november 2011

Jeg vil ikke slettes...

Man er på en god bølge, surfer, og tror man klarer bølgen i gjennom...

Så faller man... Like overraskende som sist gang man trodde man hadde kontrollen.

Man tror at man er aldri så godt forberedt. (Og man skulle tro at man etterhvert lærer seg selv å kjenne... ) Men det kan virke som om jeg aldri blir helt kjent med meg selv og mine forutsetninger.

Innlegget om siste hudpleietime ble slettet i går. Jeg er lei for om noen trenger disse innleggene... Men vi er ikke helt enig på innsiden nå - flaks at ikke resten av bloggen ble slettet.

En liten og redd var framme i går, og viste seg også i dag tidlig. Det er vanskelig å være sånn, og samtidig ligge ved siden av en oppgitt kjæreste, som blir irritert og stressa av at jeg ikke bare kan ringe inn syk.

Spesielt når min stemme, for harde livet, kjemper om akkurat det samme.

Jeg skjønner hans frustrasjon.. Det er ikke det. Men det er så vanskelig når jeg er sånn.

Det er vanskelig å finne ordene, og det er umulig å få de ut.

Jeg brukte evigheter... Halv åtte, ble det heldigvis tatt en telefon... Og sengen var min bestevenn til 19.30. 

Den lille og redde er ikke borte... Hun er fremdeles veldig tilstedeværende, og jeg blir veldig påvirket. Men det er jeg som er framme nå, og det er jeg som skal ta styring. Jeg trenger å skrive.

Den redde ønsker at bloggen skal slettes.
Og jeg veit hvorfor.

Det er kontrolløren som skremmer... For man skal ikke vise seg... I hvert fall ikke hevde seg. Det er kontrolløren som hevder at bloggen må slettes. Det er alltid han som må kjempes i mot, når et innlegg skal postes.

Vi har balansert på kanten, jeg vet det. Bloggen har blitt for mye. Store bilder, inngående refleksjoner, for ikke å snakke om tips om ditt og datt. (Hvem er DU til å tipse andre...). Latter.

Kommentarer har blitt slengt i hytt og pine, og jeg har ikke kontrollen over hvem eller hva... Jeg har ikke kontrollen over mine...

Jeg ser tegninga -
og jeg føler det.

På mange måter burde jeg vel ha sett det komme. Det er ikke som at jeg ikke har kjempet mot dette helt siden start, men jeg velger å ikke høre på de.

Jeg vil ikke slette bloggen min. Jeg er glad i bloggen min. Jeg trenger bloggen min. Jeg har lagt mange timer inn her.

Kanskje vil det være bedre om den ikke er åpen? Kanskje det er greit? Min samvittighet vil i hvertfall bli bedre...

(Tips om hvordan få passord til bloggen tas i mot med så veldig mye mer enn et takk... )

What's next...?

Jeg veit ikke. Annet enn at det nå er payback-time.

<3 <3 <3

Det handler egentlig om en tunell.

Det er så mye inni meg, som trenger å komme ut. Det er så mye jeg ønsker å sette ord på. Eller nei, det er nettopp det... Det er så mye jeg trenger å sette mer enn ord på, det er mye jeg trenger å skrive setninger om - ikke bare ord.

Ikke bare ord, setninger, og korte avsnitt i bøkene mine. 

Når jeg leser i gjennom det som er skrevet i bøkene skjønner jeg at det er mye jeg trenger å reflektere over. Det er mye å gå igjennom... Jeg har mange spørsmål som jeg ikke rekker å søke svar på... Og.. jeg føler at jeg trenger svarene. Det er viktig at jeg får svarene, for jeg veit ikke hvor mye lenger det kan fortsette sånn her.

Men jeg har ikke tid... Eller... Mange vil vel kanskje si at jeg har allverdens med tid. - Jeg jobber ikke spesielt mye, og jeg er ikke overdrevent sosial heller. Jeg er jo mye hjemme...Men...

Det føles som om tiden ikke er helt med meg...

Photobucket 

 

I dag er 1. fridagen etter 4 dager jobbing på rad. 4 dager(!)... Og jeg veit at det er for mye. Jeg veit at med jobbingen som foregår på innsiden - tilsvarer 4 dager det samme som 8 dager jobbing i uka... Jeg er 1 dag i underskudd. Noe som sier meg at følelsen min stemmer.

Tiden er ikke helt med meg.
Jeg er bak den, eller foran den -
stort sett - hele tiden.

Det er mye jeg må gjøre hjemme. Da tenker jeg ikke bare på vanlig husarbeid, men gjøremål som fornuften min sier at strengt talt ikke er nødvendig. Men jeg må gjøre det, for å ikke bli stressa. For å roe ned ting på innsiden... Gjøremål som kanskje kan karakteriseres som "tvangstanker". Eller jeg veit ikke, jeg... Men disse tingene tar mye tid. Og får jeg ikke gjort det, blir jeg i hvertfall veldig stresset... (enkelt forklart)  Og jeg føler at jeg "henger etter".

Jeg har med andre ord alltid mye å ta igjen, for jeg rekker aldri alt.

Samvittigheten er aldri ren, uansett. Ikke så lenge det er jeg som har kontrollen i hvert fall. Og med dette mener jeg ikke å klage, absolutt ikke. Det er stress - men stress kan jeg.

Men når det kommer til bloggingen, som jeg føler at jeg har veldig godt av - på så mange måter, så er det kjedelig at tiden ikke strekker til...

For det er her jeg ofte tar meg tiden.

~ ~ ~

Det er, som nevnt, så ufattelig mye jeg trenger og burde skrive om... Men så hadde jeg fått en anonym kommentar til innlegget med tunellen, som satte meg helt ut. Jeg så den for et par dager siden (og jeg mener ikke med dette at vedkommende skal ha dårlig samvittighet - absolutt ikke, for det er ikke nødvendig), men den skapte mye uro hos meg.

Jeg klarte ikke svare til den.

Jeg fikk dårlig samvittighet, fordi jeg fikk høre at jeg tydelig hadde opprørt vedkommende. Overbevisninger om at kommentaren hadde underliggende betydninger raste også i meg. Og jeg har måttet stå i mot overbevisninger om at den er skrevet av den ene eller den andre, som kjenner meg utenifra (og som "snik-leser").

Jeg har ikke blitt overbevist enda.

Men jeg har heller ikke motbevisninger for alt... Sånn er det stort sett alltid med overbevisningene... Jeg kan aldri utelukke at det stemmer/ikke stemmer - fordi det alltid handler om noe som kan være fakta. Jeg må bare... Godta.

Tilbake til den anonyme kommentaren. I dag klarte jeg å ta meg sammen. *kremt* Jeg spurte kjæresten min om han kunne hjelpe meg med å bryte ned "problemstillingene", og ikke minst si om jeg ville kunne såre vedkommende med det jeg skrev eller gjøre vedkommende opprørt. Han klarte det nesten... (for helt sikker kan man aldri være)

Han klarte i hvert fall å få meg til å formulere en svar.

Da jeg så var ferdig med svaret innså jeg at jeg ville ha det med i et innlegg i stedet, og det var definitivt lengden til det... (Selv om den i denne sammenheng, sikkert blir en middels avslutning :-p ) Så svar på kommentarer ellers - det kommer :o)

Vel... Nå sporer det ned til sammenligninger mellom meg selv og dette bildet:

Photobucket 

(Bildet er linket).

Det er en laaaaang tunell, med ingen umiddelbar utvei. Mange vil kanskje kunne få klaustrofobi av å stå her inne? Jeg veit ikke... Men sammenligningen den anonyme kommentaren fikk meg inn på, handler om tunneler og min vei.

Min tunell er langt i fra så frodig og vakker som dette... Men måten denne er så smal og litt fryktinngytende på, gjør at jeg tror jeg ville ha fått følelsen av å være fanget her inne, jeg også. Så den følelsen er svært gjenkjennelig

Fanget i egen kropp, eget sinn, egen (u)virkelighet.

Men det fine med sammenligningen, er jo at man aldri er fanget i en tunell. I det fjerne kan man skimte lyset...- En utvei - det er alltid det i tuneller... Det er alltid TO - hvis ikke er det jo ingen tunell.

En tunell blir definert som en passasje, en gjennomgang...
Og det er jo nettopp det -
enten det er for vann, biler eller følelser, så skal de i gjennom.

Det fine med akkurat denne tunellen, er at den slipper inn noe av lyset som er utenfor... Som en "fristelse" til den friheten man skal møte én gang. 

Det er slik jeg ønsker at min vei skal være... Tunellen kommer jeg ikke utenom...  Den er lang, og jeg må gå et langt stykke for å komme til enden. Det er helt greit.

Jeg kan forholde meg til, og jeg kan akseptere å vandre i en tunell en lang stund til -
det er det igjennomgripende mørke jeg ikke liker,
og som jeg prøver å gjøre noe med.

Og på sett og vis jobber jeg vel kanskje mot å lage en frodigere tunell også? ... Jeg planter sakte, men sikkert - et frø her og et frø der... Og det har begynt å slå sprekker i steinen (jeg har forresten en fascinasjon for hvordan vekster kan gjøre akkurat det - les her).

Photobucket

Jeg skimter lyset, - i korte glimt... Som igjen tilsier at jeg (som oftest) har vissheten om at det er lys der ute. Eller vissheten om at veien ikke vil være forgjeves å gå.

Viktigst av alt... Så har jeg funnet en jeg stoler på (ikke alle på innsiden fullstendig enig der enda, men vi jobber med å overbevise og trygge de). Denne ene er kjæresten min.

Jeg bestemte meg for at han er til å stole på, og snart må da forhåpentligvis alle delene være enig også.

Jeg valgte å ta hånden hans og stole på at han ville følge meg trygt i gjennom tunellen. Hadde jeg ikke gjort det... Eller - uten fortoligheten og tryggheten,  ville jeg aldri klare denne lange veien.

Hadde vi ikke delt med han i den grad vi gjør, ville jeg aldri funnet åpningen til tunellen en gang -
jeg ville fremdeles ha vandret på den intetanende og ødeleggende siden.

Jeg håper alle har én de tør å åpne seg for. Det er viktig - Våg å stole på noen på utsiden, spesielt om motarbeidelsen fra innsiden er stor (Motarbeidelsene er enklere å leve med, enn det er å leve alene med vanskeligheter.).

 

Til slutt en vakker sang som jeg har hatt lyst til å vise dere lenge... Eller selve artisten egentlig. Kanskje har dere allerede hørt henne også? Synes ikke videoen gir henne nok kreditt da, det er for mye støy. Hør på i spotify også, og bare nyyyt (jeg veit ikke hvordan jeg gjør det der...) Ahh... Jeg liker henne... Sånn - virkelig(!!)

 <3 <3 <3

 

 

(Forresten, legg merke til håret... Fint? :o)  Jeg vil nemlig klippe meg sånn (har langt nå).)

(Og siden det i innlegget var nevnt noe om tid, nevner jeg for moroskyld at jeg nå tydeligvis har sittet med dette innlegget i over 6 effektive timer... Ting Tar Tid - nevnte jeg det kanskje? :-p )

<3 <3 <3

M.A.G.I.C.A.L.

 

 "The Tunnel of Love"

 

Photobucket

 

Jeg ville mer enn gjerne ha tatt toget i gjennom denne fantastiske kjærleiks-tunnelen som befinner seg i Kleven - Ukraina...
(Eller aller helst ville jeg ha løpt...)

Magisk - eller hur?


Photobucket

 

Bildene er tatt av fotografen Oleg Gordienko.

<3 <3 <3

 

Den store frykten.

 

Uroligheten er gjennomtrengende...

Ingenting gjenstår å analysere... Alt er gått i gjennom X antall ganger... Ingen er forbigått.

Det hjelper ikke...

Det fortsetter å spinne...

Det hjelper ikke å berolige...

Det skumle er fortsatt skummelt. Den store frykten forsvinner ikke.

Det hjelper ikke å distrahere...

Så snart distraksjonen er slutt fortsetter det å spinne...

HVA ER DET DERE ER SÅ REDD FOR???

Hvorfor kan vi aldri føle trygghet? - Selv på de mest trygge arenaer... De kjente arenaene...

Hvorfor er det ofte det tilsynelatende minst slitsomme - det som sliter meg mest ut?

Hva er det å frykte?   

Hvorfor gruer du deg? Hvorfor påvirker du meg?

 

Så gikk det plutselig opp for meg...  T r y g g h e t e n. Den i seg selv - er av de store fryktene... Man kan aldri føle trygghet - den slår hardt tilbake. Frykten føles trygg.

Forbereder man seg på slaget - kjennes det ikke like hardt. Forbereder man seg på et overfall - blir det ikke like overraskende. Forbereder man seg på kjeft - blir man ikke like redd. Spenner man kroppen er man alltid forberedt...

Forberedelsene gir dem trygghet.
Men O, kjære himmel som det stresser meg.

<3 <3 <3

"Det var ikke meg..."

 

De siste dagene har, for meg, bestått av mye. Torsdagen hadde jeg legetime tidlig på morgenen, og skulle jobbe på kvelden.

Onsdagen gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke være inne på noen av temaene, ei heller utfordringene "relasjonsmessig", selv om jeg ser at jeg hadde klimpret ned et innlegg i utkastboksen utpå kvelden.

Torsdagen gikk greit. Det var mye som stod på lista at skulle tas opp, men vi rakk alt. Jeg fikk alt jeg trengte av papirer og resepter, han tok en rask sjekk av nyrene, og det ble tatt blodprøver. Og akkurat blodprøver - dét er det en av delene som synes er kjempegøy!!!

Den gode kjæresten min fulgte meg. Det betyr alt... Selv om jeg fremdeles ikke nyter å være hos legen, er det i hvertfall mer trygt.

Han er min trygghet
<3

Torsdagen på jobb, husker jeg ærlig talt ikke så mye av... Tror jeg var ganske "høy" allerede da, som vi kaller det...

Fredagen skulle jeg møte en kamerat det er månedsvis siden jeg har sett. Det gikk overraskende bra (med tanke på prossessen som var satt i gang innvendig, all energi som hadde gått med på uroe seg på forhånd), og jeg ble til og med videre da han skulle treffe et par andre. Husker ikke så mye av det, men veit at jeg koste meg veldig! Det var fint å se han igjen, og jeg skal absolutt presse meg selv på det området...

Så var jeg en rask tur innom hjemme, før det bar videre til Gullrekka og Idol-date sammen med to venninner.

Veit ikke om det er det at det var "mange forskjellige utfordringer" på kort tid (eller, få dager), som gjør at jeg blir så høy, og jeg veit ikke om andre reagerer på det... Eller om det bare er kjæresten min, behandlere og jeg (- riktignok i etterkant, for min del)... Det bør jeg forsåvidt heller ikke spekulere i - det fører ikke noe godt med seg.

Det som er sikkert i hvert fall...

Er at jeg har det f**** så bra når jeg er sånn!

Det kjipe er at jeg ikke husker hvor bra jeg har hatt det - eneste som er der er vissheten, og et par småglimt...

Den personligheten som trer frem i meg er uredd, snakkesalig, åpen... Hun har troen på seg selv, og nyter all oppmerksomheten hun kan få. Hun er gladere enn gladest, og hun tror det beste om alle. Det er mye jeg elsker ved henne, men i mine øyne er hun fryktelig naiv, og det kan by på farer...

Tilbake til Idol og Gullrekka...  Den ene venninnen min får plutselig lyst til å ta en tur ut på byen... Jeg er sjelden ute nå, fordi jeg lett mister kontrollen da det blir for mange ukjente mennesker... I tillegg ønsker jeg å være forsiktig med alkoholen. Men selvfølgelig kom det ikke nei ut av munnen min da det ble nevnt... INGEN var sikkert mer gira enn meg da - jeg kunne nok ikke se for meg noe morsommere enn å fortsette skravlinga, danse, møte nye mennesker og bare leve livet!

(Selvfølgelig, tenker jeg jo også... Det er ikke så altfor ofte jeg beveger meg inn på de veiene om dagen...)

Så turen går ut, og jeg husker typ NADA.

MEN, jeg hadde hatt kjempegøy i følge venninnen min... Eller VI hadde hatt det kjempegøy - både hun, jeg og alle delene ;o)

Vi hadde styrt musikken, danset og truffet hyggelige mennesker...

Det vanskelige startet ikke før venninnen min ville hjem, for da var det nemlig klin-umulig å få meg med visstnok (og det er selvfølgelig uaktuelt at jeg blir igjen alene)... Hun hadde brukt alt hun kunne av overtalelsesmetoder, og til slutt hadde hun fått meg på gli.

Da vi så skulle gå hadde jeg visst sneket meg inn, og kjøpt meg en ny øl - for da kunne jeg selvfølgelig ikke dra med en gang (utrolig utspekulert og sleipt, I must say), og venninnen min kastet inn håndkle...

~ ~ ~

Jeg våknet opp i min egen seng - med kjæresten min ved siden av meg... Heldigvis! Det eneste jeg veit, er at jeg hadde vært i en taxi langt unna byen på et tidspunkt (jeg hadde snakket med kjæresten), men jeg hadde sagt at jeg var på vei hjem... Gudene veit hvorfor jeg befant meg der jeg gjorde da...

Teorien vi holder fast ved, er at jeg spleisa på taxi med noen, og at turen ble i lengste laget (og at jeg med min heller dårlige retningssans ikke greide registrere det).

Dette er veldig ubehagelig - ikke minst flaut for meg å skrive... Spesielt med tanke på alt som står i mediene om dagen... Denne natten utsatte jeg meg selv for STOR fare... Og jeg er klar over det... Nå... 

Da visste jeg ikke det -
da hadde ikke jeg kontrollen...

Det som er flauest er at jeg har nok erfaringer som burde tilsi at jeg aldri tar taxi med fremmede, at jeg aldri er alene ute om kveldene...  Og det eneste jeg har å stille opp med - det eneste jeg kan si til mitt forsvar er...

"Det var ikke meg..."

"Det var ikke jeg som hadde kontrollen..." "Det var ikke jeg som bestemte og tok avgjørelser"... Jeg veit heller ikke hvilken av delene det var, ettersom jeg ikke veit annet enn at jeg hadde mye energi.

Jeg er snart 26 år, og jeg trenger barnevakt... Og jeg veit det...

Men med forhåndsregler og åpen dialog, så trenger jeg ikke måtte sperres inne av den grunn...

Selv om jeg ikke husker mye av de dagene jeg er sånn "høy", så tror både kjæresten min og jeg at jeg har godt av det... Det er mye glede som strømmer rundt i kroppen på disse dagene... Selv om det selvfølgelig kan være veldig skummelt... Er det mye impulser, og det er mye BRA - så det er viktig at jeg fortsatt kan ha disse kveldene med venninna mi.

Forhåndsreglene er derfor enkle og greie - og innebefatter riktignok bare én regel; Jeg kan aldri være alene. Nettopp fordi jeg kan ikke være alene når det ikke er jeg som har kontrollen. Så om de som er med meg, får følelsen av at noe ikke er som det skal, må kjæresten ringes etter slik at han kan komme...

Noe flaut... Ja...
Nødvendig... Definitivt.

De som har overtatt kontrollen har tidligere satt meg i farlige, ubehagelige og pinlige situasjoner - ikke minst UØNSKEDE (og det er selvfølgelig alltid jeg som må rydde opp, og ta støyten), så om dette skal fungere - er det nødt til å være sånn.

Eneste som kan være vanskelig med dette, er at noen av delene visstnok er ekstremt gode til å lure de utenfor trill rundt, så det virker som om det er jeg som har full kontroll. Men de jeg eventuelt vil gå ut med, er heldigvis klar over dette, så jeg stoler på de... Det skal nok gå bra... Og igjen... Det er ikke ofte jeg er ute på kveldstid alene...

Det som forøvrig var det verste for meg å takle med hele dette scenarioet her, var at jeg hadde avtale med en venninne på lørdag... Som jeg selvfølgelig måtte avlyse. Venninnen min hadde tatt buss i to timer, for at vi skulle treffes og spise lunsj (forhåpentligvis andre ting også)... Dere skjønner kanskje at samvittigheten var alt annet enn god.

Men å våkne opp sånn... Gå igjennom førdagen, og det eneste du husker er noen glimt fra formiddagen og Idolsendingen... Det er alt annet enn behagelig. Uansett hvor mye du vrir og vender hodet, så aner du virkelig ingenting om hva du har foretatt deg!

Du går igjennom tidligere episoder... som ligner... Får mer noia... Begynner å forestille deg hva som kan ha skjedd;  prøver å føle kroppen, går i gjennom det du veit om delene dine, og ser for deg hva de kan ha funnet på... 
hva de har gjort før...

Eneste metoden du har å finne ut av hva du har foretatt deg, er å gå igjennom notatbøker og telefonen, samt høre med venninna og kjæresten...

NULL kontroll er å underdrive.

Jeg trenger kanskje ikke nevne en gang at lørdagen var noe tung... Venninnen som jeg hadde vært hos kom innom, for at vi kunne gå i gjennom kvelden... Heldigvis klarte både hun og kjæresten min å vri det om til at det på sett og vis var morsomt også... "Fordi det så langt i fra er meg, men så er det jo meg." Men når jeg var alene... Da ble det litt verre...

Uten at jeg kan linke det til noe annet enn at det må ha vært i forbindelse med dette her, hadde jeg et "anfall" foran kjæresten om kvelden... Type: Fader ut, ingen kontakt... Det føles som et innvendig press, en gråt som ikke skal slippes ut, ord som ikke skal sies...

Akk ja... Det var de siste dagene på den psykelige fronten... Jeg blir så forvirra av meg sjæl!

<3 <3 <3

 

I postkassa...

 

... lå denne lille kreative saken - som inneholder alt du trenger for å lage de fineste

V.E.N.N.S.K.A.P.S.A.R.M.B.Å.N.D.
<3 <3 <3

Photobucket

 

Den virker veldig enkel å forstå, med bilder og nøye forklaringer til alle de ulike mønstrene... 

"Inn med teskje" - I LIKE!

 

Photobucket

 

 Se på alle de forskjellige, fargefulle og herlige armbåndene....

 

Photobucket

 

 Mon tro om noen av disse dukker opp innpakket under juletrærne i år...
- både hos meg selv, og et par utvalgte ;o)

Boken fant jeg på Amazon - her, og shippingen tok i underkant av 10 dager.

<3 <3 <3

 

My does and thoughts.

 

Tenkte jeg ville dele mine to nødvendigheter med dere.
(samt 1 stk av de vakreste kvinnene jeg vet)

 

 

"Love the planet" er en kalender hvor jeg skriver ned gjøremål, og jeg mener alle gjøremål (det er godt at det er én hel side per dag for å si det sånn) ;o) samt hva jeg må huske til de forskjellige gjøremålene...

I denne nedskriver jeg livet mitt. Har jeg ikke den, har jeg null kontroll. Selv om livet mitt absolutt ikke er av de mest hektiske, oppleves det som et av de mest glemsomme. Denne er absolutt en redning på den fronten.

Jeg har blitt veldig glad i den.

Den er liten og så søøøt. Den minner meg daglig på hvor viktig det er å ta vare på jorda vår, og som sagt, er den til STOR hjelp i hverdagen.

Hehe... For meg er det viktig at det jeg kjøper "er det rette for hele meg" (og heller ikke så dyrt), så byen ble snudd på hodet, ikke minst lette jeg på nettet leeenge - før denne lyste inn til hjertet mitt!

Haha - W.E.I.R.D., kanskje... Men jeg ønsker å ha, og jeg har et veldig nært forhold til tingene mine!

Den er søt - ikke sant?!

(",)

 

Her om dagen "traff" jeg endelig på den andre lille nødvendigheten, som jeg også har vært på utkikk etter en god stund. Den er boken for alle tankene mine og alle impulser - alt som foregår på innsiden. Enten det er jeg, eller en av delene mine, som har noe viktig å komme med, er dette boken vi skriver i. Denne er til veldig god hjelp for oss alle :o)

Den brukes til alt.

Ønsker, vonde minner, kladd til psykologtimer (før og etter), beskjeder, meninger, stikkord til innlegg, viktige nettsider, gode sitater, viktige filmer og bøker... Ja, sikkert mer også... Det som ikke blir skrevet ned, blir ofte også glemt... Dette holder meg mer samlet. Og det viktigste - det er inget system, og det er lov.

Med et system ville det aldri funket...

<3 <3 <3

 

Hektisk etter psykologen.

En gjennomgang av timen hos psykologen bare... Innser at jeg er nødt til å bli flinkere til å skrive om disse timene. Jeg tror det er viktig. Både med å jobbe med å huske hva vi har gjort i timen. Snakket om. Tilstedeværelse av deler. Kommet fram til... Se mønstre, og bli "bedre kjent" med disse dagene, og hvordan det er for meg.

Jeg tror det var lørd/sønd jeg begynte å bekymre meg for timen, og tenke over "mulighetene mine" - som enkelt og greit enten er å dra, eller å la det være. Bønnfallelse fra innsiden om å ringe tidlig mandag (som alltid kommer), slik at vi slipper å betale i det minste... Hun blir møtt med overtalelse og formaninger  fra meg, og et par av de andre - om at "vi må vente til tirsdagen med å bedømme det". (Man kan ikke si på forhånd at det er umulig, det er (nesten) alltid mulig å presse seg. Dessuten er det viktig å møte opp til en avtale... Du skal avgårde! Ikke lur deg unna... Om du ikke drar, er det din skyld om vi får kjeft... Og tenk om hun blir skuffet!?...)  Direkte til meg (Du ønsker selv - og er skyld i selv, at vi er her, om du ikke drar... Drar du ikke, ønsker du ikke å endre tilværelsen). Og jo nærmere tirsdagen kom, jo nærmere kom bekymringene meg. Det måtte overtalelse til. Eller med andre ord, det var en del stress.

Det er vel igrunn mer eller mindre stress hver gang, og i dag var en av de dagene hvor jeg plutselig sitter i stolen på venteværelset. Stresset kan komme av flere grunner egentlig. Enten fordi en av delene er redd for å gå ut i det hele tatt, eller fordi det er uaktuelt å skulle snakke om "ting"... En overbevisning om at alt bare er fantasi - ikke virkelig... At det psykologen snakker om er oppspinn, og minnene mine er oppspinn. Jeg er oppspinn.

... Om jeg bare slutter å gå, så går det over  ...
Om jeg bare lukker øynene...

I dag var det i hvert fall fordi en av delene fremdeles opplever psykologen som skummel, og som ganske enkelt aldri vil avgårde. Men på et vis kom vi oss av gårde, og ja... endte opp der vi skulle.

Hver time starter med noen minutter ved skrivebordet... Litt tid til å se over praktiske ting. Hun beklagde seg over det... Hun har gjort det før også... Da sa hun "men det er dessverre ikke til å komme unna". Jeg tror kanskje hun gjør det ganske ofte.

Og så sjekket hun om alt var i orden for ukene framover, og reagerte da hun så at det ikke var det. Det var fullt de neste ukene. Det måtte hun bare beklage, og hun kunne ikke skjønne hvordan det var blitt sånn. Så sier hun raskt at det var et par ganger på rad, at jeg ikke hadde kommet, og at dét måtte være forklaringen. Hun forklarte med en gang at det ikke handlet om at det var min skyld, men at hun alltid sjekket neste time i slutten av en time. Også beklagde hun seg om måte hun uttrykte seg på, hadde fått meg til å tenke det.

Og det føltes godt.
Det hjalp...

Instinktivt følte jeg da at det var min feil. Men jeg trodde på henne... Der og da var det ingen advarsler om at dette bare var løgn, heller ingenting negativt om at hun sa det fordi jeg var så SVAK... Det føltes bare godt... Jeg tror en av delene trenger å få det inn med teskje... Eller, én av delene - ergo noen ganger jeg... 

Sånn jeg forstår det...

Og sånn får det være. En av delene tar alltid alt som skjer - på sin kappe, og da hjalp når skylden ble avkreftet uten noen spørsmål, og sånn med en gang.

Jeg opplever psykologen som vennligere... Eller de skeptiske opplever henne som mindre skummel og mindre uærlig. Det er godt... Det er riktig vei :o)

Jeg så den genuine gleden hennes over at jeg hadde fått mer kontakt med den redde delen. Det er jo en stund siden jeg fikk det, men det har vært veldig vanskelig å skulle snakke om. V har liksom vært "kjent" så lenge, men med flere blir det liksom... Mer virkelig... Skummelt... Jeg veit ikke... Jeg tror det var bra at jeg endelig fikk sagt noen ord - i hvert fall når jeg så reaksjonen hennes. Hun spurte om denne delen hadde navn også, og da jeg ikke ville si navnet, var det helt greit! Og jeg at det ikke gjorde noe for henne. "Det er jo egentlig ikke så viktig," sa hun :o) 

~ ~ ~

Jeg begynte å skrive dette innlegget i går etter timen... Men jeg var så ukonsentrert. Eller... Som kjæresten min sier... Jeg var veldig "hektisk," så det var bra jeg hadde fått skrevet ned mange stikkord. Jeg holdt på med mange forskjellige ting på en gang. Fra den ene motsetningen til den andre. Snakker om en ting, før jeg brått er inne på et helt annet tema. Har mange impulser, og går fra den ene enden av følelsesskalaen til den andre.

Jeg var i hvert fall i en altfor hektisk tilstand til å få gjort noe fornuftig i går... Selvom han synes det er morsomt og koselig, blir kjæresten min også sliten, fordi det blir sagt så mye. Og han klarer ikke henge med når temaene skifter sånn, og jeg er så "intens". Det er visst mye "alvorlig", og han synes det kan være vanskelig å vite hvordan han skal forholde seg. Sliten blir tydeligvis jeg også... Sov i hvertfall til rundt 16(!!).

<3 <3 <3

En mix av H.U.R.L.U.M.H.E.J.

Det er lenge siden jeg har postet noe av relevans her inne nå... Noen forklaringer har jeg ikke, men jeg må bare be dere være tålmodige med meg... Jeg har ikke glemt verken "Barn av alkoholikere" - kategorien, eller "hudpleie" eller "sunnere kosthold"... Men når det er kaos i hverdagen min og i hodet mitt, gjenspeiler det seg dessverre også i bloggen. Ingen oversikt eksisterer.... Og...

Ting Tar Tid ;o)

Dette blir derfor et innlegg (haha... eller mer en ROMAN, kanskje), med diverse (som jeg har skrevet av og på i flere dager nå)... I håp om at jeg etterpå føler meg klar til å gå løs på enkelt-innlegg igjen... (Mest for min egen del, med andre ord)

Ukene som har vært har bestått av mye... Når jeg ser i kalenderen, ser jeg at jeg den 27. oktober hadde min tredje time på Hudpleieklinikken. Skulle skrevet om det, men jeg fikk besøk av en venninne som ble til søndag, samt at jeg jobbet...

Det skulle jeg også skrive om, hvordan det var å ha henne her... Jeg fikk nye følelser på et vis - gode! Sånn at når jeg sitter her nå og skal "vurdere relasjonen", hører jeg stemmen som tviler på hennes hensikter - langt i det fjerne... Hun er ikke så paranoid som før, "advarer" meg sjeldnere...  Jeg tolker det som at venninnen min endelig har sluppet lengre inn... Jeg veit ikke om jeg helt klarer å forklare det. Men vi slappet i hvert fall av mer enn vi pleier.

To tomler opp for venninnehelg!

Antageligvis var det kanskje litt mye for meg, med både jobb og besøk, for mandagen etter, våknet jeg til smerter og krampegråt. Jeg var likevel fast bestemt på at jeg ikke skulle avlyse Halloweenfeiringen med broren min, og hadde visst sendt en melding til han, samt satt på alarm i 18.00 tiden. Jeg tror også at jeg snakket med han, han var i hvert fall forsinket, og det var jeg glad for... For jeg hadde dårlig tid.

Jeg grudde meg til han skulle komme... Men jeg syntes at han skulle komme, jeg ville det - samtidig som jeg helst ville ligge i senga og unngå alt som heter verden. (Det var jeg som inviterte og gira opp dette med feiring; "NY TRADISJON! Jiipjeeey! Skummel mat og skummel pynt og skumle filmer og, og, og....(!!)"

(Og hvem lå kadaver da alt skulle ordnes?!)

Når han kom hadde han med en pose med masse varer. Han hadde vært og handlet. Jeg tror kanskje ikke at jeg selv har tenkt over det før nå... Men jeg var så oppriktig takknemlig for at han hadde ordnet alt, og jeg følte at det var ærlig...Ikke minst - så ble det oppriktig KOZ etterhvert.

Han hadde funnet ut hva vi skulle spise, skrevet ut en oppskrift, handlet og tatt med en haug av skrekkfilmer. Han stod for all matlagingen, og løp til og med ut igjen, fordi vi "selvfølgelig måtte ha noe godt å drikke".

Jeg følte at han gjerne ville komme - og jeg både trodde, og stolte på omsorgen han ga meg.

Han hadde til og med tenkt på dessert! Jeg tenkte at han ikke hadde ringt eller sendt melding, fordi han skjønte meg. Han var så fantastisk STOREBROR (og til dere som sier at halvbrødre ikke er ordentlige brødre - F*** Y** !  ;o)  ).

Vi rakk en film før kjæresten min kom hjem etter kveldsvakt. Da fikk han smake av både middagen og desserten, før vi så enda en film...

Photobucket 

(Bildet er linket)

Det var Halloweenfeiringen.

 

Tirsdagen var jeg hos psykologen igjen. Og da skulle vi plutselig ha en sånn bildeundersøkelse igjen (som i følge min venninne, kalles for Rorschach). Jeg har spurt flere ganger når jeg har vært der, men aldri helt fått taket på den heter for noe.

Jeg veit ikke om jeg har skrevet om den før, men jeg hadde denne undersøkelsen for et halvt års tid siden. Jeg liker ikke bildene. De er veldig skumle og ekle. Skulle egentlig poste et her i innlegget, men jeg klarer ikke... Det er abstrakte bilder (kan se ut som tegninger barn lager hvor man søler med maling på ene siden, og brettet arket så det blir likt på begge sider).

De er mørke og store, og selv om det er noen med farger på er det så tydelig at det bare er "spill for galleriet"... De er like skumle de også - selv med alle regnbuens farger!

Får følelsen av at "bildet skal prøve å lure meg" på en måte...

Hvertfall... Det er visst 10 sånne bilder som skal gis i en rekkefølge, og jeg hadde altså sett de før. Det første husket jeg veldig godt, og det var et eller to til som satt som brent i minnet.

Forrige gang var det veldig styr fordi en av delene var så veldig redd for hva psykologen kunne finne ut om jeg svarte hva jeg så på disse bildene. Denne delen lagde ikke voldsomt styr ut av seg nå...

Vi tok det med fatning...

Men det jeg innser at vi gjør, er at vi holder tilbake veldig mye. Vi stresser veldig når vi er i situasjonen. Redd for at psykologen synes vi bruker for lang tid, redd for å si det samme mange ganger, men er samtidig klar over at dét kanskje har en sammenheng, og nettopp er viktig å få fram.

Likevel... Det blir ikke den fulle sannhet. Jeg holder tilbake og unngår å si det som roper inni meg. Jeg ser på det som kjøpslåing (eller hva det nå heter)... Noen ganger sier jeg det, andre ganger holder jeg kj***.

Tilfredsstiller begge parter...

Det hyggelige er at psykologen etter timen sa at jeg gjør fremgang. Jeg er mer på vei ut, eller tar mer plass. To tomler opp ;o) "Men det var selvfølgelig et godt stykke igjen... ..."  <--- Merker at jeg er så likegyldig til akkurat det nå, og det er deilig. Det får bare ta all den tid det tar...

Life is what it is.

 

Torsdagen 3/11 hadde jeg psykomotorisk fysioterapi. Det var en helt annerledes time denne gangen, uten at jeg helt husker hvorfor akkurat nå... Jeg veit det ble sagt en del ting, som var viktig at jeg fikk sagt (*kremt* - tror jeg...) Dessuten klarte jeg å være mer tilstede i kroppen. Igjen... Tror jeg.

Det var et par tilfeller hvor jeg helt tydelig kjente forskjell på hva som var behagelig, og hva som ikke var det.

Æsj... Jeg skulle ha tatt noen notater... Virkelig optimistisk å tro at jeg skal huske noe nå... Uansett... Jeg fikk virkelig ettervirkninger av denne timen (og det er sjeldent jeg har følt på)... Hodepinen ble mye verre, og jeg kjente mye bedre smertene i ryggen og nakken. Jeg måtte faktisk ringe inn syk på jobb, fordi det var så vondt (det er sjelden smerter i seg selv holder meg hjemme fra jobb, stort sett er det kun det psykiske som for meg er "gyldig grunn").

Noe jeg ikke vil utbrodere her i bloggen bidro heller ikke postivit disse dagene. Veronica så i hvert fall sitt snitt til å ta over for meg, og det blir aldri hyggelig (og det irriterer meg hvor lett hun bare overtar styringen noen ganger, hva med å gi meg en sjanse til Å PRØVE i det minste?!). Noen skritt tilbake ble det også med både selvskading og noen dager tilbrakt kun i den "trygge hulen" (les: seng, dyne, bamse...).

Men de er over nå :o)

Ferdig med den saken! Det føles jo ikke som meg en gang...

Jeg ser meg selv gjøre disse tingene, men jeg opplever det ikke som meg.
Jeg ser meg selv utenifra.

 

 Photobucket

(Link mangler dessverre)

Som med alle andre i dette landet, har selvfølgelig mediaoppslagene om voldtektene nådd meg også... Jeg har gjort meg masse tanker, og skrev faktisk et innlegg (som aldri ble postet - DOUGH!) før denne bølgen kom... Jeg antar at behovet for å poste noen ord melder seg, det blir bare ikke riktig enda, da jeg fremdeles venter på motet...

Jeg merker at det gjør meg veldig godt at jeg har så mye fritid disse dagene... Siden jeg ikke jobbet i helgen, er det nå faktisk over 1 uke til neste arbeidsdag. Det betyr ikke at jeg ikke har noe å drive med... Tvert i mot. Det innebærer igrunn bare "mer jobb"...

Siden det er få utfordringer, må jeg finne utfordringer som skal tas - eller hvilke jeg kan klare å ta, og prøve gjennomføre... Det er så mange jeg ikke tør/makter/vil gjennomføre, som jeg bare utsetter og utsetter og utsetter... Håper jeg får litt ekstra guts den uken her da :o) Og til dere også!

<3 <3 <3

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits