september 2011

Første dyprens og utklemming.

Onsdag klokken 0900, dukket jeg opp usminket og skeptisk.
Jeg måtte ta av meg på overkroppen. Skeptisk.
Så skulle jeg legge meg på en benk, med hånkle over meg.
Enya hørtes lavt fra høyttalerne. Noe beroligende.
Lampe med sterkt lys rett i fleisen. Nowhere to hide. I'm in the spotlight. Ubehagelig.

Det første hudpleieren sier er at dette skal vi få bukt med(!)... Jeg sliter med trua, men jeg håper det. Hun virket så sikker... Sa det flere ganger... At bare jeg fortsetter med produktene jeg har hjemme, og kommer jevnlig til henne over en tid, så skal huden min bli fri for urenheter. Det som var viktig nå, var tid og tålmodighet. Hmm... Tålmodighet ja... Er ikke det en dyd?!

Jeg lå selvfølgelig i helspenn under hele timen, men noe annet hadde jeg ikke forventet. Jeg er jo i helspenn 23/24 timer. Jeg var det bevisst, og prøvde å slappe av, men det var umulig...

Anyways... Hun brukte flere typer produkter for å rense huden min. Smurte meg inn med masse deilige kremer og serum. Og når hun fjernet det, la hun et hånkle over (med helt perfekt temperatur), og strøk produktene forsiktig vekk.

Det er viktig for meg å poengtere at hun var veldig flink altså -
det er bare jeg som ikke helt takler det.

Etter rensen startet utklemmingen... Det var helt JÆVLIG!

Jeg tror jeg har en ganske høy smerteterskel, men jeg har knapt vært med på noe verre enn det der altså... Det var så vondt... Tårene spratt og kroppen ristet av smertene... Det var skikkelig, skikkelig vondt!!

Hun brukte først en liten skalpell, for å snitte opp der urenhetene var. Hun var veldig forsiktig, og det gjorde ikke vondt når hun snittet de opp, men det er jo begrenset hvor forsiktig man kan være når man skal klemme noe ut liksom... Åååå, som det sprengte...

Hun hadde veldig forståelse, og uffa seg på mine vegne... Sa at hun så at dette var forferdelig vondt, ettersom de var så betente som det de var, og fordi de var begrenset til områder som var spesielt vonde...

Fikk litt sånn kjærlig-barnehage-tante-feeling rundt det hele,
og det er ikke å forakte, veit dere...
  

Hun holdt på huden, etter hun hadde klemt, for at det skulle lindre litt... Noe det forsåvidt gjorde også... Men det var jo så mye som skulle klemmes, så det var bare "kortvarig-nesten-glede".

Etter at hun hadde holdt på en stund, sa hun at hun ikke kunne ta alt i dag... Hun "ville ikke skape et stort traume", som hun sa... Verken for meg, eller for huden min...

Smerteterskelen min jublet, lommeboka gjorde ikke det.

Når hun ga seg med utklemmingen, smurte hun på et middel som skulle få huden til å slappe av, og så gikk hun ut og ga meg noen minutter alene...

Når hun kom inn igjen tror jeg hun smurte på enda noe greier, før hun tok frem et lite apparat som hun gnidde mot huden min - der hun hadde klemt... Apparatet tilførte mild elektrisk strøm, som skulle virke betennelsesdempende. Ikke vondt! Bare litt stikking liksom...

Tror hun smurte på en krem etter dette igjen også, og så var timen ferdig...

Jeg skulle fortsette med produktene jeg hadde hjemme (står om disse i innlegget her), og så ville hun ha meg inn igjen om kort tid til utklemming av resten... Eneste time hun hadde ledig, som ikke var for lenge til, var på torsdag - om en uke... Så da skal jeg altså dit igjen for mer utklemming... Huff...

Man må lide for skjønnheten, er det ikke det man sier... ?!

Resten av dagen ble litt borte... Ingen balanse, liten kontroll.

Ser ingen hensikt i å ta bilde av mitt enda, men jeg fant dette på nettet. Holy, her snakker vi UBEHAG:

 Photobucket

(Bildet er linket)

 Allerede torsdagen var rødheten og ømheten betraktelig bedre... Og i dag, ser man røde prikker der hvor hun har klemt, men hevelsene er borte (naturlig nok, ettersom hun har klemt talget ut).

Så noe effekt hittil har det jo vært. Spent på videre, selvom, akk ja - gruer meg til mer utklemming.

Dette bør virkelig være verdt det altså ;o)

<3 <3 <3

 

So-so-so SOLbriller på

 

Fintfolk spiser sent, og jeg har akkurat inntatt min morgensmoothie. For noen er dette kanskje en veldig sen "frokostvideo", men da kan dere jo se på det som lunsj ;o) 

Tenk om vi hadde stått opp til en sånn frokost om morgenen <3 (Hihi... og tenk om vi kunne grise sånn :-D :-D :-D )

Nå skal jeg straks avgårde til fysio (jeg har ikke lyst!!), før jeg etter det er nødt for en rask tur i byen for å hente en gave jeg har reservert til kjæresten min (heller ikke lyst!!). Han har nemlig bursdag i morgen <3

En del er litt vrang og veldig usikker i dag... Men jeg tror det skal bra... Det går fort -  plutselig er jeg hjemme igjen. Sant?! PLUSS at det er sol, så vi kan jo ha solbriller!

Ha en fin dag så lenge
<3 <3 <3

 

A cup of TEA

 Jeg har lenge brukt bloggen min som en container. Bloggen har vært et rom hvor jeg har kunnet tømme meg, være ærlig og åpen om meg selv, og om min situasjon - uten å legge noe i mellom.

Jeg har trengt det. Det finnes det ingen tvil om. Jeg har trengt et sted jeg kan være negativ og trist, oppgitt og lei... Og det har nesten vært enkelt(!)

Jeg har nesten ikke vært redd for at noen skal dømme meg, eller at jeg skal tråkke på noens tær, gjøre noen sint eller såre noen - fordi jeg har hatt anonymiteten "å gjemme meg bak".

Legg merke til nesten...

 

Photobucket


Det har ikke vært enkelt av den grunn. Hovedsakelig er det ikke dere som titter innom her, jeg er redd for å såre. Det er ikke bare deres tær jeg er redd for å tråkke på. Og det er ikke bare dere jeg er redd for at skal dømme meg, eller bli sinte.

Den største kampen foregår på innsiden - bak fasaden, og bak alle ordene.

Det er det på innsiden av skallet mitt, jeg frykter mest av alt. Det er de på innsiden jeg er i en evig dialog med,og det er de jeg må gjøre til lags.

Det er hovedgrunnen til at jeg ofte bruker så lang tid på å skrive innlegg... Jeg vil være ærlig mot meg selv om mine følelser. Jeg har villet sette ord på mine følelser, ærlig og nakent, men jeg har måttet trekke mye tilbake - fordi noen av delene har vært uenige, blitt sinte, eller såret...

Jeg har fått skrive, men med forbehold.

Andre ganger har enkelte av delene mine trengt utløp de også, og skrevet noe jeg ikke har hatt kontroll over. Noen av innleggene har jeg slettet fordi de ikke egner seg på verdensveven, noen har heldigvis aldri blitt postet, og noen har jeg latt stå. For det er jo viktig at vi alle får utløp, tenker jeg... Når det først er sånn at det ikke bare er meg i meg, er jeg nødt til å akseptere det. Jeg er nødt til å anerkjenne de andre, og jeg er nødt til å vedkjenne at de er deler av meg. Uansett hvor vanskelig det er, og hvor uvirkelig det er...

Om jeg sletter innleggene, blir det som om jeg sletter noe av meg.
Det føles feil...

Jeg har alltid skrevet mye... Eller - det er faktisk løgn. Før skrev jeg mye. Jeg fikk tips fra en om å skrive alle negative tanker og følelser ned på papir, og brenne det i ovnen - og på den måten bli ferdig med det.

Jeg veit ikke helt når jeg sluttet med dette, sikkert ungdomsskolen en gang, da jeg var opptatt med å være høyt og lavt, og alt for alle. Hadde ikke tid til å skrive da, veit dere...

Jeg fant raskt ut at jeg kunne bruke skoleoppgaver som en mulighet til å få utløp for følelsene mine... Jeg snudde og vendte på oppgaveteksten, så den kunne brukes til noe jeg hadde behov for å skrive om. Både i engelsk, norsk og tysk.  De aller fleste novellene jeg skrev i gjennom skolen, handlet derfor om meg. Og det var enkelt, for ingen av lærerne nevnte noe på det. Vi skulle skrive noveller... Ingen visste da at jeg brukte det som terapi.

Det er en av grunnene til at bloggen har vært min redning; det å kunne skrive igjen... Sette ord på følelser. Se innover. Reflektere... Bli kjent med delene mine. Finne ut hvem jeg er, og ikke minst; hvem jeg vil være.

Før levde jeg livet mitt med å gjøre alle på utsiden til lags. Jeg levde for andre - ikke for meg selv.

Jeg måtte være lykkelig på utsiden, og jeg trodde på det på innsiden.

 

Photobucket

 

er målet mitt å leve for meg selv. Nå er målet mitt å være lykkelig på innsiden, og tro på at ærlighet lønner seg på utsiden. Jeg jobber med å være ærlig om meg selv og tro mot meg selv. I forhold, og i relasjon til andre, men også bare for meg selv.

Jeg vil gjøre de rette tingene for meg. Jeg vil stole på fornuften, og gjøre det fornuften veit er riktig for meg, fremfor hva som er forventet. Jeg vil ikke lenger være slave for de på innsiden, og gjøre hva de mener er riktig. Jeg vil ikke bryte meg selv ned ved å gjøre som de på innsiden vil. Jeg vil finne styrke til å bare være meg.

Og dét er en fulltidsjobb, ingen tvil om det...

Det er her dere kommer inn, mine kjære, kjæreste lesere. Dere har nemlig også vært min redning(!)... Dere har vært min ferie på en måte :o)

Flere av dere sitter også med en fulltidsjobb.

Noen av dere har en fortid, som får min til å virke bagatellmessig. Og noen av dere har en nåtid, som får min jobb til å virke som en liten helgestilling - annenhver måned.

Dere har ikke dømt meg. Dere har vist forståelse, og dere har tatt meg inn i varmen.

Enda jeg opp i gjennom årene alltid omga meg med mange mennesker, er det først følelsen av ensomhet har sluppet. Jeg føler meg ikke lenger alene... Dere har fått meg til å endelig føle meg "hjemme." Jeg har ikke trengt å opprettholde en fasade som er sterk og fornuftig... Jeg har kunnet vise mine svakheter - dele de "åpent", og jeg har opplevd at flere av dere har satt ord på en masse jeg ikke har kunnet beskrive.

Dere har vist meg omsorg og støtte, selv om jeg selv ikke har skjønt at jeg har trengt det, og selv om jeg selv ikke har vært i stand til å be om det. Og dere har vist meg at det føles godt.

 You know who you are...
TnX!
<3 <3 <3 

 

Haunting

 

 

Oppdaget denne nylig, og synes den er helt fantastisk!

Happy friday
<3 <3 <3 

 

Første time hos Oslo Hudpleieklinikk. Konsultasjon.

Ojojoj... Nå er hodet proppet med informasjon... Og er jeg heldig om husker jeg 1/3 del... Jeg skal prøve å få rablet ned noe av det i dette innlegget... Jeg vil skrive i forhold til meg selv... Men jeg håper likevel dere kan få noe ut av det :o)

Først og fremst, så ble jeg tatt veldig godt i mot på Hudpleieklinikken på Majorstua. Det var tydelig at hun jeg var hos kunne det hun holdt på med, og hun sa det selv - hun hadde jobbet med dette i over 20 år. En kjempesøt dame - med plettfri hud ;o)

Jeg ble med inn i et slags avlukke. Litt ubehagelig at det var en åpning ut i salongen. Ikke sånn at alle så oss, men antakelig hørte samtalen, men det gikk greit... Jeg klarte å stenge den tanken ute.

Aller først hadde vi en samtale... Da jeg fortalte henne at jeg mer eller mindre var blitt født med kviser (noe overdrevet, selvfølgelig, men dere skjønner...), kunne hun med en gang si at min problemhud var genetisk betinget. Med det mente hun at det ikke var forårsaket av sminke eller et spesielt dårlig kosthold, men at jeg har en overproduksjon av talg. Det at de samme urenhetene kunne vedvare i flere måneder av gangen, hadde med at talgen "ikke hadde noen kanal å komme seg ut fra". Hmm... samt at jeg enkelte dager mister kontrollen, og klemmer og piller for harde livet. Fy skamme seg!

Hun kunne se at kvisene mine var betente, og at de klødde og gjorde vondt... Det var selvfølgelig godt. Godt å få forståelse, og godt å få en bekreftelse på problemet mitt.

Kvisene mine er hovedsakelig lokalisert rundt kjevepartiet, overgangen til hals og rundt munn, samt nederst på kinnene (kanskje dårlig forklart, men her kommer noen usminkede bilder - grøss og gru).


Photobucket Photobucket Photobucket

 (cOOle solbriller, hæ? :-D
Jeg kan ikke TRO at når jeg først legger ut bilder av meg selv, så er det DISSE... Men jeg tenkte det kunne være greit for dere, så kan dere få se med egne øyne, samt etterhvert om det har noen effekt - det jeg nå setter i gang med... Jeg mener... Det er jo DYRT dette her, men forhåpentligvis er det en investering :o) )

Det hun da kunne fortelle meg var at kviser i dette området, som oftest skyldes et dårlig fungerende lymfe- og tarmsystem, og at det var svært viktig at man kom seg på do skikkelig - helst to ganger om dagen. I tillegg hadde jeg dårlig blodsirkulasjon.

Jeg fortalte henne såvidt om mine vanskeligheter i forhold til mat, uten å gå i detaljer om delpersonligheter og diverse selvfølgelig... Men jeg fortalte henne at jeg i teorien var veldig opptatt av et sunt kosthold, men at det ikke alltid lot seg gjennomføre; at jeg går dager uten noe annet matinntak enn den faste smoothien på morgenen (kanskje ikke den engang), og at jeg jevnt over får i meg betraktelig mindre enn hva en kvinne egentlig skal - selvom det stort sett er sunt.

Hun sa at det da var svært viktig å spise hver 3. time, og at jeg ikke nødvendigvis trengte spise mye, om det var vanskelig. Bare et knekkebrød eller en gulrot... Hun sammenlignet kroppen og mat, med peis og vedkubber - det var nødvendig for å holde maskineriet i gang, og nødvendig for at jeg kunne få disse turene på toalettet, som jo var veldig viktig.

Dette vet jeg jo, men det er jo ikke bare jeg som sitter inne med kontrollen. Det er en av delene som er besatt av å være tynn, og som tror at et knekkebrød legger seg på hoftene, og at selv en gulrot gjør meg feit. Det er ikke lov til å spise - det er vanskelig... Jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det... Jeg tror det er kombinasjon av at jeg ikke fortjener gleden av å spise, og at jeg må være LITEN. Dessverre er jeg veldig styrt av denne delen... Jeg hører mye på henne... Så dette blir den største utfordringen, eventuelt største sabotøren.

Weeeeeeeeeell - I'm working on it!

Tilbake til hudpleien...

Disse tingene sa hun at jeg burde være OBS på (merk: som jeg husker):

- Melk (det var vel det viktigste)

- Karbohydrater (i form av brød, pasta, ris, poteter etc)

- Light-produkter (virkelig fy-fy)

- Sukker (selvfølgelig - fordi det i bunn og grunn er som gift for kroppen)

- Sol (tørker ut kvisene der og da, men på sikt vil det gi en forverring. Bruk HØY SOLFAKTOR, og unngå mye solarium)

Hun sa at det ikke var nødvendig å være fanatisk, foruten da det kom til light-produktene - NO NO!... Da jeg nevnte min noen-ganger-craving for Coca-brus, sa hun at det var myye bedre med den orginale fremfor lighten (selv om hun ikke sa noe, så jeg at hun rynket på nesa over at jeg i det hele tatt nevnte brus :-p ).

Melk burde man unngå i aller høyeste grad om man sliter med acne-hud (les en artikkel her, og ikke minst denne her), spesielt i form av å drikke den rett fra kartongen...

Hun var opptatt av supermat og den slags, og jeg fortalte henne at jeg tidligere har brukt spirulina (les innlegget jeg har skrevet om helsefordeler og div her), men at jeg sluttet med det fordi jeg ikke følte det ga meg noen effekt. Det hun da sa var at effekten ville jeg ikke føle før jeg hadde brukt det i en fire måneders tid, for så å prøve et par dager uten (*kremt* jeg prøvde det i halvannen til to måneder - utålmodig, vet dere ;o) ). Hun tok det jevnlig selv, og merket tydelig forskjell både i forhold til toalettbesøkene (som var veldig viktig, husker dere) og energinivå dersom hun nå var for lenge uten.

Ergo, jeg skal begynne med alger igjen. To teskjeer i morgen-smoothien.

Etter samtalen, ble jeg tatt bilder av (Visia hudanalyse). Dette foregikk ved at jeg plasserte hodet inni en slags boks (halvåpen), som knipset bilder av meg (disse bildene fikk jeg forøvrig med hjem, men siden jeg ikke har scanner her, får jeg ikke lagt de ut). Smertefritt og greit!

 

Photobucket

Bildet er hentet herfra
(Der kan dere se den andre delen også, som ikke ville bli med meg hit av en eller annen grunn.)

Bildene kunne vise nøyaktige målinger av rynkedybde, fuktighetsnivå, pigmentskader, brune flekker, poretilstoppinger og acne- og karsprengninger. Det ble målt i prosent (hvor 100 % var best), og det var interressant å se. (Litt skremmende også, da den oppdaget rynker jeg ikke kunne se. Jeg trodde ikke at jeg hadde rynker engang :-p )

Så over til hjemmebehandling... Dette var den viktigste delen, mente hun... Om man gikk til hudpleier jevnlig, men ikke pleiet huden sin godt nok hjemme (og med de rette produktene), var det som å kaste penger og tid ut av vinduet.

Hudpleieren mente at jeg allerede hadde gode produkter for huden min hjemme (kjøpt etter anbefaling av HildeChristina, som er utdannet hudpleier, og som selv har slitt med uren hud. Absolutt verdt å gå innom bloggen hennes, om man er opptatt av såkalte "trygge" produkter og dyrevennlige! Søk i bloggen hennes, og finn omtale om produktene jeg bruker, og MANGE andre)

MDformulations skal være blant de som har de beste produktene for uren hud.

Disse har jeg:

 

Photobucket 

(Fra venstre: Continous renewal serum (et serum til daglig bruk, som absolutt blir anbefalt om man har uren hud), Facial Cleanser (daglig rens) og Face and Body Scrub (en mild og fantastisk god skrubb - brukes et par dager i uken)
Foran: Decleor Hydra Floral (veldig god fuktighetskrem, som lukter superdigg.)

Hudpleieren mente likevel at jeg trengte noe som var sterkere, og noe som inneholdt glykol- og salisylsyre, som skal være svært effektivt mot uren hud, og ikke minst betennelseshemmende (linkene sender dere til Oslo hudlegesenter, som også fører dette merket). Dette er ekslusive og sterke saker, men forhåpentligvis vil det virke.

Produktene kom i et Acne clearing kit - Hudpleieprogram 6. Her er et bilde:

 

 Photobucket

 

Fremover nå så skal jeg da altså fortsette med de produktene jeg hadde fra før av (MDformulations og Decleor)... Disse skal jeg bruke om morgenen. Om kvelden skal jeg bruke de nye produktene fra Elixir, som er en kraftigere behandling.

Disse produktene kan føre til rødhet og at huden tørker ut - dette må jeg regulere sånn jeg føler det... Eventuelt ikke bruke produktene hver kveld, kanskje bare annenhver. OBS! Ettersom de nye produktene er såpass sterke for huden, skulle jeg unngå å bruke skrubben ukentlig... I hvertfall nå i startfasen.

Jeg vil kunne oppleve forverring når jeg nå satte i gang med nye produkter (det er vel en kjentsak), men urenhetene kan også trekke seg tilbake.

Jeg er, mildt sagt, SPENT.

Ettersom jeg hadde en såpass forhøyet talgproduksjon, og hadde hatt et jevnt problem i så mange år, ville hun ha meg inne til jevnlige behandlinger hver 4-8 uke. Dyprens og utklemming... Og ikke minst oppfølging i forhold til hjemmebehandlingen. Første time er allerede onsdag om en uke.

Dette vil jo bli kostbart... Men som sagt, jeg setter inn det siste støtet. Koste hva det koste vil altså! Funker ikke det jeg nå har satt i gang med, funker ingenting.

Jah... Dette var det jeg husket for nå. Håper dere fikk noe ut av det. Spør om dere lurer på noe! KANSKJE jeg kan svare - det spørs om jeg husker stort mer :-p

Og ja... Forresten... MD formulations produktene, Decleor, samt flere dyre merker, fås myyyye billigere hos feelunique.

Endret og ppdatert 27.09.11: Etter en kommentar fra en leser, og litt research rundt på nettet, fikk jeg nyss om at Feelunique refunderer toll/moms -avgifter som måtte komme (dersom du kommer over 200,- grensa). For å være sikker før jeg postet det her, sendte jeg en mail til de, og fikk følgende svar i dag:

"Thank you for your email. We are based in Jersey so as we are not part of the EU, there is a small chance that you may be charged customs tax on a package from us however, we do refund these charges. Should, in the unlikely even, you're charged taxes, simply attach a photo of the tax receipt to this email and we?ll gladly refund you.

Kind regards,
Freya Ferey
Customer Services
feelunique.com"

Ergo, om du handler for mer enn 200,-, og får brev fra tollvesenet, er det bare å ta bilde av kvitteringen fra Feelunique, samt kravet om avgifter, og sende avgårde til care@feelunique.com, så får du tilbakebetalt.

Ettersom det er fri frakt worldwide, betyr dette at dersom du handler fra Feelunique, betaler du kun for produktet. To tomler opp!

 

*Klem*
<3 <3 <3

 

SEIER!

Jeg har endelig fått fast avtale med psykologen... Mye enklere å forholde seg til... Dere veit... Forutsigbarheten... Lenge leve!

Tirsdagene er heretter derfor "fridagen" min... Eller fri og fri... Har time hos psykologen om morgenen (egentlig for tidlig for min del, men jobber med å endre mønsteret mitt... ), men resten av dagen er kun satt av til <em>meg selv</em>.

Ingen planer og avtaler legges heretter til tirsdagen.

Det er viktig at det er sånn... For jeg veit aldri hvordan resten av dagen blir etter terapien, og jeg kjenner meg selv såpass... Jeg veit hvor vanskelig det er for meg å avlyse avtaler, men jeg veit også hvor vanskelig det kan være for meg å møte opp... Derfor denne faste rutinen...

Tirsdag er meg selv-dag.

Det var helt greit hos psykologen. Ikke spesielt vanskelig å komme seg dit, ikke spesielt vanskelig å være der, og ikke noe vanskelig å komme hjem igjen etterpå... Bæda på at jeg ikke "hadde brukt timen" liksom, men det gjør jeg alltid - nesten uansett. Det jeg følte på var at jeg var mye tryggere enn hva jeg har brukt å være. Mer avslappet... Det var deilig.Jeg stolte mer på henne på et vis... Likte henne bedre...

Jeg fant forøvrig ut at jeg snart har gått til henne i ETT ÅR.. Jizzes... Tiden flyr når man har det moro :-p

Bortsett fra dét fikk jeg egentlig ikke så mye ut av timen i dag... Hun kom litt sent, så fikk bare en halvtimes tid... Og det gikk med til å egentlig gjenta en masse som har blitt snakket om før. Verken mer eller mindre. Men jeg trenger gjentakelser, da det er så mye jeg glemmer, så det er jo egentlig veldig greit...

Så over til den egentlige seieren...

Jeg har jo tidligere gått til psykomotorisk fysioterapi... Først ett år i forbindelse med DPS, før den avtalen gikk ut... Så - etter mye styr, fikk jeg en ny...

Sist jeg var hos henne var på våren, og snakket så vidt om det med psykologen igjen i dag. At det er altfor lenge siden... Musklene og hodepinen har ikke blitt noe bedre, for å si det sånn. Så behovet har definitivt vært der, og jeg har tenkt myyye på det, men med skrekken min, har jeg ikke fått summet meg til å kontakte henne... Og jeg har heller ikke hørt noe fra henne.

Men dere... I dag kvinnet jeg meg opp. I dag sendte jeg melding!!! En dønn ærlig en og!

Sitat: Hei! Det er veldig lenge siden jeg var hos deg, men har ikke turt å spørre før nå. Jeg gikk fast til deg tidligere, og lurte på hvorfor jeg ikke gjør det lenger? MVH ...... .......

Flink, ikke sant?! ;o)

Hvertfall... Hun ringte opp igjen... Oh LORD. Skrekk og gru! Jeg håpet jo at hun bare kunne svare på den forbanna meldingen... Ikke ringe... Det er så mye verre.

Jeg satt lenge og bare så på telefonen... Reiste meg opp, gikk frem og tilbake... STRESSET... Og like før hun la på sikkert, hadde jeg plutselig tatt den.

Jeg tok telefonen(!!!)

Med skjelvende stemme lata jeg som om jeg ikke visste hvem det var som ringte... Haha... (Veit ikke hvorfor.) "Hallo...? Det er ........"

Hun unnskyldte seg, og visste ikke helt hva som hadde skjedd... Men sa at jeg hadde avbestilt en time i vår, og at det så bare var blitt borte for henne... Jeg unnskyldte meg også, og sa at det kanskje var mitt ansvar å ringe henne, men at jeg hadde vanskeligheter med akkurat det...

(And the truth shall set you free).

Og nå har jeg da fått en time hos henne neste torsdag. *Grøss*... Kan ikke si at det er så lystbetont, eller at dette er en "felles avgjørelse" med de på innsiden, men jeg veit at jeg trenger det, så det må bare gå på et vis... Nekter å vri dette om til noe negativt nå...

Jeg vil heller fokusere på seieren - på det positive; Dette er noe jeg har tenkt på i flere måneder... Jeg har visst at jeg burde ringe, jeg har visst at jeg trenger det, og jeg har plagdes av at jeg ikke har klart det... Og nå, nå er det endelig gjort!

Hurra!!
<3 <3 <3

 

Weeee!!!

Jeg har mer eller mindre slitt med uren hud i alle år, og jeg har prøvd det meste for å få bukt med det... Alt fra kun vann og fuktighet, til ulike kosttilskudd, til reseptfrie apotekprodukter, til dyre renseprodukter, til tetracykliner på resept... Ingenting har hjulpet. Eller... det har vært perioder hvor jeg har vært bedre - kanskje bare hatt en kvise eller to, men det har alltid kommet igjen. Og det kommer alltid igjen for fullt.

Det mest slitsomme er at jeg har de samme kvisene i flere måneder... De har rett og slett flytta inn i fjeset mitt, og de siste månedene har jeg fått urenheter også på rygg, skuldre og bryst - noe jeg ikke kan minnes at jeg har slitt noe særlig med tidligere. Jeg seponerte derfor Zyprexa for snart to måneder siden, da jeg mistenkte at denne kanskje kunne være noe av årsaken (mange får uren hud av dette medikamentet)... Men jeg har ikke opplevd noe forbedring.

Uren hud, er jo som alt annet ved en selv... Man blir veldig subjektiv. Jeg har venner som ikke mener det er ille i det hele tatt, men jeg har også venner som er enig i at jeg har problemhud. Jeg synes selv huden min ser helt forj*****, og i speilet er det kun det jeg ser. 

Uansett, det er jeg som lever med det... Det er jeg som må bruke ekstra lang tid på å sminke meg, i forsøk på å dekke de til (for så å aldri bli fornøyd uansett). Det er jeg som går med skjerf for å prøve å skjule de... Det er jeg som har brukt masse penger, tid og energi på dette. Og det er jeg som skjemmes... Det er min selvtillit det går utover.

Det er ikke mange månedene til jeg blir 26 år. Da har jeg hatt dette problemet i rundt 20 år (no kidding - jeg har en kvise på haka på 1. klassebilde.) Jeg har sett meg mer enn lei, så nå går jeg inn for det siste støtet...

På onsdag har jeg time på Oslo Hudpleieklinikk.

Slik jeg har forstått det, skal jeg til en "skincoach". Dette innebærer at en acnespesialist skal ta bilder av huden min med et digitalt kamera (Visia analyse), noe som vil gi nøyaktige målinger av hvordan tilstanden av huden min er, samt vise årsaker til at jeg sliter sånn med urenheter... 

Videre vil terapeuten sette opp et program for videre behandling. Et program som vil innebære hudpleiebehandlinger i salong, og veledning av hvilke produkter jeg selv skal bruke hjemme. Jeg er redd det blir dyrt, men jeg kan ikke annet enn håpe det vil være verdt det.

Jeg er så gira for dette!!!

Dere som har fulgt meg en stund, veit at jeg har store problemer med "nye" ting, og spesielt når det innebærer undersøkelser av diverse... Det rare er derfor at jeg bare gleder meg til dette.

Kjæresten min var riktignok med meg da jeg var innom der første gangen, men likevel - det normale for meg, ville være at jeg grudde meg ekstremt. MEN... Jeg er rolig... Jeg ser frem til onsdag. Sånn at jeg nesten ikke klarer å vente! (Får se på onsdag da, men... :-p)

Det skal nevnes at jeg var veldig skeptisk da jeg var på vei for å bestille timen da. Jeg og mine vurderte jenta bak disken opp og ned i mente. Analyserte og tolket... Det deilige var at vurderingen vår endte godt. Jeg opplevde jenta som oppriktig; oppriktig hyggelig og oppriktig opptatt av meg og mitt problem. I tillegg viste hun meg en oppriktig forståelse for at dette var plagsomt for meg. Det var i det hele tatt kun en positiv opplevelse.

Best av alt, virket hun sikker på seg selv og stolt av sin arbeidsplass. Ikke minst måten hun omtalte kollegaen sin på - hun jeg ble henvist til... Det gjorde meg tryggere enn tryggest.

Kanskje er det noen av dere som sliter med uren hud også?

Om det er av interesse, kan dere godt få "være med" på behandlingen...? Hihi... Jeg kan jo ta bilde av meg selv med solbriller eller noe (siden jeg fortsatt opererer som anonym, mener jeg ;o) ), også kan jeg dele navn og bilder av produkter eventuelt.

Uansett - jeg er spent! Virkelig! Jeg tør liksom ikke håpe, men så gjør jeg det likevel... De kan jo ikke være så selvsikre, om det ikke funker, mener jeg.

Håper inderlig THIS IS IT, og jeg håper det ikke tar så altfor lang tid før jeg ser forbedringer.


<3 <3 <3

 

Long time, no see...

Nå er det lenge siden jeg har skrevet... Eller, i hvert fall postet (jeg ser at jeg har skrevet noen innlegg, men ikke klart å poste de av en eller annen grunn). Det er veldig hyggelig å se at jeg ikke har "mistet" noen av dere av den grunn. Jeg har jo blitt glad i dere - på en sånn blogg-venninne-måte... <3

For noen dager siden skrev jeg et langt innlegg, eller mer en avhandling, med unnskyldninger og årsaker til at jeg ikke har blogget. Jeg velger å ikke poste det, da jeg føler innlegget "trykker meg ned" på et vis, og fordi det står mye trist der. Jeg trenger jo egentlig ikke unnskylde meg heller
(- eller gjør jeg det?), for bloggen er jo mitt rom.

Selv om jeg har stor glede av at andre leser og bryr seg, blogger jeg jo hovedsakelig for meg selv... Og når jeg ikke klarer å blogge av ulike årsaker... Vel - da blir det stille her inne. *kremt* Logisk!

Den siste tiden har vært som en berg og dalbane, eller runddans - om du vil. Det har vært mye sorg, men jeg har også følt på genuin glede. Jeg har hatt selvmordstanker og mareritt om fortiden, men også drømmer om framtiden. Det har vært mange utfordringer... Utfordringer som jeg har mestret, men også utfordringer jeg ikke har klart, eller som jeg har utsatt.

Det har vært uttallige diskusjoner på innsiden, men også stillhet. Vi har samarbeidet, men også motarbeidet hverandre.

Som jeg skrev - det har vært en berg og dalbane. Oppturer og nedturer... Never knowing what tomorrow brings. Slik livet er for de aller fleste - det er bare snakk om gradsforskjeller.

I helgen følte jeg, for første gang på lenge, at jeg virkelig var i live.

Det var kultursjokk i Oslo...: Matfestival, bokfestival og masse ulike kunstutstillinger; foto, film, skulptur, maleri, tegning, installasjon, objekter, smykker... Jeg koste meg masse - på tross av utfordringene det innebar. Jeg følte meg tilnærmet "normal", og jeg følte meg svært så urban der jeg trasket rundt med take-away kaffen, og prøvde å ta innover meg så mange inntrykk som mulig. Ja, for det ble litt for mange... Jeg hadde ikke plass til alt jeg skulle ønske jeg hadde plass til, men det var uansett godt å føle seg inspirert, om enn bare for en helg.

OG jeg har enda en ting jeg virkelig ser fram til :-D :-D :-D ... Men det skriver jeg om i et nytt innlegg - sånn for ordens skyld, mener jeg.

Selv om jeg ikke har blogget selv, har jeg stort sett holdt meg oppdatert i bloggene deres. Men jeg må likevel spørre...

Hvordan har dere det??
Og hvordan har september behandlet dere så langt?

<3 <3 <3

 

LEVE

10. september er Verdensdagen for selvmordsforebygging.

I den sammenheng arrangerer LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, et seminar på Litteraturhuset i Oslo denne helgen - 2.og 3. september.

Temaet skal være "Litteratur og selvmord".

Det koster 100,- fredag og lørdag formiddag, mens lørdag kveld er prisen 50,-. Billettene selges i døra 30 min før seminaret starter.

 

Photobucket

 

Klikk her for å komme til LEVE sine hjemmesider, hvor du kan finne programmet for dagene.

<3 <3 <3

 

Ich bin laden

Først og fremst... Tuuusen takk for at dere er dere! Det varmer virkelig hjertet mitt, å se at dere gleder dere sånn på mine vegne... Gleden blir faktisk enda større <3

Jeg hadde egentlig store planer i dag også... Kortspill-kveld med to venninner. Inspirert av kjæresten og gutta hans sine pokerkvelder ;o)

Egentlig har jeg gledet meg veldig... Eller som vanlig, har det vært veldig mye - og veldig blandete følelser... Men jeg hadde virkelig tenkt til å dra, jeg ville utfordre meg - jeg ville få det til, og jeg ville kose meg.

De to jentene jeg skulle treffe, er veldig "enkle". Med det mener jeg at de har et veldig åpent og ærlig kroppspråk. De er veldig glade, og virker veldig ekte i hele sin framtoning. Slike mennesker er enklest å ha med å gjøre, spesielt når man sitter og analyserer, tolker og diskuterer slik som jeg alltid gjør - 24/7. Det blir liksom ikke så mye å tolke... "For what you see - is what you get"... *kremt*.. og "what you see - is happy, loving people".

Jeg har vært ærlig med de begge om min situasjon også, og det er klart at det hjelper veldig på. Spesielt på dager som dette...

Jeg måtte nemlig avlyse. Først ble det klart at hun ene hadde en venninne, som også skulle være med. Det fikk jeg vite i går... Det gikk bra, og planen var fremdeles at jeg skulle gjennomføre. Så våknet jeg til en melding med at hun andre skulle ha med seg en venninne også. Det ble litt verre. Plutselig ble det veldig mange mennesker å skulle forholde seg til. Det gikk fra å være ganske så trygt, til svært så utrygt. Det ble stor uenighet om hvordan vi skulle gjøre dette, og hva vi hadde lyst til. Storstilt diskusjon i topplokket - rett og slett.

Etter å ha ligget i sengen i noen timer og vridd meg, endte det så med at jeg avlyste. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å skulle forholde meg til så mange mennesker. Ingen krefter til å risikere å skulle sitte inni hodet hele kvelden. Fant ut at det ville være bedre å hvile... I bunn og grunn trenger jeg jo det også. Det har vært mye, og jeg har noe på tapetet hver dag i helgen også... Så en lading av batteriene er nok ikke dumt.

Så et spørsmål til dere... Har noen av dere erfaringer med brudd i håndleddet?

Det ble stor ståhei på jobb i går fordi hånda ser så stygg ut (en sykepleier ville absolutt se under bandasjen jeg hadde satt på)... Og det ble mas om at jeg måtte på legevakta, noe jeg aller helst vil unngå... Jeg kan fint bevege den uten store smerter. Den er veldig "colorful", og det gjør veldig vondt når jeg tar på den enkelte punkter. (Det er snakk om høyre håndledd - på yttersiden, eller lillefingersiden...)

Er det ikke noe med at ved brudd, så har man nedsatt bevegelighet? For det har ikke jeg nemlig... Så jeg tror at den bare er veeeldig forslått.

Takk for svar :o)
<3 <3 <3    

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

27, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits