oktober 2011

The A-Team by the B-Talent.

 Kanskje har dere allerede fått med dere dette talentet av et menneske... ?! Jeg, for min del, ble tatt med storm for første gang i dag...


Så liten, men så STOR... Og så trygg...

 

Kan dere TRO at hun er 15?!??

 

Magisk...

Ahh.. Slikt setter meg heeelt ut.

Også blir jeg så GLAD :o) Hun har det... Hun har det så definitivt... Så ekte! Pianoet, følelsene, særegenheten, ærligheten, dyktigheten, stemmen... Så spørsmålet er vel; Hva er det hun ikke har?

<3 <3 <3

Turista

Hvis jeg ikke tar helt feil så er det lenge siden jeg satte meg som mål å gå én tur alene i uka. Målet kan regnes som feilet - frem til nå...

I dag har jeg vært på min aller første gå-tur-alene-mission... And guess what?

Jeg overlevde.

Riktignok "jukset" jeg litt. Jeg var ikke helt alene - jeg hadde noen "på øret" hele gåturen (som varte ca en halvtime)... Men når det legges til side...

Jeg gjorde det faktisk!

Jeg kledde på meg turantrekket, knyttet på meg joggeskoene, kun med det formål at jeg skulle gå tur - ALENE(!)
Jeg gikk ikke opp igjen etter at jeg hadde kastet søpla, jeg brukte ikke det at vi hadde fått post som unnskyldning til å bare gå rett opp igjen...

Jeg gikk ut den blå porten - og fartet ut på egenhånd.

Stressfaktoren var høy, noe mer er det ikke å si om det. Det kom både av at jeg var ute, alene, og fordi personen jeg hadde "på øret" var en venninne det er en stund siden jeg har snakket med (jepp, faktisk snakk om to utfordringer gjennomført), men alt i alt så synes jeg det var godt gjennomført.

Det var godt å snakke med venninna mi igjen, og det var godt å føle på mestringen...

To tomler opp ;o)
<3 <3 <3

I.S.N.O.G.O.O.D.

Kjæresten min og jeg kom hjem igjen søndag kveld, etter et besøk i hjembyen min, og begge foreldrene mine.

Jeg har tenkt, kjæresten min har fortalt meg, og vi har snakket sammen om hvordan helgen egentlig gikk. Søndagen rablet jeg ned noen ord i et utkast - jeg gikk igjennom tanker og følelser rundt alt sammen... Og jeg kom frem til et par ting, men jeg kan ikke poste det som innlegg enda.

Mandag morgen var det ny time hos fysioterapeut. Jeg kom meg dit. Det var en kamp, det var skummelt - men jeg prøvde å bare zoome ut... Ikke være på en måte. Det gikk greit.

Det som er vanskelig rundt det, er at jeg har dårlig samvittighet overfor fysioterapeuten for at jeg synes det er skummelt. Jeg veit ikke om det er reelt det jeg føler eller ikke. Om det jeg følte rundt telefonsamtalen med henne sist, bare er en av mine delers måte å se situasjonen på. En av delene mine som prøver å skremme meg vekk fra henne, fordi hun er redd.

Jeg tviler på min rett til å føle det jeg føler, så jeg stenger det ute, og står bare i det. Hva ellers skal jeg gjøre?

Jeg må til fysioterapeuten for hodepinen og musklenes skyld... Jeg må dit for øvelsen av at andre mennesker berører meg. For at det skal bli en naturlig og trygg ting. Ikke noe man gjør for andres glede, hvor man spenner hver bidige muskel, fordi det er ubehagelig for deler i en selv.

En av delene mine liker henne dessuten virkelig, veldig godt... En av delene mine trenger henne, ser henne som en morsfigur. Jeg vil ikke la frykt styre meg vekk fra dette. Det vil jeg bare ikke.

Frykten beit meg likevel bak. Helgen og møtet med fysio ble mye, og over lunsj fant jeg ut noe som bikket meg over grensa. Jeg ble stille, og gikk på rommet til bamsen og dyna... Holdt meg unna slemme ting mot meg selv. Men sov vel noen timer.

Natten gikk med til mareritt, vonde minner, frykt og paranoia - og lite søvn.

Hadde time hos psykologen tirsdag morgen. Jeg dusjet... Og lengre kom jeg ikke... Jeg prøvde, med all fornuft og overtalingsevne som jeg har... Men jeg endte tilbake til bamsen og dyna - den trygge hulen. Det var fortsatt stille... Og det var ikke aktuelt å skulle snakke med psykologen, ei heller bevege seg en centimeter utenfor husets fire vegger.

I den "trygge hulen" fortsatte det med mareritt, vonde minner, frykt, paranoia og litt søvn (sammen med dårlig samvittighet og skuffelse for at jeg ikke kom meg avgårde), frem til kjæresten fikk meg opp i 17-tiden.

Hvorfor kan man ikke bare gå videre,
og føle på det som er bra - nå...?!
- Når det er det man vil, og det man ønsker...

Jeg vil ikke dvele ved det negative og vonde - jeg vil videre, men det er som om å bli hjemsøkt... - Uansett hvordan jeg vrir og vender tankene, og hvor langt jeg kommer meg videre... Så er det noen inni meg, som ikke er i stand til å glemme, og som ikke vil at jeg skal glemme...

Why is that???

Natten i natt var også vond... Og jeg er overbevist om at den nye bittskinnen, snart er i to deler den også.

Nå skal jeg snart avgårde på jobb... Bare haler ut tiden så langt det går... Shit altså(!)...


"Livet er ikke for amatører".
<3 <3 <3

Det er ikke så enkelt alltid.

I en forholdsvis lang periode nå, har jeg hatt det ganske bra. Jeg har vært flink å spise - jeg har spist greit, jeg har sovet greit, og det har vært greit (til og med oppriktig GODT) å omgås bekjente.

Det er vel et par uker siden jeg merket at uroen begynte å komme... Det ble for mye for meg... Jeg veit ikke hvordan jeg kan forklare det på en annen måte, enn at å delta i verden - er for mye for meg.

Men så er det jo disse verbene som står sterkt; må, burde, skulle...

De er vanskelig å komme seg vekk fra, så da spiller det ofte ingen stor rolle om hvordan jeg har det... Jeg må, jeg bør og jeg skal!

Det har ikke vært på det verste - langt derifra... Jeg har klart å stå i det - til nå i hvertfall! Jeg har vært på jobb - til tross for kaoset som foregår oppi hodet, og foruten tirsdagen som var, har jeg vært i behandling.

Tirsdagen som var nå, har jeg på følelsen at noen saboterte for meg... Men jeg veit ikke - det kan jo ha vært tilfeldighetene bare, men jeg ble vekt av fysioterapeuten som ringte... Jeg hadde forsovet meg til både psykologen og fysio (bruker ikke ha det samme dag, men denne dagen var det slik, selvfølgelig).

Jeg veit at uroen var stor, og at det var lite interressant å skulle snakke om det vi hadde funnet ut av til behandlere. Det er derfor jeg mistenker at noen hadde en finger med i spillet... Men igjen - det kan bare ha vært meg selv. At jeg for én gangs skyld sov tungt. Så tungt at jeg ikke enset at klokka ringte, eller bare skrudde alarmen av i søvne.

Jeg ble uansett vekt på formiddagen, som sagt, av fysiodama. ("- Hvorfor ringer hun?! Vi har sagt at vi har vanskeligheter på det området!" "- Å, nei! Nå får vi kjeft! Vi skulle vært hos henne. Hun er sint, fordi vi har forsovet oss! " "Hun er oppgitt. Det var akkurat dette hun forventet. Hun tror vi gir faen." Hun hadde aldri trodd dette om oss - hun er skuffet." )

Og jeg tok telefonen(!?)

Og jeg hørte alt de sa inni meg - henne... Jeg hørte at de hadde rett. Jeg hørte at hun både var skuffet, sint og oppgitt. Jeg gjentok "unnskyld!" flere ganger, men det endret seg ikke... Jeg skulle ta kontakt for ny time.

Jeg skammet meg, var trist, stolt og sint... Jeg hadde dårlig samvittighet, var glad, lettet og redd. Alt på én gang. 

Det er vanskelig å henge med når det er sånn... Jeg får dårlig samvittighet - for uansett hvilken følelse som er meg nærmest, skriker noen at jeg ikke kan føle det sånn. Samtidig, så har jeg også fornuften, som jeg prøver å lytte til... Jeg prøver å skjelne mellom hva som er fornuftig og logisk, og hva som ikke er det. Men det er vanskelig.

Onsdagen gikk med til tidlig tannlegebesøk, grue seg til jobb torsdag - for ikke å snakke om å grue seg til å ta kontakt med fysioterapeuten(!), samt fortsette med den dårlige samvittigheten over telefonene jeg ikke har tatt og meldingene jeg ikke har svart på... Menneskene jeg ikke har tatt kontakt med.

Foruten det, var det uenighet rundt hjemreisen i helgen (kjæresten og jeg skal til hjembyen min). Mye følelser og tanker.

Torsdag var jeg (og kaoset) på jobb.

Det undrer meg sånn... Hvordan det switcher. Hvordan det kan gå fra å være bra og stille til kjipt og kaos - in no time(!)

Hva, hvordan og hvorfor???

Er det fordi jeg, når jeg har det bra, flykter fra de inni meg? Er det derfor jeg har det bra? I så fall... Hvorfor kan jeg ikke  kontrollere det selv?

Hvorfor er jeg alltid, før eller siden, nødt til å miste kontrollen?

Det er så ubehagelig å være rundt mennesker når det er sånn. Og det fatter og begriper meg ikke - hvordan jeg kom meg igjennom dagen på torsdag, eller jobbingen i helgen for den saks skyld (til tross for at både kjæresten og en venninne jobbet sammen med meg).

Jeg lurer på om andre merker det... Om flere enn kjæresten min, legger merke til at jeg switcher. Jeg lurer på om de legger merke til hvor redd en er, hvor tøff en annen er, hvor liten og hvor trist... Ser dere det? Jeg lurer på hvor mye jeg switcher; om det bare er de gangene jeg merker det tydelig selv... Og hvor mange av delene kan komme helt frem?

Klarer jeg å ro meg inn godt nok - ta meg sammen?

Det er forvirrende å delta i verden, når det er sånn som dette; Én varsler om stygge blikk og onde hensikter, én annen er tøffere enn toget og vil prøve alt. Én krever ekstremt mye oppmerksomhet, én annen er liten og redd. Én ler og fnyser av det som foregår inn der, mens en annen er skamfull og trist.

Det er vanskelig å holde maska - enda vanskeligere å merke at man har mistet den.

Jeg veit navnet, og kan vedkjenne 4 av delene nå. De har snakket litt med meg. En av de fikk jeg også for sikkert, vite alderen på. Hun er 13. Jeg ble kjent med følelsene hennes, men jeg fikk ikke vite årsakene til at hun følte som hun følte, og oppførte seg slik hun gjorde.

Jeg veit også for sikkert, at en av delene er veldig liten... Skjønner ikke, kan ikke, vil ikke - enkle ting.

Det er vanskelig for meg å innrømme disse tingene. Skrive om de... Vedkjenne de. Først og fremst fordi jeg veit at det er så mange som har det vanskelig, at det føles ubehagelig å syte over mine ting liksom. Tanken om at andre har det verre, retten til å "klage" ligger ikke hos meg.

Jeg skammer meg. Overfor "Innsiden", som påstår at jeg bare er ute etter medlidenhet/synes synd på meg selv. At jeg må skjerpe meg, ta meg sammen.

Det er vanskelig. For jeg prøver jo. Jeg prøver hver dag å ta meg sammen. I tillegg skammer jeg meg når jeg er "Ute", når jeg plutselig ikke veit eller skjønner, og må forklares at 1 + 1 = 2, klikker i vinkel over en liten ting, våkner opp et sted jeg ikke aner hvordan jeg kom meg til eller opptrer som et lite barn i en setting hvor en burde være voksen.

Det er ikke sånn jeg ønsker at det skal være.

Jeg ønsker jo å ha kontroll - jeg ønsker at jeg skal sitte inne med kontrollen.

Når noen kommer med trøsteord som; "ja, men sånn har vi alle det..." eller "det der er ikke noe rart eller unormalt!" - så blir jeg forvirra... Ordene er ikke til trøst i det hele tatt. Det jeg hører er; "Ikke skap deg - ikke gjør deg sykere enn nødvendig. Du skriver fra deg ansvaret... Ikke synes så synd på deg selv".

Jeg klarer ikke forestille meg, at det er slik her det skal være... At man som voksen er leken innimellom - selvfølgelig, eller at man blir sprettsint en gang eller to... Men sitter dere ikke fremdeles inne med dere selv? Har dere ikke fremdeles kontrollen over at dere er dere?

Dette kaoset, alle uoverenstemmelsene, all kranglingen... Har alle det virkelig sånn?

Når jeg tenker over det, er det svært få jeg har fordommer mot... Men jeg har store fordommer mot meg selv - og det er kun meg selv jeg kan komme på. Jeg fikser ikke å være "oss" "Ute". Miste kontrollen... Det er skummelt og flaut. Jeg blir advart om at andre snakker om meg - har en slags konspirasjon... Så prøver vi å finne ut av den, tar meg selv i å gjøre det - blir latterliggjort. Blir fortalt at de andre gjør narr av meg, ler av meg... Når jeg så har fritid, brukes den på å grue seg til neste "Ute" episode og kverne rundt alt som foregikk og gikk "feil" sist gang.

Det er slitsomt. Og igjen, nei... Det er ikke sånn jeg ønsker at det skal være, men jeg hanskes med det, tar meg sammen, står i det.

Jeg prøver å finne ut av det, prøver å akseptere
- prøver å leve...

Men det er ikke så enkelt alltid.

<3 <3 <3

 

And the winner is...

Det er ikke optimalt i dette hjørnet om dagen... Derfor er jeg sent ute med trekningen. Beklager det.

Disse 3 armbåndene skulle loddes ut...

 

Photobucket

 

Disse 4 trakk det lengste strået...

 

Photobucket

 Nå tenker jeg at dere klør dere i hodet nå... "3 armbånd, og 4 navn - dét går jo ikke opp." 

Det var bare dere 4 som var med i konkurransen, og da synes hjertet mitt det ble for tungt å skulle ekskludere én av dere. Derfor sender jeg inn en ny bestilling til grete@taansvar.no, slik at dere alle sammen får. After all... Det gleder meg veldig at dere ønsker å vise frem dette budskapet, og pengene går til en god sak.

Da jeg bestilte sist, fikk jeg armbåndene etter et par dager, så det tar nok ikke lange tiden før dere får det. Det forutsetter selvfølgelig at dere sender adressen deres på mailen min; thisis2me@gmail.com.

Jeg trengte virkelig feedbacken dere kom med i "konkurransen" - Tusen takk for at dere stilte opp!

<3 <3 <3

 

Buon fine settimana.

 

Photobucket

<3 <3 <3

 

Happy Perilla Special - viktige fettsyrer

 

Photobucket

Jeg velger å poste dette innlegget under kategorien "Hudpleie". Dette fordi hudpleieren anbefalte denne i forhold til hudplagene mine, da urenhetene kan være kroppens måte å fortelle meg at det er en ubalanse i kroppen.

Først og fremst er Aman Prana Okinawa Omega 3+6+7+9 spesielt rettet mot kvinner (selv om menn og barn også med fordel kan bruke den), da vi har en tendens til å komme i ubalanse i vårt hormonsystem. Ikke ukjent er denne ubalansen noe som kan gi svingninger i både humør og sykluser. Denne oljen bidrar til å rette opp og balansere hormonsystemet.

 (Bildet er linket)

Oljen er en 100% rent økologisk omegaolje. Den er ubehandlet og kaldpresset, og inneholder derfor alle plantenes vitaminer og mineraler i sin naturlige form.

Ingenting er tilsatt - ingenting er tatt ut.

Oljen inneholder både mettede og umettede fettsyrer, som alle har forskjellige og viktige funksjoner i kroppen. Derfor er de like viktige som karbohydrater og proteiner.

Eksempler på prossesser og reaksjoner i kroppen som er avhengig av fettsyrer:

  • deling og fornying av cellene
  • tilførsel og lagring av energi i cellene
  • hormonsystemet
  • hjernefunksjoner og nervesystemet
  • huden
  • synet

Etter noen søk på nettet, fant jeg flere symptomer som kobles til fettsyremangel. Blant annet angst og depresjon, søvnproblemer, problemer med oppmerksomhet, dårlig utvikling av hjerne, indre spenning og uro, økt tørste og hyppig og stor vannlating, tør hår og dårlige negler, tørr og irritert hud etc .

Det er også funnet sammenhenger mellom utvikling av ADHD og dysleksi, og mangel på fettsyrer (les mer om dette her).

Okinawa Omega inneholder omega 3 og 6, som er essensielle fettsyrer. Det betyr at kroppen vår ikke klarer å lage de selv, og at vi derfor må få det tilført - enten via mat, eller kosttilskudd. De to andre fettsyrene den inneholder, Omega 7 og 9, kan kroppen derimot produsere selv. Mengden minsker imidlertid etterhvert som man blir eldre, eller om man lever et stressfylt liv. 

I motsetning til andre fettsyretilskudd, inneholder Okinawa Omega også meget store mengder naturlig vitamin E (alle E-vitamintypene) og karotener. Dette er antioksidanter som beskytter kroppen, og som også forhindrer oksidering (harskning) av oljen både i flasken og i kroppen.

Rundt omkring på nettet, ser jeg det er beskrevet at denne oljen har en frisk og god smak. Ordet himmelsk så jeg til og med bli brukt. 

Jeg er ikke fan.

Den er tilsatt oljer fra sitrusfrukter, som skal gi den en bedre smak. Mye mulig det har hjulpet, men den smaker fremdeles ikke(!) godt. Den smaker olje, med en merkelig bismak.

For min del, forsterker den vonde smaken følelsen og trua på at dette er sunt. Dessuten er det bare snakk om én teskje dagen... En mulighet er å blande det i juice, mat etc. Jeg prøvde å ha det i morgensmoothien min, noe som resulterte i at hele smoothien smakte denne "himmelske" smaken... Valget mitt ble derfor enkelt; en teskje med noe ubehag, raskt og greit, og så nyyyte smoothien.

Om du takler tran - takler du denne, tror jeg.

Oljen er dyr... Den koster rundt 550 kr de fleste steder. Den gir imidlertid 100 dagsdoser, så det blir i overkant av 5 kr dagen. Jeg kjøpte min på Oslo Hudpleieklinikk, men du kan også få kjøpt den hos andre utvalgte hudpleiesalonger. På nettet får du blant annet kjøpt den hos Super-Nature.

<3 <3 <3

 

Dyprens - andre session. S.U.R.V.I.V.E.D

Da var andre session hos Oslo Hudpleieklinikk bestått.

Jeg grudde meg... For jeg trives ikke så godt blant folk om dagen. Jeg holder meg mest inne, alene. Så det å skulle gå igjennom Bogstadveien på høylys dag, uten noe form for sminke over den forferdelige huden min... Vel... Ikke akkurat drømmesituasjon! Og det å skulle møte et menneske jeg overhodet ikke kjenner, som skal ta på meg, og klemme på meg i halvannen time - ei heller på toppen ønskelista.

Men... Dagen ville meg godt i dag... Solen skinner, så jeg kunne skjule meg bak kjærestens gigantiske solbriller. Og selv om det var j**** varmt, pakket jeg meg også godt inn i det store skjerfet mitt, og strena avgårde så raskt som mine to bein kunne bære meg. Ikke noe "farlig" skjedde på veien heller... Rart med det!

Hudpleieren ville meg også godt (rart med det og, hæ??!)... Jeg kom inn før tiden, så jeg slapp å sitte ute blant folk å vente. I tillegg er hun virkelig tilstede. Hun husket meg. Hun husket hva vi hadde snakket om sist, spurte om hvordan diverse ting gikk, og jeg følte det trygt.

Jeg følte meg sett, og jeg følte meg ivaretatt.

Dyprens og utklemming gikk bedre i dag enn det gjorde sist. Med bedre, mener jeg at det var noe mindre vondt... Det gikk lengre mellom de gangene kroppen ristet da, for å si det sånn ;-) Det er fordi hun fikk klemt ut, og fjernet, mange av de urenhetene som var veldig betente forrige gang, og de har ikke blusset opp igjen. Og slikt mottas med takk!

Det aller hyggeligste, var at hun var over seg over hvor mye bedre huden min har blitt... Det hun sa var det kanskje vanskelig for meg å se, fordi det fremdeles var mye rødt (men faktisk har både kjæresten min og jeg sett noe positive endringer), men at kvaliteten på huden min, allerede var blitt en helt annen.

To tomler opp!

Hun startet slik hun gjorde sist; med en ordentlig rens av huden. Etter det smurte hun på et eller annet litt klissete, før hun satte i gang med lymfedrenasje. Enkleste måten å forklare dette på, er at hun støvsugde huden min... Om dere klarer å se det for dere? Jeg ser det flere steder er omtalt som storrengjøring av kroppen. Det skal, blant annet, være veldig bra for å øke blodsirkulasjonen. Noe jeg forsåvidt også kjente at det var... Jeg kjente strømningene liksom. (Les mer om lymfedrenasje her og her)

Grunnen til at hun ikke gjorde det sist var fordi alt var så betent og vondt, men i dag var jeg altså klar for storrengjøring.

Photobucket

(Bildet har jeg lånt fra Hudpleieklinikken, og det er linket)

Neste steg var at hun smurte på noe greier som jeg måtte ligge med i noen minutter. Dette "greiene" skulle forberede huden min på påkjenningene den straks skulle igjennom. Og så... Så startet "kosen".

Det startet greit, da hun holdt på i pannen, for der er det ikke så ille... Men da hun kom til rundt kjevepartiet, ble det verre. Det er der de betente jævlene holder til. Fysj! Men no more! Hun fjernet de alle sammen.

Vekk med dere!!

Hihi... greide til og med å raske til meg litt skryt underveis i prossessen. Hun sa at det var enklere å jobbe med meg, enn mange andre, fordi jeg taklet smertene så bra. Hun trengte ikke ta noen pauser, eller tørke tårer - hun kunne bare kjøre på, som hun sa :-D  Jeje... To tomler opp? (Kanskje ikke noe jeg hadde behøvd å skrive dette her, men det var godt å få bekreftet at denne kvaliteten er min).

Det som er så bra med å gå til en hudpleier for utklemming - er at de finner urenheter som man selv ikke ser... Hun fant urenheter, som enda ikke hadde kommet ut som "utbrudd", og fjernet det. Enkelt og greit. Kan selvfølgelig ikke si det for sikkert enda, men jeg satser på det, og jeg håper på det.

Etter utklemmingen, brukte hun igjen dette strøminstrumentet, akkurat som sist. Hun masserte rundt med det, og ga "sjokk", eller tilførte strøm, på de stedene hvor det var spesielt betent, da det fungerer betennelsesdempende. Ikke veldig godt på de mest ømme stedene, men helt greit.

Hun avsluttet behandlingen med en leirmaske *kremt*, tror jeg... Litt vanskelig å få med seg alt, og spesielt når man ikke ser annet enn taket over seg. Det var deilig i hvertfall! 

Jeg så virkelig ikke ut da jeg reiste meg opp og så i speilet. Det var ømt og hovent, og illrødt. Snille dama, tilbydte seg da å sminke meg litt før jeg gikk... Det gjorde virkelig under. Merkelig er det... Men plutselig var det langt i fra ille...

Jeg vil nesten driste meg til å si at det så bra ut.

Etter forrige gang, ga hevelsene og "illrødheten" seg betraktelig allerede dagen derpå, og dagen etter der igjen, så det OK ut. Det begrenser seg hvor mye positivt jeg kan si - ettersom jeg hater den huden min noe så til de grader... Og ettersom jeg fremdeles hadde urenheter som ikke var klemt, var det selvfølgelig fremdeles rødt og hovent noen steder... Men der hun hadde klemt, der var det bra etter et par dager... Det som var igjen var røde merker/prikker, som i følge henne, vil forsvinne om et par måneders tid. Jadda - den som venter på noe godt, skal aldri vente forgjeves... Er det ikke sånn man sier?

Neste dyprens og utklemming er allerede bestilt. Hun ville ha meg tilbake om 3 uker. Jeg ser fram til det (merk: per ). Jeg er så takknemlig for at hudpleieren jeg går til, er akkurat henne. Hun er veldig flink altså... Tar seg god tid, er varm, kunnskapsrik og forståelsesfull. Hun svarer på alt jeg spør om, og er veldig tilstede. All in ONE.

Hadde egentlig tenkt å poste bilde av huden min igjen i dag, så dere kunne se, men siden hun sminket den - ser jeg liksom ikke helt vitsen... Henviser til nestsiste setning i forrige avsnitt :-p

Kjøpte en tablettkur som skal være bra for problemhud (kosttilskudd, så ingen kjipe bivirkninger), og en olje som er super for det kvinnelige hormonsystem (denne begynte jeg å ta allerede etter visia hudanalysen). Tenkte begynne på et eget innlegg om disse to tingene nuh!

<3 <3 <3

Fysio - Det er enklest å ikke kjenne etter.

Etter tannlegebesøket i går, var jeg en snartur innom hjemme, før det bar videre til psykomotorisk fysioterapi... TO ting på én dag - det skakke værra mulig! Men det var det altså...

Å være hos fysio innebærer a lot of mixed feelings.

En del ser på henne som trygg og varm, og liker at hun masserer og stryker. Hun ser på fysioterapeuten som den mammaen vi alltid drømte om, og opptrer deretter. Mens en annen del er redd for å bli tatt på, og spenner hele kroppen... Det føles feil, det føles utrygt og ekkelt...

Det krever mye å skulle gå til fysioterapi, for hver gang er det en som motsetter seg det... Hver gang er det en som ikke vil avgårde, og som må overkjøres/overtales... Og det er ikke alltid jeg har kreftene til det. Det er ikke alltid jeg har kreftene til å være den sterke og fornuftige som drar oss avgårde, men jeg har heldigvis hatt det de to dagene etter oppstarten igjen, så trenger jo ikke gå inn på det nå...

Det vanskeligste, synes jeg, er dette med å skulle være tilstede i kroppen... Kjenne etter, føle på og beskrive...

Det er kjempevanskelig!

Jeg kjenner ikke så mye på kroppen min... Jeg liker den ikke, og det er mye smerter knyttet til den, så det er enklere å bare kjøre på... Det er enklere å ikke kjenne etter.

Så om jeg har beina høyt eller lavt, er kald eller varm, har pute under ryggen eller om jeg ligger på magen med hodet ned eller til siden - er meg skrekkende likegyldig.

Det er enklere for meg om hun bare bestemmer!

Men om hun hadde gjort det, hadde vel hele opplegget vært unødvendig. Poenget med hele behandlingen er jo at jeg skal bli mer bevisst min egen kropp. Jeg skal bli mer komfortabel i den, og jeg skal klare å kjenne etter og gi uttrykk for hva som er behagelig, og hva som ikke er det.

Derfor spør hun meg hele tiden om hvordan jeg har det... Og helt ærlig - ofte svarer jeg bare et eller annet, fordi det er forventet at jeg svarer... Men jeg vil jo også kjenne etter, og prøver jo også på det.

Det kan vel igrunn bare bli bedre... Så må jo satse på det.

Også spør hun meg om hodepinen, og hvordan det gikk etter jeg hadde vært der sist... Det er det jo sjeldent jeg kan svare på... Så heretter skal jeg begynne å notere daglig hvordan hodepinen er... Er det lov å si at det er stress? Vel... Med fare for at jeg virker utrolig sytete - er det stress(!) Meeen jeg skal gjøre det...

<3 <3 <3

Bittskinne og anbefaling av tannlege

I går startet dagen med tannlegebesøk...

Jeg har nemlig en lei vane... Det er at jeg spenner kjeven (- eller... forsåvidt de aller fleste musklene jeg har), både i søvne og i våken tilstand. Jeg klarer virkelig ikke slappe av, uansett hvor bevisst jeg er, og hvor mye jeg prøver, og jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig...

Hvertfall, så medfører spenningen i kjeven til et ekstremt bråk om nettene (til stor glede for min kjære, som også våkner, og får medfølende smerter ;o) ). Jeg gnisser ikke tenner, men jeg "hakker og tygger"... Så våkner jeg, enten av bråket, eller av at jeg har vondt i tennene og kjeven, men jeg klarer likevel ikke gjøre noe med det.

Dette medfører jo også veldig slitasje på tennene. Nå er jeg kanskje over gjennomsnittet opptatt av tenner, men jeg ble i hvertfall veldig glad da jeg fant ut at det fantes "hjelp" som ville forhindre dette.

"Hjelpen" kalles for bittskinne.

Første besøket jeg gjorde hos tannlegen var for en tre måneder siden... Da fikk jeg en bittskinne som ble kalt "Relax" (NTI skinne, slik jeg har forstått det). Tannlegen tok et avtrykk av tennene mine (i silikon) mens jeg var der, og jeg fikk skinnen med meg hjem samme dag. Denne var myk inni og hard utenpå, og satt kun på fortennene i overkjeven. Jeg beit den over etter et par netter.

(Bildet er linket)

For ca 14 dager siden var jeg derfor igjen hos tannlegen, denne gangen for å prøve en annen type bittskinne - en som dekket alle overkjevetennene. Man kan få denne i tre varianter; helt myk, myk inni og hard utenpå, eller helt hard... Min er helt hard...

Det tok noe lenger tid før jeg fikk denne, fordi avtrykket måtte sendes inn til en tanntekniker, som så skulle lage skinnen.

Derfor var jeg altså hos tannlegen i går... Bittskinnen var ferdig, og den skulle prøves, slik at tannlegen kunne tilpasse den enda bedre etter tennene mine. I tillegg fikk jeg med meg et ark med avspenningsøvelser.

Jeg skal ærlig innrømme, at det ikke er spesielt behagelig å sove med denne altså... Det er kanskje en tilvenningssak, men den er hard, og det presser litt mot tennene.

Om det skal være slik, veit jeg jo ikke, men jeg skal til tannlegen igjen om en ukes tid, så da får hun se på det da...

(Bildet er linket)

Det forhindrer i hvertfall slitasje, da tennene ikke treffer hverandre, og det er jo det viktigste.

Forøvrig våknet jeg også i natt av at kjeven jobbet intenst... Men satser på at det vil gå seg til etterhvert. Egentlig burde jeg vel kanskje bruke den døgnet rundt en periode, men det får jeg meg ikke til...

Etter å ha lest litt på nettet (blant annet her), fant jeg ut at kronisk hodepine, spenningshodepine, migrene, kan ha en sammenheng med slikt "nattlig arbeid"... Så om du sliter mye med dette, kan årsaken være at du gnisser tenner om nettene (uten at du selv er klar over det), og bittskinne kan altså være tingen. *Krysse fingre for at det nettopp er dette som er årsaken til min kroniske hodepine*

Det er en ganske dyr hjelp å få (det er tross alt tannlegen...), men man får mye av beløpet refundert av folketrygden. Dessuten skal man ha tennene resten av livet, og det blir antagelig mye dyrere dersom man ikke anskaffer seg en - ettersom gnissing (om det er kraftig nok) på sikt kan medføre både tannskader og kjeveleddskader.

Når jeg først skriver et innlegg om tenner og tannleger, vil jeg også gjerne anbefale Theresesgate tannlegesenter i Oslo. Både kjæresten min, flere venner av meg og jeg går dit, og vi er alle veldig fornøyde.

De to tannlegene som praktiserer der, er flinke og utrolig skjønne. De har studentrabatter, informerer og hjelper deg grundig når det kommer til offentlig støtte, og opptrer veldig profesjonelt og beroligende da det kommer til tannlegeskrekk (dette bør du opplyse om... De tar deg på alvor, og har stor erfaring med ekstrem tannlegeangst). Bor du i Oslo, anbefaler jeg deg å trykke på linken jeg har markert med rosa, og lese mer.

To tomler opp! Eller faktisk ti, om jeg hadde hatt så mange tomler :-p

<<3 <3 <3

Nei betyr nei! -Giveaway

Dette innlegget har jeg hatt liggende i utkastsboksen i fire uker nå... Hvorfor jeg ikke har fått meg til å poste det før, har jeg ingen god forklaring på... Men det ligger en frykt sammen med dette innlegget, for noe jeg ikke kan sette fingeren på.

Photobucket

For en god stund siden, vant jeg dette grå støttearmbåndet med teksten "BPD Awareness", i bloggen til Liseliten. Hun postet også mailadressen til hvor man kunne bestille støttearmbåndet for seksuelle overgrep (det blå) med teksten "Hjelpe meg!" "Nei betyr nei!" og en hemmelig beskjed på innsiden :o)

Støttearmbåndet måtte selvfølgelig kjøpes, og ettersom de bare koster 20,- stk, hadde jeg mulighet og lyst til å støtte med en litt høyere sum. Derfor sitter jeg nå med 3 armbånd til overs, som jeg tenkte noen av dere kunne få.

Photobucket


 Fargen er fresh, og budskapet er viktig!

 

Photobucket

 

Om du ønsker deg et armbånd, så skriv noen ord i kommentarfeltet.

Nevn hvordan du fant bloggen min,
og hvorfor du eventuelt liker å oppholde deg her.

Trekningen tar jeg på søndagen. Jeg kommer til å skrive navnene deres på lapper, så det blir helt tilfeldig hvem som vinner. Må være rettverdig, veit dere :o)

Om noen vil kjøpe armbåndene, kan dere gjøre det ved å sende mail til grete@taansvar.no (noe jeg håper så mange som mulig vil gjøre ;o) )

PS. Om du heller vil sende mail kan du gjøre det til: thisis2me@gmail.com, eller ved å trykke på linken over Bloglovin'-ikonet i margen til høyre.

<3 <3 <3

 

Er den ikke vakker?

Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket


Photobucket

(Bildene er hentet fra Weheartit. De jeg fant kilden til - er linket videre. Bare trykk på bildene.)

... Høsten ...
<3 <3 <3 

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

27, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits