desember 2011

R.E.M.I.N.D.E.R.


Siden vi flyttet inn i leiligheten for 1 1/2 år siden, har vi hatt en altfor stor, altfor hvit og altfor kjedelig vegg. Jeg har tenkt mye og lett lenge etter det perfekte å henge opp, og... Det tok altså over 1 år før jeg fant "det rikitige".

 

Photobucket

 

Nå er det disse ordene som pryder veggen.

Jeg synes det er helt perfekt.

Bildet måler 70x100 cm, så det er ganske stort - noe som gjør det umulig å ikke lese ordene flere ganger daglig...

Det er vanskelige ord, men jeg veit at de er så viktige! Og jeg veit at det er dette jeg jobber mot. Tanken min er at dess oftere man ser ordene, dess enklere blir de å leve etter... - Et steg nærmere at handlingene ordene representerer, kommer naturlig?!

I.  H.O.P.E.

Jeg kjøpte det her, av en veldig hjelpsom og hyggelig dame. Egentlig måler det ca 10 x 15 cm, men om du spør om å få det større - gjør hun virkelig sitt for å få det til :o)

<3 <3 <3


Walking in the air.

 

 

Snart ringes julen inn... Derfor vil jeg, med denne nydelige sangen og filmsnutten, ønske dere alle en god kveld.

Ta vare på hverandre, ta spesielt godt vare på de minste og bruk tiden slik dere selv ønsker.

<3 <3 <3

Se mulighetene som bor i hver enkelt.

I går kjøpte jeg meg en jule-cd - "Vi tenner våre lykter" - Kronprinsparets fond.

Fondets ønske er å rette søkelyset på ungdom, med en målsetning om å se mulighetene som bor hver enkelt...

 Photobucket


 Det er en "litt annerlededes" julecd, men du finner også noen av "standard-julesangene".

Photobucket

 Et veldig uklart bilde - jeg beklager det... Men legger det ut, så dere kan se hvilke artister som er med....  Under finner du en av sangene - Moddi - "En nordnorsk julesalme".... Det er en av yndlingsene mine. For en kjærlighet han synger med. Han er så søøøt, også høres han så snill ut. Jeg vil at han skal lese eventyr, og synge nattasang for meg...

 

 

Nå skal jeg på jobb. Fikk plutselig tilbud om kveldsvakt... Vi skal spise pepperkaker og pynte juletre sammen med alle beboerne. koselig, også jobber to av veninnene mine også. Kunne ikke blitt bedre faktisk! Jo - hvis jeg tar med julecden... Og det skal jeg ;-)

Ønsker dere en fin fin Lille Julaften
<3 <3 <3

 

En annerledes jul

(Skrevet tirsdag...)

Aller først: I dag har jeg vært hos psykologen... Finally! Kjæresten fulgte meg ned, så på den måten var det tryggere, og ikke minst, vanskeligere å slippe unna.

Jeg er glad for at jeg endelig var der. Jeg tror det var bra å få satt ord på litt... ting...  Vi skal flytte timen til litt senere utpå dagen - sånn at om det blir vanskelig å komme seg avgårde, så har jeg lengre tid til å trygge de som trenger det...Det blir bra - satser på det!

I år (som i fjor) har jeg vært veldig opptatt av å lage julen til noe eget.

Lage nye juleminner.

Lage julen til noe man kan glede seg til hvert år. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg om det, og kanskje ta noen bilder. Meeen - det ska'kke værra lett, veit dere.

Julen er i gang for fullt i hvert fall. De siste dagene har kjæresten og jeg hatt Harry Potter - maraton... Vi har kjøpt blueray-boksen, og i romjulen, så skal jeg se de alle sammen én gang til.

I går var julaftenen vår for i år. Vi hadde en skikkelig kosedag - med effektiv handling av de siste julegavene, og en nydelig lunsj ute. Vi drakk julebrus og spiste klementiner, hørte julemusikk, pakket inn julegaver og utvekslet våre julegaver til hverandre.

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg åpnet min. Jeg er nå blitt eier av en helt perfekt Samsung Galaxy sII :-D  Jeg har ønsket meg den i ett år snart, og er storfornøyd. Min kjære ....  stilte (noe motvillig) opp, til en aldri så liten fotoshoot... Noe sjenert er han likevel, så dere får ikke se mye av han...

 Photobucket

 

Kjæresten min reiser hjem for julen på torsdag. Egentlig skulle jeg være med, men vi fant ut av det kanskje var greiest om jeg ble igjen. At det var lurt å ta et valg - kun basert på hva som ville være minst stress for meg.

Det burde ikke være så vanskelig å ta det valget, men dét var det. Det er vanskelig å måtte fortelle foreldrene sine at man ikke kommer hjem til jul... Spesielt når grunnen er at det er det som er det beste for meg. Og det er vanskelig å ta valget om å ikke reise til svigers i jula, da man har sitt fineste juleminne noensinne, fra det året man var der.

 

Julemorgenen for to år siden, husker jeg som om det var i går... Jeg våknet av at noen prøvde å være veldig stille inne på soverommet, og i øyekroken så jeg TO julestrømper bli hengt opp på skapdørene. Jeg torde knapt tenke tanken ... Men kunne det virkelig være... ? At én av de var til meg?

Jeg lå musestille, fordi jeg ville ikke ødelegge gleden hun hadde av å overraske oss... Men straks hun var ute av døren, vekte jeg kjæresten min. Og tanken jeg tenkte stemte; den ene julestrømpen var til meg, og den var overfylt(!) Alle pakkene hadde ikke fått plass oppi strømpen engang, så noen lå på gulvet ved siden av.

Strømpen inneholdt (ironisk nok) lekre knestrømper, interiørblad, godteri, en juletekopp med hjerte på... Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Hun visste akkurat hva jeg likte. Kjæresten min hadde også fått en juletekopp - så vi hadde hver vår. Også fikk han Lucky Luke-julehefte og godteri... Også fikk vi kaffe på sengen, og vi lå lenge og bare koste oss blant alle putene - i hennes store og myke seng!

Det var som våkne opp i himmelen.

Jeg kommer heller aldri til å glemme roen da jeg stod opp... Jeg tuslet barbeint ut i stua, og et pyntet juletre lyste opp stuen... Det luktet kaffe og klementiner, og verdens skjønneste svigermor satt i hjørnet av sofaen. Hun hadde morgenkåpe og ullsokker på. Over seg hadde hun et ullpledd. I den ene hånden hadde hun en stor kaffekopp som det røyk av, og i den andre hadde hun avisen. Hun så ut som engel, og det var bare så fredelig og ...fint.

 Photobucket

(Advents"brettet" mitt med lavendel-lys og namnam-jule-nam-brusen)

 

I år skal julen feires her. Hjemme. Sammen med storebroren min. Vi skal ha dyna på stua, se masse filmer, gå turer i marka... Vi skal rett og slett bare ta én dag av gangen. Gjøre det vi har lyst til, når vi har lyst til det.

Juleantrekket er den mykeste joggedressen.

Jeg gleder meg veldig! Men jeg kjenner også på at det er vanskelig å skulle ha han så nærme. Eller tett innpå, over flere dager. Jeg har ingen god forklaring til hvorfor... Han er  v e r d e n s   b e s t e   b r o r.  Men så er det jo litt sånn med relasjoner generelt for meg... Det til side... Så tror jeg vi skal få det kjempekoselig.

Jeg gleder meg til - og håper jeg klarer, å tilbringe en del tid her inne også. Jeg har blant annet mange ting jeg lenge har ønsket å vise dere. Ting vi har kjøpt i det siste, og ting som er gamle. Ting som betyr mye, og som gir glede...

Det er viktig å omringe seg med ting som gjør en glad, eller som gir gode minner - og ikke det motsatte. Spre glede rundt seg, og man finner det inni seg. - Det tror jeg på!!

Ofte kan det lille glimtet av det vonde minnet, fremkalle den største sorgen. Den svake lukten av noe, kan eksplodere til det verste minnet. For meg gjelder dette også den andre veien; De små gledene er ofte de absolutt største.

Nå skriver jeg meg helt bort her, men...

Jeg håper dere har glede rundt dere, uansett hvor dere er i julen.
Hvordan skal dere tilbringe dagene fremover?

<3 <3 <3

"Trur generelt det at det ligg i den norske folkesjela - det å ikke bry seg..."

 

 

Jeg ligger litt på etterskudd... I den 8. luken i en annerledes julekalender er det Svein Erik Utsi som forteller om sin erfaring med jul... Kjenner dere til han?

Eplet faller ikke så langt fra stammen... Eller kanskje er det nettopp det det gjør? Til syvende og sist er vi alle ansvarlig for våre egne liv... Dessverre - er dette uansett forutsetninger...

 

Noen som kjenner seg igjen i ordene hans?

<3 <3 <3

 

Those past few days...

Dette innlegget skal til psykologen min - som mail... Vi ble enig om det i går. Det er visst lenge siden jeg har vært der... I følge boken min har jeg ikke vært der siden starten av november. Muligens jeg ikke var der da heller, for jeg innbiller meg at psykologen sa noe om det...

Jeg klarer ikke finne ordene til hvorfor jeg ikke kom meg avgårde i går. Jeg skulle jo... Jeg stod opp 08.10, og gikk i dusjen... Men da jeg gikk ut av dusjen, og sjekket klokken, var den plutselig blitt 09.00 (det er ikke uvanlig at jeg faller ut, og "mister tid" i dusjen...), og det var helt uaktuelt å dra til timen.

Jeg setter meg i sofaen med mobilen, og prøver å formulere en melding til psykologen... Noe som selvfølgelig tok tid, og jeg ble avbrutt av at h*n ringte. Alt gikk i spinn. Det ble kaos inni meg; ville ikke ta telefonen, turte ikke ta telefonen, sinne mot h*n - mot meg selv... Dårlig samvittighet, oppgitthet, frustrasjon... DET ER VIKTIG Å TA DEN TELEFONEN!!! 

Plutselig hadde jeg tatt telefonen. Plutselig var h*n i den andre enden...

Jeg husker ikke mye av samtalen, men det var viktig at jeg kom neste gang, og jeg har skrevet ned timer for de neste ukene i boken min. Forhåpentligvis er det ingen deler som setter seg på bakbena. Jeg betaler tross alt for disse timene, selv om jeg ikke er der, så det er bare tøys å ikke skulle dra - sånn i siste liten.

Etter vi hadde lagt på, følte jeg på seieren...  Jeg hadde tatt telefonen, hun hadde ikke vært sint, og det var ny sjanse neste tirsdag. Det var ikke helt trygt, men skuldrene var noe lettere. Resten av dagen gikk med til Disney, barne-tv og bamser. Jeg var preget av sjenanse visstnok (i følge kjæresten)... Gjemte meg mye og var veldig flau.

 

Det var hektisk i forrige uke. Jeg var i hjembyen et par dager, noe som alltid setter i gang mye hos meg. Pappa både hentet og kjørte meg hjem igjen, hadde jeg måtte ta buss, hadde det ikke blitt noe av. Men jeg måtte avgårde, for jeg måtte til GUkontroll.Det finnes ikke noe verre, men jeg overlevde ;o)

I boken min har jeg skrevet om mareritt, og et notat om at det er mer avslappende for meg å være anspent, enn å være avslappet. Det å slappe av... Det stresser meg. Jeg kom hjem dagen før jeg skulle videre til Liverpool. Da var det pakking og henting av medisiner som stod på planen, for flyet gikk tidlig neste morgen. Noe slitsomt var det. Følelsene og tilværelsen vekslet helt enormt.

Vanskelig å forholde seg til. Både for meg, og for kjæresten.

I forrige innlegg nevnte jeg hvor vanskelig det var å måtte få beroligende. Både fordi det ikke er lov, og fordi jeg ikke vil... Og da det var Sobril som var forskrevet, satt jeg pal foran pcen for å lese om erfaringer og alt annet jeg kunne komme over. Det var et nederlag, og det ga dårlig samvittighet... Enda det var nødvendig. Sobril var liksom det verste.

 

Det jeg har å si om Sobril, er at det rett og slett reddet turen, og ikke minst reddet det jobbingen på mandag kveld. Den siste måneden har jeg hatt to sykemeldinger, samt en egenmelding tror jeg, og hadde jeg ikke hatt Sobril liggende, hadde det kommet en egenmelding på nå også - det er jeg sikker på. I morgen har jeg dagvakt, og da skal jeg diskutere dette med sjefen.

Sånn jeg føler det - hjalp den meg med å fokusere på det utenfor meg,
fremfor all diskuteringen som konstant foregår inni meg.

Samt at det er en stor trygghet å ha den tilgjengelig.

På lørdagen, når vi skulle avgårde på fotballkampen, låste jeg meg riktignok inne på badet. Uten å utbrodere dette noe mer, var det så vidt jeg ble med på kampen... Men o' heaven så glad jeg er for at jeg klarte å ta meg sammen. Jeg storkoste meg - i en altfor stor keeperdrakt, og med lag-skjerfet og greier. Jeg var kjempeengasjert!

Jeg handlet både julegaver og gleder til meg selv. Beatles-touren på søndag utgikk. Rett og slett for å være føre var - unngå stress. Men vi skal tilbake til Liverpool, så det blir noe av - en annen gang.

 

Ellers, så har jeg endelig fått melding om vedtak i forhold til NAV. Det ser ut til at det ikke blir noe mer problem, og fram og tilbake der - og det gleder meg helt vanvittig. Det har vært en stort stressmoment, og vil nok fremdeles være det en liten stund til - med møter og diverse... Men når arbeidsavklaringspengene er i boks... Jeg har ikke ord engang...

Det siste jeg ser som nødvendig å nevne her, er at julen i år, blir feiret hjemme i leiligheten min - enten det blir alene eller sammen med broren min. Jeg vil skrive et innlegg om følelsene rundt dette litt seinere... Men dette er allerede så langt, og det blir så uoversiktlig å skrive om det her...

Dett var dett!

<3 <3 <3

Tankevekkere.

 

 

Klikk deg inn her for å komme til en litt annerledes julekalender for voksne. Mange barn går en vanskelig jul i møte... Kanskje du kan utgjøre en forskjell?

<3 <3 <3

Uten tittel.

 

Julen nærmer seg... Eller er den her allerede, kanskje? Den er i hvert fall ikke til å unngå om man har media tilgjengelig.

Jeg har flere overskrifter jeg egentlig ville ha skrevet innlegg til, men jeg finner ikke ordene å fylle de med. De svever bare rundt på innsiden, blandet med en mengde følelser jeg heller ikke finner ordene til. Jeg har så lyst til å skrive innlegg som kan hjelpe andre... Ord som kan utgjøre en forskjell... Være en stemme, for de som har samme balast som meg... Men jeg klarer det ikke. Ikke nå.

Julen er så mye... Eller julen innebærer så mye...

Helt fra jeg var liten, har jeg tviholdt på at julen er  f a n t a s t i s k. Jeg har tviholdt på at julen = GLEDE. 

I julen skal man være glad. I julen skal man sette pris på.
I julen er allting godt.

Dette lærte jeg av alle som var rundt meg. Jentene i klassen for eksempel - som gledet seg over den første snøen, som meldte om kortere ventetid, eller som jublet når "Glade Jul" kom på radioen... Entusiasmen som var rundt julekalender, eller de andre aktivitetene som hørte julen til...; julebakst og juleverksted...  For ikke å snakke om all den verdifulle familietiden som var i vente...

Jeg ville også juble. Jeg ville også være entusiastisk. Jeg ville også delta.

Men julen var aldri god... Det var lite glede, og det meste var langtifra godt.

 

Det har alltid blitt sagt, er at de som har det vondt - ofte har det enda vanskeligere i julen. Tankene mine gikk derfor alltid til ensomme eldre, barn som av en eller annen grunn ikke fikk feire jul, familier i krig, eller på flukt... Jeg kan liksom ikke huske at tankene gikk til meg selv... De gikk til andre "vanskeligstilte barn", men for meg gjaldt det liksom ikke...

For meg var julen det den var den.

Og det den var, har mange deler av meg fortrengt. Jeg veit jo at det innebar desto mer fyll, desto mer krangling, desto mer stress og mengder av dårlig samvittighet ... Dårlig samvittighet - fordi foreldrene mine var skilt og jeg måtte velge hvem jeg ville være hos - til sorg og fortvilelse hos den som "tapte".

Det er disse tingene, blant annet, jeg gjerne kunne tenke meg å skrive noen innlegg om... Men jeg har ikke energi til å ville vite av minnene, jeg har ikke energi til å prøve å være noe for noen. Akkurat nå går det meste av energien til å prøve å være der for meg selv, noe jeg også svikter i.

 

De siste to ukene har vært tunge... Og det er først nå det har gått opp for meg, at det sannsynligvis har sammenheng med tiden vi er inne i.

O ' hellige jul!

Med tunge, mener jeg at valgene ikke er opp til meg å ta. Reglene er forhåndsbestemt... Det er for eksempel ikke aktuelt å spise fordi man er sulten, eller fordi man har lyst på. Mat skal først spises når kvalmen har kommet, og da kun for å stilne kvalmen. 

Det er i og for seg greit det... Been there, done that. Jeg kjenner reglene, og har spilt etter de mange ganger... Det tunge er at fornuften veit at jeg ikke bør lytte til disse tingene. Jeg må stå i mot... Og mange ganger klarer jeg på sett og vis å stenge ute disse formaningene. Jeg spiser med dårlig samvittighet... Men akkurat nå er det uaktuelt. Jeg makter ikke diskutere...

Jeg fortjener ikke mat. It's as simple as that.

 

Kjæresten min dro meg med opp til legen i stad. Det var første turen ut i friluft på nærmere to uker. Kjæresten min mente det kunne være på tide med en liten seiersfølelse... Men den uteble. Erstatningen var dårlig samvittighet for at jeg trakk frisk luft, og redsel for at noen la merke til meg mens jeg var ute. GUD FORBY om noen så meg, ikke engang de jeg trodde hadde "sluppet inn", kan se meg nå...

Men det var bra at vi kom oss til legen. Så får jobben sykemeldingen sin, og vi fikk meldt i fra om ønskede forhåndsregler i forhold til helgeturen som nærmer seg. Med forhåndsregler, menes et eller annet  b e r o l i g e n d e.

Egentlig er ikke det lov... Det er virkelig ikke lov. I tillegg er det heller ikke ønskelig fra min side (fordi jeg er redd for avhengigheten...), men om turen skal la seg gjennomføre, er jeg nødt til å dopes ned.

Og turen skal gjennomføres!
(Enda så mye motstand det er)

Vi skal nemlig til Liverpool. Først og fremst for at kjæresten endelig skal se laget sitt i levende live, OG på hjemmebane... Og fordi jeg, helt fra jeg var liten, har hatt stor kjærlighet til The Beatles. For de av dere som kjenner til de, så er jo dette hjembyen til medlemmene, og på tapetet står en guidet tur rundt til steder som har vært av betydning for dem. Noe jeg har ønsket meg leeeenge.

Jeg har et håp om at ting skal endre seg før den tid... At jeg plutselig skal få lov til å kose meg, at det å synes blant folk skal være greit... Jeg vil så gjerne at dette skal være en hyggelig tur. Jeg vil det så gjerne for kjæresten min, og jeg vil det for de mindre på innsiden. De kjeder seg helt vanvittig nå, og gleder seg vilt til sanger, heiarop og fotballskjerf...For ikke å snakke om å kjøre flymaskin - det er jo er kjempestas!

Jeg har et håp om at reglene kan tøyes, at vi kan komme til en enighet... At jeg kan få kose meg og slappe av, bare denne ene helgen. At fokuset ikke skal være på alle menneskene som vil kunne se meg, eller på alle de feiliene jeg vil kunne komme til å gjøre... Og all skam og samvittighet rundt det.

Jeg har et håp om at fokuset vil havne der det skal være... Utover.

<3 <3 <3

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits