, har jeg vel egentlig aldri følt meg ordentlig elsket... Det er jo fordi jeg ikke helt har vist meg selv... Og ingen kan jo elske noen man egentlig ikke kjenner... Kan man vel?

Jeg har sagt til folk at jeg har følt meg elsket, selvølgelig har jeg sagt det - i mitt hodet var det hvertfall ingen som ville elske en som "klagde" over at hun ikke var det... så jeg sa at jeg følte meg elsket, jeg gjorde alt jeg trodde jeg måtte gjøre for å bli elsket.

Tidligere hadde jeg store angstproblemer... Jeg taklet ikke å gjøre noenting alene... ikke gå på butikken, ikke ta trikken, ikke være hjemme - ingenting, så sant jeg var alene. Jeg unngikk situasjonene så langt det gikk, eller sto i angsten om jeg måtte det, så det var ingen som skjønte at jeg sleit såpass som jeg gjorde... I mitt hodet kunne ingen elske meg om jeg ikke var selvstendig, så jeg ga uttrykk for at jeg var selvstendig. Jeg ga også uttrykk for at jeg hadde en selvvfølelse som var OK og jeg ga uttrykk for at jeg var selvsikker.

Da jeg møtte min nåværende kjæreste for snart 3 år siden, la jeg visst alt på bordet etter bare noen få møter. Jeg fortalte om min fortid, flere av "mine innerste hemmeligheter" jeg ikke har fortalt til noen, og hvilke utfordringer jeg hadde da. Kanskje jeg ville skremme han, eller advare han...

"Dette her vil du ikke ha, løp mens du kan".

Til min store overraskelse, ville han det, og han løp ikke... Tvertimot, ble han hos meg, og sa at dette - dette skal jeg stå i sammen med deg.

Å stå i det sammen med meg, har han også gjort... Jeg hadde langt i fra vært her hvor jeg er nå, hadde det ikke vært for han... Vi har testet han - mange ganger, men han har svart like hardt tilbake... Og sakte, men sikkert begynte alle delene å tro på han... Tro på at han vil stå sammen med meg, uansett hvor depressiv jeg blir, eller hvor manisk, hvor destruktiv og hvor barnslig jeg blir... Tro på at han elsker meg for meg,, for alt jeg er, ikke for at jeg gjør som han vil, men for at jeg er den jeg er... Det er fremdeles én del som tviler - en stemme som roper høyt innimellom, men den stemmen kommer sjeldnere og sjeldnere, og den blir svakere og svakere...


Jeg er så inderlig glad i deg

<3 <3 <3

Forsøk å lytte til det jeg ikke sier!

 

La ikke det ansikt jeg viser lure deg.
Jeg har tusen masker, og ingen av dem er jeg.

Bli ikke lurt. Jeg ber deg, bli ikke lurt.

Jeg gir deg kanskje inntrykk av at jeg er sikker?
At selvtillit er mitt navn, og kjølig ro min væremåte.
At jeg ikke behøver noen. Men tro meg ikke.

Dypt nede ligger mitt virkelige jeg, i forvirring, i frykt, i ensomhet.

Derfor skaper jeg meg en maske å gjemme meg bak,
en beskyttelse, for alle de blikk som vet.

Men nettopp et slikt blikk er min redning.
Det betyr, at om det følges opp av akseptering,
da følges det opp av kjærlighet.

Det er det eneste som kan fri meg fra de murer
jeg har bygget omkring meg selv.

Jeg er redd for at jeg dypest inne ikke er noen ting...
At jeg slett ikke er noe å ha,
at du skal oppdage det og støte meg bort.

Så begynner paraden av maskeringer.
Jeg småprater med deg hele tiden.
Jeg forteller alt som egentlig ikke betyr noe,
men ingenting om hva som betyr alt, hva som roper inni meg.

Vær så snill å lytte nøye,
og forsøk å høre det jeg ikke sier.

Jeg skulle gjerne ville være ekte og spontan om meg selv,
men du må hjelpe meg.
Du må rekke ut din hånd.

Hver gang du er snill, vennlig, oppmuntrende,
hver gang du forsøker å forstå,
for å vise at du virkelig bryr deg om meg -
da begynner mitt hjerte å få vinger.

Veldig skjøre vinger - men vinger.

Med din følsomhet, sympati, evne til å forstå,
er du den eneste som kan fri meg fra min skyggeverden av usikkerhet,
fra oppgittheten i mitt fengsel.

Det blir ikke lett for deg.

Jo nærmere du kommer,
desto blindere slår jeg kanskje tilbake.

Men jeg har hørt at kjærligheten er sterkere enn tykke murer.
Og der ligger mitt håp. Mitt eneste håp.

Jeg ber deg, forsøk å rive disse murene med faste hender.
Men varsomme hender - for et barn er svært følsomt.

Hvem er jeg spør du kanskje?

Jeg er noen du kjenner veldig godt.
Jeg er hver mann du møter. Jeg er hver kvinne du møter.

Jeg er også du selv...

 

Photobucket

Diktet fant jeg hos en venninne da jeg gikk på ungdomsskolen... (som løy og sa at hun hadde skrevet det selv, men det er en annen historie). Jeg veit ikke hvem som har skrevet det (det stod ukjent da jeg fant det hos en kamerat senere), men jeg skulle ønske det var jeg. Det er altså ikke det, men jeg kan nevne at jeg gråt første gang jeg leste det... det traff meg så inderlig... og jeg tror nok det vil treffe flere her ute på verdensveven.

Slik jeg tolker diktet, menes det at vi alle mennesker har ulike roller vi spiller i forhold til hvem vi er med og hva vi gjør... hos meg har det kommet til å stikke litt dypere; Det hender seg jeg blir den rollen jeg spiller; Jeg har følelsene og tankene til den rollen jeg er i. Psykologen min har forklart det sånn; meg selv har følt seg mye truet opp i gjennom årene. Hjernen min har derfor lært seg å opptre på bestemte måter, i gitte situasjoner. Dette har den vanskelig for å løsrive seg fra, så om jeg føler meg truet eller er stresset på noen som helst måte, går hjernen min "inn i et av rommene" og opptrer deretter... aka dissosiativ identitetsforstyrrelse.

This is ME then - This is MY history (Del 3)

På barneskolen var jeg vel kanskje (i fare for å gå i mot janteloven nå) det man kan kalle "populær". Jeg var hvertfall godt likt; jeg hadde mange venner og jeg husker jeg var sammen med "skolens kjekkas"... 

På ungdomsskolen fikk jeg også lett venner og jeg manglet ikke "friere"...  Jeg var ikke redd for å stå opp for "de svake", og gikk i mot "de kule bøllene" dersom de plagde andre. Jeg var jo så omsorgsfull og fornuftig... Jeg fikk gode karakterer, og jeg var flink til å hjelpe til hjemme. Jeg var vel i det hele tatt en flink pike, selv om jeg aldri følte meg flink nok.

Jeg har alltid vært en veldig åpen person om det meste, men samtidig har jeg også vært utrolig flink til å late som. Det irriterte meg noe at "alle så på meg" som en som hadde det så bra; jeg ble igjen sammen med en populær gutt i klassen, jeg fikk være lenge ute/"sove hos andre" når jeg ville og jeg hadde ålreite klær. Spesielt én venninne, tålte ikke dette. Hun har alltid vært et konkurransemenneske - i alt, og var veldig god i alt også. Jeg var aldri spesielt god i sport og sånne ting, jeg fikk gode karakterer, men hun fikk som regel litt bedre sammenlagt -dette brydde meg svært lite (eller gjorde det det...?), men det brydde henne. Hun var svært opptatt av å være best -på alle områder, og klarte ikke godta på noen som helst måte at det hvertfall var én ting jeg var veldig god i -bedre enn henne; å bli likt.

Det hendte faktisk at hun ringte meg for å gråte og være sur mens jeg var på en fest når ikke hun ikke hadde fått lov, eller ikke kunne. Hun var også utrolig sjalu - ble sur om jeg var med andre enn henne, og jeg fikk endeløst lange brev, hvor hun la ut om ting hun mislikte, for at jeg skulle få dårlig samvittighet. Eksempelvis var det et tilfelle hvor jeg måtte komme meg vekk fra hjemme for en periode, jeg trengte et sted å bo, og hørte med en annen venninne. Kort tid etter fikk jeg høre hvor utrolig dårlig gjort det var å ikke ville bo hos henne -vi var jo tross alt bestevenninner. Ikke minst fikk jeg høre det om hun fant ut at jeg hadde fortalt noe til noen -og ikke til henne. Hun skulle nemlig vite alt, alltid, og var alltid beredt til å la meg høre det uansett hva det var jeg gjorde/ikke gjorde som hun var misfornøyd med. (Ja, jeg veit at at dette høres barnslig ut å bry seg om - men dette var veldig trist og vondt for meg... Samvittigheten min var stor, og jeg gikk alltid rundt med dårlig samvittighet for et eller annet, uansett...

Ungdomsskolen var nok i det hele tatt en veldig tøff periode for "meg selv", tror jeg. Sammen med alle vanskelighetene som naturlig kommer med puberteten, hadde jeg alkoholproblemene til mamma og "alkoholperiodene" til pappa å stri med.. Jeg var opptatt av å innfri andres forventninger, være flink pike og hadde ikke tid til å finne ut hvem jeg var og hva jeg ville.

Det var vel på ungdomsskolen mine vanskelige hjemmeforhold begynte å komme ut også... Noen så foreldrene mine fulle ute, eller hjemme hos meg, andre snakket jeg fortrolig med.

Jeg var innom mange forskjellige "vennegjenger", lette stadig etter min plass, men jeg har alltid hatt et tomrom inni meg som aldri ble fylt uansett hvor mye jeg flyktet, hvem jeg flyktet til. Angstproblemene begynte vel på denne tiden, uten at jeg helt kan huske at det var angst jeg følte... Eneste jeg veit er at jeg gikk med konstant mageknip i halvannet år som legen konstaterte at måtte komme av stress.

Så kom tiden hvor jeg skulle begynne på videregående... Jeg hadde lyst til å velge "tegning, form og farge" eller "musikk, dans og drama", men valgte "allmenn", fordi det var trygt, fordi andre valgte det. Jeg fikk flere venner, og var aldri alene. Jeg hadde visst klagd til mamma på et tidspunkt fordi jeg hadde for mange...Selv om jeg ønsket det aldri så mye, rakk jeg ikke over alle hele tiden, og det ga meg dårlig samvittighet. Jeg har alltid vært veldig glad i vennene mine, det er viktig å presisere... De har vært alt for meg store deler av livet! Men jeg glemte helt meg selv... jeg var så opptatt av å passe inn alle steder, være den som spredte glede og være den som stilte opp andre at jeg ikke hadde overskudd til å være der for meg selv... Hun ble litt glemt... mindre og mindre synlig bak alle rollene hun skulle fylle, rollene som hun også fylte og som etterhvert ble en naturlig del av henne.

Da jeg gikk i tredje klasse på videregående fikk jeg min første "ordentlige" kjæreste.. Når jeg nå ser tilbake på det, var dette forholdet alt annet enn bra. Jeg gikk rett og slett på nåler.. han ble sint for alt; om jeg sovnet under en film, strøk på han, vekket han om morgenen.. Jeg kunne aldri forutse hva han ville bli sint for. Jeg måtte gjøre det han ba meg om, enten fordi han ble forbanna eller fordi han ga meg dårlig samvittighet og jeg ikke var sterk nok til å stå i mot. Jeg lot han gjøre hva han ville med meg, på alle mulige måter. Uten at jeg var klar over det, mistet jeg meg selv mer og mer, jeg orket vel ikke være i meg lengre.

Etter vi hadde bodd i Oslo en stund, ble det slutt. Jeg, merkverdig  nok, sørget så til de grader frem til han hadde "løpt i fra seg", og vi ble sammen igjen. Alt lagt i sammen, var vi vel kjærester i ca tre år, tror jeg. Må nok prøve å bearbeide dette i et senere innlegg

Jeg er nesten ferdigutdannet sykepleier. Årene som student, var, mildt sagt, fuktige. Jeg tilpasset meg og gled inn i stort sett alle "folkegrupper" jeg kom over. Jeg likte alle, og ble stort sett likt av alle. Jeg var naiv og voldsom. Jeg ville være alt og jeg ville være alle. Angstproblemene mine ble større og større, panikkanfallene ble flere og flere. Jeg ble mindre og mindre.

Via en kompis, fikk jeg jobb i en omsorgsbolig hvor jeg traff min nåværende kjæreste. Hadde det ikke vært for han, veit jeg ikke hvor jeg hadde vært eller hvem jeg hadde vært.. Han reddet meg fra å ødelegge meg selv fullstendig. Han vil ha meg for alt jeg er.. Han ga meg tryggheten jeg trengte for å tørre finne ut av hvem jeg er, og han gir meg tiden jeg trenger til å skape den jeg vil være <3 <3 <3

Photobucket

 

Den uheldige starten på denne prosessen (møte med DPS), kan du lese om her.


This is ME then - This is MY history (Del 2) "Barn av alkoholikere"

Jeg tror det var på slutten av barneskolen, at mamma, hennes daværende kjæreste og jeg flyttet inn i et nybygget hus. Gleden var STOR. En ny start, nye muligheter... muligheter til å glemme alt det vonde som hadde vært. Nå skulle alt bli bra!

Det ble ikke bra... det ble verre... Mammas alkoholproblem -ble verre... Kranglingen fortsatte... fortvilelsen ble større. Jeg var større... Jeg skjønte mer, jeg trengte mer. Jeg trengte mamma'n min... ikke det monsteret hun var når hun var full...

Jeg var på vakt -hele tiden. Jeg var på leting -ofte. Mamma innrømte selvfølgelig aldri at hun hadde et problem; hun nektet for alt. Alkoholikere er ikke så gode på det "å skjule" som de åpenbart tror selv. Mamma hadde faste gjemmesteder til alkoholen -bak sokkene i klesskapet (tror hun flyttet sted én gang -ned en hylle til genserne... haha.. Er det mulig liksom...:-p )Hun hadde konstant løkånde, vil anta at det var for å skjule lukten av alkohol. I tillegg begynte hun å ha alkoholfritt- eller lettøl stående fast i kjøleskapet, for å kunne vise til det dersom det ble bemerket at hun luktet.

Forresten hadde vi hund nå... Den historien må jeg nesten bare fortelle... for den husker jeg så godt: Jeg hadde lenge ønsket meg (...og mast;-) om ikke vi kunne få en valp... En dag jeg var hos pappa, ringte mammas kjæreste og spurte om ikke jeg kunne gå og møte de på stien (da bodde vi fremdeles i blokka)... Jeg kunne liksom ikke skjønne hvorfor jeg skulle gå og møte de. Det tok 6 minutter liksom :-D Men greit nok, jeg sa jeg skulle møte de halvveis. Plutselig begynte jeg å tenke; "kan det være at det er en hund, at det er derfor de vil jeg skal møte de...? Kan det virkelig være det?!" Jeg torde ikke håpe for mye, for det kunne virkelig ikke skje at jeg, JEG liksom... endelig skulle få meg en hund...(akkurat som venninnene mine :-p) en nusselig, liten valp!

Jeg tar på meg med yttertøyet, og begynner å traske innover i skogen... Et stykke borte på stien, får jeg så øye på mamma, kjæresten hennes og... et digert beist av en hund!! :-D Den var så stor, for meg så det ut som en PONNY!... haha... Herremin, jeg ble sjokka, og så lei meg... Jeg ble så inderlig skuffet! Jeg hadde hørt det på iveren til Mr. da vi snakket på telefonen, at det var noe han gledet seg til å vise fram. Æsj, jeg følte meg så slem. Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke ønsket meg denne svære bikkja... Men hun var gammel.. hun var vel 7 år eller noe! Jeg ønsket meg jo en lekekamerat, ikke en som måtte legge seg ned og hvile på den lille runden rundt butikken... Da Mr. kom på rommet mitt en kveld etter jeg hadde lagt meg, spurte han meg ivrig: "Nå, hva sier du??*stort smil*Skal vi beholde Dana??? (Og, ja(!!)hun var oppkalt etter Dana International! LOL :-D )

Hva skulle jeg si til det egentlig? Jeg så jo tydelig hva han håpet at jeg skulle si! Men jeg prøvde lavt:
"Nja... Det var vel egentlig en valp jeg ønsket meg..."
Mr.: "Men du veit det ....., at hvis vi ikke vil ha Dana, så.... må Dana AVLIVES".

Haha.. Selvfølgelig ble det nå til at vi beholdt Dana(!)... Hun var en utrolig snill hund da, og jeg ble veldig glad i henne i de 4 årene vi hadde henne. Noe lat var hun, men det var egentlig bare søtt etterhvert :-D

Dana var lik denne (Rase: Leonberger)...:

Photobucket

hihi... utrolig søt da <3 <3

Nå sporet jeg litt av livshistorien min her, men... var vel inne på mammas alkoholproblem. Vil ikke gå noe mer inn på det akkurat nå.... Men jeg vurderer etterhvert å skrive litt mer om akkurat det å være "barn av alkoholikere"... Det er nemlig mange likhetstrekk mellom oss som har foreldre med et rusproblem... I tillegg er det mange barn som ikke blir sett.. Jeg var ett av de; i lang tid var det ikke mange som visste om mine problemer hjemme. Ikke hva jeg vet i hvertfall.

Egentlig har jeg lyst til å lage en egen kategori; skrive ned mine egne erfaringer/minner (hvis jeg tør da, og jeg vil nok ikke gå i detaljer...). Det er også mange nettsteder jeg kunne tenke meg å lenke til. Sider med informasjon om temaet, sider med telefonnumre og mailadresser hvor man kan kontakte hjelp... Jeg ønsker også selv å være behjelpelig dersom noen ønsker å sende mail for å letne hjertene sine til en som veit hvordan det er...Veit ikke hvor raskt jeg vil få til alt dette jeg har lyst til, da formen er opp og ned, men...

Photobucket

Hva synes dere om tankene?

Trengs det en blogg om temaet?

<3 <3 <3

This is ME then -This is MY history (Del 1)

Jeg kommer fra bondelandet, men føler ingen tilhørighet til det what so ever. Har nok noe med at det ble en del hjem til slutt, så jeg rakk liksom ikke etablere meg skikkelig noe sted.

Da jeg var 5-6 år, skilte foreldrene mine seg. Pappa flyttet ut, og etter kort tid flyttet visstnok mamma og jeg til Vestfold. Dette viste seg å være en litt for lite gjennomtenkt beslutning. Mannen vi flyttet inn til, var ikke akkurat godheten selv. Han var sint, veldig sint! Det gikk utover mamma og meg. Jeg har ikke mange minner fra han, eller fra den tiden (og de ukoselige vil jeg heller ikke utdype), men jeg har ett jeg vil nevne - ett jeg veit har skjedd i hvertfall(!);

Mamma og jeg er nede i en kjeller (sannsynligvis i huset vi bodde i). Tror det stod masse Norges-glass på rekke og rad i hyller rundt i hele rommet, så vi skulle sikkert hente et eller annet... Syltetøy kanskje?! Jeg veit ikke... Plutselig får vi øye på en lang, mørk skikkelse som beveget seg raskt bak glassene. Tror nok mamma og jeg ble hysteriske, for det neste minne jeg får opp, er at denne skikkelsen viser seg å være en hoggorm som krøller seg midt på gulvet i kjelleren, og at "ikke akkurat godheten selv" hugger til den med en spade.

Jeg begynte visst i 1. klasse i Vestfold. Har sett bilder fra det... Også hadde jeg en katt. En svart... som, oppfinnsomt nok, het svarten! (jeg har sett bilde, den var nydelig :-) ).

Pappa og kjæresten hans kom visst og hentet meg i et noe kritisk øyeblikk etter kun noen måneder, og jeg flyttet tilbake til bondelandet. Først bodde jeg en liten periode hos de to, før mamma kom etter med flyttelasset og vi flyttet alene inn i en blokk.

Blokken lå i et borettslag med flere blokker. Mange leilligheter ---> mange barn! Jeg var mye ute og lekte! Sånn omtrent... Hele tiden!
Jeg hadde en bestevenninne som bodde under meg... Vi lekte sammen, spiste middag sammen, sov sammen, ferierte sammen... Vi gjorde alt, sammen! En dag vi var ute og lekte på en stang som ble brukt til å banke tepper på, vi var vel 8 år tror jeg, forteller hun meg om en snill mann. En snill mann, med masse godteri og skrivemaskin. I tillegg lot han oss få se på TV så mye vi ville... Dette fristet et 8 år gammelt sinn, dessverre... Det fristet så altfor mye! Så jeg ble med til den snille mannen. Han var ikke snill... Overhodet ikke(!) Han viste seg å like småjenter på en slik måte ingen voksne skal like småjenter på.

Jeg veit ikke helt hva som skjedde... Jeg veit at jeg måtte sitte på fanget hans om jeg skulle få disse godene venninnen min hadde snakket om, og jeg veit at jeg lurte på hvorfor det bare var jeg... hvorfor var han annerledes mot meg? Og hvorfor var det ingen som kunne vite at vi hadde vært der en gang?...

Det merkelige (og nei, ikke i følge bøker) er at jeg dro tilbake. Jeg var der flere ganger...Hvorfor??? Hvorfor dro jeg tilbake? (Og, jo, jeg veit svaret - i følge bøker).

Dagen hvor alt kom fram i lyset var bestevenninnen min og jeg ute og lekte på den samme stangen. Søsteren hennes var også der, tror jeg. En mor i nabolaget kom løpende og spurte meg om jeg hadde hilst på denne "snille mannen". Jeg nektet. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om, jeg nektet plent. Moren trodde ikke på meg. Jeg fortsatte å nekte, med alt jeg hadde boende i meg den gangen... men hun trodde meg ikke. F***!!! I neste øyeblikk var hun på vei opp til mamma! Vi var busta! Hemmeligheten var ute! Jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt; jeg visste jo at jeg ikke skulle gå til fremmede -det fleste barn lærer, hadde faktisk jeg også lært. Jeg tror jeg løp etter, gjemte meg, gråt krakilsk - sammenkrøpet i klesskapet på rommet mitt. Jeg veit at det ble en rettsak ut av dette, jeg har sett noen papirer på det i mamma sin papirmappe... men jeg veit også at at det ikke ble særlig til dom; mangel på bevis... Standard, eller hva?!

Bestevenninnen min flyttet etter noen år.. kanskje når vi var 11 år eller sånn... Til min store glede flyttet "den snille mannen" én etasje opp, altså inn i leiligheten som venninnen min flyttet fra - rett under meg... Kjempestas syntes jeg nok dét var.

Flyttet en del fram og tilbake mellom mamma og pappa på denne tiden. De bodde i nærheten av hverandre, bare 6 minutter i gjennom skogen, så jeg gikk bare i mellom dem med en bag med alt jeg trengte.

Jeg har visstnok alltid vært veldig voksen for alderen... Voksen, og fornuftig . Det er ikke alltid det lønner seg. Ikke for et barn.. Voksne kan begå feil, og snakke om ting som strengt talt et barn ikke skal måtte høre. På dette feltet har jeg ikke sluppet så lett unna. Jeg har hørt så altfor mye jeg ikke har villet høre, og jeg har sett så mye jeg ikke har villet se. Jeg har gitt råd jeg ikke har vært kapabel til å gi, jeg har vært støttende og jeg har trøstet når jeg har trengt å bli trøstet.

Jeg husker at vi hadde sånne "konferansetimer" på barneskolen... Mamma var med, og jeg ble skrytt opp i skyene...: Jeg var så fornuftig, omsorgsfull og jeg hadde så mye respekt i klassen... Jeg husker at jeg en gang faktisk ble bedt om å prøve å få ro i klassen -hjelpe til på den fronten, fordi lærerne trodde mine medelever ville høre på meg... Jeg var så liten... så liten, og så pliktoppfyllende...

Photobucket

Bra nok - for hvem??

Jeg har masse regler. Regler jeg ikke veit hvor kommer fra, når de dukket opp eller hvorfor de er der! Plutselig får jeg en ny regel jeg må følge, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor jeg må følge den, hvem som egentlig ber meg om å følge den, jeg bare følge den. Noen dager, kan reglene mine tøyes, de dagene er deilige, de dagene svever jeg... Men slike utskeielser er som regel ikke gratis. Dagen etter banker jeg meg opp innvendig. I tillegg må jeg ta igjen det "tapte" - gjøre en ekstra innsats for å "gjøre opp for meg". Dersom jeg har unnlatt å gjøre noe reglene sier jeg må, må jeg gjøre dette x 10. Jeg får virkelig høre det innvendig (skam deg!). Jeg greier ikke legge det fra meg... Jeg greier ikke tilgi meg selv... Ikke for noe! Alt jeg har gjort av "feil" i løpet av livet, sitter som støpt fast i sjela mi . Det vil ikke slippe...

Jeg har skyhøye forventninger til meg selv... umenneskelige forventninger, jeg innser det, men likevel klarer jeg ikke endre de... Det hindrer meg i så mye... Jeg skulle gjerne invitert noen hjem på middag, men jeg er livredd for at maten ikke skal bli etter Hellstrøms kriterier, så det er sjelden det blir noe av, enda så glad jeg er i å lage mat! Jeg ELSKER å stå snowboard, men tanken om at jeg aldri vil bli like god som toppkjørerne, får meg til å unngå det. Jeg forguder å synge og spille piano, men frykten for at jeg ikke blir god nok, har fått meg til å slutte med det. Jeg har sluttet med alt jeg noensinne har brydd meg om... Jeg har gitt opp alt, eller latt være å prøve, i frykt for å feile...

Hvorfor har jeg disse reglene? Og hvorfor har jeg så høye forventninger til meg selv når jeg tar så lett på andre... Hvorfor kan ikke jeg feile, når alle andre kan? Hvem bryr seg? Hvem er det som forteller meg at jeg må være perfekt?

PhotobucketJeg tror dette har vært med på å få meg til å leve sånn inni hodet mitt; med det mener jeg at tankene hele tiden har spinnet på hvordan jeg fremstår, hvordan jeg følger reglene;  at jeg har forflyttet meg inn i meg selv, inn i tankekjøret... inn i vrangforestillinger og paranoide tankebaner... Jeg glemmer å eksistere utenfor min tankeverden, noe som fører til at jeg oppfatter verdenen på den måten jeg har skapt den til, inni hodet mitt. Om jeg blir bevisst på at jeg "faller ut" mens jeg er sammen med andre i en samtale, eller om jeg gjør noe som er motstridene med reglene (eks. høre hva som blir sagt, nikke samtykkende, ha åpent kroppsspråk, bidra i samtalen med noe etc)... Om jeg føler jeg har gjort noe feil, blir det veldig kaotisk; mye skyldsfølelse og forsøk på å rette "det" opp igjen. Føler jeg at forsøket bare går rett vest, og tankene spinner til jeg ikke klarer henge med lenger, havner jeg inn i en form for transe . Jeg får et krampelignende anfall, hvor jeg knytter meg sammen og hyler. Jeg mister alle hemninger og klarer ikke gjøre rede for meg selv. Snørr og tårer havner overalt, og jeg klarer på ingen som helst måte styre det. Jeg får et dissosiativt anfall, sånn jeg har forstått det. Dette skjer vanligvis om jeg er veldig stresset, sliten og i samtaler om "betydningsfulle" temaer. Jeg kan derimot noen ganger klare å la være å dissosiere. Jeg kan prøve å forklare;

Hvis man ser for seg en klokke, selve urskiven med visere... I ytterkant, ved tallene, er en normaltilstand. Blir ting vanskelig for meg, om jeg føler meg presset eller stresset av en grunn, er det akkurat som om jeg blir dratt mot midten, altså der hvor viserne sitter fast; der er jeg i en dissosiativ tilstand. Om jeg merker at jeg dras mot midten, kjemper jeg alt jeg kan for å "holde meg ute" med tallene... Dette kan jeg klare... innimellom! Jeg kan kjenne at "kreftene" ordenlig drar i meg, gjør alt de kan for å få meg til midten, men jeg nekter, jeg kjemper i mot med alt jeg har... Noen ganger nærmer jeg meg midten, men klarer å holde meg i bane like rundt, da er jeg delvis bevisst, og dissosierer altså ikke.

Jeg blir utrolig sliten av dette... Det føles som om jeg har gått 5 mila x 3, jeg faller helt sammen! Hodet kjennes som at det skal sprenge, og kroppen kjennes ut som gummi.Photobucket

Dette med å aldri være bra nok (i mine "høye" perioder, er jeg
riktignok mer enn bra nok...) tror jeg nok hos meg, ligger i
denne "svart-hvitt tenkningen" min... Enten suger det, eller så er det feilfritt... Noen mellomting eksisterer liksom ikke... Jeg forbanner det! Virkelig! Om dette er noe av det jeg må leve med; kan jeg leve med det? Vil jeg det? Orker jeg det?

Jeg har også lyst til å være med på fjelltur, jeg synes det er fint å gå i fjellet, men jeg er søren meg ikke bra nok i fjellvandring, så jeg unngår det så sant jeg kan... hæ?? Bra nok i fjellvandring liksom - jeg må jo le litt her jeg sitter nå... men det er virkelig ikke noe å le av... Argh! Må innrømme at jeg blir litt matt... hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som å "ta seg sammen", som så mange "glupinger" påstår at det er... ?

 

Stengt dør

(Fikk bare lyst til å poste et dikt jeg skrev i fjortenårsalderen. Skrev mye i den tiden, men jeg brant alt. Veit ikke hvorfor.. kanskje jeg trodde at om det jeg hadde skrevet forsvant, så ville minnene gjøre det samme... Jeg veit ikke... Nå husker jeg ikke hendelsen lenger, men jeg husker diktet. Kanskje det hjalp da?!)

 

Stengt dør...
Høye stemmer, SINTE stemmer
Jeg - alene i vedskjulet.

 

Stengt dør...
Tårer.
Mange, salte tårer...

 

Stengt dør...
Høye stemmer, SINTE stemmer
Jeg - igjen i vedskjulet.

 

Stengt dør...
Høye stemme,SINTE stemmer,
men ingen tårer.

Det er ikke flere igjen...

Photobucket

Bildet er linket :-)

 

Psykiske forstyrrelser -normale reaksjoner i "unormale situasjoner"

Jeg har alltid hatt et stort behov for å forstå sammenhenger. Jeg kan ikke bare godta at jeg er som jeg er, finito! Jeg må vite hvorfor.. Hvorfor er jeg som jeg er? Hvilke sammenhenger er det? Tanken om at jeg kan noe for at problemene mine har blitt såpass omfattende, har stått sterkt; jeg burde ha latt være å bry meg, jeg har overdrevet alt, skapt dette på egenhånd (ikke gjør deg så stakkarslig! Skjerp deg! Ta deg sammen!). Denne tanken har vært uutholdelig, og når jeg har fått diagnoser har jeg på en måte ikke tatt det innover meg. Jeg har snakket om det, jeg har lest om det, jeg har tenkt på det.. Herregud, som jeg har tenkt på det! Men jeg har kanskje aldri akseptert det, sånn helt og holdent, fordi tanken om at det er min feil, står så sterkt. Og om det er min feil, burde jeg jo klare å gjøre det om på den måte... !

Da jeg havnet i psykiatrien i begynnelsen av 2009 (du kan lese om en noe slitsom start her ), var det angst som var mitt hovedsymptom. Slik jeg har forstått det, fikk jeg diagnosene posttraumatisk stresslidelse, panikklidelse og sosiale fobier

Angst fant jeg etterhvert ut at jeg hadde levd med i mange år, uten at jeg helt hadde vært klar over det. Det var jo angsten som hindret meg i å gjøre alt jeg hadde lyst til. Det var angsten som stoppet meg fra å leve, jeg hadde jo vært redd for å ta mine egne veier hele livet. Dette hadde jeg ikke skjønt. Det satt så dypt i meg, at jeg ikke lenger var klar over at jeg tok valg basert på hva andre skulle, hva andre ville mene og hva andre ville føle.

Derimot sosiale fobier ville jeg ikke vedkjenne meg i. Dette kunne jeg langt i fra se selv; jeg hadde jo alltid hatt vanvittig mye venner (visstnok gråt jeg til mamma da jeg var yngre, for jeg syntes jeg hadde for mange, og greide ikke strekke over alt). Jeg hadde lett for å snakke med folk, og jeg hadde stått sterkt på mitt dersom andre ble urettferdig behandlet. Jeg kjente meg ikke igjen i denne diagnosen, selv om jeg jo tydelig hadde flere symptomer på det.

Da jeg så måtte starte på nytt, høsten 2010, var det depresjonen som var det fremste symptomet (selvom det i bunn og grunn kanskje var angsten som hadde ført meg dit). Det var den som var grunnen til at jeg kom i kontakt med legen, og som er grunnen til at jeg nå har privat psykolog, i tillegg til en ny psykosomatisk fysioterapeut (hadde dette for ett år tidligere også).

Det har skjedd mye siden jeg startet opp i ny behandling. Jeg føler jeg allerede har kommet mye lengre enn hva jeg gjorde under hele min behandling hos DPS. En del av meg har fått en helt ny forståelse, selv om jeg har fått flere symptomer og psykologen snakker om diagnoser som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, dissosiativ identitetslidelse og bipolar, i tillegg til de jeg hadde fra før. Jeg har fått en helt ny forståelse av meg, og jeg har fått en forståelse av hvorfor jeg har vært som jeg har vært, og gjort som jeg har gjort. En del av meg føler seg ett skritt nærmere et liv som hel, et liv hvor hele meg deltar - hele tiden... ikke bare deler av meg. En annen del, føler dette bare er fjas (ikke skap deg! Du bare later som, det er derfor du har fått disse diagnosene. Alt er din egen feil!).

Hvordan tiden fremover vil bli, veit jeg ikke... Alt er veldig ustabilt og uforutsigbart. Jeg håper at jeg etterhvert vil kunne greie hanskes med alle tankene og følelsene mine - ved siden av et "normalt liv" (les: Normalitet defineres gjerne ut ifra kriterier som 1) realitetsoppfatning, 2) kontakt med egne følelser, 3) kontroll av egne impulser og handlinger, 4) positiv selvvurdering og 5) at man kan fungere i ulike sosiale samspill. Grensen mellom normalt og "avvikende" vil alltid kunne være flytende (Atkinson m. fl. Hilgard's introduction tp psychology, 1996.) ).

Jeg har en drøm om å bli hel. At jeg skal kunne klare å håndtere de slitsomme tankene og følelsene mine, at jeg skal elske meg selv, bli ferdigutdannet, være i jobb, ha barn, ordne alt som skal ordnes, samtidig som jeg har tid til familie, venner, hobbyer... herregud, veien virker lang nå. Den virker så uendelig lang... Men jeg har en drøm.

Photobucket

 

Om angstproblemer og DPS-jag, maskeradeball, gullfisk og comfortzones.

I alle år har jeg trodd at jeg kan klare livet mitt på egenhånd. Til tross for at jeg flere ganger ble oppfordret av fastlegen min å gå i terapi, har jeg alltid trodd at livet mitt ikke har vært  "vanskelig nok" til å kunne oppsøke behandling. Jeg har tenkt at å be om hjelp, ville være å be om for mye... Høsten 2008 ble jeg likevel henvist til nærmeste DPS.

Angstproblemene mine var på denne tiden såpass sterke at kjæresten min måtte følge meg til konsultasjonen. Jeg hadde brukt flere uker på å grue meg til denne dagen. Jeg veit ikke helt... men jeg tror det kanskje var fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle forholde meg til en psykolog. Det var helt nytt for meg; jeg visste ikke hva som var forventet av meg, og jeg følte nærmest at jeg hadde gjort noe galt bare ved å be om hjelp. Derfor var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle opptre. Rett og slett opptre... Det innser jeg nå at jeg har gjort store deler av livet. Jeg har analysert og kommet frem til hva folk har forventet av meg, og gjort det... "Hvordan skal jeg sitte? Hvor skal jeg legge armene? hånden? Bør jeg nikke/riste på hodet nå? Hvordan skal tonefallet mitt være?" Spørsmålene i analysene har vært mange, og det samtidig som jeg skal tenke på hva jeg skal si, snakke, samt følge med på hva samtalepartneren sier. Det er, mildt sagt,  litt hektisk oppi toppen til tider... ;-)  Men tilbake til konsultasjonen på DPS...

Jeg satt på venterommet, anspent og stiv som en utstillingsdokke.  Da det var blitt tjue minutter over tiden, var jeg enda ikke blitt ropt opp. Kjæresten min henvendte seg i resepsjonen, og fikk beskjed om at det ikke var satt opp noen time til meg denne dagen, ei heller fremover. Etter noe styr finner de ut at dette er en feil, at jeg skal oppføres og de finner så en ny time til meg. Heldigvis kunne den omsorgsfulle kjæresten min være med denne gangen også, for nå fikk vi beskjed om problemer i forhold til timeplanen deres; det var satt opp to navn til samme time denne gangen. Det var bare å gå hjem igjen, og grue seg enda litt til.

Jeg kan love dere at angstproblematikken hos meg ikke ble bedre av dette. Oppå det hele fikk jeg nå også følelsen av at det var nyttesløst. En stor del av meg tok dette personlig og følte det hadde noe med henne å gjøre, det var feil av meg å be om hjelp. Jeg burde klare å leve med dette, på egenhånd, uten hjelp. (Les: Tankekjør, tankekjør, tankekjøøøøøøøøøøør) Denne tiden var rett og slett ikke noe særlig, mye dårlig samvittighet og skyldsfølelse...

Så kom tredje forsøk. Kjæresten min fulgte meg nok en gang. (Les: Du skal ha dårlig samvittighet!!! Du bruker en annens tid!! Det skal du i hvertfall ikke! Han vil egentlig ikke!! Han er forbanna!! Du er et forferdelig menneske!!!!) Denne gangen kom jeg faktisk inn, og analysen kunne starte. Alle mine sanser skjerpet seg, og sammen utforsket vi damen som satt foran meg. Kroppspråket, tonefall... Hvordan skulle jeg opptre?? Hva forventet hun av meg?? Jeg visste hvertfall at jeg burde fortelle om de såkalte "traumatiske" hendelsene i livet mitt. Så jeg ramset opp det jeg kom på. Tror jeg gråt en del også. Helt ærlig husker jeg faktisk ikke denne konsultasjonen...

Etter litt over ett år i samtalebehandling ukentlig, uten noen bedring, fant jeg en brosjyre om et angstmestringskurs i regi av DPS. Jeg nevnte dette for psykologen min, og hun sendte så en henvisning for meg til psykologene som ledet kurset. Jeg ble så kalt inn til en vurdering om hvorvidt angstmestringskurset passet for meg. Her ramset jeg igrunn bare opp situasjoner hvor jeg hadde hatt angstanfall, tror jeg, og fortalte hvor hemmende det var for meg i hverdagen. Hun ga meg beskjed om at jeg ville få innkallelse en god stund før, og jeg fikk inntrykk av at dette også dreide seg om hvorvidt jeg fikk plass eller ikke. Et par dager før kurset skulle starte, hadde jeg enda ikke fått noen innkallelse. Verdenen min raste, og jeg trodde igjen at jeg var glemt. Kjæresten min ringer og får oppklart alt sammen; Kurset hadde blitt flyttet til en senere dato. Psykologen påpekte at det var h*n som hadde uttrykt seg klønete; Jeg hadde hatt plass på kurset hele tiden, jeg hadde bare ikke fått beskjed om flytting av dato.

Det var utrolig vanskelig å skulle møte opp til anstmestringskurset, men jeg kom meg dit (hurra!). Dette var et lærerikt og bra kurs, med svært dyktige kursledere, og mange hyggelige mennesker som sleit med angst og annet psykisk som meg selv. Det hendte at jeg følte meg så trygg, at jeg gledet meg innimellom :-)

Underveis i dette kurset går psykologen, som jeg gikk i samtaleterapi ukentlig hos, av med pensjon, og jeg tar mot til meg og spør den ene kurslederen om h*n kan fortsette i hennes sted. H*n svarer at h*n er med i et tilbud som i utgangspunktet var for mennesker som var sykemeldt fra arbeidet (jeg var student med ekstrajobb). Likevel ville h*n undersøke om det kunne la seg gjøre, og til min store begeistring kunne det det!

Jeg blir raskt informert om at dette tilbudet var av begrenset varighet, men ikke noe videre ut over hva dette innebar. Da jeg i behandling hos min første psykolog  kun hadde snakket om  traumene jeg har opplevd, og ikke opplevde noe bedring i angsten, var jeg svært fornøyd med at vi nå målrettet holdt fokus på angstproblematikken. Det var jo dette som var mitt hovedsymptom på den tiden. I tillegg hadde vi fokus på mitt forhold til min mor, og vi jobbet mot at jeg skulle klare sette grenser for henne, eventuelt avslutte relasjonen.

På våren 2010 var alt plutselig veldig bra. Jeg fløyt rett og slett. Herlig! Avtalte da med psykologen min at jeg kunne ha en liten "ferie". Tror vi satte opp ny time ca 5 uker senere. Da det hadde gått litt under 5 uker, ringer jeg og avbestiller timen , mens jeg ber om å få satt opp ny time. Da det så ligger brev i postkassen, går jeg selvfølgelig ut ifra at dette var innkallelse til ny time, men den gang ei...

"Orientering om avsluttet behandlingskontakt"

"...dette tilbudet har en avgrenset varighet. Siden du i løpet av kontaktperioden med meg har avlyst mer enn tre oppsatte timeavtaler, blir behandlingskontakten nå avsluttet"

Photobucket

What??!!?

Verdenen min raste... Jeg hadde jo aldri hørt noe om denne regelen... Og jeg trodde selv en gullfisk ville forstå at en person med store angstproblemer, selvfølgelig ville ha vanskeligheter med å komme seg til hver oppsatte time... ?!!???  Eller?

Psykologen lovte meg at vi sammen skulle jobbe mot at jeg skulle klare fullføre skolen. Jeg var ikke i nærheten engang av å kunne klare det på egenhånd. Jeg følte meg så endeløst sviktet. Igjen... Jeg gikk inn i en dyp depresjon, som varte i noen måneder, før kjæresten min til slutt ble med meg til legen for å se hvilke muligheter jeg hadde (jeg var såpass dårlig at jeg ikke snakket...jeg mener.. jeg prøvde, jeg bare greide det ikke..det kom ingen lyd...) Han foreslo at vi skulle kontakte DPS igjen. ALDRI I LIVET! Det var jo de jeg følte meg sviktet av.. gang på gang... Jeg tolket det til at de motarbeidet meg, så det var rett og slett uaktuelt. Han foreslo så en privat psykolog, da jeg tydelig trengte terapi akutt, men ville slippe innleggelse.

Vi tok tilbudet om privat psykolog, og jeg går dit fremdeles. Heldigvis har hun søkt om trygderefusjon, og jeg håper inderlig det går i orden, slik at jeg kan trappe opp til 3 ganger i uken, som h*n anbefaler. Jeg tror det vil bli bra. Eller jeg veit ikke... (Akk, jeg er lei av å synse...) Jeg veit jo ingenting om hvordan ting vil bli framover.. It's freakin' me out!! Alt jeg veit er at jeg trenger rammer.. trenger forutsigbarhet, MÅ ha kontroll...  Nå har jeg ingen av disse tingene... og desto flere symptomer enn da jeg startet denne prossessen for 2 1/2 år siden .

Jeg aner ikke hvem jeg er... jeg aner ikke hvor jeg skal...  Jeg har tilfredstilt, og tilpasset meg. Jeg har unngått og jeg har unnskyldt meg. Nå skal murene rives. De murene jeg har bygget omkring meg selv, rett og slett for å overleve, skal vekk. Det rare er... at jeg ikke er overrasket... Som om jeg alltid har visst at det ville komme hit (Les: Vi ble avslørt).

Livet mitt har vært en parade av maskeringer. Maskeringer så gode, at jeg ikke har vært klar over det selv. Men nå skal maskene vekk. Nå begynner arbeidet... Det er nå jeg skal utvikles. Det vil ta mange år, det er jeg inneforstått med. Antakeligvis vil jeg måtte leve med enkelte symptomer resten av livet, men det er greit... Jeg aksepterer! Nå vil jeg prøve... Prøve og feile. Feile, uten å trekke meg tilbake.

Jeg er jo redd (ville vært løgn å si noe annet)... Men samtidig så veit jeg nå at alt jeg har følt på er reelt. Jeg har fått bekreftelse på at jeg faktisk trengte litt hjelp, og bevare meg vel så herlig det føles (ironisk nok). Jeg vil ikke unngå lenger.. Jeg vil ikke trekke meg enda lengre ut fra denne verdenen. Jeg vil ta plass. Jeg vil lære å leve livet, med alt det innebærer; Lære å tørre å leve livet som én hél.

Photobucket


 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits