august 2011

Fordi jeg har vært flink, og fordi jeg aksepterer det.

I dag har ThisISmeThen vært veldig flink! Eller egentlig i noen dager. Jeg har bare ikke tenkt det selv, før i dag... Før kjæresten min sa det til meg... Og, veit dere, jeg er faktisk enig med ham, jeg! Jeg har vært flink :o)

Torsdag var ingen god dag... Det skrev jeg et innlegg om, postet fredag. Fredagen er jeg usikker på hvordan ble tilbrakt sånn ellers... Likevel var jeg på jobb på lørdag kveld. Jeg klarte å stå opp til tidligvakt søndag morgen etter minimalt med søvn (marerittene har startet for fullt igjen, fordi undertegnede seponerte Zyprexa selv - FY!)...

Søndag var heller ingen god dag, det var da Veronica tok over, som jeg også har skrevet om i et oppvask-innlegg. Hun styrte det til at jeg ødela hånda mi. Jeg kan ikke tro det(!) Den ser helt j***** ut. Kjæresten min er redd for at den er brukket, men det ønsker ikke jeg å tro. Hihi... Jeg måtte ta bilde av den da... Jeg syntes ikke den så så altfor ille ut nemlig, da vi tok av bandasjen for å se på den. Jeg syntes kjæresten overdrev... Men da jeg så bildet jeg tok... Scheisse, den ser forslått ut...:-O Eller igrunn ser den død ut.

Jeg kan virkelig ikke tro at det bor så mye krefter i meg!?

Hvertfall... Den påfølgende mandagen var det utrolig vanskelig å forlate "hulen" og bamsen, og gå ut til kjæresten, som hadde sovet på sofaen... Det var ekkelt, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste jo ikke helt hva som hadde skjedd.

Å si "jeg er usikker på hva som skjedde i går, men unnskyld, på vegne av Veronica", føltes som ansvarsfraskrivelse, fordi jeg jo veit at Veronica er meg - selv om jeg ikke vil vedkjenne meg det. Dessuten visste jeg ikke hva jeg følte... Vi klarte ikke bli enig på en måte... Klarte ikke bli enig om hva vi hadde rett til å være...

Hva hadde vi rett til å føle?

Vi snakket ikke mye i begynnelsen, ingenting om den rosa elefanten i hvertfall. Men så kom motet til meg... Jeg satte meg ned, og sa et eller annet... Han var lei seg...  Og på et tidspunkt sa han; "du gjorde det slutt med meg i går, ....!" Så gråt han litt... Det var jo news for meg... Det siste jeg vil, er at det skal bli slutt mellom oss. Jeg sa også det. Og han sa at han jo visste det. Han skjønte at det var Veronica som var fremme, men han hadde likevel blitt redd.

Det blir jeg også... Det er vondt å vite at en av delene mine vil at det skal bli slutt med kjæresten min. Det er vondt, fordi jeg veit at det er en av mine deler - en del av meg... Det er jo meg.

Hvorfor i all verden vil jeg at det skal bli slutt med kjæresten min??? Jeg elsker han jo! Jeg har aldri truffet noen som har elsket meg så betingelsesløst som han har gjort. Jeg har aldri vært så trygg med noen, som jeg er med han.

Bortsett fra "sinnet" hans, selvfølgelig... Men det forstår jeg, og det godtar jeg. Jeg veit hvorfor han har et "sinne-problem". Jeg kjenner til barndommen hans, og jeg har full forståelse for at det har bygd seg opp et sinne i gutten min.

Han har trengt det -
det har vært hans forsvarsmekanisme.

Eller, det er hans forsvarsmekanisme,
på samme måte som jeg har mine.

Det er klart at det ikke er full match; hans måte å håndtere det vanskelige med, er min, kanskje aller største frykt, som igjen trigger mine forsvarsmekanismer. Men vi elsker hverandre. Han får meg til å være det beste jeg kan være, og sier jeg frembringer det beste i han. Foruten forsvarsmekanismene våre, har vi det fint sammen, og vi deler drømmer... Vi planlegger et liv sammen - et godt liv! Et liv som jeg har lyst til å leve, sammen med han. Vi må bare finne ut av det, noe annet er uaktuelt.

Men... "Jeg" hadde altså gjort det slutt med han. Forstår ikke Veronica sinneproblemet hans like godt som jeg? Aksepterer hun ikke sinne i det hele tatt? Det som er greia? Jeg veit ikke... Noe svar fra henne får jeg jo ikke. Men noe må det jo være, når hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med den fantastiske og omsorgsfulle kjæresten min - på tross av hva jeg vil. Men igjen, så skal jo dette være mine følelser?!?? ARGH!

Vi fikk ordnet opp i en del, før jeg måtte på jobb, igjen. Tredje(!) dagen på rad - til tross for alt som hadde skjedd,. Det er her jeg er enig i at jeg har overrasket meg selv; jeg har ikke buret meg inne, slik jeg vanligvis gjør når noe blir vanskelig... Det var ikke et alternativ engang. Det å skulle dra på jobb, var helt OK.

I dag var det helt OK å skulle til psykologen. I forrige uke, var det veldig vanskelig. Som psykologen sa i dag, "det var liksom ikke meg," som var hos henne sist. Det veit jeg... Jeg hadde ikke kontrollen sist time. Jeg sa ingenting foruten "jeg vet ikke" et par ganger, de først 30 minuttene. Jeg klarte ikke, og jeg visste ikke.

Jeg klarte vel å få frem at "jeg ikke ville være der".

Som jeg sa til henne, synes jeg det er ganske utrolig at jeg i det hele tatt kom meg til den timen. Jeg var så redd, og jeg skulle egentlig avbestille timen samme dag, men da kjæresten min ble irritert, og oppgitt over meg, så ville jeg vise han liksom...

Jeg husker ingenting av hva vi snakket om. Jeg husker at jeg følte at jeg ikke ville ut, ikke snakke, ikke være...Hun sa at jeg var veldig forknytt, og liten.

Det gjenspeiler seg.

I dag hos psykologen klarte jeg å si en masse, føler jeg. Jeg klarte å fortelle henne sannheten om hvorfor jeg hadde bandasje rundt hånda. Og for første gang, tror jeg, kom betegnelsen "del-personligheter" ut av psykologen. Ikke bare deler... Ikke bare at "kronbladene skal feste seg til blomsterknoppen," eller at jeg har et feilmøblert hus, hvor alle må få flytte inn... "Del-personligheter"... Og jeg tenkte at, ja... Det stemmer jo.

Jeg er flere.

Jeg fikk til og med sagt at jeg ikke tror Veronica er den seksuelle delen (jeg veit ikke om jeg har nevnt den delen før, det har vært veldig vanskelig å akseptere den delen, men jeg har planer om et innlegg). Jeg fikk sagt at jeg tror at det er to forskjellige deler... Utelot riktignok å si at jeg trodde det var Vilde. Det er fremdeles veldig rart for meg å snakke om det på denne måten. Veronica er åpen - jeg er ikke klar til å nevne Vilde ved navn enda...

 Jeg sa også at det føles som om de gangene Veronica overtar, er det noe(n) inni meg som sier at noen er slemme med meg - at jeg blir urettferdig behandlet. Og de gangene jeg straffer meg selv, er det når jeg ikke finner noen annen forklaring... Enn at jeg har vært slem.

Det var ikke lett å si disse tingene. Jeg var redd for at hun ikke skulle tro meg - jeg er redd for at hun ikke tror meg. Hvordan kan jeg forvente det?

Héle meg, tror det jo ikke engang - at dette er meg liksom 

Eller, for meg, forklarer det alt. Jeg skjønner meg selv bedre, når jeg tenker og forklarer meg selv som deler... Det er fordi jeg kjenner meg selv som deler. Men jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at andre ikke tror meg, og jeg klarer ikke legge fra meg minnene om at; "jeg hadde det så bra, og all motstand gjorde meg bare sterkere". Jeg har vanskeligheter med å akseptere at "min bagasje er tung nok", til at et så komplisert forsvarsapparat har vært nødvendig. Jeg er redd for å høre at jeg er svak. At jeg ikke burde ha trengt "hjelpere"... at jeg utviklet det, og at det er galt på en måte...

Det var feil av meg...

Nei... Dette ble et langt og Usammenhengende innlegg. Og poenget med innlegget var å forevige positive følelser. Følelsen av at jeg har vært flink, og følelsen av aksept. Aksept av følelsen av å ha vært flink, og av at psykologen har kommet nærmere meg. Men nå må avslutte før jeg mister disse poengene!

Forresten... Nevnte jeg at jeg skal på jobb igjen i morgen også??? Og det er OK :-p (Riktignok juks, fordi vakten er sammen med både en "gammel venninne" og kjæresten ;o) )

Well... Cred til deg som har lest igjennom, hvertfall om du fremdeles er våken ;o) Og er du det...

Sov godt
<3 <3 <3

 

She left me with the dirty dishes.

Som jeg nevnte i innlegget "Sinne - den ubeseirede triggeren", er en av mine forsvarsmekanismer når noen blir sinte på meg at deler kan ta over... I dag var det det som skjedde. Den sinte tok over. Den sinte, som angriper den sinte, og ikke meg.

Jeg kom akkurat hjem igjen, for andre gang i dag... Jeg kom først hjem fra jobb, laget middag, snakket med kjæresten, før et spørsmål fra meg om hva kjæresten ønsket å gjøre i dag - utløste et sinne hos han (han er stressa, så det var derfor). Det gikk greit først, før Veronica tok over skuta og klikka i vinkel.

Hun slo løs (usikker hvor), men da jeg satt ute på en benk i stad oppdaget jeg plutselig masse blod fra et kutt, og en ganske så forslått hånd som pulserte. Autch! ... Not very charming...

Tipper det kom en del gloser, gloser som jeg aldri kunne finne på å si, men som kommer lekende lett for little miss V.

Nå, som alltid når hun har vært ute og fart, er det jeg som sitter igjen med oppvasken. Det er jeg som må "bli venner igjen", og det er kanskje det vanskeligste av alt vanskelig, for meg. Spesielt når jeg ikke kan stå for hva som har blitt sagt, fordi det ikke var mine ord... Spesielt fordi jeg minns at hans reaksjon, som utløste alt sammen, var overdreven, men jeg blir alltid så usikker. Men mest fordi jeg veit at "min" reaksjon mest sannsynlig var hinsides.

Per sitter jeg inne på soverommet under dyna, sammen med min følgesvenn, i gjennom snart 20 år (mer eller mindre) - bamsen min... Kjæresten min var heldigvis ikke hjemme da jeg kom hjem, men jeg hørte at det gikk i døra for litt siden...

Jeg tør ikke gå ut, Jeg vil ikke gå ut. Jeg synes at vi bør gå ut. Jeg synes at han bør komme inn. Jeg håper ikke at han kommer inn... Jo, jeg vil ha en klem(!) - en klem er virkelig det aller siste jeg vil ha av den mannen!!

Aller helst, vil jeg bare forsvinne.
Vekk.
Slippe å forholde meg til noe(n) som helst.

Aaah(!)... Tror jeg må sove litt. Kanskje våkner jeg opp til en problemfri verden... Kanskje våkner jeg opp som Superwoman, som ordner alt, hun som har alt MOT i verden... Kanskje har jeg et mer samlet sinn, og klarer utfordre meg til å gå ut av hulen min... Either way... Jeg må hvile... først...

<3 <3 <3

 

Uenighet

Dagen i dag har ikke vært stort annerledes enn dagen i går. Jeg får ikke lov til å spise. Jeg vil spise. Jeg vil ikke spise. Jeg veit at jeg bør spise (hjernen trenger et visst antall kcal for å fungere, og jeg vil jo fungere), men det er vanskelig... Enklest å la det være.

Uenighet.

Jeg la meg i sengen kl 17.30 i går... Og har ligget her siden. Jizzes... Sovet stort sett, før jeg brukte en stund på å tørre poste forrige innlegg. Det er snakk om over 24 timer, og jeg frykter trykksår snart :-p ...

Jeg måtte avlyse daten med brodern. Dét tok laaang tid det.

Uenighet.

En del ville så inderlig møte broren sin, en annen del ville ikke(!) Jeg orket ikke, mens en del mente at jeg skulle presse meg. Å avlyse, nok en gang... UAKTUELT(!) Enda en skjønte ikke hvorfor jeg ikke bare kunne TA MEG SAMMEN, og slutte å begrave meg selv, og synes synd på meg selv...

Uenighet.

Hodepinen og muskelsmertene er veldig intense.. Og jeg klarer ikke unngå å føle på de i dag... Kanskje vil jeg ikke unngå det. Jeg veit ikke. (Du har ikke vondt, slutt og skap deg!!!)

Spent på jobb i morgen, for det er UAKTUELT å ringe inn syk... Spent på å treffe vedkommende som var sint i går... Skulle bli venner igjen... *grøss* Hate it. I hvertfall når alle delene mine er så usikre... Noen er redde, noen er sinte, noen er paranoide, noen savner vedkommende, noen vil ligge i armkroken og få trøst. Noen vil vekk, vekk, vekk.

Uenighet.

Nå har jeg fått flyttet meg til sofaen, og skal prøve fokusere på tven resten av kvelden... Unnskyld for de klagete innleggene... Jeg håper på å komme sterkere tilbake. Trenger bare tid... Tror og håper jeg.

<3 <3 <3

 

SINNE - den ubeseirede triggeren...

(Skrevet 25.08.11.)

(Om innlegget kan virke triggende på noen som helst måte, vær snill å si til i kommentarfeltet. Er du redd for det? Så ikke les. Jeg synes det kan være vanskelig å bedømme, men jeg vil ikke ha sånt i bloggen min - jeg trenger bare å få utløp.)

Det er en stund siden jeg har skrevet. Rett og slett fordi jeg prøver så hardt å være "ute i verden", være normal, fungere som normalt, at all energi går med til det. Jeg er sosial, og jeg jobber... Og jeg har ikke hatt krefter eller tanker igjen til å kunne produsere noe som helst her i bloggen. Det er så vidt jeg klarer å legge igjen noen ord hos noen av dere...

Tidligere i dag, bestemte jeg meg for at jeg skulle lage en ny kategori: "De gode tingene" - som en motsetning til den ganske så nylig opprettede - "De vanskelige tingene". I denne kategorien tenkte jeg å fokusere på positivitet. For jeg vil fokusere på det gode i livet - det gode rundt meg... Det gode jeg opplever. Jeg veit at det er lurt, og jeg veit at det ALLTID har vært meg.

I dag hadde jeg lyst til å skrive et innlegg om mestring (riktignokhar hodepinen vært så intens, at jeg klarte ikke). For i natt, og i dag på jobben, har jeg faktisk følt på den følelsen... Den er likevel så langt borte nå, at jeg finner ikke ordene til å beskrive den. Det er så lite som skal til...

Jeg har blitt bedre på å håndtere sinne rundt meg...Eksempelvis menn og fotballkamper. Det kan gå helt bra, eller det kan gå relativt bra - noen ganger fryser jeg for noen sekunder... Men kommer raskt tilbake.

Sinne mot meg selv... Uansett hvilken grad.
Den ubeseirede triggeren.
Blikket, ordene, KROPPSSPRÅKET...

Jeg har ikke kreftene til å håndtere det lenger. Jeg tror jeg har hatt det. Kanskje har jeg det fremdeles, innimellom? Jeg liker å tro det...

Når det kommer uanmeldt - helt "ut av det blå". Når jeg ikke forstår hvorfor eller hvordan noen kunne være sint (slik som i dag) - undersøker jeg... Kanskje har jeg misforstått? Kanskje opplever jeg ikke det jeg opplever? Jeg prøver å endre retning... Jeg prøver å få det til å gå over... Prøver å godgjøre. Vil ikke gå den veien jeg merker legges for meg. Prøver å møtes. Legger meg flat.

Når det ikke hjelper... Når det fremdeles er sinne rettet mot meg, og jeg fremdeles ikke forstår hvorfor - søker jeg forklaringer. Hvorfor? Hva har jeg gjort? Hvorfor er det nødvendig med et sinne? Jeg ville jo ikke det her, jeg vil jo aldri det! Hva har jeg gjort galt??? Prøver å forklare meg, fordi jeg ikke kan forstå hvordan vedkommende plutselig kan ha blitt så sint... Det var jo ingen varsellamper...

Vi er jo best på å se varselsignalene, og så trekke oss unna.

Om jeg så fremdeles ikke forstår hvorfor... OM JEG ENDA IKKE FORSTÅR HVORDAN ET SINNE KAN HA OPPSTÅTT, sinnet fremdeles er der og fortvilelsen er uendelig...

Det finnes dager hvor "bare angsten" kommer... Den er "grei". Den kan være relativt mild, eller den kan være voldsom. Jeg føler uansett at jeg har kontrollen.

Andre dager... De dagene hvor jeg er sliten, maktesløs, redd, paranoid eller liten... På mindre gode dager, eller dager hvor kreftene er brukt på andre ting, har jeg ikke kontrollen.

Jeg kan få anfall av et eller annet slag, deler kan ta over, jeg kan knekke sammen eller jeg kan flykte innover, slik jeg gjorde i dag.

Jeg må vekk og jeg må inn.

Det beste gjemmestedet for meg i slike situasjoner er, og har visst alltid vært, dusjen.

Om jeg merker at jeg knekker sammen, kan jeg gjøre det, uten at noen ser det, og om jeg flykter innover - kan jeg gjøre det, uten at noen ser det.

Jeg er alene, og jeg er trygg.

De blir veldig tydelige, og da trenger jeg å være alene.

Jeg tæres i biter.

I dag opplevde jeg en delene som er så SINT - på meg... Jeg måtte straffes. Ofte må jeg det - på en eller annen måte. Og selvom jeg aldri blir vant til fortvilelsen av å bli bedt om å skade meg selv, så er jeg i hvertfall sikker på at det er det jeg blir (selv om det er viktig at det ikke synes, og ikke merkes). Jeg har vært slem, og alt vil bli bedre om jeg bare gjør det.

Der og da, gjør det jo det... Men jeg veit jo at det bare er med på å ødelegge
det jeg prøver å bygge opp.

En annen var også SINT, men ikke på meg. Denne delen sitt sinne, er rettet mot personen som har vært sint på meg. Den er vanskelig å akseptere... Det er vanskelig å høre på alt hun preller av seg. I hvertfall om personen som har vært sint på meg, er et menneske som jeg er glad i... Som i dag... For det er så stygt, det hun skriker... Det er så stygt, det hun ønsker.

Jeg blir forvirra. Stemmer det? Bør jeg det? Hvem kan jeg stole på? Hvem er det riktig at jeg stoler på?

Hun gir virkelig F*** i andres følelser! Hun er en en maskin, som hater alle som går i mot meg, og som virker som om de vil meg vondt.

En annen del var LIVREDD. "Dette mennesket er ikke glad i oss... Nå vil h*n i hvertfall forlate oss." Hun kan ikke tro oppførselen vår. Hvorfor gikk vi som en zombie inn i dusjen? Hvorfor svarte vi ikke når h*n skrek og ropte utenfor? Hun fatter ikke hvordan vi kan risikere å gjøre annet enn å smile og le, og akseptere alt som det er.

Ingen kan elske henne om hun ikke alltid er glad.

En annen igjen bryr seg ikke... Trenger ingen. Bryr seg ikke om meg, bryr seg ikke om andre bryr seg om meg. Vil bare spille... Vil bare være den alle vil at vi skal være... Surfe igjennom på andres ønsker og kriterier.

Enda en var SKEPTISK... Trekker seg tilbake.. blir usikker... Som om noe av følelsene for det sinte mennesket fordufter, for kan hun egentlig stole på dette mennesket? Den "trusten" som  bygget opp, får en knekk.. Hva vil h*n henne??? Er alt bare fake?? Av erfaring veit hun at sinte mennesker ikke kan stoles på. Hun er paranoid, og vil aller helst gjemme seg.

Jeg har dårlig samvittighet... Dårlig samvittighet ovenfor personen som har vært sint, og dårlig samvittighet for alle delene mine sine følelser og tanker. Alle delene mine, som jeg jo veit er meg selv. Jeg veit ikke hvor mange de er, jeg veit bare hvor KAOS det er. Og jeg veit hvor sliten jeg er, jeg kjenner på alle smertene jeg alltid prøver å unngå... Jeg kjenner fortvilelsen av at kontrollen jeg så vidt følte på, er helt brutt ned.

Til syvende og sist har jeg jo ikke kontroll.

Uforutsette situasjoner setter alarmberedskapen i full sving. Og verden er full av uforutsigbarhet...

Hvordan kan vi da klare å leve i den??

<3 <3 <3

Oh, what a beautiful feeling

Innlegget jeg postet i stad (Komplimenter), hadde jeg skrevet i går... Men torde vel ikke poste det...

I dag tør jeg.

I dag er en god dag - i hvertfall hittil. Jeg ser feilene mine, men jeg legger ikke mer i det... Jeg fortjener å være - fordi om jeg ikke er perfekt.

Jeg er ikke SUPERWOMAN... Men det føles forbannet greit dette og :o)

Jeg har avtale med to venninner, og jeg GLEDER meg!! Jeg er den sosiale i dag, og det virkelig sitrer i kroppen min, fordi jeg setter sånn pris på det rundt meg. Og jeg setter sånn pris på denne dagen.

Jeg tror på det gode.

En venninne av meg kommer på lørdag, og skal overnatte, og jeg gleder meg sånn til det også! Ikke minst gleder jeg meg til jobb på fredag. Fine jobben min!!

Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte i meg er så himla sutrete, og hvorfor jeg blir sånn.

Det er jo så mye å glede seg over :-D

Håper dere har en fin dag også? Har dere fint vær forresten? Trodde sommeren var over... Følte høsten kom for en liten stund tilbake... Men i skrivende øyeblikk sitter jeg faktisk ute på verandaen i bare trusa ( :-O ) og soler meg. Vi har egen takterrasse nemlig...

Oh, what a beautiful feeling...

<3 <3 <3

 

Komplimenter...

... kan virkelig skape KAOS.

Det trenger ikke gjøre det.

Når de mindre er veldig tydelige, blir vi O så stolte. De fisker etter komplimenter, eller sier det rett ut; "sant jeg er flink??"  "Se på meg nå!!" - higer etter å vise alle kunstene vi kan. Om komplimentene jeg da eventuelt får, setter seg i meg, kan jeg igrunn ikke svare på... Jeg håper det...

Ivrigheten og stoltheten er i hvert fall STOR.

Andre ganger kan et kompliment by på uendelig mange spørsmål, usikkerhet, utrygghet... Noen i meg kan bli irriterte, rett og slett forbanna. Ingen skal gi meg komplimenter(!)  Andre setter spørsmålstegn ved mennesket som gir det, fordi hun oppfatter komplimentet som ren skjær løgn. Andre blir såret og veldig lei seg...Fordi et kompliment er vondt å høre. For ikke å snakke om det dårlige samvittigheten, fordi det føles så ufortjent å få ros.

Spørsmålene og konstateringene som dukker opp kan være ubehagelige... (Hvorfor? Hva er den underliggende betydningen? H*n mener egentlig det motsatte. H*n mener å påpeke hvor latterlig udugelig du er! Skjønner du ikke det?)

Samtidig prøver jeg så inderlig å se det selv. Forstå hva det er å gi kompliment for.

Jeg vil så gjerne se det selv, og jeg vil så gjerne tro på det...

Jeg vil så gjerne tenke at det er så enkelt som at folk sier jo ikke ting de ikke mener... Og mener noen noe negativt, så vil de ikke si det i en positiv tone. "Gjemme det liksom..." Jeg vil så gjerne være fornuftig. Men så kommer alle de ulike delene med sine synspunkter, og for meg virker det de kommer med, fornuftig det også...

Uansett... Om jeg klarer å være fornuftig - klarer å tenke at dette faktisk er noe vedkommende oppriktig mener, så fatter jeg og begriper ikke hvilke kriterier det mennesket har for ting og tang. Jeg føler meg så slem som skriver dette, for jeg mener virkelig ikke å undervurdere noen av de menneskene det gjelder! Men at noen kan finne noe som helst positivt ved meg, eller det jeg gjør...

Photobucket

(Bildet er linket)

The bottom line er vel at komplimentet ikke går hjem, uansett hvilken tilstand jeg er i. Det skal igjennom så mange kontroller, og de aller fleste når ikke igjennom. Utad kan det gjerne virke som om jeg tar det til meg, selvfølgelig, man skal jo alltid si takk - gjerne smile... Dog den egenskapen ikke er så sterk som den en gang var... Ikke rundt mine nærmeste, ikke de jeg stoler mest på. Men *takk* og et smil, gråt, anfall, latter eller redsel... Uansett hva jeg viser...

Jeg klarer virkelig ikke å se at det finnes noe som helst i verden
å gi meg komplimenter for.

Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor skal det være så lett å ta på seg alt som er av negative tilbakemeldinger, tro på de og legge seg flat... Mens med en gang noe positivt blir sagt om en, så settes alarmberedskapen i gang... Hvorfor skal det være så vanskelig å elske seg selv? Og hvorfor kan man ikke tro på at andre kan elske en... ? Eller i det minste akseptere at noen faktisk kan det...

Kan noen gi meg en oppskrift?

<3 <3 <3

 

Kompleks? Moi?

Følgene av litt for mange lyster og planer, startet i går etter jobb...

Jeg skulle ønske var av typen som kan kose meg med en film når jeg er sliten... Så jeg får gjort noe i det minste. Men det er nyttesløst... Eller, jeg kan se på bildene på skjermen, men å se en sammenheng, eller få med meg hva som blir sagt, er rett og slett kav umulig.

Jeg henger ikke med hvis jeg først er sliten,
da sitter jeg bare "inni hodet".
Selvom det sjeldent er synlig for andre.

Jeg innså vel allerede i går at å jobbe tirsdag, ville bli veldig vanskelig. Likevel øynet jeg håpet, om at i dag så skulle alt være annerledes... At jeg ville slippe å avlyse broren min i dag, ringe inn syk for i morgen, at jeg ville slippe å føle på at jeg svikter broren min, og svikter jobben. At jeg ville klare de få kravene jeg har satt til meg selv (gudene skal vite at de har minsket, og det har ikke vært noen piece of cake).

Jeg avlyste broren min først, og fikk en nydelig melding tilbake (som vi selvfølgelig sliter med å tro på, som igjen gir dårlig samvittighet <-- KAOS)... Likevel... Meldingen var sendt, svar var mottatt. Prøver iherdig å la det være med det.

Jeg klarer ikke jobbe - jeg klarer ikke ringe inn syk.

En stund var planen derfor å unngå å ringe, men heller bare presse meg, satse på autopilot, spare meg for, hva enn forferdelig som må skje, ved at jeg ringte inn syk...

Etter å ha vridd meg i sengen, grått mine tårer, vurdert å la kjæresten ringe for meg, følt på hvor mislykket jeg er, prøvd å vende den følelsen, presset i meg en smoothie (selv om det ikke var lov i dag) og intenst håpet på at alt ville gå over... Snudde følelsene seg... Å kjøre "autopilot," i arbeid sammen med mennesker, er uansvarlig! Å la kjæresten ringe er også det...

Jeg måtte ringe inn, jeg måtte møte frykten...

Jeg våknet ett... For en drøy time siden hadde jeg plutselig ringt jobben (når jeg tør å poste dette innlegget, har det vel gått nærmere tre, vil jeg tro :-p). Klapp på skulderen til meg selv.

Plutselig hadde jeg også dusjet (dvs "min flyktige form for dusjing"... hmm... innlegg kommer...), og satt på klesvask.

Nå sitter jeg og drikker en kopp med te, og prøver å akseptere det faktum at jeg har ringt inn syk (en av delene har lyst til å ringe tilbake og si at jeg kommer likevel)... Og la det være med det(!!!).

Jeg tror jeg bare må innse at det meste denne uken må avlyses, i hvert fall om jeg i det hele tatt skal håpe på å klare kveldsvakten jeg har på fredag. Men det er så uenigheter om dette, at jeg blir helt matt...

En del vil være sosial,  og vil så veldig gjerne treffe menneskene jeg har laget avtaler med. En annen del tør ikke være sosial, og er såret og opprørt av at jeg absolutt skal prøve hele tiden. En tredje del mener at jeg bør være sosial, og prøver presse meg til å kjøre på. En fjerde del, skjønner ikke at dette en gang er et tema, for det å være sosial, er jo det vi er BEST på.

Jeg veit ikke hvor jeg står oppi alt dette.

Jeg veit ikke hvem av delene som representerer meg, og som vil mitt beste. Jeg veit ikke hvem av de jeg skal lytte til. Og jeg veit aldri hvem av de som er mest fremme, og som jeg lar meg styres av, før jeg står i det (selv om jeg ikke helt skjønner det da heller). Det er så skiftende, og det er så uforutsigbart... 

Det at det nesten alltid er diskusjoner og uenigheter oppi toppen, medfører at jeg hele tiden føler at jeg gjør ting jeg ikke vil, ikke bør, ikke tør... Eller unngår ting jeg må, vil, bør og tør... Planlegger, for så å måtte avlyse. Begynner på noe, for så å ikke engang avslutte, men begynne på noe annet. Det jeg gjør føles alltid feil for en eller annen, enten de inni meg eller utenfor meg... Skjønner dere...  Haha... snakk om å være kompleks... Argh!

<3 <3 <3

What to do?

KAOS.

Jeg skulle aldri ha skrevet innlegget... Jeg burde ikke ha postet det. Jeg burde ikke blogge.

Hodet sprenger.

(Du bør ikke utlevere deg så mye i denne bloggen. -X vil lese innlegget, og bli skuffet over deg, eller enda verre - såret, sint, lei seg... Du overdriver. -Slapp av... Ingen av de du er redd for, vil lese det innlegget... Du kan la det stå.  -De du er redd for skal lese det, har allerede lest det. Slett det, så kanskje du blir tilgitt. Du kan jo ikke stole på at dette hendte - du kan ikke stole på deg selv. Det er mange som vil bli skuffet over deg nå... Slett det.)

Men jeg kan ikke slette det - av prinsipp(!) Det vil være å benekte minnene mine, som vil være som å benekte meg selv. Jeg kan godta mye. Jeg kan benekte mye. Men jeg kan ikke benekte at jeg eksisterer.

Jeg kan akseptere at fortiden min er preget av mange løgner. Men jeg kan ikke akseptere at minnene mine er det.

Jeg kan akseptere at deler av meg er ekstremt paranoide, men jeg kan ikke akseptere at jeg tror på de.

Og jeg kan ikke tro på at folk som veit at jeg ikke ønsket at skulle lese i bloggen, faktisk har søkt den opp - mot mitt ønske, for å lese og "snoke i meg"... Og at de gjorde det med den største selvfølgelighet - uten engang å si noe til meg?

Eller kan jeg det?

Jeg klarer ikke slette, jeg klarer ikke akseptere at det står...

<3 <3 <3

Reka

Først må jeg bare få sagt at jeg har noen fantastiske lesere. Tusen takk for tilbakemeldingene dere gir meg. Selv om jeg ikke alltid er i stand til å svare, skal dere vite at de betyr så ufattelig mye <3 Dere gir meg guts til å gå skrive om de vanskelige tingene? Med deres aksept, omsorg og forståelse, blir jeg litt sterkere for hver dag.

Dere er nydelige <3

Rekebespisningen i går ble gjennomført, selv om jeg aldri ble den sprudlende og sosiale ThisISmeThen. Det var vanskelig å gjennomføre. Jeg følte meg veldig rar, og hang ikke med. Føltes som om jeg gikk på autopilot?

Beina mine fikk meg av gårde opp bakken for å møte henne. Hendene mine fant fram varene vi trengte i butikken, munnen min formulerte ord og setninger, men hodet hang aldri med?

Hva vi snakket om, har jeg ingen formening om, hvordan jeg framstod, har jeg heller ingen formening om. Hele kvelden er bare blury. Jeg vandret i tåka.

På et eller annet punkt tok en annen over? Det var ikke jeg som sa hadet. Det var heller ikke jeg som hang opp en klesvask, ryddet leiligheten, gikk på badet og ordnet meg. Det var ikke jeg som gikk til sengs i går kveld. Jeg har ingen minner av disse tingene i hvert fall, men jeg er veldig takknemlig for at noen tok ansvar.

Det er litt mye nå? Jeg jobber i gjennomsnitt to dager i uken, samtidig som jeg prøver å være sosial. Da klarer jeg ikke mye annet. Og med uregjerlig deler som legger planer i hytt og pine, blir det litt vanskelig.

What to do? Jeg bør jobbe, og jeg bør være sosial. Men med det ene, blir det for mye med det andre. Jeg klarer liksom ingenting annet. Det er så lite som skal til, før det blir for mye (om ikke den sprudlende og overentusiastiske delen tar over, vel og merke). Jeg håper jeg finner en balanse jeg kan klare å leve med etterhvert... Og at jeg klarer å regulere bedre selv... At ikke kjæresten min må "passe på" hele tiden.

Det føles uansett som om jeg har funnet ut mye om meg selv den siste tiden.

Jeg forstår mer av meg selv.

Det som blir utfordringen er å snakke med psykologen om disse tingene. Det er vanskelig. Spesielt når det er en del som ikke tror på, og det er en annen som ikke stoler på henne. Men det er enda halvannen uke til, så jeg trenger ikke bekymre meg for det enda (sa hun til seg selv så hun nesten trodde på det).

<3 <3 <3

Q.U.I.E.T.

I dag har jeg vært stille. Jeg har ikke hatt ordene. Jeg har ikke hatt følelsene. Jeg tror ikke engang jeg har hatt tankene. Jeg har bare vært stille.

Stillheten kom i går ettermiddag, og jeg tenkte kanskje ordene ville komme tilbake når jeg våknet i dag tidlig, men stillheten regjerte fremdeles.

Kjæresten min har vært frustrert for at jeg ikke kan si noe, men han aksepterer det.

Han skjønner, og veit hvorfor.

Egentlig er det en tillitserklæring til han, at jeg ikke svarer når han spør meg om noe... At jeg ikke sier noe... At jeg ikke kjører autopilot, men viser meg. Men det skjønner han nok ikke enda.

Etterpå passer det ikke å være stille, for jeg har en avtale... Reker og hvitvin med en ganske "ny venninne", og jeg kunne ikke avlyse. Jeg er redd for hennes reaksjon dersom jeg avlyser, samtidig som følelsen av at jeg bør gjennomføre er veldig sterk.

Sist vi møttes traff hun på en altfor åpen og intim del. En del  som prater altfor mye, om ting som ikke bør snakkes om... Det er greit når jeg velger å være åpen, men når hun sitter med kontrollen over hva som blir sagt, eller hvordan det blir sagt, bæder jeg alltid.

Ikke før nå, har jeg skjønt at det er en egen uregjerlig "del", en del som bør kontrolleres.

Jeg trodde oppriktig at hun ville bli skremt, for gudene veit hvor mye som kom fram. Jeg trodde ikke at hun ville ta kontakt igjen, men der tok jeg feil. Og jeg prøver så veldig hardt å fokusere på det. Ikke at jeg tok feil, men at hun fremdeles tar kontakt... Det må jo bety at det er noe hun synes er ok ved meg.

Egentlig vil jeg virkelig bare være alene i dag. Stille, og alene. Jeg vil ikke synes, jeg vil ikke være.

Jeg bør ikke synes, jeg bør ikke være.

Det som derimot bør skje er at jeg tør poste dette innlegget, hoppe i dusjen og endre fasade og "innmat". Jeg må slå om. En time til den sosiale delen må være framme. En time til latteren må sitte løst, selvtilliten må være på topp og den sprudlende ThisISmeThen skal regjere.

Det virker umulig, men heldigvis overraskes meg selv stadig.

 <3 <3 <3

Et innlegg som ikke bør postes.

Jeg tror jeg trenger å skrive om noe... Det er vanskelig for meg. Først og fremst, fordi jeg har en sterk følelse av at "noen av mine nærmeste", ikke har klart å la være å søke "alkoholisme og blogg" i google, selv om de visste om mine følelser rundt det. Og jeg har en følelse av at de har måttet lese litt i bloggen min, uten å ville fortelle det til meg. Jeg ønsker virkelig ikke at alle "mine nærmeste" skal lese dette(!), og jeg sitter altså nå med følelsen av at "mine nærmeste" likevel gjør det.

Personen innlegget vil omhandle kommer ikke til å være enig i beskrivelsen som kommer. Ikke bare det - han kommer ikke til å skjønne hvorfor dette er noe som har satt sine spor i meg i det hele tatt.

Han kommer til å mene at jeg er dramatisk, og at jeg ikke tåler noenting.
At jeg er svak.

Det er også vanskelig for meg å poste dette, fordi jeg tror at det er feil det jeg husker. Jeg tror at hele jeg er feil. Jeg tror ikke på at jeg er flere deler, jeg tror at jeg har funnet det på. Jeg tror ikke på meg selv.

Jeg tror at jeg overdriver situasjonene. Det var ikke så ille. Og jeg vet at dersom "våre felles venner", leser min historie nå, og snakker med han om det, vil de le det vekk, og si det samme. De vil kanskje snakke om at jeg er syk. Jeg vet at ingen ville valgt å stå ved min side, dersom det hadde blitt et tema. (Det vil si, "some of us do, some of us don't". En del opplever det som at de har sviktet. De har ikke stilt opp denne tiden hvor jeg har trengt det. En annen sier at jeg har kommet med bortforklaringer, og skjøvet de unna meg - at vi ikke trenger noen uansett... En tredje mener at jeg synes altfor synd på meg selv, og bør bare holde kjeft.

Det er mange opplevelser og meninger, og jeg er forvirret, og usikker på hva jeg skal tro. Det gjør det vanskelig.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg skriver dette innlegget. Fordi jeg tror ikke at han mener å være sånn. Han er egentlig snill, og han mente ikke noe vondt.

Jeg føler at det hele var min feil.

Eller, at jeg fortjente det.

Jeg fortjente ikke bedre.

Dessuten valgte jeg jo å være der selv, så hva annet kunne jeg egentlig forvente... ?

Jeg har ikke lov til å føle at dette var vondt, fordi det var ikke det.

Jeg kan si at han behandlet meg dårlig, men jeg føler det egentlig ikke. Jeg kan forstå det i teorien, og jeg kan late som. Men jeg tror ikke på det selv.

Eller jeg tror forskjellig om det, og unngår å føle på det, og sist jeg traff han tror jeg noen "tok over for meg".

Innlegget vil omhandle min X kjæreste, i gjennom 3 år, Veronica og meg.

~~~

Vi var i samme gjeng på ungdomsskolen og videregående. Han var sammen med en av de andre jentene i gjengen, men det tok slutt. Han fikk meg til å føle at det var noe spesielt ved meg, mellom oss, selvfølgelig, og etterhvert utviklet det seg følelser.

Jeg husker når vi skulle fortelle det til jenta han hadde vært sammen med tidligere, som også hadde blitt en god venn av meg. Det var grusomt.

Jeg visste at hun kom til å få det vondt, og jeg visste at det ville være på grunn av meg. Jeg visste at jeg var den personen i verden som hadde såret henne mest noensinne, og jeg visste at jeg kom til å savne å ha henne i livet mitt.

X og jeg ble enige om at vi ikke kunne si det sammen, det ville være slemt. Så det ble til slutt bestemt at han skulle snakke med henne, så jeg skrev et brev som han tok med.

Mens han var avgårde, og jeg visste at han satt og snakket med henne, skrev jeg. Jeg skrev side opp og side ned i en spiralblokk. Jeg fikk skrivekrampe, men hånden min stoppet ikke. Jeg hadde ikke kontroll. Den skrev av seg selv... Jeg husker det så godt, for hånden gjorde vondt i flere dager etterpå.

Innlegget skulle handle om mitt forhold til X, ikke om hvilken grusom person jeg var som ble sammen med han, eller hvordan det gikk seg til... Men da veit dere også det.

Jeg tror jeg egentlig bare prøver å unngå å komme til kjernen av innlegget... Det er vanskelig... Jeg veit ikke hvordan jeg skal formulere det. Jeg er redd for å gjøre noe feil. Jeg er redd for å såre noen.

Men for å begynne et sted, kan jeg nok si at det var et vondt forhold...

Det var mye krangling, og lite fysisk kjærlighet.

Jeg var en utrolig fysisk person, men om jeg ikke fikk kjeft hver gang, så ble han i hvert fall sur når jeg prøvde å klemme eller stryke på han.

Jeg trengte nærhet, han ville ikke ha det.

En klem var ikke det eneste han ble sur for... Det var egentlig ganske mye han ble sur for.

Han ble sur dersom jeg var uheldig og skumpet borti han, dersom jeg sovnet under en film, dersom jeg sminket meg litt for lenge før vi skulle ut... Han kritiserte meg om jeg brukte trange klær, og ville at jeg skulle bruke store klær (greit nok det, jeg likte det baggy, men han mente jeg burde det).

Han ble irritert om jeg "viste fram kroppen min",

Vi hadde mange krangler om at jeg var sammen med kompisene mine. De største var dersom jeg hadde klemt de eller sittet på fanget deres. For meg var det kompisene mine. Han mente at jeg flørtet og ville noe mer.

Han var vel, det jeg ville kalt andre i samme situasjon, psykisk manipulerende.

Han kunne be meg vekke han om morgenen, for så å bli forbanna for at jeg gjorde det, og etterpå be om "forståelse for at han ble sur, for han hadde jo vært veldig trøtt". Hvis jeg i det hele tatt nevnte noe på det, ble han irritert, eller lo av meg faktisk, for jeg måtte jo "tåle litt".

Det jeg tror påvirket meg mest i dette X forholdet, var sexlivet. Han var usedvanlig kåt, og jeg var allerede noe ødelagt på det området.

Men jeg skulle jo tilfredstille, det var min oppgave.

Vi måtte ha mye sex, og vi måtte ha det sånn han ville. Hvis ikke ble han sur. Og han maste, maste og var snurt eller irritert - helt til han fikk det som han ville. For det gjorde han...

Jeg gjorde alt han ville.

Han var hardhendt, for når jeg hadde det vondt, ble det ekstra  sexy. For han var jeg en jente som skulle tilfredsstille alle hans fantasier og behov, og i meg ble jeg etterhvert også den jenta.

~~~

Som nevnt, ble han irritert for det meste. Og han ble veldig sint. Jeg tror ikke at han noensinne slo meg, men jeg veit at han rista i meg og dytta til meg. Det gikk til slutt over styr, for plutselig var jeg en helt annen når vi krangla.

Jeg gikk til angrep.
Muntlig,
men det hendte også fysisk.

Etterhvert gikk jeg visst også til angrep, uten at han hadde oppført seg truende på forhånd. Jeg kunne ikke vedkjenne meg det jeg hadde sagt eller gjort, men jeg kunne jo ikke annet enn be om unnskyldning. Det hørtes ikke ut som meg, og jeg kunne ikke vedkjenne meg det, men måtte jo bare det. Han ville jo ikke lyve om sånne ting. Og det tror jeg ikke nå heller.

Jeg fikk høre at jeg hadde vært et menneske
jeg ikke kunne vedkjenne meg at jeg var...
Og selv om jeg sjelden husket situasjonene, eller hva som var blitt sagt, følte jeg det stort sett lurest å late som jeg gjorde det.

Etter å ha fått litt mer forståelse for meg selv, tenker jeg at dette kanskje var Veronica, som fremdeles "tar over for meg" i blant. Hun kan bli veldig sint, og jeg tror at hun overtar helt når jeg føler meg truet eller veldig overkjørt. Eller... Jeg veit ikke. Det jeg veit er at mine nærmeste har opplevd henne som en annen enn meg selv, og at hun noen ganger tar så over at jeg får fullstendige black outs.

Jeg mener ikke med dette innlegget å legge skyld på min X for at jeg har en del som "tar over for meg" i blant, på ingen som helst måte. Men det har nok ikke gjort ting mindre komplisert.

Som psykologen min alltid sier, "man er et produkt av ens fortid".

Jeg tror kanskje jeg må innse og føle på at dette forholdet også er en del av min fortid. Det er på tide at hele meg blir enig om hvordan dette har hatt innvirkning på meg selv, kanskje mer enn jeg trodde. Og jeg tror dette innlegget kan hjelpe meg på vei med førstnevnte.

<3 <3 <3

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 5. Vanskelig for å more seg, og 6. Tar seg selv alvorlig.

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


5. Voksne barn av alkoholikere finner det vanskelig å more seg
og
6. Voksne barn av alkoholikere tar seg selv svært alvorlig.

Disse to karaktertrekkene er beskrevet under samme punkt i boka jeg bruker, derfor er det naturlig at jeg også gjør det slik. Afterall... Tar man seg selv svært alvorlig, har man også vanskeligheter for å more seg, og vice versa.

Det er enkelt å forstå dette problemet om man tenker på barndommen til barn av alkoholikere, som jo er preget av så uendelig mye som ikke er moro.

Et barn av en alkoholiker har beskrevet barndommen som et "kronisk traume", og det kan jeg godt relatere til. For min del har det i hvertfall vært kronisk. Uansett hvor mye jeg ønsket, håpte og prøvde, var det alltid et faktum at hjemmet mitt var preget av alkohol og krangling, og det er klart at dét opptok tankene og følelsene mine. Uansett hvor mye moro jeg prøvde å ha det, så må jo det faktumet ha satt en demper for leken.

Det er ikke sånn at jeg husker barndommen min som traumatisk, det er mer som jeg ikke hadde noen barndom i det hele tatt. Jeg vedkjenner meg ikke at jeg har vært et barn. Jeg husker ikke smerten jeg følte, men jeg husker heller ikke gledene (Det er klart jeg har minner jeg også, men dere skjønner hva jeg mener...)

Men jeg husker såpass, at jeg godt kan forstå hvordan dette karaktertrekket vokser frem. Som barn av alkoholiker, er man jo mye bekymret. Man er bekymret for foreldrene sine hele tiden... Kanskje er man bekymret for søsken, og også seg selv. Før helgene og feriene, som jo er tiden man skal samle krefter og kose seg, bruker man i hvert fall tid på å bekymre seg, fordi fridagene er ensbetydende med fyll.

Det er få pauser fra virkeligheten man lever i.

Selv som barn, skjønner man jo at noe er som det ikke skal. Man forstår etterhvert at andre familier ikke har det slik som en selv, og man søker forklaringer... Forklaringer man aldri får, fordi temaet skal berøres minst mulig.

Foreldrene endrer kanskje personlighet når de drikker... Noen blir voldelige, noen blir overdrevent kosete... Barna går derfor konstant bekymret for at foreldrene skal drikke.

De liker ikke den personen mamma/pappa blir når de drikker.

Man er bekymret før man går inn døra hjemme, fordi man aldri veit hvordan tilstanden er hjemme. Man går på tå, fordi man er redd for å gjøre situasjonen verre... Man tror at det er sin egen feil, og tankene spinner hele tiden på hvordan man kan klare å endre situasjonen.

Det er i det hele tatt lite plass til positive og ellers barnlige tanker.

Som forfatteren i boka jeg bruker skriver; Det spontane barnet ble knust for så mange år siden. Og når det barnet først kjemper for å komme seg fri, bidrar det presset man har på seg som voksen, til å undertrykke det.

"Ikke rart voksne barn av alkoholikere har problemer med å ha det morsomt. Livet er altfor alvorlig."

<3 <3 <3

(Det er så mye mer som kan skrives og reflekteres rundt dette punktet, men jeg er ikke helt i kontakt med mine egne erfaringer og følelser for øyeblikket, så de mer dyptgående refleksjonene rundt egen oppvekst, kommer jeg tilbake til senere...)

Uavhengig.

(Skrevet 6.august)

Akkurat nå sitter jeg ute på terrassen, og ser utover fjorden. Det er heldigvis få familier på hyttene rundt oss nå, så det er helt stille. Så stille at jeg akkurat hørte vingeslagene til en måke som fløy over meg.

Gresshoppene lager lyd fra gresset, og vinden rasler i trærne. Himmelen er akkurat som jeg liker den; svakt blå, rosa og lilla... Det er vakkert, og det er fredfullt.

Det er kjølig, så jeg har tullet meg inn i svigerfars genser, og det deilige grå/lilla fleecepleddet.

Jeg nyter tilværelsen,
og jeg nyter øyeblikket.

Jeg merker at jeg liker bedre å fokusere utover, enn innover... Inni hodet, er det jo ikke stille, det er jo aldri det. Det er ikke så ille nå, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg prøver så hardt jeg bare kan å memorere alt utenfor meg på netthinnen, slik at jeg kan hente det frem senere.

Men... hovedpoenget mitt med denne bloggen, er jo at jeg skal se innover. Så hvordan har jeg det egentlig?

For å være ærlig, er jeg ved godt mot - akkurat nå. Tidligere i dag, var det krisemaksimering. Men akkurat nå tenker jeg at på mandag, er det ny uke med nye muligheter. Nye muligheter, som innebærer nye utfordringer.

Jeg har innsett at jeg ikke er så flink til å eksponere meg. Eller, på mange måter føles det meste jeg foretar meg, som eksponering. Ta kontakt med andre, svare på kontakt fra andre, poste et innlegg (ikke det at dét er så hyppig om dagen). For ikke å snakke om når jeg jobber og er med venner, som innebærer at jeg må bevege meg utendørs alene stort sett. Det er faktisk ingen piece of cake.

Å være alene er vanskelig.

Jeg har jo jobbet en del i det siste (i gjennomsnitt et par dager i uka). Det går ikke bra, men det går bra. Andre tror at det går bra, og for å være ærlig, er det det viktigste for meg akkurat nå. Men jeg må begynne å utfordre meg selv litt mer på det punktet med å være alene...

Hjemme går det jo ganske fint nå... Jeg hyler ikke og skriker ikke når kjæresten min må avgårde. Jeg klarer meg helt fint. Å bevege meg utendørs alene, er litt verre. Så det unngår jeg dessverre, så sant jeg kan. Det er det nødt til å bli en endring på.

Jeg er nødt til å endre det. Og jeg veit at det innebærer at jeg må ta meg turer ut, på egenhånd. Så jeg tenker som et begynnende mål, at jeg skal gå en liten tur, alene, én gang i uken... Det trenger ikke være lange turen, bare det at jeg kler på meg med det formål at jeg skal ut alene, er hardt nok i seg selv.

Jizzes... Bare å skrive det, gjør at det knyter seg i magen og pusterøret...

Hva er det jeg er så redd for? Jeg klarer ikke helt sette fingeren på det, men det er noe med at det er så voldsomt mange inntrykk. Når jeg er alene, er jeg alene - om alt. Og det er som oftest veldig hektisk inni hodet.

Jeg klarer ikke forklare det helt... For jeg veit ikke helt hvorfor jeg ikke takler å være alene. Det begynner å bli lenge siden jeg hadde et panikkanfall nå, så jeg tror ikke det er dét jeg er redd for. Jeg har vært inne på tanken om jeg er redd for å bli voldtatt eller overfalt (det ville jo vært ganske naturlig om de tankene spinner i hodet), men det er liksom ikke det heller.

Det er ingenting spesifikt jeg er redd for. Jeg føler meg bare så forsvarsløs... Det er vel det nærmeste jeg kan komme en forklaring, tror jeg...

Forsvarsløs, liten og usikker.

Jeg stoler ikke nok på meg selv til å være alene... Og det hindrer meg veldig i å gjøre det jeg har lyst til - jeg må jo alltid ha noen med meg.

Det er ikke et sånt liv jeg vil ha... Jeg vil ha roen til å kunne være alene. Jeg vil ha selvtilliten til å kunne utforske verden på egenhånd. Ikke være så fordømrade avhengig av andre til å hjelpe meg å oppfylle drømmene mine.

Jeg ønsker å være uavhengig.

<3 <3 <3

 

Til dere på vennelisten min.

I lang tid har jeg tenkt at jeg må rydde opp i vennelisten min, men jeg har ikke fått meg til det. Jeg har vært redd for å såre noen, for det er virkelig det siste jeg vil. Heldigvis postet Ihavedreams et innlegg for litt siden som inspirerte meg til å skrive en forklaring først - da blir det litt greiere for meg.

Jeg har på følelsen at mange "adder" venner her på blogg.no kun for å ha flest mulig venner. Selvfølgelig ønsker man tilbakemeldinger og/eller bekreftelser i gjennom bloggen, det er jo tross alt en stor del av det å blogge. Det er i hvertfall en stor del av bloggingen for meg.

Bloggingen for meg handler derimot ikke om å få flest mulig kommentarer, det handler om å få kommentarene som betyr noe - enten for dere, eller for meg.

Bloggen er opprettet rent egoistisk - jeg trenger å skrive ned tankene og følelsene mine, de jeg tør skrive ned. Jeg merker dessverre at jeg var litt for rask med å gi bloggadressen min til tre venner av meg :o( . (Hvis dere leser: Det er ikke deres feil. Hvis jeg vil skrive ned noe av det jeg har fått minner om nå, så oppretter jeg en egen blogg til det med passord (- haha, som om du får til det!!) ).

Det er ikke alle minner jeg klarer å dele "åpent", merker jeg, heller ikke detaljer av minner, og da blir det vanskelig å dele tankene og følelsene rundt de også - ergo det blir vanskelig å blogge om det jeg egentlig kunne trengt blogge om. Derfor er det godt å følge andre bloggere (U know who U are), som setter ord på de følelsene og tankene jeg ikke får satt ord på, så kan jeg i det minste se de svart på hvitt -

selv om de ikke er mine egne, kunne de lett ha vært det.

Det leder meg inn på mitt neste poeng med innlegget, som er at bloggingen, for meg, ikke handler om å ha flest mulig venner på vennelisten eller å havne på topplisten. Men den handler om å ha de vennene som tar meg for den jeg er, som ikke dømmer meg, men som gir meg noe, og den handler om å ha følgere som føler at bloggen min gir dem noe.

Dette ble et fryktelig langt innlegg før jeg kom til poenget som er at jeg kommer til "rydde opp i vennelisten". Jeg er nødt til å slette noen, for å få enklere tilgang til de bloggene som faktisk gir meg noe., eller som jeg vet at får noe ut av bloggen min.

Jeg vil derfor slette de av dere som jeg ikke har hatt noe særlig "kontakt" med, og håper inderlig ingen føler seg såret på noen som helst måte. Det har virkelig ingenting med at jeg ikke liker bloggene deres, mer at jeg vil bruke tid på bloggene jeg kjenner, de som står meg nær hjertet, og som jeg ønsker å være jevnlig innom.

Dette er bare et valg jeg måtte ta for meg selv.

Dersom du føler deg forbigått, eller fortsatt ønsker å følge bloggen min, så add meg igjen, så kanskje vi kan prøve på nytt...  ;o)

<3 <3 <3

 

I dag stod de opp sammen med meg.

Stemningen i hodet mitt endret seg brått i dag. Eller det startet vel i går...

Jeg veit ikke om det er fordi jeg har presset meg selv veldig de siste dagene. Jeg har jobbet fredag til og med mandag, og jeg har vært sosial oppå det hele.

Lørdagen forlot jeg meg selv. Eksen min kom overraskende på et lite vors jeg hadde, og vi har alt annet enn en solskinnshistorie bak oss.

Fra han kom ble alt blury..

Med "blury," mener jeg at hele kvelden stort sett er svart, Plutselig var jeg i en situasjon jeg ikke kunne skjønne hvordan jeg hadde havnet i, eller på et sted jeg ikke visste hvordan jeg hadde kommet meg til. Men jeg koste meg, tror jeg. Glimtene sier i hvert fall det, så får jeg bare håpe at hun ikke fant på noe dumt...

Med hun mener jeg Veronika.

Det er hun jeg vet tar over for meg noen ganger. Jeg har ikke fått så god kontakt med henne som jeg ønsker, men jeg veit at hun er sprudlende, altfor kontaktsøkende og veldig naiv.

Psykologen min har spurt meg hvor gammel hun er, jeg har sagt at jeg tror hun er rundt 16, men jeg veit ikke det for sikkert... I det siste har jeg fått følelsen av at hun er yngre.

Nok om det. Søndagen var det i hvert fall opp og på jobb, med hodepine fra h******. Siden jeg skulle på jobb, drista jeg meg til å ta to Paralgin Forte - uten at det hjalp noe. Men igjen... Det gjør det aldri. Hvordan jeg kom meg igjennom den dagen, veit jeg ikke. Jeg husker ikke mye av den dagen, men jeg var ikke pigg.

Autopilot...?

Mandag jobbet jeg tidlig, og fikk besøk på kvelden. Jeg merket at jeg "sleit i mellom to verdener," men den virkelige var meg nærest.

I går skulle jeg egentlig bare slappe av, men den samme venninnen spurte om vi skulle møtes. Hun sa at hun heller ville være sammen med meg, enn med fostermoren sin som var i byen. Og når det var sagt, jublet jeg...

Sikkert fordi jeg fikk en følelse av at det var forventet.

Jeg vil ikke at det skal være sånn... jeg føler meg så falsk. Jeg slenger ut av meg, i hytt og pine, ting jeg egentlig ikke mener... (eller, som jeg mener - og så ikke mener). Og alt oppleves som et virrvarr, så uvirkelig.

På tross av ropene på innsiden, tok jeg på meg en søt blondekjole og et par solbriller som skriker "se på meg".

Eksponering.

Jeg møtte venninnen min nede på en kafé i nærheten av meg. Og jeg strevde, selv om jeg tror det ble sagt at jeg ikke gjorde det, og jeg tror at hun trodde meg. Jeg tror ikke hun skjønte hvor strevsomt det var. Men igjen... hva veit jeg.

Vi var sammen altfor lenge, for kaoset ble bare verre. Men jeg klarte ikke å si noe om det. Jeg klarte det bare ikke.

En av delene mine ba meg om å si det... én av delene ropte etter hvile. Mens en annen formante meg om å holde det gående.

Det var så mange som hadde sitt og si etter hvert, at jeg satt med dårlig samvittighet, frykt, sinne og glede. ALT på en gang. Det gjør meg så vondt dette her... For dette er jo en venninne av meg (Unnskyld, vennen... :o( ).

I dag stod "de" opp sammen med meg. De har holdt det gående siden jeg åpnet øynene i dag tidlig. Det ble ingen god dag å skulle av gårde på hytta. De er ikke snille med meg. De kjefter.

Kjæresten min ville at jeg skulle prate, men jeg klarer ikke det. Ikke når det er sånn.

Oppå det hele, fikk jeg kjeft, også av kjæresten (angående noe annet)... For noe jeg ikke kunne skjønne; i mitt hode var det han som var urimelig. Men han kunne ikke se det, overhodet ikke. Sikkert en helt alminnelig og ok krangel for de fleste, men for meg rant det da over.

Jeg takler ikke sinne.

Jeg zoomet ut, satt på bussen og kløp og kloret meg selv det jeg kunne, i stillhet, i kampen mot delene mine og tårer. Flaut. Jeg håper ingen så det.

Jeg veit jo at jeg ikke skal det. Jeg veit jo at jeg ikke bør det. Jeg veit at det bare gir mer energi til de bossy typene - det er jo de som seirer. Det er jo akkurat dette de vil. Men jeg veit ikke annen råd noen ganger... Noen ganger er det dét som må til. Det er dét som lindrer, og som "henter meg tilbake" igjen.

<3 <3 <3

Kommandoer og action.

(Skrevet fredag 29.juli)

Jeg har skrevet flere innlegg i det siste... Mange innlegg - ingen av de er postet, de fleste er slettet i prosessen.

Jeg har sittet med pcen og bloggen foran meg i så mange timer den siste tiden - uten å ha skrevet en dritt. Eller... Jeg har skrevet, lagret, for så å ikke være enig i det som har blitt skrevet, pusset det vekk. Skrevet noe nytt, DRITFORNØYD, for så å mene at det jeg har skrevet er formulert dårlig, pusset dét vekk også. Skrevet nytt, for så igjen å ikke være enig i det som har blitt skrevet - jeg forstår ikke engang hvorfor jeg har skrevet det.

Og når jeg har skrevet noe jeg ikke mener, eller ikke skjønner hvorfor jeg har skrevet det, føles det feil å poste det.

Jeg er så sabla uenig med meg selv, og jeg henger ikke med. Det er sånn det føles...

Jeg henger ikke med på meg selv.

Jeg mener ikke å klage. Jeg bør være kjempefornøyd - jeg er kjempefornøyd; Jeg klarer å være på jobb... Jeg er superentusiastisk og glad på jobb! Jeg er superentusiastisk og glad med venner, og jeg føler at jeg er ekte og åpen om meg selv, litt for ekte og åpen...

Jeg tar mobilen når den ringer (flere ganger enn det jeg bare lar det ringe ut mens jeg bare ser på telefonen; enten apatisk, eller fordi jeg ikke tør å ta den av en eller annen grunn). Jeg synes det rundt meg er hyggelig, og jeg tror at folk oppfatter meg som hyggelig.

Jeg KOSER meg i nuet.

Jeg føler at jeg er med i nuet, men jeg henger jo likevel ikke helt med. Jeg mener... Jeg får applaus innvendig for oppførselen min... Alle er fornøyde. Og alt er bra under "opptredenen". Situasjoner blir tolket positivt. Jeg er flink. Jeg veit ikke.

Jeg har det bra. "På overflaten" har jeg det bra... Eller... når jeg går rundt, er med andre - jeg fungerer godt! ---> Derfor har jeg det bra...

Når jeg oppholder meg selv, har jeg det bra...Fordi det å ha det bra er fokuset.

Jeg er en ekspert i å ikke kjenne på følelser - ikke lytte til meg selv. Og jeg tror kanskje det er fordi opp i gjennom årene har det vært dumt å gjøre det... Det kom som oftest aldri noe godt ut av å kjenne på følelser, så det hørte til sjeldenhetene. Jeg viste følelser, men det er noe annet.

Når jeg kjenner etter, på følelsene... Har jeg det ikke så bra... Og når jeg skriver nå, får jeg dårlig samvittighet for at jeg klager... For jeg mener ikke å klage. Jeg har det jo bra, når jeg oppholder meg selv.

Det er fordi jeg da klarer å unngå å føle på meg selv... Så når jeg blir spurt om hvordan jeg har det, og jeg svarer "jeg har det såå  bra" kommer det jo av at jeg fungerer.

Utad.

Hvorfor bør jeg ikke da bare fortsette å la være å kjenne etter, skjønner jeg hvis dere tenker. Og jeg prøver det... Men noen ganger så klarer jeg ikke å la det være. Det er utenfor min kontroll (Hvorfor kjører vi ikke i samme tempo som vi gjorde før? Da alt var bra. Vi trengte ikke å føle, vi trengte ikke å tenke. Vi gjorde det DRITbra!)

Før var det ikke utenfor min kontroll.

Før -hadde jeg kontroll.

Selv om jeg kjørte på, og lot være å føle på en masse, var fokuset mitt alltid å ha det bra, og sørge for at andre hadde det bra. Fokuset var alltid å være slik den andre ville at jeg skulle være.

Da hadde jeg en viss kontroll, både inni hodet og rundt andre mennesker.

Det som er mest slitsomt om dagen, er hukommelsen, eller snarere mangel på hukommelse. Og det bæder jeg noe j***** på.

Det er så mye jeg glemmer, også later jeg som om jeg husker det... Helt til jeg "husker" det... For jeg synes det er så flaut... I mange sammenhenger er det virkelig flaut.

Det har fått meg i mange kinkige situasjoner opp i gjennom årene. Det har fått meg i ubehagelige situasjoner, og utrolig vonde situasjoner.

De verste situasjonene er de når jeg føler at glemselen medfører svik mot andre. Det kan være at jeg ikke "er i meg selv", og gjør ting jeg egentlig ikke vil eller sier ting jeg egentlig ikke mener, for så å ende opp med black out. Noe som da ofte ender med at jeg lyver og sier at jeg husker, fordi jeg er livredd for følgene ved å fortelle at jeg ikke gjør det. 

Noe annet jeg ser på som svik, er da jeg glemmer at en venn har det vondt. Jeg tenker ikke på de skjønneste menneskene rundt meg. Jeg føler at jeg svikter i å være en venn.

Jeg som var så god til det... Jeg elsket alle rundt meg. Jeg var verdens beste venn. Jeg elsket å leve for de rundt meg.

Nå er jeg bare selvopptatt.

Det å skulle leve for meg selv er så vanskelig. Det innebærer at jeg må kjenne på hva jeg egentlig vil. Og det er enklere sagt enn gjort. Jeg klarer ikke velge.

For hva jeg vil varierer sånn.

Jeg vil alt, og så vil jeg ingenting.
Jeg tør alt, for så å tørre ingenting.
Jeg vil én ting, for så i neste øyeblikk ville noe helt annet.

Utad stråler jeg selvsikkerhet. Jeg går på autopilot... Og jeg veit ikke hvordan skru den av.

Det er forvirrende å være så mange. Det er forvirrende å ha så mange impulser (selv om de sorte hullene skjuler handlingene, og selv om angsten holder igjen mange av de, er det fryktelig forvirrende). Det er forvirrende å ha så mange meninger, følelser og tanker som motstrider hverandre, og det er forvirrende at jeg glemmer. Det er forvirrende å være i en evig diskusjon. Det er forvirrende å være så forskjellig.

Det er godt å fungere utad, og det er deilig å kjøre autopilot. Det er fint å få applaus fra de inni der, men så er det jo akkurat det... Det er vondt å føle på at det er kommandoer og action.

Det var så mye enklere da jeg kun levde for andre,
og ikke ante hva det var som foregikk på innsiden...

<3 <3 <3

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

27, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits