juni 2011

H.O.L.I.D.A.Y.

Tiden løp i fra meg, og jeg rakk ikke å skrive før jeg dro i går... Haha... Aner ikke hvordan dette innlegget blir (bruker kjærestens mobil, og må skrive i html-koder :-D )

Uansett... Jeg ville bare poste et lite innlegg (lite må det bli, for dette var virkelig knotete... Touch er ikke helt min greie enda. Selv om jeg allerede merker forbedring ;-) ) Hverfall... Jeg er jeg på hytta, og nyter sjøluft og stillhet. Deilig!

Jeg har pcen med, og skriver litt selvfølgelig, men det blir nok ikke postet mange innlegg fra denne kanten før jeg er hjemme igjen rundt den 13. Men dere skal vite at dere er i tankene mine, og jeg er innom dere, selv om kommentarene kanskje begrenser seg til et <3!

Så vil jeg bare ønske dere en god sommer så lenge. Jeg setter utrolig stor pris på dere skjønninger, og jeg gleder meg til vi "blogges" igjen!! I hope you'll still be here!

Har dere noen ferieplaner forresten???

<3 <3 <3

One is love.

Photobucket

(Bildet er linket)

<3 <3 <3

These days.

 

I helgen var jeg på en liten "ferie".

Natt til søndag, sov jeg nemlig hos den nydelige kusinen min, og jeg hadde rene spadagen på søndag...; Hun klipte meg, og ga meg en helt INSANE massasje - med lavendelolje. Ahh... Det kjentes så "proft" ut, og jeg følte det hjalp(!) (det gjør jeg nesten aldri, ikke hos fysioterapeuten heller).

Jeg slappet virkelig av, en halvtime, tre kvarter - det var nydelig <3

Meen... Det var ikke avslappende hele tiden. Lørdag formiddag sendte nemlig kusinen min melding og spurte om det var greit at en venninne av henne var sammen med oss den kvelden. (WHAT!??!?!?!!! Change of plans - uforutsett og j*****. KAOS i hodet)

Jeg tenkte - streeeeeess, men jeg svarte "ja, selvfølgelig"... Egentlig vil jeg jo gjerne bli kjent med nye mennesker - eller en del av meg vil det. En av delene mine digger å møte nye folk.

En av delene mine snakker lett, er åpen, vennlig og selvsikker... En annen vegrer seg...

Kjæresten min ringte meg mens jeg var på vei dit, og jeg fortalte han hvor mye jeg bæda... Han sa at det selvfølgelig bare var å komme hjem igjen, men det ville jeg jo ikke... Jeg orket ikke måtte forklare... Jeg ville bare bli ferdig med det.

Når jeg kom til henne var masken på med en gang. Musklene var i helspenn - jeg var i helspenn. Kaos i hodet.

Så kom venninnen... Kaoset i hodet fortsatte.

Hun var sykepleier på akuttpsykiatrisk, og i løpet av kvelden kom vi inn på at jeg hadde vanskeligheter psykisk... Hun ble veldig nysgjerrig... Så jeg fortalte henne noe av det jeg har skjønt foregår oppi hodet mitt. Prøvde i hvertfall. Jeg følte meg trygg... For en stund... (Hun tror ikke på deg. Hun tror du later som. Det er bare dumt av deg å snakke om det... De vil egentlig ikke ha deg her! De synes synd på deg! De ler med deg deg. De ler av deg. De liker deg. Vennligheten er ikke ekte. Ingen kan like deg. SLUTT Å SPIS DE F**** POTETSKRUENE!!!)

Sykepleieren - eller venninnen, virket være veldig hyggelig... (Og jeg hadde det hyggelig også, når jeg klarte å konsentrere meg... Eller, når det var stille i hodet...) Noen inni meg trodde også at hun var det, mens andre mente hun ville meg vondt. Noen at hun var slem, og var redd henne.

Ettersom jeg hadde sagt så mye om hvordan jeg hadde det inni meg, ville jeg si at jeg koste meg med dem... Og hausa det litt ekstra opp - la på litt. Selvfølgelig gjorde jeg det. Det er jo bare det jeg ønsker å gjøre. Og jeg trodde vel på et vis at det var forventet...

Plutselig hadde jeg lirt ut av meg at jeg generelt har det så bra som jeg ikke har hatt det på lenge. Det er jo det jeg vil tro selv også, men det er jo ikke sannheten... Jeg veit ikke hvorfor jeg sa det... Plutselig hadde jeg sagt det liksom.

Jeg sa egentlig en del som jeg ikke skjønte at jeg hadde sagt før jeg hadde sagt det... Eller det var liksom flere ting jeg sa, som jeg fikk dårlig samvittighet for. Eller som var rart. Jeg følte at jeg løy liksom... Men så mener jeg det óg. Begge deler. Jeg  både mente det, og mente det ikke. Jeg mener alt... Og ingenting.

Jeg har vært veldig sliten en stund nå... Faller mye ut... Bruker flere dager på å skrive et innlegg. Og jeg er mye usikker... og redd... For verden... Redd for å gjøre feil. Redd for å bli dømt. Redd for å bli såret. Redd for at folk skal bli sinte. Redd for å bli skadet... - Samtidig som jeg mener at jeg fortjener det Jeg får mye rart for meg, og det er mye som må bekjempes... (Herregud, som du syter!!)

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg overspiser, for så å kaste opp. Spiser vanlig, "unner meg noe ekstra" og trosser samvittigheten. For så å få så dårlig samvittighet at jeg må faste. Etterfulgt av at jeg har stålkontroll på inntak.

Berg og dalbane.

Dagene krever i det hele tatt mye av meg, så jeg tenker det skal bli godt for meg å komme på hytta. Svaberg, frisk luft, bøker og kjæresten. Ingenting jeg føler gjøres. Ingen plikter. Eller... færre plikter i hvertfall... Primitivt og nydelig. Få litt orden i kaoset - i en tilværelse jeg føler meg trygg i.

Kanskje hodepinen vil slippe, kanskje musklene vil slappe av, kanskje blir det stille i hodet...

<3 <3 <3


Innleggsserie - "Karaktertrekk" 4. Er nådeløse i sin selvkritikk

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


4. Voksne barn av alkoholikere er nådeløse i sin selvkritikk

 

 

"Hvis du ikke hadde vært så umulig, hadde jeg ikke behøvd å drikke"

"Din utakknemlige lille drittunge"

"Du har aldri vært glad i meg, derfor har jeg det så forferdelig"

 

 

Slike uttalelser er ikke uvanlig i et alkoholhjem... Alkoholen gjør jo noe med mamma og pappas personlighet. De kan prelle av seg slike bemerkninger til barna sine, stygge bemerkninger, som ikke har noen rot i virkeligheten.

Det finnes ingenting fornuftige ved disse uttalelsene, men dersom det blir sagt ofte nok og over en lang periode, begynner barnet til slutt å tro på dem. Resultatet blir da at barnet tar kritikken innover seg, og får en dårlig selvfølelse. Kanskje ender barnet med å tro at familien ville hatt det bedre uten seg - at hadde det ikke vært for han/henne, ville det ikke vært problemer i familien.

Barnet følte seg aldri bra nok.

Denne følelsen stikker så dypt, grunnmuren er satt, og det voksne barnet vil fortsette å ta kritikk innover seg - selv om kritiseringen tar slutt. Det blir en del av personligheten - en del av måten man ser seg selv på;

Hvis noe går galt, er det din skyld. Du skulle gjort det annerledes - DA ville alt vært bedre. Når noe går som det skal, er det ikke din fortjeneste. Det ville gått slik uansett. Om det er helt tydelig at æren for noe positivt ligger hos deg, avfeier du det; "det var da ingenting" eller "dette kunne hvem som helst ha gjort".

Det at man er dårlig på å ta i mot positiv respons skyldes ikke beskjedenhet. Det skyldes rett og slett en forvrengning av virkeligheten. Man tviholder på det negative selvbildet, selv om en rekke ting burde tilsi noe annet, fordi det er det man kjenner - det er det som er det trygge...Det er det man er vant med.

"Å godta ros fordi du er dyktig vil si det samme som å se på deg selv på en annen måte, det betyr igjen at du kanskje må dømme deg selv litt mildere - og kanskje være litt mer anerkjennende og si:

"Jeg gjorde den tabben, men jeg er ingen tabbe"."

 

"Voksne barn av alkoholikere er nådeløse i sin selvkritikk" - vi dømmer andre langt i fra så hardt som vi dømmer oss selv. Janet Wotitz henviser til en dame som uttaler no hun mener er typisk for denne gruppen "voksne barn": "Jeg gjør det samme hele tiden. Det er en av de sterkeste sidene av min personlighet. Jeg kritiserer alle mine handlinger, og det skyldes delvis at alt er sort eller hvitt. Det er enten bare galt eller bare riktig. Det finnes ingen mellomting. Det meste av det jeg ser hos meg selv er galt, selv om jeg intellektuelt føler det er riktig, men på det følelsesmessige planet klarer jeg det ikke".

 

 


 

 

Jeg kan vel med en gang si at negative bedømmelser av meg selv - CHECK. Så absolutt... For meg føles det som om uansett hva jeg gjør, blir det aldri bra nok - fordi jeg aldri blir bra nok; har jeg gjort det reint, har jeg ikke gjort det reint nok. Har jeg trent, har jeg ikke trent lenge nok. Har jeg laget mat, er det ikke godt nok. Stiller jeg opp for venner, har jeg ikke stilt opp mye nok. Ja - det gjelder igrunn alt jeg foretar meg.

Svart/hvitt tenkningen kjenner jeg meg også dessverre så altfor mye igjen i. Den er slitsom. Dagen er enten FANTASTISK eller HELT J*****. I det siste har jeg hatt en del grå dager og det er så deilig(!), men det skal svært lite til for å snu det hele på hodet. En liten bemerkning kan ødelegge en ellers så super dag. Fasaden prøver jeg så godt jeg kan å opprettholde, dessverre for kjæresten min holdes den ikke oppe her hjemme. Han får oppleve de voldsomme humørsvingningene, og det kan ikke være så altfor lett, stakkar. Det er godt å vite at han tar det som et kompliment (selv om jeg ikke alltid tror det) - det er tross alt fordi jeg føler meg trygg sammen med han, jeg trenger ingen maske. Alle delene mine er enig om han er en person vi kan stole på.

Om jeg skal tenke tilbake, var det ikke sånn at mamma og pappa rakket ned på meg med uttalelser om at jeg aldri var bra nok. Jeg veit for eksempel at de var veldig flinke til å rose meg om jeg hadde gjort noe bra. Men jeg har dessverre kommet på en del som sikkert har vært med på å forme meg, noen av faktorene, som har bidratt til at jeg har fått dette karaktertrekket. For eksempel de gangene jeg torde vise følelser angående drikkingen, og de var fulle og forbanna, og de lirte av seg den ene strofen etter den andre.

Det er selvfølgelig mange episoder og bemerkninger som jeg har funnet fram til at har satt sine spor hos meg på dette området. Jeg er likevel ikke klar for å dele så mye mer om akkurat dette. Jeg føler at det vil bli å blottlegge mine foreldres følelser og personlighet for mye, og det er virkelig ikke mine intensjoner med denne innleggsserien. Så de refleksjonene får bli i hodet mitt for nå...

<3 <3 <3

 

När natten faller på.

 

Ahhh... som jeg bæder når kvelden kommer.

Jeg sover så dårlig om dagen. Det er sånn at jeg kjenner det knyter seg i magen med en gang mørket kommer. Kroppen min instiller seg på at den skal til sengs snart, og den vegrer seg... virkelig!

Som et lite barn...

Jeg vil ikke legge meg!!

Jeg kan sitte oppe til jeg stuper, fordi jeg veit at om jeg legger meg til å sove, blir det for j***** uansett. Mareritt som er altfor virkelighetsnære... Svette og kulde om hverandre... 1 0000000000000 ganger oppvåkninger... yeah. U know!

Har sikkert sagt det mange ganger før, men jeg sier det igjen... (haha, selv om det sikkert ikke blir noe av denne gangen heller) Men jeg tror virkelig jeg må krype til korset; be legen om sovemedisiner... Bare til disse periodene her... Kroppen min trenger virkelig en god natts søvn - jeg orker ikke flere netter med mareritt og flashbacks...

For hver morgen jeg våkner, er jeg mer utslitt enn da jeg la meg kvelden før... Det er jo ikke sånn det skal være.

Merkelig det der... Folks grenser for å ta piller, mener jeg... Noen tar veldig lett på det...  Jeg, for min del, har store vanskeligheter med det... Jeg kjenner faktisk at jeg får dårlig samvittighet bare jeg tenker på det. Kroppen min må tåle det som ér på en måte, smerter og vanskeligheter skal ikke døyves med medisiner - de skal kjennes!

Det er jo vel og bra det, at jeg ikke tar piller med en gang noe bikker i mot (litt må man jo tåle, tenker jeg), men det finnes grenser - selv for meg. Og grensen (selv om jeg sikkert har sagt det før :-p ) er nådd.. Eller nei, grensen er overskredet... For lenge siden... Jeg bare utsetter og utsetter... Tøyer grensene enda lenger... For å se hvor langt jeg kan presse meg nærmest, eller jeg veit ikke jeg...

Her sitter jeg i hvertfall... trøttere enn en dupp, men jeg orker ikke gå å legge meg, fordi jeg veit at det er mer slitsomt å sove og våkne - sove og våkne - sove og våkne - sove og våkne, enn det er å bare være våken. Det føles tryggere også, for GUD så redd jeg er i søvne...

Det hadde virkelig vært deilig å hatt ei litta pille nå... Bare som en trygghet... Bare for å få én god natts søvn...

 

Tar du sovemedisiner?

Blir veldig glad om dere deler erfaringene deres  - positive som negative...

 

Sov godt da alle! Håper natten er god mot dere... Husker dere denne forresten?

 

 

Good night -

Sleep tight -

Don't let the bedbugs bite

<3 <3 <3

Right beside you.

For snart ett år siden ble du så brått revet ut fra denne verden...

I kveld skal jeg på Oslo Live, og Big Bang skal på i ellevetiden... Det er uhørt at jeg ikke har fått med meg konsert av de tidligere, det veit jeg at du syntes. 

I kveld synger jeg for oss begge, vennen... <3

Angsten og mitt dårlige selvbilde, ødela for oss, kompis. Jeg klarte ikke ta kontakt, og jeg er så inderlig, veldig lei meg for at vi ikke fikk møttes oftere da jeg flyttet til Oslo. Jeg er enda mer lei meg for at jeg ikke klarte trosse min egne følelser og tanker for å dra i begravelsen din...

Jeg håper du ser meg, og jeg håper du forstår.

Jeg håper du så at jeg hadde minnestund for deg hjemme i stua... Og jeg håper du hørte sangen jeg spilte, lysene jeg tente og det fine bildet av oss to sammen på kreta.

Jeg vil at du skal vite at jeg savner deg... Det går ikke en uke uten at du er i tankene mine. Du var en bra mann - den beste! Ditt smil og din latter smittet, og bilturene og alle sangene vi sang sammen sitter som limt fast i minnet mitt... Der vil de alltid være- til vi sees igjen.

 

 

I Love You

<3 <3 <3

 

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 3. Lyver når det er like lett å snakke sant

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


3. Voksne barn av alkoholikere lyver når det er like lett å snakke sant

Løgnen er grunnleggende i familier med alkoholproblemer. I det andre innlegget i denne serien, skrev jeg om løfter. Det gis uttallllige løfter i et typisk alkoholhjem som ikke holdes. Løfter som blir brutt gang på gang, er det samme som løgner.

Den største løgnen av dem alle og for meg, som barn av alkoholiker, den som kanskje har satt dypest spor, er benektelse av at det eksisterer alkoholisme i hjemmet. I mange alkoholfamilier er det som om det bor en stor rosa elefant i stua, som alle ser, men som ingen snakker om.

At alt er som det skal hjemme - er en løgn.

Det trenger ikke bare være alkoholikeren selv som benekter at h*n har et problem. Det kan også hende den edru forelderen nekter for at alkoholikeren har et høyt alkoholforbruk. Barna må leve med dette... De opplever at det åpenbare bli nektet for... De får høre at det de ser med sine egne øyne, er feil... Det blir som å fortelle barna at de ikke kan noe om hvordan de har det selv, det blir som å fortelle dem at de ikke kan noe om feltet de i bunn og grunn både føler seg, og er eksperter i!

Jeg har alltid fått høre at jeg har tatt feil; "jeg hadde det trygt og godt hjemme", "foreldrene mine hadde ikke alkoholproblemer", "jeg overdrev problemet", "jeg var utakknemlig"... Jeg ble løyet opp i ansiktet utallige ganger...; da det var helt tydelig mine var fulle, ble det benektet - jeg tok feil, "h*n var bare trøtt og sliten".

Disse benektelsene har satt så dype spor i meg, at jeg fremdeles tviler ekstremt på meg selv. Dette gjelder alt; mine tanker, følelser, meninger, opplevelser... Jeg klarer ikke stole på de, om det kun er mine egne og jeg ikke har noen å kryssjekke med.

Photobucket

Den andre store løgnen i alkoholfamilier henger sammen med den første...; dekkhistorier. De andre familiemedlemmene kommer med unnskyldninger for den som drikker. Det kan være far som ringer jobben og forteller at mor er syk i dag, og det kan være barna som får i oppgave å fortelle læreren at mor er bortreist på foreldremøtet neste uke. Alt for å forhindre at "hemmeligheten" blir avslørt.

Alkoholikeren selv kommer med dekkhistorier i forhold til sitt forbruk. Det var for eksempel en periode mamma alltid hadde alkoholfritt stående i kjøleskapet... "Det var kun dét hun drakk av". En annen ting hun gjorde var å spise rå løk -  den sterke lukten tok vekk alkoholdunsten fra ånden hennes. Hun trodde oppriktig at hun lurte oss trill rundt!

På tross av alle disse løgnene som både blir servert og observert i hjemmet, får mange av barna likevel høre at "ærlighet varer lengst", og "du skal ikke lyve". Med slike selvmotsigelser, mister sannheten sin betydning. Barna opplever derimot at løgnen er noe man kan dra nytte av.

Det virket jo som om løgnen gjorde livet enklere for alle.

Jeg, for min del, er kjent for å være ærlig. Jeg HATER å lyve - jeg får faktisk fysisk vondt... Så jeg er veldig åpen og ærlig, om det meste - for det meste... Det rare er at de gangene jeg lyver, er det utelukkende over ting hvor det ville vært like lett å snakke sant, hvis ikke enklere. For eksempel, om noen byr meg på noe, og jeg ikke har lyst på det - takker jeg automatisk ja, og jubler.

Der og da, mener jeg oppriktig å juble... Jeg later ikke som, så det føles ikke som en løgn. Jeg lyver for meg selv så godt at jeg tror på det.

Jeg hadde veldig sterk astma i mine barne- og ungdomsår, og jeg husker gym var blant mine verste fag. Jeg fant derfor på all verdens med unnskyldninger for å slippe unna gym, så ofte jeg kunne. Noen ganger kunne jeg late som jeg var syk, og så ble jeg virkelig syk. Løgnene kom jeg med fordi jeg var redd for at "det skulle komme ut at jeg ikke var like god som de andre" - det var mye lettere å lyve enn å si at jeg ikke klarte det andre klarte.

Egentlig var det forferdelig for meg, og jeg ville virkelig bryte uvanen, men frykten for å vise hvor mislykket jeg var, holdt løgnene gående.

Det jeg har innsett er at jeg har løyet om mine egne ønsker og lyster. Jeg har løyet både for meg selv, og andre. Ettersom jeg har løyet så jeg har trodd på det selv, ble jeg heller ikke klar over at det var slik før for en kort tid tilbake.

Jeg er ekstremt konfliktsky. Jeg er livredd for å gjøre noen lei seg, sinte, gjøre så noen blir uvenner, gjøre så jeg blir uvenner med noen... Jeg skyr det, virkelig! Derfor kan det hende jeg lyver. I stedet for å si "jeg har ikke lyst", har jeg sagt "jeg gleder meg".

Jeg har vært på ferier jeg ikke har villet reise på, jeg har vært venn med mennesker jeg egentlig kunne vært foruten, jeg har i det hele tatt gjort veldig mye jeg ikke har villet hele livet... Mine intensjoner med å lyve har alltid vært å glede andre, eller gjøre andres liv enklere. Men da jeg ble klar over det faktum at det var slik det var, for kun halvannet års tid siden, følte jeg meg som tidenes største drittsekk, en falsk bitch rett og slett... Hvordan kunne jeg være kjent for å være så ærlig, når jeg i virkeligheten løy om hvem jeg var til og med??

Jeg har jobbet veldig mye med dette, og gjør det fremdeles - finne ut av hva jeg vil, kontra hva jeg tror andre vil at jeg skal ville. Jeg har tatt konflikter jeg har utsatt i mange år, kvittet meg med stressfaktorer i livet mitt, og om jeg har kommet med en løgn har jeg tatt meg i det midt i den, og sagt det høyt; "Nå lyver jeg, jeg føler det egentlig ikke slik".

Det krever mye å skulle endre et slikt mønster, men er man det bevisst er ingenting umulig å snu.

Før jeg avslutter dette innlegget vil jeg bare poengtere at det å ta en "hvit løgn" i ny og ne, ikke trenger å være et problem man må jobbe med... Snarere mener jeg slike løgner kan være nødvendig...

<3 <3 <3


Kind of slow.

Jeg var på jobb i går. Det gikk greit. Verken eller. Jeg var hos psykologen like etter, også greit. Vi fylte ut noen skjemaer, og så snakket vi litt om delene mine og huset mitt. Dusjen som skal demonteres fra kjøkkenet. Veronica som skal flytte inn. Jeg må prøve lytte til den varme og gode bestemorstemmen.

Psykologen sa at jeg var ressurssterk. "Jeg hører du sier det, og jeg har hørt flere har sagt det..."  Så hvorfor føler jeg det ikke? Hvorfor føler jeg meg så... svak... ? Hvorfor føler jeg meg så... alene... ? Hvorfor føler jeg det sånn her?

Du er ikke ressurssterk.

Er det fordi jeg har blitt rakked ned på i hodet, i så mange år? Ribbet for alt av meg... Er det fordi jeg har blitt bedt om å bruke krefter på å gjøre destruktive ting mot meg selv? Gjøre vondt verre...

Er det fordi jeg har fått høre fra indre stemmer at ingen egentlig er glad i meg? Er det derfor jeg er så godt gjemt i meg? Fordi jeg har rømt? Er det derfor jeg ikke kan fordra meg selv...?

Er det derfor jeg sitter og ser tomt ut i lufta, med pcen på fanget... ? Og har gjort dét de siste 12 timene... På det samme stedet som jeg sovnet på i går kveld... Like mange timer som jeg har brukt på dette innlegget... 

I går brukte jeg mange timer på å gjøre akkurat det samme, før jeg til slutt postet innlegget tidligere i dag. Da skrev jeg om marionettedukken og tomhet. I dag er følelsen av tomhet likedan, men i dag har marionettedukken følelser... Marionettedukken er lei seg - trist uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor... Det gjør ikke at følelsen ikke er like vond.

Jeg skulle egentlig hatt date med broren min i dag. Han ringte i dag tidlig, og jeg tvang meg selv til å ta telefonen - enda det ropte "nei" inni meg. Avtalte at han skulle ringe i tolvtiden da han visste når han var ferdig på jobb. Da klokken nærmet seg 12 dusjet jeg til varmtvannet var tomt, før jeg fant ut at jeg måtte melde avbud. Jeg brukte en halvtime på å formulere en melding. Skrev at jeg skulle ringe fra jobb i morgen.

Isj... Jeg gruer meg til jobb! Jeg må "ta meg sånn sammen"... Be what I'm not. Det sliter meg ut, og jeg er ikke i form nå ass... Verken fysisk eller psykisk. Hodepinen har vært helt grusom både i går og i dag. Og jeg orker egentlig ikke tanken på å skulle være sosial etter jobb i morgen, men jeg føler at jeg må det. Ahh.. Håper jeg får meg til å sende melding i morgen og. Eller aller helst håper jeg at jeg våkner opp til en helt annen følelse... At følelsene som har dominert de siste dagene, forsvinner med søvnen.

Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive i innleggsserien "Karaktertrekk " hos Voksne barn av alkoholikere, men jeg har prioritert eksponering om dagen. Derfor har det ikke blitt mange innlegg de siste dagene heller, sammen med at jeg bruker altfor lang tid når jeg setter meg ned - jeg faller ut... 12 timer (nå er det 14 og en halv, ser jeg)... er ikke akkurat Speedy Gonzales. Jeg prøver å svare dere og legge igjen kommentar hos dere, men som dere skjønner tar det også tid... Bare vit at jeg setter stor pris på kommentarene deres.

<3 <3 <3

 

Som en marionettedukke.

 

Tomheten.

Den gjennomsyrer absolutt alt. Som en zombie... Jeg verken eksisterer eller er - jeg bare vandrer omkring.

Som en marionettedukke danser kroppen min livløst igjennom teatret. Den har ingen følelser, ingen tanker, ingen sjel...

Ingenting betyr noe, men noe betyr likevel alt.

<3 <3 <3

 

New Love - YSL inspirert.

Jeg har dilla på ringer for tida. Jeg bruker gjerne flere av gangen, og mikser ofte de store ringene med de mer anonyme, og jeg bruker sølv, skinn og bronsefarget om hverandre.

Jeg har ikke så mange som jeg ønsker enda, men jeg har en del ;-) Og i forrige uke dukket denne herligheten opp i postkassen min;

 

Photobucket

Jeg har allerede rukket å falle pladask!

Egentlig er det litt rart at jeg er så forelsket. Den er i gullfarve - jeg bruker svært sjelden smykker i gull. Heller sølv liksom (eventuelt hvitt gull ;-) ). Og så er det steinen... Den er veldig rosa - heller aldri vært fan! Før nå... Den er så annerledes og stilig! Jeg er stormforelsket, og jeg må smile hver gang jeg ser den <3

Den pynter opp et nedtonet, "hverdagslig" antrekk, og blir übersøt til ensfargede sommerkjoler. Et lite friskt fargeinnslag i min heller jordfargete garderobe.

Haha... Og jammen passet den ikke fint til rosene mine da dere :-p

Ringen finnes i mange farger på steinen, og også i andre farger på selve ringen. Jeg ønsker meg alle!

Du finner de, sammen med mye annet fint her. Og om smykket du ønsker deg er utsolgt, kan du stå på venteliste slik at du får en mail da de får den inn igjen. Genialt!

<3 <3 <3

 

I'm back in the Oslo groove!

På fredag tøffet jeg avgårde, og det viste seg at jeg var tøffere enn både toget og den skarpeste kniven i skuffen.

Ikke skjønner jeg hvordan det gikk seg til..  Jeg som ofte har problemer med bare å skulle ned på butikken alene på grunn av angst, håndterte reisen nærmest som om jeg ikke hadde gjort annet hele livet. Angsten... My partner in crime... Min altfor nære følgesvenn i gjennom så mange år - viste seg knapt. Jeg skjønner det ikke... Men GUD som jeg setter pris på det!

Jeg skal ikke overdrive her... Da Telenor valgte å kutte all telefonforbindelse så mobilen min ikke hadde dekning, og jeg snart var på stasjonen venninnen min skulle hente meg på, SÅ jeg måtte låne telefonen av en noe utrivelig konduktør som stod og trippet for at jeg skulle bli mest mulig stressa... DA kjente jeg min gamle venn ta kvelertak rundt halsen min, DA kjente jeg varmen og prikkingen spre seg i hele kroppen... Angsten ville ikke la et slikt kaos passere uten å vise sitt nærvær, veit dere.

Men jeg er strålende fornøyd, jeg. Jeg, ThisISmeThen, tok toget alene, og jeg håndterte både bytte av tog og kaoset som oppstod underveis... Jeg kom helskinnet frem, og venninnen min ventet på meg på perrongen. Jeg klarte det, uten å ha det så altfor ille... Uvant, og befriende!

Photobucket

 

Første utfordring - gjennomført!

Up next; Relasjoner.

De siste årene har relasjoner vært veldig vanskelig for meg... Jeg har på en måte hatt problemer med å vite hvordan jeg skal forholde meg. Av mange grunner egentlig... Det har blant annet vært vanskelig for meg å stole på mine nærmeste - jeg har fått høre den ene og den andre historien om hvordan vennene mine vil meg vondt (inni hodet). Jeg blir stadig fortalt "hvordan jeg kan se det" i oppførselen til de jeg er med, eller skjønne det - enda de prøver å lure meg.  Om jeg sier noe som er "hemmelig" - eller "viktig", kan de fortelle meg at vennene mine vil bruke det mot meg. Jeg gjorde feil. Jeg burde ikke sagt noe. Så får jeg dårlig samvittighet... Jeg veit ikke ovenfor hvem, men jeg får det. Jeg blir dårlig... Jeg angrer. Mine egne tanker spinner på hva har jeg gjort? Hvilke følger vil dette få? Hvordan vil vennene mine bruke det mot meg? Noen ganger blir jeg fortalt hvordan vennene mine vil ødelegge meg, andre ganger må jeg leve i uvisshet.

Noen ganger tror jeg på det de forteller meg, andre ganger kan de dra til helvete!

Det er også da, naturlig nok, noe vanskelig for meg å ta kontakt, og jeg må alltid bygge meg veldig opp. Jeg tror jo ikke at vennene mine er glad i meg. Og igjen, hvordan kan de være det liksom? Jeg er jo så jævlig!

Hvorfor jeg er så jævlig, veit jeg faktisk ikke... Jeg får stadig høre om andre som har begått samme "feil" som meg, så hva er det som gjør det så galt med meg? Hvorfor må jeg straffes, og ikke de?

Nå sporet jeg litt av... Tilbake til fredagen...

Med dårlig samvittighet ovenfor venninnen min, grudde jeg meg (enda så vondt det er å si det) til å skulle treffe henne... Relasjonsproblemer. Grunnen til at jeg har så dårlig samvittighet er fordi jeg jo så gjerne vil stole på den delen som mener at venninnen min er glad i meg, og som mener at alt annet selvfølgelig bare er tull... Det er ikke alltid like enkelt, og den dårlig samvittigheten spiser meg opp når jeg "klar"... Hvordan kan jeg i det hele tatt vurdere at denne fantastiske jenta er så utspekulert og slem?? Jeg er jo virkelig jævlig, som kan tenke noe sånt om henne.

PhotobucketFredagen var stress. Det var mye kaos oppi hodet... Mange diskusjoner som måtte tas. Fornuften prøvde å triumfe igjennom - det varierte veldig hvorvidt jeg klarte å lytte til den. Kun sett utenfra var vi to venninner som skravlet en masse; vi har alltid så mye interressant å snakke om, og en masse fine refleksjoner. Meg selv stoler på henne, og meg selv er så inderlig, veldig glad i henne... <3 <3 

(Selv om en vi forteller deg at du bare driter deg ut, fordi ingen kan jo bry seg om deg...)

 

Lørdagen ble jeg vekt til frokost. Venninnen min hadde allerede laget fruktsalaten. For en luXus :-) Etter frokosten gikk vi en 2 timers tur opp på Hemmelfjellet. Nydelig natur, som jeg dessverre ikke har tatt noen bilder fra (jeg hadde selvfølgelig tatt med kameraet, men glemt minnekortet.. er det mulig liksom??). Vi spiste biff til middag, så i blader og byttet på å massere hverandre. Hihi... Skikkelig jentekoZ <3 

Utpå kveldinge så kom det catering, nærmere sant, de fantastiske foreldrene til venninnen min, på døra... Den søteste moren hadde laget lakserull, pai, skinkerull og hvitløksmarinerte scampi! Jeg har aldri opplevd maken :-D Isj, og jeg som jo allerede hadde dårlig samvittighet for alt det andre jeg hadde spist til da. Vel, ikke f*** om jeg skulle ha dårlig samvittighet overfor henne i tillegg, fordi jeg ikke spiste av den nydelige middagen hun hadde laget! Jeg hadde allerede feilet den dagen... Kunne likegjerne feile hele helgen.

Svart eller hvitt ---> Svart... Det var jo allerede for mørkt...

Vi gikk heldigvis en tur etter maten. Jeg koste med sauene (det gikk nemlig sauer fritt rundt på hytteområdet, stor STAS for meg det ;-) ).

Søndag kom foreldrene til venninnen min ganske tidlig. Det var noe kaos oppi hodet akkurat på morgenen... men ikke så altfor ille. Vi gikk en tur med moren til venninnen min, og akkurat den turen tenkte jeg over at jeg følte meg veldig "klar". Jeg stolte på tilværelsen. Jeg nøt øyeblikkene. Jeg slappet av resten av oppholdet.

 

Photobucket

 

 

 

 

 

Jeg må også bare nevne at før jeg dro hjem igjen med toget, fikk jeg servert stek og molte/multekrem til dessert. Desserten lagde moren fordi jeg hadde nevnt at det var noe av det beste jeg visste (hihi... jeg ble selvfølgelig rørt til tårer). Så det var jo bare å kaste innpå da, og tviholde ved tanken om at det bare var å faste når jeg var alene igjen. Normalt forhold til mat, spise uten dårlig samvittighet - ja takk.

 

 

 

 

                       *MMmmmoltekrem*

 

Dette ble et langt innlegg, så tenker jeg dropper å fortelle mer om hjemturen, annet enn at det gikk greit det også. Moteblader holdt meg busy, og til tross for forsinkelser og buss for tog, og ikke minst at jeg reiste alene - kom jeg meg helskinnet hjem. Haha... Rart med det! Hvertfall, jeg tenker at dette må jo være et skritt i riktig retning. Angsten er på en måte byttet ut med vanskeligheter i relasjoner. Angst er jo et symptom på noe dypere, noe som ligger bak bevisstheten. Kanskje vi har funnet kjernen.

Gratulerer til deg - om du holdt deg våken helt til the end;-)

<3 <3 <3

(Bildene har jeg lånt, og de er linket om du trykker på de (bortsett fra det ene, som jeg ikke fant igjen adresse til))

 

"I've packed my bags, and I'm ready to go"

Den helgen skal jeg reise til seters å gjøre meg feit... Eller, nå er ikke akkurat det planenfor min del, men jeg skal til seters i hvertfall... Nærmere bestemt Skramstadsætra på en hytte til en venninne av meg. Vi skal vandre i fjellet, selv om været som er meldt ikke akkurat er det vi hadde ønsket selvfølgelig. Men jeg tror det skal bli fint å gå fordet + at når det regner er det jo desto hyggeligere å sitte inne ved peisen og se film, eller lese en god bok!

Toget går om ikke så altfor lenge, så det ble en snarvisitt innom bloggen dette. Jeg klarer ikke å utdype det noe mer nå, men jeg trenger å roe meg... Mer utfyllende får jeg skrive da jeg kommer hjem igjen på søndag eller mandag.

Helgen bryner i hvertfall på mange utfordringer for min del
*Grøss*

Forresten så må jeg bare legge ved denne lille videoen jeg kom over i går. Jeg anbefaler dere å nyte dette vakre, lille synet av liv på Moder Jord... "Feel good*

 

 

Ønsker en God Helg til dere som titter innom

Skal du utfordre deg selv?

<3 <3 <3

Et lite og delicious banantips...

Helgen er her, og her er mitt lille God Helg bidrag...

 

  •  1 stk valgfritt knekkebrød (eller brød, eller dropp dette punktet om du ønsker det :-D )
  •  Antall bananer etter ønske
  •  Sukrin (Jeg brukte dette. Sukrin har jeg skrevet om her)
  •  Kanel
  •  Eventuelt smør på punkt 1

 

Photobucket      

 

*Nammenam*   

 

 Photobucket

 

 Nå kan det jo være at de fleste har smakt dette (kjæresten min synes det var veldig rart at jeg aldri hadde gjort det :-p ), men for meg var det i hvertfall nytt og HIMMELSK!

 Det var middagen min... Men U can eat it whenever U want, og som nevnt er det sikkert godt uten noe brødvarer også... bare mose det til en slags babygrøt... MMMmmm!

 

 Photobucket

 

  Jeg spiste i hvertfall opp maten min :-D

 

Prøv den!

<3 <3 <3

Et lite og dekorativt blomstertips...

Det er lite som er vakrere enn levende blomster...  Men dessverre er de lik oss; de varer ikke for evig!

I det siste har jeg likevel, av en eller annen merkverdig grunn, klart å holde liv i mine ganske lenge... Haha, jeg har vel skjønt nøkkelen - de trenger vann og pleie :-D

Hvertfall... Disse rosene fikk jeg av kjæresten min for halvannen uke siden. De begynte raskt å henge med hodet.. Det jeg gjorde da, var at jeg tok de ut av vasen, og skråskjærte de på nytt (altså jeg tok vekk den nederste delen som hadde fått et brunt belegg på seg.. Du så at den nederste delen ikke var helt frisk da for å si det sånn!), og fylte vasen med rent, kaldt vann.

For de fleste er nok ikke dette kjernefysikk, men for meg, som ikke har vært så nøye på det, var det gøy å se hvordan de frisknet til.

En ting jeg alltid har gjort, og som jeg tenkte tipse dere om er følgende...: Når du ser at rosene begynner å synge på siste verset, skråskjærer du stilken like under kronbladet (la det være igjen en liten tapp). Deretter fyller du en bolle med iskaldt vann og legger rosene oppi vannet. Fjern de ytterste bladene som har blitt stygge.

 

Voilá!

 Photobucket

 

Om du har steiner eller skjell tilgjengelig, er det eXtra søtt med de oppi vannet...

 

 Photobucket

 

Dekorativt, og du kan nyte herlighetene en stund til

<3 <3 <3

 

Hur söt som helst!

Jag gjör så att blommorna blommar,
jag gjör hele kohagen grön.

Och nu så har sommaren kommit,
f'ör jag har just tagit bort snön.

<3 <3 <3

Høre stemmer - ikke så uvanlig?

I går hadde jeg min første vakt på en ukedag, på lenge. Det er annerledes å jobbe i helgene... Det er stille og rolig, og ikke så mye som skal gjøres, og heller ikke så mye folk. I ukedagene er det hektisk. Mye som skal gjøres, og mye folk.

Jeg begynte 7, og sov knapt natta før, men det gikk likvel veldig bra. Jeg følte ikke at jeg var så "høy" som jeg ofte blir. Jeg følte jeg var mye tilstede... Jeg følte jeg gjorde nytte for meg, og jeg oppnådde mestringsfølelse.

Mestringsfølelse <3 <3 <3

Det var ikke bare fryd og gammen - langt derifra... Det var mye som foregikk oppi hodet til enhver tid, og det er slitsomt å prøve å ignorere det "in order to" fungere ute i verden. J***** slitsomt, for å være ærlig. Det er nemlig ingenting av det jeg gjør, som går ubemerket... Og å prøve å diskutere meg fram til hvem eller hva jeg skal lytte til - det å prøve å ignorere alt det negative som blir sagt - det å ikke lytte til, eller ikke tro på de som skriker høyest... It's not easy, og det får langt i fra det utfallet som jeg skulle ønske hver gang.

Det er ikke lenge siden jeg ble bevisst det at jeg hører stemmer - at det er dét det er... Stemmer... Jeg har tviholdt på at det bare er tankene mine, at det kun er meg og mitt, men det er jo ikke det... Det ér stemmene som forteller meg om meg og min oppførsel hele tiden, det er de som ber meg om å gjøre ting - ting jeg kjemper for å stå i mot..

Jeg hadde en fin diskusjon med broren min for noen dager sin om akkurat dette med stemmer... Det er nemlig ikke så uvanlig å høre stemmer.(Anbefaler forøvrig å lese denne artikkelen). Kanskje er det sånn at de fleste mer eller mindre gjør det... Eller at alle har stemmer, men at de aller fleste klarer å ignorere de eller være venner med de... De lever ute i verden - snarere enn inni hodet med stemmene. Om man klarer å holde fokuset ut i verden, fremfor inn i seg selv, får ikke stemmene gjødsel - de får ikke nok næring til å vokse seg sterkere, og de klarer ikke gjøre en like stor inngripen i tilværelsen som det de kan gjøre hos andre, som føler seg nødt til klype hardere eller kutte dypere, eller kanskje prøver å ta livet sitt for å stoppe stemmene eller angsten som følger med...

Photobucket

Link til bildet finner du her

Selvfølgelig er det helt forj***** å ha noen som stadig påpeker at du ikke fortjener en plass i verden... Selvfølgelig er det langt ifra hyggelig å få bemerkninger om alt du gjør feil, alt ved deg som er feil, eller få kjeft fordi du rett og slett er den du er. Det er ikke hyggelig med stemmer som ber deg klype hardere, og som maser om at du er dårlig til å skade deg selv. Det jeg vil få frem er at man er ikke nødvendigvis GAL dersom man hører stemmer. Dersom noen forteller deg at du fortjener å ha det dårlig... Jeg anser ikke meg som gal i hvertfall, og det har jeg også fått bekreftelse på fra psykologen ;-) og fra denne artikkelen.(Selv om, jo, da det pågår som verst, føler jeg meg gal. Jeg blir redd, og det er "til å bli gal av"). Det er trist at det er mange som sitter med et slikt syn... At mange trekker seg unna, fordi det å høre stemmer høres så "sykelig" ut.

Kanskje er det også sånn at om man for eksempel har en egen stemme til å begynne med... Din egen stemme forteller deg at du er dårlig -> Du har dårlig selvtillit for eksempel! Om du selv får nok bekreftelse på at dette stemmer, at du er dårlig og at du ikke fortjener bedre (ulike traumer etc) får din egen stemme gjødsel til å vokse seg større. Kanskje det er sånn at ditt selv ikke klarer å håndtere at du skal være så dårlig som folk utenfor og du selv inni deg skal ha det til, at en annens stemme rett og slett må ta over... Nettopp fordi ditt selv ikke orker å ødelegge deg mer enn hva det allerede har gjort. Jeg veit ikke, jeg... Bare noen tanker fra min side...

Photobucket

Bildet er linket til her

Jeg for min del, hører stemmene mye tydeligere nå da jeg har blitt klar over det. Eller jeg hører de ikke tydeligere, men jeg er mer bevisst på at de er der... At det er det som foregår oppi hodet mitt - diskusjoner med stemmer. Stemmer som motarbeider hva jeg selv egentlig står for, hva jeg vil, tenker og føler. Stemmer som forteller meg at jeg ikke er verdt mer enn spyttet under skoen min, og som forteller meg å gjøre vonde ting mot meg selv. De er som oftest slemme, men jeg har hittil blitt oppmerksom på én vennlig. Helt taket på de, har jeg ikke fått. Og det er selvfølgelig mye annet som også spiller inn her... Men det orker jeg ikke ta for meg nå... For alt jeg veit, har jeg sikkert tatt det for meg i et tidligere innlegg (*kremt* hukommelsen er jo, som nevnt, ikke akkurat min bestevenn :-p ).

Anyways... Etter jobb i går dro jeg rett på café sammen med to venner av meg... Etter mange tolkninger, analyseringer og slemme bemerkninger på jobb, fortsatte det da jeg var på kafébesøket. Det gikk også relativt greit... Stemmene var der, men jeg klarte å holde fokus... Jeg klarte å svare de, men samtidig holde fasaden sammen med vennene mine...

Så var sosialtiden over, og jeg gikk hjemover. Allerede da jeg tok mine første skritt ut av caféen startet bråket for fullt! Alt jeg hadde gjort hele dagen skulle nok en gang gås igjennom og vurderes av oss alle. Da jeg kom hjem satte jeg derfor på radioen på full guffe og startet med husarbeid... Etterfulgt av myye lesing i mange bra blogger.

Jah... alt i alt, er jeg fornøyd med at jeg var på jobb, og jeg er fornøyd med at jeg fikk møtt - ikke bare én, men TO venner i en smekk ;-)  Jeg har en så ambivalent følelse til det hele... For jeg veit at det er bra å være i jobb, det er viktig være sosial, være aktiv... Og jeg tror jeg kan elske det - etterhvert. Man kan aldri forutse framtiden... Og jeg kan ikke holde det på vent. Jeg kan ikke utsette å jobbe, fordi det er uforutsigbart, og fordi jeg er redd for å måtte ringe inn syk. Jeg veit at det vil bli hardt - det vil tappe meg for krefter... Det er som oftest mye som må undertrykkes for å være ute... Men jeg er jo vant til å ha det sånn, og jeg er vant til å jobbe på ekstratank...

I can do this!

<3 <3 <3

 

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 2. Vanskeligheter med å gjennomføre oppgaver fra begynnelse til slutt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


2. Voksne barn av alkoholikere har problemer med å gjennomføre en oppgave fra begynnelse til slutt

I et typisk alkoholikerhjem gis det utallige løfter; "En godt betalt jobb er rett rundt hjørnet", "husarbeidet vil være unna i en fei", "du skal aldri igjen se pappa så full", "mamma skal slutte å drikke"... Det er en masse leker som skal lages, det er turer som skal reises på, det er ting som skal kjøpes... Løfter blir gitt i hytt og pine, og kanskje ønsker alkoholikeren ros kun for å ha kommet med løftet.

Det er dessverre også slik, i et typisk alkoholikerhjem, at mange av disse løftene blir brutt. Løftene ble gitt mens mamma eller pappa var full, så de blir bare glemt. Det er ikke penger nok til at man kan dra på tur, eller kanskje er mamma eller pappa så fyllesyk (eventuelt full) på avreisedatoen så turen ikke lar seg gjennomføre av den grunn...Ikke minst...

Verken mamma eller pappa slutter å drikke alkohol, enda så mange ganger det blir sagt.

Noen prosjekter blir kanskje påbegynt; Maling blir kjøpt, aviser blir lagt på gulv og maskeringsteip blir lagt rundt lister og vinduskarmer... Den ene veggen blir kanskje malt, men det tar laang tid før hele stuen kan regnes som ferdig.

Slik vokser de fleste barn av alkoholikere opp - med massevis av flotte idéer som aldri blir fullført, eller som eventuelt tar så lang tid at den opprinnelige planen blir glemt, så det legges nye planer.

Graden av løfter som blir gitt og brutt i alkoholhjem (ja, jeg velger faktisk å kalle det dét, for det er som oftest alkoholen som er i fokus for medlemmene i hjemmet), varierer selvfølgelig. Uansett om det er daglig, månedlig eller om det er sjeldnere - barnet blir forvirret dersom det vokser opp med utsatte og brutte avtaler.

Det vil ikke få tilstrekkelig med kunnskap om hvordan en fullfører en oppgave.

For å trekke inn egne erfaringer, kan jeg trygt si at dette karaktertrekket kjenner jeg veldig godt igjen hos meg selv. Jeg har en hel haug med idéer, som jeg aldri får ut i livet. Jeg begynner å lese bøker, og de fleste legger jeg dessverre fra meg før jeg har lest de ferdig. Det handler ikke om at jeg ikke liker boka, ikke har tid til å lese, det blir bare alltid sånn.

Når jeg var yngre klarte jeg aldri å begynne på skoleoppgavene - jeg utsatte alltid. Da jeg studerte her i Oslo, hadde jeg utrolig lett for å starte på oppgavene, men hver gang, da jeg hadde kommet kanskje midtveis, stoppet det opp, og jeg hadde store vanskeligheter med å få fullført.

Jeg gjør mange oppgaver samtidig; jeg sminker meg litt, så tar jeg oppvasken, så leser jeg et par innlegg i Bloglovin, så sminker jeg meg litt til, så begynner jeg å skrive et innlegg, så vasker jeg litt på badet, så sminker jeg meg ferdig, så fortsetter jeg litt til på blogginnlegget, så ordner jeg håret, så leser jeg litt flere blogginnlegg, så kanskje jeg fullfører innlegget jeg begynte på, kanskje jeg vasker badet ferdig - hvis ikke jeg utsetter det, så kanskje jeg poster innlegget, hvis ikke jeg begynner på noe annet... Ja, dere skjønner tegninga! :-D

Jeg har så mange eksempler... Poenget er at jeg har jo opplevd at mange løfter har blitt brutt, det finnes det ingen tvil om. Endelig forstår jeg hvorfor. Jeg kan se sammenhengen i hvorfor jeg er som jeg er.

Det handler ikke om at jeg er lat, det handler ikke om at jeg er udugelig... Det det handler om er at jeg rett og slett har

en mangel på kunnskap på dette området.

Det er blant annet derfor psykologen og fysioterapeuten innprenter så i meg at det er viktig at jeg øver på å fullføre oppgaver da jeg holder på som nevnt over; Sminke meg ferdig før jeg leser i bloggene jeg følger, og så skriver et innlegg, poster det, og eventuelt vasker badet. So I'm learning! (haha, nå har jeg faktisk "sittet med dette innlegget i altfor mange timer"... (gjort masse utenom, og aldri blitt fornøyd) Nå må jeg bare poste det :-p )

<3 <3 <3

 

Be you - Cause you're worth it!

 

<3 <3 <3

Fail. Or am I?

At jeg tenker igjennom alt, det er det ingen tvil om... At jeg er livredd for å gjøre feil, er også helt sikkert. Jeg analyserer og jeg tolker (de to verst tenkelige ordene i mitt vokukabular)... Og jeg tenker så inderlig igjennom alt, før jeg setter noe ut i livet.

Når jeg da tenker så nøye igjennom alt, skulle man tro at jeg klarte å unngå å feile, men ikke denne jenta, nei! Jeg feiler uansett. Uansett, om jeg så tror at jeg gjør det rette, sier noe på rett måte (slik at det ikke leder til noe krangel eller utriveligheter), så blir det pokker ta meg feil.

Hvor skal jeg så starte hen når jeg skal jobbe mot å endre dette? Når dette helt tydelig ikke bare er i mitt hode; Jeg synes selv at jeg sier noe på en vennlig måte (jeg mener det vennlig til og med), men det er tydeligvis ikke vennlig nok.

Jeg blir aldri bra nok.

Fornuften min forteller meg at det jeg må jobbe mot å akseptere, er at det er greit å feile - det er naturlig, og det er lov til å ikke gjøre alt rett! Men det vanskelige er at da må jeg jeg akseptere alle følgende det gir... Jeg må godta at det vil oppstå konflikter, og at alle ikke nødvendigvis er enig med meg. Jeg må godta at jeg ikke er perfekt, og at jeg ikke kan gjøre alle til lags.

Alle omstendigheter hviler ikke ene og alene på meg.

Det er ikke alt jeg får gjort noe med. Andre må stå til ansvar for sine egne tanker, følelser og handlinger. Alt hviler ikke på min kappe, right?

Jeg fatter og begriper ikke noe som framstår som så enkelt og greit i teorien, kan være så ubeskrivelig vanskelig å sette ut i praksis...

<3 <3 <3

How we see things..

Photobucket

 

<3 <3 <3

S.I.C.K.A.N.D.T.I.R.E.D.

Det føles som om jeg står stille... Det føles som at for hvert skritt jeg tar frem, havner jeg alltid tilbake. Det er som om jeg stamper i en myr av håpløshet. Det føles som om jeg er utakknemlig. Det føles som om jeg ikke gjør annet enn å klage. Jeg føler meg redd for å eksistere. Jeg er redd for å være i meg selv, redd for å være i verden.

Kroppen min eksisterer fullt og helt, men sinnet mitt eksisterer bare stykkevis og delt.

Jeg blir så sliten av uforutsigbaheten det medfører. Eksempelvis; på onsdagen hadde vi noen venner her. Det er alltid like spennende og se utfallet av slik sosialisering. Denne gangen var det dessverre bare slitsomt. Ofte går jeg jo litt "ut av meg selv", og da er det helt konge (selv om alt som har skjedd da er helt blury og rart), men jeg gjorde ikke det denne gangen... Jeg var så veldig inni meg selv istedet... Analyserte og tolket... Det var slitsomt å være i meg selv. Jeg måtte late som. Jeg klarte virkelig ikke slappe av, og jeg ville så inderlig, inderlig ut av meg selv.

Det kom til et punkt hvor jeg merket at jeg måtte trekke meg litt tilbake... Heldigvis gikk det greit å bare si at jeg hadde vondt i hodet... Har jo det stort sett hele tiden, så det var på en måte ikke en løgn heller...

For meg hjalp det jo igrunn ikke noe særlig, for da satt jeg jo bare og bæda for hvordan det ble tatt i mot... At jeg var kjip og "tillot meg å ha vondt i hodet" liksom... Deler av meg har vanskelig for å tillate seg slikt...

Å sitte å ha vondt i hodet når man er sammen med noen, er ikke lov... Da skal man ta vare på gjestene sine (fortreng hodepinen! Tenker du ikke på det, slipper det! Stå i det!)  Å ha vondt noe sted, og ta hensyn til det, det er virkelig fyfy! Det er uforskammet, for ikke å snakke om bortkasta tid!

Det hender seg jeg trosser (og må da selvfølgelig godta samvittigheten som da alltid følger med...), slik som onsdagen. Selv om jeg ikke holdt ut lenge, så lyttet jeg i hvertfall til kroppens signaler for en liten stund (klapp på skulderen til meg selv), fremfor de befalende stemmene som forteller meg at jeg må holde det gående.

Photobucket
(Bildet er linket)

Det var så kjipt at onsdagen ble sånn... Det gjør meg så redd... Jeg er virkelig en reddhare! Én sånn opplevelse setter meg ut, jeg føler meg så dum fordi jeg ikke klarer henge med liksom, fordi jeg sitter sånn i hodet mitt. Jeg føler meg "utenfor", og det gjør at jeg blir livredd for å eksistere i verden igjen. 

Jeg blir livredd for at dere opplever det sånn jeg opplever det.
Livredd for at dere oppfatter meg slik jeg føler meg.

Enda så mange ganger jeg har fått det bekreftet av de jeg stoler på, at jeg som oftest fremstår som noe annet enn hva jeg føler inni meg, så dukker de tankene stadig opp. Aller helst vil jeg da bare trekke meg tilbake. Forsvinne. Bli glemt. Men samtidig veit jeg at det ikke er løsningen. Jeg veit at jeg må stå i det. Skal jeg bli bedre, så må jeg gjenoppleve det og gjenoppleve det.

Så begynner det vanskelige - jeg må ta kontakt med dere. Jeg må ta kontakt med dere, enda jeg tror at dere helst ikke vil bli kontaktet, og enda jeg egentlig ikke tør tenke på å kontakte dere en gang. Det er dét som er det vanskelige. Spesielt når tankene mine har tolket ting, analysert det frem til at dere egentlig er sure på meg - at jeg har gjort noe feil...  Det skal så lite til for meg i min verden, så jeg har konstant dårlig samvittighet, enda jeg ikke alltid kan beskrive hvorfor jeg har det.

Kanskje det er en av grunnene til at deler av meg er så redd for å eksistere i denne verdenen?

Deler av meg tør ikke ta plass i verden, fordi vi gjør så mye feil hele tiden...

Jeg er lei av uforutsigbarheten... Jeg er lei av at tankene og følelsene skal spenne så jæ**** - fra et ytterpunkt til et annet. Lei av at jeg er så ubestemmelig. Lei av at jeg en dag føler at alt går til himmels, mens neste dag, føler jeg at alt flyter rett vest. Kan vi ikke bare bestemme oss for å kjøre en del fullt ut? Én tankegang... Én hel... Ikke stykkevis og delt.

<3 <3 <3


ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits