juli 2011

Angelina of mine.

 

Dette var kjærlighet ved første blikk. Lekker, huh? Som den fødte poseren jeg er, måtte jeg selvfølgelig ta noen outfit bilder ;-)  

Photobucket

Siden dere alle kommer til å misunne meg denne, så legger jeg ved en link til hvor jeg har kjøpt den her. Jeg har kjøpt min i str L.  (Og, ja, jeg er klar over at bh-en min synes, og ja jeg er klar over at kroppen min synes. Jeg er klar over at jeg synes. *grøss* Men det var meningen.)

Eksponering, eksponering, eksponering.

Photobucket

 

 

 

 

 

 

Ettersom jeg selv har blitt så utrolig glad i den (perfekte kosetrøya), får dere et par bilder til. Så jeg er sikker på at dere også blir glad i den. Hihi

 

 

 

 

 

 

Nå kommer BOMBA (og muligens en av grunnene til at jeg har et slikt kjærlighetsforhold til den):

Jeg kjøpte denne for 349 SEK, og det ble totalt 499 SEK (tilsvarer 428 NOK) med frakt. Jeg tenkte at den i teorien langt i fra var verdt så mye, men hey(!) hva gjør jeg ikke for å få gå med en slik vakker skapning på brystet!?

Jeg ventet selvfølgelig på et brev fra tollvesenet ettersom jeg hadde handlet for over 200 kr grensa, men tenkte at det ikke kunne bli særlig mye jeg måtte punge ut med der. Jeg gadd ikke sjekke en gang hvor mye det ville bli, men guess what?? Jeg fikk regning på over 300 NOK! (Selvom da jeg har regnet det ut på tollvesenets nettsider, skulle det ha kommet på rundt 160 kr. Hmrfh!)

Så denne trøya kosta meg tilsammen rundt 750 (!!!) NOK.

Photobucket

 

 

 

 

 

 

Jeg skal BEGRAVES i denne trøya.

 

 

 

 

 

 (Og nei, det er ikke kult å røyke, men det ser fordømrade kult ut på Angelina ;-)

 

Hvertfall... Tenk dere nøøøye om før dere går til anskaffelse av denne trøya...; Den kan medføre tankekjør fra h****** (om du egentlig ikke tør, men er dristig nok til å gå med den uten singlet under, og ute blant folk). Enkelte kan mene at du oppfordrer til røyking. Og den koster skjorta!

<3 <3 <3

Mirakler.

 

Photobucket

(Bildet er linket)

 

"Verden er full av mirakler.

Alt vi må gjøre, er å finne dem som tilhører oss"

- Cecilia Samartin -

<3 <3 <3

 

"Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Tittelen på innlegget er et sitat fra en AUF jente til statsminister Jens Stoltenberg.

Så vakkert sagt, som det var sant.

Jeg blir så inspirert når jeg følger med på følgende av denne forferdelige massakren vi har vært i gjennom nå. Det engasjementet og det samholdet, og ikke minst, den medmenneskeligheten Norges landsmenn viser... Det er rørende.

På søndag så jeg et intervju på NRK, et intervju med en overlevende fra Utøya. Hun fortalte om hvordan opplevelsen hennes av det hele var. Hun sa at hun hadde vært heldig -hun hadde verken sett gjerningsmannen, noen bli skutt eller noen lik. Men hun hadde hørt skuddene bli avfyrt, da hun gjemte seg på utedoen og da hun løp for sitt liv.

Da hun og en kamerat hadde kommet ned til vannet, og kompisen hennes prøvde overtale henne til å prøve å svømme over, hadde hun hatt i tankene;

"Kommer jeg til å dø av et skudd, eller kommer jeg til å dø ved å drukne".

Hun valgte bli med kompisen ut på svøm, til tross for at hun var en dårlig svømmer. Og mens de svømte ba kompisen hennes henne om å kun se framover, og se mot målet.  Hvis hun hadde lagt seg på ryggen, eller snudd seg, ville hun ha sett massemorderen stå og skyte ned vennene deres.

Da jeg i går så havet med mennesker og blomster i Oslos gater, og blomsterengen utenfor Domkirken, tenker jeg ikke bare på engasjement, samhold og medmenneskelighet som hele folket viser, og jeg tenker ikke bare på alle ofrene denne massakren krevde. Jeg tenker på alle de menneskene, alle de unge menneskene, som kjempet for sine liv under denne forferdelige likvideringen. Jeg tenker på hvordan de også viste samhold og medmenneskelighet.

Mens de var i sitt livs største mareritt, viste de hverandre omsorg.

Det er dét som inspirerer meg, og det er dét som rører ved meg. Det gir meg håp, om at alle tankene mine om andre mennesker ikke stemmer. At verden kanskje ikke er så skummel som en av delene mine skal ha det til. Det gir meg håp som jeg kan formidle til den lille, når hun prøver å advare meg mot verden. Selv i en nødsituasjon, tenkte de på hverandre. De viste hverandre omsorg.

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Sitatet sier meg at mannen som viser hat, viste det alene. All denne ondskapen var satt til verks av en alvorlig syk mann... Men det er herlig å se hvordan Norge reagerer på ondskap, med det motsatte. Det er virkelig rørende å se all kjærligheten folket viser. All den omsorgen de viser. Alle statsrådene, de kongelige, alle helsepersonell, alle frivillige -alle. Selv ondskapen får omsorg.

Advokaten til gjerningsmannen, Geir Lippestad, uttalte at han var i sterk tvil om han skulle stille som forsvarer i denne saken, men at: "demokratiet innebærer at alle fortjener å forsvares." Jeg synes det også er rørende, at i Norge står ikke engang ondskapen alene. I Norge forsøker vi å finne forklaringer og forståelse, selv for de verst tenkelige handlinger.

 

Jeg er så inderlig stolt av å være norsk statsborger!

 

Photobucket

(Bildet har jeg lånt fra ABC-nyheter, og det er linket)

 

"Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.

Vi har valgt å møte hat med samhold.

Vi har valgt å vise hva vi står for"

 

"Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort.

Men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker"

 

- Kronprins Haakon -

<3 <3 <3

 

Himmelen over Oslo by gråter.

Photobucket

(Bildet er linket)

 

Oppfordrer alle i Oslo til å delta i fakkeltoget som går fra Rådhusplassen mandag klokken 18.00.

<3 <3 <3

Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange.

Ingen ord strekker til etter noe så meningsløst, og ufattelig trist, som terrorhandlingene som nylig rammet Norge. Jeg skriver Norge, for dette rammer oss alle - uavhengig av religiøs bakgrunn eller hudfarge - uavhengig av din tilknytning til ofrene.

Min dypeste medfølelse og omsorg går selvfølgelig til alle ofrene, og deres pårørende... Men også til alle dere andre.

Jeg håper dere alle tar godt vare på hverandre, snakker ut om følelser, og deler tankene med hverandre...  Er det lenge siden du har snakket med en som betyr mye for deg? Ta kontakt med denne ene i dag. Spre din kjærlighet rundt deg, og ikke hold på følelsene dine. Del ditt sinne, del dine tårer, del av deg selv...

Er du ensom, og holder deg mest for deg selv? Ikke la angst, mindreverdighetskomplekser eller stolthet hindre deg - ikke i dag. Dette er dagen du oppsøker dine medmennesker...; Gå i kirken, ring hjelpetelefoner, stopp mannen på gata...

I dag står vi alle sammen.

I dag er ingen alene.

 

Photobucket

<3 <3 <3

 

Fotos av en liten prins.

 

Jeg beundrer deg min lille prins...

Photobucket

 Der du står alene, liten og forsvarsløs...

 

Photobucket

...men allikevel så  modig...

 

Photobucket

 ...på ditt første møte med den store og skumle verden...

<3 <3 <3

Y.A.T.Z.Y.

 

Feriedagbok - 03.07.11


I dag var det heidundranes fest.

Foreldrene til kjæresten min og noe slekt fra Danmark kom tråkkendes hit... 8 mennesker...

8 utryggheter...

Jeg grudde meg... Selvfølgelig grudde jeg meg! Men det gikk greit faktisk. Det var heldigvis vennlige mennesker (dansker er jo alltid det ;-) ), og tre av de var barn (selv om jeg ofte kan være utrygg også blant dem, har de alltid vært enklere å forholde seg til...) Og foreldrene til kjæresten min har jeg jo blitt noe tryggere rundt.

Etter noen timer, virket det som om et par av barna begynte å få nok av voksenprat - selvfølgelig nok! Så svigermor foreslo Yatzy som en mulig aktivitet...

("- YATZY?!?!!!  Shit, det var ikke etter planen! Hva f*** gjør vi???" "- Jeg tror det er tryggest å la det være... Kanskje de skal teste oss... Men vi veit ikke hvordan, så vi kan aldri bestå" "- Jippi!! Jeg vil spille yatzy!" "- Rolig dere! La oss først gå igjennom; Hva kan vi om yatzy?? "- Slapp av! Det er ikke noe stress! Utfordring fryder! Og vi består i så fall med glans" Meg selv: "Hvis det virkelig er sånn at jeg skal forholde meg til at dere er der inne... Hører dere meg? Jeg tror kanskje at .... nevnte noe om at man bør ha minimum 3 terninger på hvert tall over streken for å få bonus. Jeg skal klare dette, det er jo bare yatzy!? Og dette er ingen test, det er ingen som gjør sånn. Om du har opplevd sånt noen gang, så er det leit, men du trenger ikke være redd for det nå lenger. Vi er trygge nå"  
"- Det er bare yatzy?" - Som om du kan yatzy!? Du kan jo ikke det!!! Et eller annet gjør du feil uansett! Det verste er at vi ikke kan rette på de feilene, fordi folka selvfølgelig later som ingenting, og du ikke klarer å skjønne det!" "- Vi bør være med å spille, folk forventer det..."
"- Jeg mener fortsatt at det er utrygt" "- Jeg mener vi driter oss ut".

+- And so on... Ukoselige minner ble plassert på netthinnen. Mindreverdighetskomplekser. Alle negative kommentarer og utsagn "vi" har fått høre om "oss" strømmet igjennom hodet... Ingenting var glemt.

Og, ja... Det var faktisk yatzy, av alle ting, som satte i gang KAOS i dag... Jeg hørte dem vel mer eller mindre hele tiden - bare ikke så høylytt, og mer her og der, men det var yatzy som gjorde dem stressa og intense.


Photobucket


Utenpå hadde jeg masken, og jeg tror den satt godt, for plutselig hørte jeg svigermor si at hun og jeg "trengte noen barn å spille med." Om jeg hadde svart at jeg ville være med på yatzy, hoppet opp og ned i ekstase, eller om hun bare tok det for gitt, er jeg usikker på. Erfaringer sier meg at det er det første eller andre. Men ja, jeg skulle i hvert fall spille yatzy... Nå var det ingen vei tilbake, for jeg kunne jo ikke si at jeg ikke ville.("- Det er ikke lov!")

Jeg stod med alt kaoset oppi hodet mitt - prøvde å følge med på hva som skjedde oppi der... Prøvde å ikke følge med - prøvde å tviholde på opplevelsen av denne verdenen. Jeg veit ikke... Jeg var utrygg, veldig utrygg... Men plutselig kjenner jeg en varm, liten barnehånd i min hånd. Det kjentes så deilig... Så trygt på en måte...

Jeg var ikke meg lenger, jeg var en jente på syv år, som akkurat hadde truffet en ny lekekamerat. Jeg var akseptert, og sammen leide vi bort til bordet hvor spillet skulle foregå. Jeg gikk over til å være showjenta for en liten stund, og slapp meg overdrevent løs (OG syntes selvfølgelig at jeg selv var dritmorsom). Herremin, så nydelig det var!!!

Det er ikke første gang et lite barn "redder meg" fra min indre verden. Det er som om de har en sjette sans... Jeg husker én episode fra da jeg jobbet i barnehagen også, og jeg vil tro det helt sikkert var flere (U know me and my memory). Hvertfall...

Barn leser kroppsspråk!

Og det reddet meg! Hennes plutselige fortrolighet og den klamme, lille hånden, fikk meg til å slappe av... Jeg hadde jo en venninne, det føltes trygt.

Nevnte jeg at jeg ble nr 2 i yatzy? :-p

<3 <3 <3

Foto "Why do you forgive?"

Photobucket

<3 <3 <3

Om fisking, håp og tilgivelse og sånn.

Å fiske innebærer så mye håp; Man håper like mye hver gang man kaster uti; "kanskje blir det fisk denne gangen...?" Og blir det ingen fisk, gir man ikke opp... Man fortsetter å kaste uti, og man fortsetter å håpe på napp.

Det fikk meg til å tenke på oppveksten, og hvordan jeg stadig håpte; Dette var siste gang jeg opplevde foreldrene mine fulle. Denne gangen ville mamma innse at hun hadde et alkoholproblem. Denne julen skulle bli fredfull og hyggelig. Denne nyttårsaften ville ikke mamma/pappa og deres kjærester bli drita. Denne ferien ville bli morsom, og fri fra fyll. Denne helgen ville pappa være sammen med meg. Denne helgen ville ingen krangle

Håpet var sentralt i gjennom hele oppveksten.

Photobucket

(Bildet er linket)

Følelsen er ikke forbeholdt barn av alkoholikere. Sammen med tro og kjærlighet, er håpet viktig for alle mennesker, men det står ekstra sterkt og er ekstra viktig hos de som er i en tildelt, uønsket livssituasjon. Man håper rett og slett på en endring i tilværelsen.

Jeg brukte lang tid på å gi fra meg håpet... Bytte det ut med aksept. En aksept av at ting var som de var, og er som de er. Eller har jeg virkelig gitt det fra meg?

Jeg tror ikke at jeg er riktig i mål enda... Men jeg har akseptert mye - jeg har akseptert det meste. Jeg har elsket betingelsesløst, men likevel er det mye i både fortid og nåtid, følelser, tanker og faktorer, som er vanskelig å akseptere. Sånn... fullt ut. Med hele meg.

Og er ikke nettopp aksept en viktig faktor dersom man skal kunne gå videre??

Aksept og tilgivelse??

En av delene mine nekter å akseptere... Hun nekter å ta innover seg alt som har skjedd. Det ble for mye til slutt. Det ble for mange vonde hendelser, for mange skuffelser. Det ble for mye vondt. (Jeg har skrevet om ropet hennes her).

Hvis hun velger å akseptere alle minnene, tankene og andre faktorer som utgjør livet, må hun også føle på alle følelsene. Det vil innebære at hun må tilgi - eller gå videre uten å tilgi? Den lille jenta tror ikke hun klarer noen av delene. Hun VIL IKKE velge i mellom de to. Hun vil ha flere alternativ... Hun vil at det skal gå seg til, eller helst vil hun at det aldri skal ha vært virkelig. Derfor tviholder hun på glansbildene, derfor beholder hun håpet, og derfor nekter hun å akseptere.

Så står jeg for det voksne ytre, når barnet hyler inni meg...

<3 <3 <3

A fish's friend?

 

Feriedagbok - 02.07.11

Før vi dro kjøpte vi en fiskestang som skulle stå ute på hytta, og i dag var den med ut på sin jomfrutur.

Jeg var veldig urolig før vi skulle dra, og kviet meg veldig. Hvorfor veit jeg ikke. Forklaringen jeg ga til kjæresten min, var at jeg ikke ville bli våt på føttene. Ærlig talt? Jeg er ikke så nøye på det. Så hvorfor jeg sa det, veit jeg ikke... Et håp om at han da ville snu på hælen, og si "Oh NO - dét kan vi ikke ha noe av. Da må vi droppe det!!" ? Kanskje. Jeg fikk meg bare ikke til å si sannheten.. Jeg visste jo ikke hvorfor... Jeg kunne ikke forklare det.

Hele veien hadde jeg følelsen av å bli dratt. Det kjentes ut som om noe dro i meg, og som om jeg strittet i mot.

Da vi kom frem, og jeg kastet uti første kastet, kunne vi vel konstatere med at jeg var for nybegynner å regne med. Selv om jeg  veit at jeg fisket litt da jeg var mindre... Jeg tror jeg elsket å kaste uti, men derimot likte dårlig å få fisk... Det kan nok være fordi fisken, selvfølgelig nok, døde. Og det igjen, kan jo være grunnen til at jeg var så urolig; Jeg var urolig fordi jeg ikke ville ta livet av en fisk... En FISK?!??!!  Det kan da virkelig ikke være derfor. Hoho... Det er jo tragikomisk i så fall. Da er man skjør mener jeg! :-D

Jeg elsker i hvert fall fremdeles å kaste uti. haha... Selv om jeg SUGER, så er det vanvittig gøy! Og håpet om at jeg skulle få fisk var definitivt der. Men likevel ville ikke den vonde følelsen gi seg. Den satt som boltret i meg.

Det var ikke som angst. Angst kjenner jeg igjen! Det var mer som om jeg var lei meg... og redd, kanskje.

Som om jeg gikk på tå, og helst ville slippe unna.

OM disse følelsene kom fordi jeg ikke vil ta livet av fisken, er det jo fint for fisken, men litt trist for meg... For jeg liker jo virkelig det å fiske i seg selv. Jeg liker naturen og elsker å være ved vannet. Jeg liker stillheten og roen, håpet og ikke minst spenningen rundt det; det er like spennende å se hvor langt man kaster, som det er om man får fisk, hver eneste gang man kaster uti

Vi har allerede planlagt en fisketur hvor vi skal sove i telt når vi kommer tilbake til Oslo, som jeg har lyst til å glede meg til. Så håper det bare var et tilfeldig mareritt. At det ikke kommer av at jeg er en "skap fiskevenn" lizzom :-p

 

<3 <3 <3

 

Avslappende, men også litt stress.

 

Feriedagbok - 01.07.11

 

GUD, så deilig det er å være på hytta!

Nå sitter jeg og ser utover fjorden... Det er vann så langt øyet kan se, og himmelen er så vakker. Jeg hører måkene skrike utenfor. De har stilnet noe (Da vi grillet i stad var de helt krakilske! De samlet seg en gjeng, og sirklet rundt oss - i håp om at de skulle få nebbet sitt i ett godt stykke kjøtt (evt et stykke godt kjøtt :-p ).

Det er virkelig avslappende å være her... så fredfullt og vakkert.

Hodet mitt er likevel ikke så fredfullt, det styrer fælt... En av de små har vært svært tydelig for meg i kveld. Jeg la ikke så godt merke til de da foreldrene til kjæresten min var her... De var der, men jeg hørte på en måte ikke så tydelig hva de sa. Jeg hørte mer summing, småbemerkninger.

Etter at de hadde gått, satt kjæresten min og jeg ute på terrassen og snakket. Vi kom inn på oppvekst og sånt... Og temaet omsorgssvikt ble diskutert... At jeg hadde opplevd omsorgssvikt. Og jeg hørte henne så tydelig! En av de små inni meg NEKTER å innse at hun ble utsatt for det... Hun nekter å godta at jeg har vært ubeskyttet... At jeg har vært mye redd.

Hvorfor vil hun ikke det? Jeg aksepterer det jo. Jeg tar jo helt fint på det. Jeg har ikke noen problemer med å snakke om det. Allikevel er det en del inni meg som hyler med en gang følelsen av at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt kommer. Hun hater at det snakkes om, hun hater at andre bekrefter at hun har opplevd det hun har opplevd... og at det har vært vondt. Hun blir helt fra seg når andre bemerker at foreldrene hennes kanskje ikke fylte rollen som foreldre så altfor godt... At de handlet uansvarlig, og at de burde tatt mer ansvar for henne.

Hun nekter for at det er sånn, fordi hun vil ikke at det skal være fakta.

Hun ville måtte ta innover seg mye... Føle på en masse vonde følelser... Følelser hun har fortrengt.. Det ville være smertefullt, derfor vil hun ikke. Derfor hyler hun.

Jeg fikk de vante rykningene i kroppen (noe jeg først nå, takket være Lille Store Meg, har forstått at kan være ensbetydende med at "de små" er tilstede), og hodet holdt på å sprenge...  Jeg kjente det kom... Jeg kjente at kreftene dro i meg. Vi orket ikke være tilstede mer. Vi ville vekk herfra... Det ble for mye følelser... (Har forklart om "anfallene" jeg kan få i et tidligere innlegg, "Bra nok - for hvem?" HER). Jeg kjempet for å bli værende i denne verdenen... Og jeg klarte det. Rykningene gikk ikke over til de verste krampene, jeg var tilstede. Jeg klarte å ta meg sammen.

<3 <3 <3

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits