mai 2011

I'm not C.R.A.Z.Y.

I dag hadde jeg psykologtime, eller det var mer en oppsummering... Vi gikk igjennom alt som har skjedd i løpet av perioden hos henne.

Hun fortalte meg noe om hva hun hadde fått ut av undersøkelsen med bilder jeg hadde sist time. Hun sa at hun ble overrasket over å finne så mye "friskt" i meg, med tanke på alle symptomene mine og traumene jeg har i bagasjen. Jeg var visst ikke gal (jepp, det var det hun sa), og hun sa at jeg var ressurssterk. Woho!

I forhold til at jeg ikke var "gal" - var det psykotisk hun tenkte på... Det veit jeg jo... Jeg er veldig mye bedre. Jeg ser mye klarere. Tåken jeg har vandret i mange måneder nå, har letnet. Jeg har vært mye psykotisk, og er det tidvis fremdeles, men den generelle formen nå kontra bare noen uker siden - er ikke til å sammenligne engang.

Psykologen min snakker ikke om diagnoser... Hun snakker om hus og deler. Som hun sa, så er huset mitt ganske kaotisk. Dusjen står på kjøkkenet og sofaen står på doen. Planen fremover er å plassere alt inventar der det hører hjemme. Dusjen skal demonteres, og settes opp igjen inne på badet. Vi skal også finne fram til hvilke deler det er hensiktsmessig at jeg beholder, og hvilke som bare skaper problemer og bekymringer for meg.

Jeg merker at dette pratet rundt hus og deler, egentlig gjør meg ganske mye mer forvirret... Diagnoser er noe jeg skjønner meg på... Jeg kjenner de... Men jeg tør ikke mase for mye om det, for hun mener det nok bare godt.

Ettersom det var oppsummering i dag, fikk jeg følelsen av at hun ville "si meg opp"... Men nei... Vi har visstnok såvidt begynt, og har lang vei å gå. Æsj... lange veier er ikke noe for meg... Snarveier er mer min greie. Snarveier og raske løsninger... Men det finnes dessverre ingen raske løsninger da det kommer til psykiske lidelser... Så jeg får vel bare bite det i meg.

Neste psykologtime er ikke før om 2 uker, og neste der igjen er etter 1 1/2 måned på grunn av ferie. Spent på hvordan det vil gå, men tror det skal gå ganske så greit. I fjor på denne tiden hadde jeg "ferie" fra min daværende psykolog, og det gikk greit, helt fram til hun sa meg opp.. Men det er jo en annen sak.

<3 <3 <3

 

Borte(hjemme)helg!

Denne helgen har jeg vært i "hjembyen" min sammen med kjæresten ... Snarere - "der jeg tilbrakte mesteparten av mine barneår-byen". Jeg føler ingen tilhørighet, bortsett fra at det er der familien min bor.

Det vekker alltid mye tanker da jeg er der. Tanker om barndommen. Dårlig samvittighet for alt og ingenting... Glede, sorg... Jeg veit ikke... Det er rart!

Fredagen var jeg til GU for kontroll fordi jeg har celleforandringer som kan utvikle seg til kreft i livmoren. Slik jeg har forstått det, er det vanlig å ha celleforandringer, så det er ingen fare foreløpig. Av de som opereres er det bare 5 % eller sånn som ville ha utviklet kreft. Så jeg er ikke nervøs for dette lenger...

På kvelden lagde jeg middag til pappa og meg, og kjærestene våre.  Jeg leste også masse i boken jeg bruker mye da jeg skriver innleggsserien - "Karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere". Dette er for øvrig en veldig god bok, og kom på nå at jeg glemte å nevne den i forrige innlegg. Jeg vil lage link til den i morgen eller so :-)  Uansett - boken er bra, og den får meg til å tenke tilbake, og reflektere en masse.... Fredagen var jeg derfor ganske sliten. Det tar på å gå igjennom minner, det er sikkert.

Natt til lørdag hadde jeg et helt forferdelig mareritt... Det verste var at det aldri ville gi seg.  Uansett hvor mange ganger jeg våknet, så fortsatte jeg å drømme på den samme j**** drømmen hver gang jeg sovnet igjen. Husker ikke i detalj drømmen nå, men det var i hvertfall slik at jeg ble tvunget med på sexorgier med en masse menn som tvang meg til å gjøre en masse jeg ikke ville... Virkelig ikke hyggelig i det hele tatt... Derfor ble jeg ble så lettet da jeg i drømmen var på vei til å dø, for da ville jeg slippe unna... Trodde jeg...  Men NEIDA, etter døden var det gjenoppstandelse og PÅ'N IGJEN.. Æsj, det var helt forferdelig.

Jeg blir så satt ut av slike drømmer... Jeg bruker liksom litt tid på å komme meg, eller på å forstå at det faktisk bare var en drøm. Husker en gang jeg drømte at jeg var utro på mot kjæresten og jeg klarte ikke å slutte å be om unnskyldning og gråte over hvor forferdelig slem jeg hadde vært... Enda det bare var en drøm...

Lørdagen tok kjæresten min og jeg med mamma og kjæresten hennes ut for å spise, og da vi kom til pappa igjen satt vi lenge utpå terrassen. Pappa har en sånn varmesak, så selv om det pøsregnet og var kaldt, var det lunt og godt for oss å sitte der.

Søndagen kjørte pappa oss inn til Oslo igjen sammen med nye hagemøbler :-D

Haha, dette ble jo tidenes oppsummering... Jeje...

Håper dere hadde en fin helg

<3 <3 <3


Innleggsserie - "Karaktertrekk" 1. Gjetter seg til hva som er normalt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz

1. Voksne barn av alkoholikere gjetter seg til hva som er normalt

Dette er det "vanligste" karaktertrekket, og dette er et karaktertrekk meg selv kjenner seg godt igjen i. Årsakene til det er så enkelt som at voksne barn av alkoholikere ikke har noen erfaring i hva som er normalt. Vi blir engstelige og forvirret over ting vi ikke tror andre "normale" mennesker blir engstelige og forvirret over, og for å skjule for andre at vi ikke riktig vet hva vi gjør, har vi gjettet oss til hva som er riktig hele livet. Vi er kjemperedde for å dumme oss ut!

Eksempelvis når lærenen på skolen forteller oss at; "Det finnes ingen dumme spørsmål" - sier vi ingenting høyt, men til oss selv sier vi "Det tror hun! Hun skulle bare visst..."

Dette har påvirket meg dithen at jeg har tenkt at at jeg må vite alt. Jeg må vite alt, kunne alt, uten å måtte be om hjelp. Og hvis jeg ikke har fått til det jeg har holdt på med, har jeg klandret meg selv for at jeg ikke skjønner noenting. Dette gjelder så mye, at jeg kan ikke begynne å liste opp eksempler, men for å ta ett raskt ett kan jeg ta i forhold til bloggen og bloggdesign;

Jeg har aldri vært spesielt teknisk av meg, og det at jeg har en blogg som er oppe og går er faktisk helt utrolig at jeg har fått til! Jeg brukte litt tid på å sette meg inn i dette, og jeg synes ikke alt er like enkelt når det kommer til html koder og bloggdesign. For et par måneder siden skulle jeg endre litt på designet, men fikk det ikke helt til, og det ble mye surr (selvfølgelig endte du opp med å ødelegge, du skjønner jo ingenting!!!).

Dette tok jeg ikke spesielt lett, og begynte å banke opp meg selv. Jeg gråt, ble flyforbannet på meg selv, og inni meg skrek det at jeg ikke skjønte noenting. (Hvem har fått deg på tanken om at du kan klare å holde på med en blogg?? Det er jo helt latterlig! Jeg LER av deg!! Det er igrunn bare å gi opp nå, før du dummer deg ut enda mer!)

I mine tanker burde jeg klare det uten noen former for opplæring, uten noen hjelp (det er en skam å spørre). Jeg burde klare og vite alt, for i mitt hode er det det som er normalt! I mitt hode trenger ingen andre hjelp til noenting, mens jeg trenger hjelp til alt.

Bakgrunnen for dette karaktertrekket er ganske enkelt at vi ikke har noen referanseramme når det gjelder hvordan det er å leve i et normalt hjem. Vi har heller ingen referanseramme når det gjelder hva man har lov til å si og føle. Under normale omstendigheter behøver man ikke gå på nåler hele tiden, og man behøver heller ikke stille spørsmål ved eller undertrykke sine følelser. Vi som vokste opp med alkoholikerforeldre, gjorde det, og om vi torde ta opp alkoholismen som et problem ble vi møtt med at vi overdrev og var utakknemlige. Det er derfor mange av oss har blitt så forvirret.

Vi vokste opp i et miljø hvor vi ikke visste hva vi skulle føle, eller hvilken reaksjon på opplevelsene våre som var riktige, derfor måtte vi gjette oss fram til hva som var normalt.

<3 <3 <3


Photobucket

 

Lav selvfølelse hos barn av alkoholikere

Som jeg skrev i dette innlegget med facts, er det vanskelig å anslå hvor mange barn som vokser opp med en alkoholiker. Det antas at tallet er oppimot 100 000, men mørketallene er nok skyhøye.

Å være pårørende til en alkoholiker er som å kjøre berg og dalbane. Den edru voksne i hjemmet til barnet kan velge mellom å forsøke stoppe det hele, eller å hekte seg av i fart. Barna kan ikke velge?

Barna må kjøre karusellen enten de vil eller ikke!

Felles for de er at de tidlig må lære seg å leve med brutte løfter og benektelser, og ofte kan de ende opp med ha ansvaret for både seg selv og den voksne.

For noen kan den tøffe oppveksten gjøre barna sterkere; de får brukt opplevelsene sine på en positiv måte både for seg selv og andre, men flertallet lider dessverre så mye under oppveksten at de får sår som vanskelig kan heles. Mangelen på nærhet og omsorg, skuffelsen og ikke minst fortvilelsen vil sette dype spor, og de vil kanskje måtte leve med dette også lenge etter at de har flyttet ut.

Det er ikke bare familien alkoholismen går utover, men også venner og ikke minst arbeidsgiver. Familien blir manipulert til å komme med unnskyldninger og dekke over for alkoholikeren. De tror på alkoholikerens løfter om å bli tørrlagt, fordi de så gjerne vil tro på det. Uten at de er klar over det sitter de fast i alkoholismens nett. (Dette kalles for medavhengighet og et mer utdypende innlegg om dette kommer siden.)

Det kan skje at slektninger og venner begynner å trekke seg unna alkoholikeren og dennes familie. Dersom familiemedlemmene så blir stående alene uten hjelp, blir de trukket lengre og lengre inn i sykdommens konsekvenser og de blir selv følelsesmessig syke.

Photobucket

Det finnes ikke lenger tvil om at barna blir påvirket under alkoholisme, og selv om disse problemene kan komme til uttrykk i forskjellige typer atferd, ser det ut til at alle barna lider av lav selvfølelse.

Faktorer som spiller inn på selvfølelsen kan kort beskrives som ?foreldrekjærlighet?, ?klart satte grenser? og ?respektfull behandling?. Det finnes mye litteratur som hevder at disse tilstandene er mangelfulle eller fraværende i alkoholikerhjem, og jeg kan selv skrive under på at disse faktorene var mangelfulle og veldig forvirrende da jeg vokste opp med mine alkoholikere.

I familier hvor kun den ene forelderen drikker, vil den edru forelderen ha en atferd sterkt preget av alkoholikeren, og det blir lite følelsesmessige energi tilbake til å dekke behovene til barna. Den av foreldrene som drikker er naturligvis påvirket av alkoholens kjemi og kan oppleve blant annet ?jegsplitting? (les mer om dette her). Det er helt klart at dette oppleves som forvirrende for barnet.

Barna blir ofre for familiens sykdom - alkoholismen.

<3 <3 <3

(Fakta er hentet fra boken Voksne barn av alkoholikere - Janet G. Woititz.)

Foto "ZitruZ"

Photobucket

(Bildet er tatt i Pompeii - Italia)

<3 <3 <3

 

Bestemmer du over deg selv?

I går var meg selv i mange ubehagelige situasjoner. Situasjoner som vi unngår... Situasjoner vi helst ikke vil være i. Først skulle vi treffe en relativt ny venninne.Sammen med henne endte vi opp i mange situasjoner som vi klarte oss relativt godt i.

Tidlig på formiddagen traff jeg henne på kafé, og til min overraskelse var det to andre der også... De var begge veldig hyggelige, og det var jeg også ;-) Vi ble ganske lenge sammen med de, før vi gikk for å shoppe.

Det var noen skiftinger, tror jeg, men det gikk greit og jeg tror ikke at noen la merke til det... Jeg tror jeg gjorde en god figur. Det var godt, for det er når jeg tror at folk legger merke til det at det blir kaotisk... Eller dersom jeg ikke hadde følt at jeg gjorde en god figur. Når jeg tror at folk ser hva som foregår inni meg, det er da det er mest stress. Det føles som om det inni meg, og det utenfor meg kræsjer på en måte.

Planen var virkelig ikke at vi skulle henge hele dagen... (Jeg hadde en masse planer om tekster jeg skulle skrive hjemme, og var fullt gira på det...) Men da vi var sammen, tolket jeg det som om hun ville det, så var ikke hjemme før halv ni på kvelden. Det jeg trodde at hun ville bestemte hva jeg gjorde.

Det gjorde egentlig ingenting, jeg bæda ikke såå for at jeg ikke fikk gjort det jeg skulle, og det var jo hyggelig å være sammen med henne... Hun er en hyggelig jente. Vi liker henne. Hun er ærlig. What U see is what U get type... Enkelt med sånne! (Spesielt med tanke på at jeg analyserer så til de grader...) Hun er så tilstede, får meg til å le, og innimellom tok jeg meg selv i å slappe av litt til og med.

Det var først da vi kom til hennes leilighet utpå ettermiddagen at jeg begynte å bli stresset... Jeg begynte å falle ut, og inn i tankekjøret. Jeg klarte godt å skjule det tror jeg, så jeg tror ikke det var så veldig farlig... Jeg tolket det hvertfall dithen at hun ikke oppdaget noe. Det var først etterpå, under analyseringen, at jeg ble litt redd for hva hun kanskje hadde sett, men jeg blir først trygg på det etter neste møte med henne...

Ja... Det var det da... Neste møte. En del av meg gleder seg jo, men iiIiik, ikke alle! - Haha, jeg må alltid bygge meg opp så j***** til alt! Egentlig er det jo hysterisk morsomt hvor mye som skal til for meg noen ganger... Kun for å få gjort små ting. Er det fordi mitt ego er så lite - fordi vi er så mange som deler det?

Photobucket

Hvor mange føler egentlig at de bestemmer over seg selv?
Hvor mange tar valg basert på hva de selv egentlig ønsker?

Jeg føler sjeldent at valgene er mine egne. Det er alltid så mange hensyn som må tas. Så mange potensielle utfall å vurdere opp og ned, for å finne fram til hvilket valg jeg velger... Skjønner dere?

Altså... Jeg klarer jo å ta egne valg (eller er de virkelig mine egne?)... Men ofte er det veldig vanskelig, fordi jeg er så redd for å velge feil. Feil - i den forstand at det får feil utfall, eller negativ respons... At jeg ikke "surfer igjennom" liksom... Tenk en eller annen vil oppleve valget mitt som feil, eller at det vil gå utover noen... Crisis!!

Noen ganger hører jeg tydelig diskusjonene oppi hodet mitt... Jeg kan høre alle delene diskuterer, og jeg kan delta selv. Alt skal tenkes igjennom, frem og tilbake, for at jeg skal velge rett, og ofte blir det uansett galt...

For eksempel kan det hende jeg får tankekjør og faller ut når jeg skal legge igjen en kommentar hos en av bloggene deres. Vi diskuterer for harde livet. Hva kan vi skrive... Hvordan vil dere tolke det vi skriver? Er det noe i innlegget deres vi har tolket feil, så det vi har skrevet egentlig ikke passer som kommentar? Hvordan vil dere at vi skal respondere på innlegget? Er det vi skriver noe meg selv mener? Vil det vi skriver støte noen som kan komme til å lese det?

Spørsmålene er mange, og svarene er vanskelig å vite for sikkert... Det føles som om jeg gamler. Ikke hele tiden, for det er jo ofte jeg fungerer som "normalt" også. Det er mange av dagene hvor valgene kommer lett, eller hvor jeg ikke hører diskusjonene så tydelig og jeg ikke deltar i den. Jeg er spontan - I love those days!.

Jeg har alltid vært så opptatt av å innfri folks forventninger til meg, at det er vanskelig for meg å ta valg kun for meg selv - fordi jeg vil det sånn. Jeg unngår som oftest å gjøre eller si noe jeg veit noen vil kunne komme til å reagere negativt på, selv om det skulle være ting jeg virkelig vil.

Det er noe av masse jeg jobber med nå... Jeg jobber med å styrke egoet mitt. Jeg jobber med å utvikle étt fullstendig ego, som klarer å være tilstede på egenhånd og som klarer å ta egne valg hele tiden - uten hjelp fra andre.

Photobucket

Synes du valg er vanskelig? Tar du valg basert på hva du vil? Lar du dine ønsker gå foran da du veit at noen ikke vil akseptere det du velger?

<3 <3 <3


Psykologtime.

Psykologtimen i dag var j*****...  Jeg grudde meg fordi jeg visste det skulle være en undersøkelse... Jeg trodde det skulle være en masse spørsmål, som ville være kjipe å svare på... men det var det ikke... Det var bilder! Det var abstrakte bilder, og jeg skulle si hva jeg så i bildene, og hva de fikk meg til å føle...

Herremin, hodet mitt begynte å spinne. Hva kan jeg si at jeg ser? Hva vil hun at jeg skal se i disse bildene? Hva finner hun ut om jeg sier hva jeg ser? Kan vi stole på dette her???

ÆÆÆæææh!!

Jeg følte jeg hadde null kontroll, det var det som var jævlig... Jeg hadde ingen kontroll på hva hun fant ut om meg! Hun skulle tolke meg, basert på hva jeg sa at jeg så i noen bilder...

Nei... Det var virkelig ikke min kopp med te! Skikkelig ekkelt var det. Men nå er jeg ferdig... Så nok om det!

Flere ganger når jeg har vært hos psykologen har hun tegnet et bilde av en hjerne, og forklart meg hvordan den fungerer i forhold til hvordan formen min er. Jeg spurte henne pent i dag, om ikke hun kunne tegne en sånn hjerne til meg, som jeg kunne få ta med hjem... Jeg klarer aldri å huske det når jeg skal forklare det... Ofte husker jeg lite av hva som blir sagt i psykolgtimene, så anatomi og sykdomslære får jeg i hvertfall ikke med meg! Hun sa at hun skulle se om hun fikk tid til å lage en til meg til neste gang... Yeeej :-)

Ellers sa hun at hun trodde det ikke var lenge til alt var i orden i forhold til trygderefusjon. Det blir deilig, veit jeg! Selv om det ikke blir gratis som hos de andre jeg har gått til, så blir det i hvertfall halve prisen... Så det hjelper veldig på.

Skulle jo selvfølgelig ønske at psykologen min var gratis, men jeg kjenner at tilliten til systemet jeg har vært inne i før er borte, så å bytte psykolog blir ikke aktuelt. Dessverre... For det er ikke akkurat som at jeg driter penger, så de pengene som går med til behandlingen hadde jeg ikke hatt vondt av å ha til andre ting, men sånn er det nå. Kan jo håpe at jeg får litt hjelp med betalingen igjen en gang...

<3 <3 <3

 

Foto "The lady in pink"

 

Photobucket

 

<3 <3 <3

 

Foto "Roses"

Photobucket

(Bildet er tatt i Pompeii - Italia)

<3 <3 <3


@ work.

Denne helgen jobber jeg... Har blandede følelser, men gruer meg ikke så mye som jeg hadde trodd. Kan hende det har noe med at jeg veit at en god venninne av meg skal jobbe, men det gidder jeg egentlig ikke spekulere så mye i. Det viktigste er at jeg er relativt rolig i forhold til at jeg skal jobbe.

Haha, når jeg skrev forrige setning, merket jeg at det var løgn... Det stakk i magen. Kroppen kan jeg visst ikke lure like godt som tankene mine...  Jeg gruer meg.. Argh! Jeg gjør det, men det skal gå bra! Dette klarer jeg - herremin, jeg har jobbet der i tre år... Ikke noe problem! (hihi... Merker dere hvordan jeg prøver å overbevise meg selv?)

Jeg jobber til sent i kveld, og skal opp tidlig på jobb igjen i morgen... Så det blir nok stille fra meg frem til kvelden.

Frem til da vil jeg bare ønske dere en riktig så god helg, jeg setter veldig pris på dere - det skal dere vite!

<3 <3 <3


A cup of great music.

Melissa Horn er en svensk singer/songwriter som bergtok meg for et års tid siden... Hun synger så inderlig vakkert, og setter ord på følelser som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, men som man gjerne ikke snakker så høyt om.

Da jeg oppdaget henne, spilte jeg skiva hennes om og om igjen,og klarte liksom ikke helt å finne favoritten min... Men jeg tror at det må være denne her, som var den første sangen jeg hørte på God Morgen Norge en tidlig morgen for litt over et år siden - en sår tekst om usikkerhet og ekser;

"Lät du henne komma närmre"

 Enjoy!

 

Og ja... om du vil se henne live, finner du tidspunkter og sted for konserter ved å trykke her.

<3 <3 <3

Thank God it's friday!

Jeg har alltid elsket fredager! It's my favourite day of the week - har alltid vært det!

De to første årene jeg bodde inne i Oslo, jobbet jeg i barnehage. Herremin, som jeg koste meg der forresten! Det var slitsomt, men fint. Hvertfall... Den tiden jobbet jeg mandag - fredag. Og hver fredag, da jeg kom hjem fra jobb, stod det en halvliter i kjøleskapet og ventet på meg.

Denne tiden røyket jeg også, men jeg bestemte meg for å ikke røyke mens jeg var på jobb (ville ikke at barna skulle lukte røyken av meg). Så fredagen, klokken halvfem, ventet mitt "helge-rituale" - med røyk og en kald pils i vinduskarmen. Ahh - hvilken glede det var! Det var fredag og helg, det var fri og gøy i to dager...

(Og nei, jeg anbefaler ingen å begynne å røyke, det er dumt ;-) )

I dag, når jeg verken jobber eller studerer, er ikke fredagen noe annerledes enn en hvilken som helst annen dag i uka. Ikke fester jeg noe særlig lengre heller, så sånn sett er det virkelig ikke noe spesielt med fredagen i det hele tatt!  Allikevel blir fredagen stående der som den beste dagen i uka, og jeg fylles med en ro da kvelden faller på... Og ikke minst er det jo tv-kveld!

Jeg elsker tv-programmet på fredager! Jeg ser ikke spesielt mye på tv ellers i uka (har ikke så god konsentrasjon, så blir liksom ikke til at jeg gidder...), men på fredagen sitter jeg boltret foran widescreenen hele kvelden! Gullrekka og Norske talenter (eller eventuelt Idol).

Apropos Norske talenter; bare se hvilket talent som var forrige gang...

 

Oh, my -

for en perfeksjon han har...

He's gotta be heavensent!

Han er bare 11 -

tenk hvilket talent han er om 10 år!!

(Eller - jeg tør egentlig ikke tenke på det en gang... )

<3 <3 <3

 

Husker dere denne?

Mener å ha lest et sted at de kastet ut så mye som 170 000(!!) sprettballer i San Francisco for å spille inn denne reklamen.

Jeg husker godt første gangen jeg så den... Jeg satt som klistret til skjermen - helt paralysert. Filmen er nesten magisk...  Sangen er jo så vakker også...

 

 

Hihi... La dere merke til frosken som kom ut av takrenna? Funny! Og ikke minst hunden - som sitter forskrekket og ser på alle ballene som angriper byen hans :-p


<3 <3 <3

Sammensurium og villrede, H.E.L.P. anyone?

Jeg er litt i villrede om dagen... Jeg klarer ikke helt plassere bloggen min, og det plager meg. Bloggen skulle være med på min vei til et helt sinn - og det har den vært, og for det elsker jeg den... Men bloggen min har ingen rød tråd - jeg skriver bare en masse greier - som ender opp i et sammensurium av en blogg... Og det plager meg. Den røde tråden eksisterer ikke, og jeg har mistet kontrollen.

For å gjenvinne kontrollen, må jeg sette meg ned, lese igjennom gamle innlegg - slette noe og kanskje opprette flere kategorier...  En del av meg vil virkelig sette et ansikt til bloggen, men jeg vil ikke det før jeg har kontroll på hva jeg egentlig har lagt ut av innlegg.

I tillegg håper jeg at dere som leser i bloggen min, kanskje kan hjelpe meg? Er det noe dere har bitt dere merke i, som jeg har blogget om tidligere, og som dere vil at jeg skal skrive mer om? Setter stor pris på om dere legger igjen en kommentar med synspunkter! <3  Jeg blogger jo først og fremst for meg selv, men samtidig ser jeg jo at jeg har noen som leser her titt og ofte, og jeg vil jo gjerne holde på dere <3

Jeg har lenge tenkt at bloggen har et slags depressivt preg over seg.  Lenge har jeg blogget om tankene og følelsene mine, jeg har derfor ikke fått meg til å blogge noe særlig om andre ting, for det har liksom ikke passet inn. Det har blitt litt sånn at jeg tenker på noe jeg vil blogge om, også tenker jeg at "nei, det passer ikke inn i bloggen", "ingen har interresse av å lese om dette" eller "dette har noen andre blogget om tidligere". Hehe.. Men disse tankene vil jeg altså prøve å gi meg med.

Meningen med bloggen, er jo at den skal representere meg - og min vei til et fullstendig og tryggere "selv"...  Veien som går vekk fra det syke - og frem til det friske, og jeg tror veien til å bli frisk blir lengre, dersom bloggen min kun er basert på psykisk helse, traumer og mine nåværende problemer...

Jeg vil at bloggen skal bli et hyggelig sted å titte innom... Så det blir nok et og annet innlegg med oppskrifter, fashion, tips og ting jeg ønsker meg... Innlegg om ting i "den friske hverdagen"...  Jeg tror det nesten må bli sånn, så ikke bloggen holder meg igjen på en måte...

Jeg beholder fremdeles kategorien "Og sånn går nu dagan" - da denne nærmest er som en dagbok for meg...  Så følsomme og tankefulle innlegg blir det nok fremdeles titt og ofte, for hey(!) that's me!  I kategorien "Alkoholisme" vil jeg fortsette å poste et og annet innlegg. Dette er et tema som engasjerer meg, og jeg vil bidra med det jeg kan for at det skal snakkes mer om...  Men jeg satser som sagt på at bloggen også vil få et litt "friskere preg" fremover...

Med tankene jeg har gjort meg over, ser jeg jo at bloggen kanskje bare blir et større sammensurium - og at noen rød tråd sikkert ikke blir å finne med det første... Men hvem trenger egentlig en rød tråd, så lenge det er ryddig og man klarer å finne fram?...

Jaja.. Dette ble jo også et sammensurium av et innlegg! Haha!! Yeeeej... Vi får prøve, og vi får se hvordan det blir ;-)

<3 <3 <3

 

You are my love

Denne sangen er i en Sparebank1 reklame... Jeg har lenge syntes sangen har vært så fin, men ikke hatt peiling på hvem som hadde den...  Skulle ikke mye leting til på det O store internett, før jeg fant det ut, så here it goes...

Enjoy!


<3 <3 <3

 

Foto "Om jeg bare står stille, ser du meg kanskje ikke..."

 

Photobucket

 

<3 <3 <3

Helgen og følsomme antenner

Denne helgen har jeg vært mye sosial, og det tar mye krefter.

Fredagen var jeg sammen med en venninne i byen, og handlet litt... Det var utrolig koselig, og jeg shoppet selvfølgelig littegranne ;-) Etter byturen, dro vi hjem til henne og spiste en deilig salat, drakk te og så på Norske Talenter. Utrolig hyggelig var det!

Etterhvert kom det flere venner av henne også, noe som var litt overraskende. Det gikk veldig greit i starten... Jeg satt selvfølgelig med antennene ute, men signalene jeg plukket opp var positive. Jeg hadde det hyggelig. Men det ble til slutt veldig mange folk...Om det var dét, eller om det var fordi jeg var sliten... Uvisst. Etterhvert skjedde det i hvertfall noe... Signalene var plutselig ikke positive. Det ble et voldsomt tankekjør, og jeg vendte meg vel mer og mer inn i meg selv.

Jeg var jo liksom tilstede, og jeg prøvde å roe ned situasjonen oppi der... Men til slutt måtte jeg bare kaste inn håndkle Det var synd at kvelden måtte ende sånn...

I går hadde vi invitert til grilling her. Vi var 8 stykker; noen kamerater og venninner av kjæresten min. Jeg er generelt litt skeptisk til jenter, og har alltid hatt mye guttevenner (jenter kan være så falske og bitchy..), men jentene som var her er helskjønne! Virkelig! Vi koste oss kjempemasse - danset og tøyset, og lagde strawberry daiquiri. Nam <3

Antennene var selvfølgelig ute hele kvelden i går også, men oppfattet bare positive signaler. Det var så deilig og befriende.

I dag er det litt verre. Jeg skulle egentlig treffe en kompis i kveld, som det er lenge siden jeg har sett, men jeg måtte melde avbud. Jeg er noe sliten etter gårsdagen, er helt i tåka - faller mye ut, og det blir litt for mye for meg. Kroppen ga beskjed om at den trengte hvile...  I morgen får vi besøk av en kompis av kjæresten min, han skal låne sofaen i noen dager, og 17. mai er det frokost, fest og masse mennesker. Jeg trenger en pause, jeg skjønner jo det... Det er bare så sårt, og jeg har dårlig samvittighet overfor kameraten min; det er liksom så typisk meg. /p>

But then again... This is me then.

<3 <3 <3

 

Foto "Kjærligheten er som en due"

Holder man den for fast så kveles den.
Holdes den for løst så flyr den sin vei.
Vis meg din litenhet -
og jeg vil synes du er stor.
Vis meg din svakhet -
og jeg vil synes du er sterk
Vis meg din redsel -
og jeg vil synes du er modig
Når du kritiserer meg
forstår jeg at jeg angår deg.
Når du er sint på meg
forstår jeg at jeg er viktig for deg.
Når jeg skuffer deg
forstår jeg at du er glad i meg.
Så vær deg selv
og jeg vil ta imot deg som en gave...


-ukjent-

 

Photobucket
<3 <3 <3

 

Bilder av mine soon to be lekkerbiskener

IIIiik(!!) Jeg gleder meg... Synd jeg ikke har de til 17. mai, for de hadde virkelig gjort seg til kjolen jeg planlegger å ha på.

Hihi...  Er dere klare???

 

 

Billi Bi: 3914 fra Brandos.no

Er de ikke fiine???

 

Er ikke så vant til å gå i høye hæler. Jeg synes høye hæler tiltrekker mer oppmerksomhet (og det er ingen hemmelighet at det føles stressende for min del), så derfor har jeg ikke mange parene foreløping (selv om jeg egentlig "burde", fordi jeg raker ikke mer enn drøye 1.60 over bakken). Men disse synes jeg var alldeles nydelige, og de ga meg ikke noe valg - jeg måtte ha de, rett og slett. De var litt dyrere enn hva jeg skulle ønske, men jeg tenker på det som eksponeringsterapi (har rett og slett litt angst for å gå i høyden) --> God Samvittighet! :-D

Tenker disse blir smashing til jeans, eller en søt blondekjole... Blir det til at jeg ikke fikser å bruke de - at det blir for stress, er de jo så vakre at jeg kan ha de til pynt i stua faktisk!

Da jeg først kjøpte et par høye hæler, bestemte jeg meg for å utfordre meg litt ekstra - så jeg slang på et par til...

 

Tamaris: 28324-26-311 fra Brandos.no

Lekre, huh?!

De er vel egentlig noe like de øverste parene, men disse er litt søtere, synes jeg... Ikke så røffe. Nå blir jeg på en måte "tvunget" ut i det... *gru-gleder* meg!

De neste parene jeg falt for var disse sorte skoene...

 

Mini For Many: Flat Shoe W/Lace fra Brandos.no

Veldig søte...

Disse går til alt, så kommer nok til å bruke de fast til hverdags. Liker veldig godt at de har.. hehe.. lav hæl, så jeg ikke synes så godt ;-)  Og at de har et litt herreskopreg over seg, men samtidig er veldig nusselige.

Som prikken over i'en slag jeg med et par nye havaianas, da de jeg har er bedre enn godt brukt...

 

Havaianas: Slim fra Brandos.no

 

Er du glad i høye hæler?

Hvorfor/hvorfor ikke?

<3 <3 <3


Foto "WHAT are you staring at??"

 

Photobucket

 

(Bildet er tatt inne på et akvarie i Napoli - Italia, også har jeg selvfølgelig lekt meg litt med det ;-) )


<3 <3 <3


Superwoman-dag og skoshopping!

Tidligere i dag hadde jeg egentlig tenkt å poste et dryss av nydelige bilder jeg tok på Sognsvann på mandag... Men gjett hva? Joda... samtlige bilder forsvant i prosessen - sammen med mange andre bilder jeg hadde liggende på kameraet... Men gjett en annen ting? Jeg - ThisISmeThen - tok det med fatning!!

Håhåå... Jeg ble ikke sint på meg selv slik jeg ofte blir; jeg gråt ikke, jeg skrek ikke, jeg banket ikke opp meg selv - verken utvendig eller innvendig... Man kan vel nesten si at jeg tok det med et smil... Og det er da ikke så verst til meg å være, om jeg får si det selv...

Hahaha... det er egentlig dere, mine kjære lesere, det er synd på, for dere har derfor nå gått glipp av en mengde fantastiske bilder av Oslos vakre natur :-p  (hihi...)

Jeg har et helt fantastisk godt humør i dag - deilig! Det er en litt sånn superwoman-dag, og de verdsetter jeg høyere enn noe annet!  Hadde det ikke vært for at hodepinen skinner igjennom - skulle jeg ha danset rundt i Oslos gater - SÅ glad er jeg!

Har kikket litt på sko på Brandos - og har tenkt å bestille meg noen par i løpet av dagen... Det kan hende jeg trenger litt hjelp av dere - i såfall poster jeg bildene i løpet av dagen, kanskje jeg gjør det uansett, bare fordi at jeg har lyst :-D

Hvordan er din dag i dag?

<3 <3 <3

 

Foto "Froglove"

 

Photobucket

 

<3 <3 <3

 

Å stenge følelsene ute

I går hadde jeg ukens time hos psykologen...

Hun er så forståelsesfull at jeg blir rett varm om hjertet. Det er så tydelig for meg, at hun gjør hva hun kan for å gjøre livet mitt enklest mulig å håndtere. Hvertfall var det tydelig for meg selv i går, og jeg føler det fremdeles slik i dag... Det er så deilig... Det roer meg, og gjør at jeg kun kan fokusere på å bli bedre.

Hun har sendt inn papirer til NAV angående arbeidsavklaringspenger (for de som ikke veit hva dette er, er det bare å trykke på linken å lese :-) ). Hun leste igjennom hva hun hadde skrevet, og på den måten letter det tankene mine fra å spinne på hva som stod. Hun hadde heller ikke skrevet inn flere diagnoser enn angst og posttraumatisk stresslidelse, fordi hun ville skåne meg mest mulig med tanke på nedskrevne diagnoser. Som hun sa, så er det jo heller ikke så nødvendig at de vet hele mitt sykdomsbilde, poenget er jo at jeg trenger økonomisk bistand. Dessuten er vi jo heller ikke ferdig med utredningen.

Apropos, så skal vi visst igjennom en del spørsmål neste time, som en del av utredningen. Kjenner jeg gruer meg litt til akkurat det. Å snakke - dét kan jeg... Svare på tiltale - ikke fullt så god der, nei... Men hun hjelper meg vel som best hun kan, og har vel noen svar liggende fra samtaler vi har hatt de siste 8-9 månedene... (Setter umåtelig stor pris på om du vil dele i kommentarfeltet, dersom du har erfaringer med slike spørreskjema).

Jeg hadde enda ikke snakket med psykologen om voldtekten... Hun spurte spesifikt om den i går, og om jeg kunne fortelle. Det kunne jeg. Så jeg fortalte - det samme som jeg har skrevet i innlegget her i bloggen.

Hun spurte meg om hvordan det var for meg å fortelle om det. Som jeg sa til henne, så er det akkurat som om jeg bare har en innøvd regle om hvordan livet mitt har vært... Men at det er akkurat som om det livet ikke tilhører meg. Voldtekten skjedde ikke meg.

Det er vondt å skulle akseptere fullstendig at det var min opplevelse, fordi jeg sitter med så mye skyldsfølelse som jeg ikke orker å føle på. Jeg klarer ikke legge vekk tanken om at det må jo være noe med meg, ettersom det har vært flere enn én ubehagelig episode med menn.
(Raskt fortalt: misbrukt da jeg var 8 år av naboen, måtte løpe ut av en taxi en gang fordi sjåføren overfalt meg, ble dyttet opp i et hjørne, holdt fast og tafset på av to menn på et discotek på Kreta, slapp unna en begynnende voldtekt da jeg var 14 år hjemme i mitt eget hus - ble avbrutt av en venninne,  + diverse ekle tilnærmelser og klåing da jeg allerede var vâr på slikt.)

Jeg er alltid avhengig av å ha en forklaring på hvorfor ting skjer - og jeg klarer ikke forklare det på en annen måte å legge skylden på meg selv... Så skylden forblir dessverre der, enn så lenge...

Jeg fortalte psykologen at jeg aldri har grått over voldtekten... Eller - jeg husker jeg fortalte det til en jeg bodde med da det skjedde - hun begynte å gråte, så da gråt jeg litt... Men det var fordi hun gråt, ikke fordi jeg hadde det vondt...

Det jeg har grått (og fremdeles gråter) over, er følgende etter overgrepet... Det at jeg mistet meg selv, sakte men sikkert... Overgrepet førte til at begeret rett og slett rant over. Kroppen og hodet mitt klarte ikke mer vanskeligheter, derfor valgte hjernen min å koble ut.

Denne egenskapen fant hjernen min ut at den kunne fortsette å benytte seg av, om det var noe den ikke ville føle på... Den orker ikke føle mer smerte, den orker ikke være mer redd - så den velger den utveien som funket den gangen... Den stenger følelsene ute.

Jeg skulle ønske hjernen sluttet å benytte seg av denne egenskapen, da det fører til en del forvirringer for meg selv... Det er nok den største utfordringen for min del... Å koble på følelsene igjen...

 

Har du hatt opplevelser av å stenge ute følelser da ting har blitt vanskelig?

<3 <3 <3

 

Eksponeringshelg til 1000 - både godt og vondt.

Det er en stund siden jeg har blogget nå... Jeg har hatt en hektisk helg, altfor hektisk, og det koster... Dét skal visst ta en stund før jeg lærer dette...

Sist jeg skrev, så skrev jeg et ganske så deprimerende, og egentlig ganske stygt innlegg. Jeg har vurdert å slette det, for det som står er egentlig ikke noe jeg mener... Eller,en del av meg mener det - den delen som rakker ned på meg selv hele tiden. Den delen, som aldri mener at noe jeg gjør er bra nok. Den delen som stadig vekk kommenterer at ingen er glad i meg, at jeg gjør feil, og virkelig, jeg mener virkelig(!), hater meg selv... Den delen mener at jeg er svak som tar i bruk former for selvskading for å mestre vonde følelser. Jeg mener ikke det. Eller det blir vel; den delen som styrer meg i dag, mener ikke det. Denne delen ser sammenhenger - og den forstår.

Jeg velger likevel å la innlegget stå inntil videre, for selv om jeg ikke alltid er enig med alle delene som styrer meg - er de nå en gang en del av meg

Jeg synes faktisk at jeg er ganske så sterk. *Klapp på skulderen* Ja, jeg trenger å bearbeide en del saker og ting - føle på smerte.. forstå smerten... Jeg trenger å endre innarbeida tanke- & handlingsmønstre - og jeg trenger å skape et "selv" som jeg føler meg trygg på å være i... Det er fremdeles en god del jobb igjen, men jeg synes pokker i vold meg at jeg er sterk. Jeg prøver i hvertfall - ingen kan si noe annet...

Fredagen var jeg hos en kompis... Det var veldig fint å se han igjen, selv om det kostet mange krefter.

Som nevnt, kanskje mang en gang, er jeg så "på vakt" noen ganger. Jeg tolker og analyserer altfor mye, jeg ser tegn som ikke er reelt tilstede, jeg hører ting som egentlig ikke blir sagt... Paranoid - er vel ordet jeg ser etter her... Det var det jeg var fredagen... Som psykologen min sier - her i Norge, hvor det ikke er krig, ei heller løver som sniker rundt hjørnet - her er man som regel trygg. Man trenger ikke være på vakt hele tiden.

Jeg trenger ikke være på vakt.

Hjernen min har, basert på livserfaringer den har hatt, utviklet en annen forståelse. Hjernen min tror at den må være på vakt, fordi det er så mange farer som truer... Jeg synes ikke det er så rart (merk: i dag). Med tanke på hendelser opp igjennom livet, er det fullt ut forståelig at hjernen min tror at det er nødvendig å være forsiktig. Det er forståelig at hjernen min tror det er fare på ferde til tider, og det er forståelig at hjernen min er livredd for å gjøre/si ting feil, unnskylder seg for sin eksistens og tror at ingen kan elske seg...

 

 Photobucket

 

Nå sporer jeg veldig av her, så tilbake til helgen, som dette innlegget egentlig skulle handle om...

Fredagen ble litt mer stress enn nødvendig da det kom enda en person å skulle forholde seg til - eller som tankene skulle forholde seg til. En kompis av kompisen min kom overraskende på besøk han også(utrolig ålreit egentlig - jeg kom godt overens med han før). Det satte fart på tankene kan dere skjønne, og jeg gjorde alt annet enn å kose meg. Slikt gjør meg vondt, og ikke minst gir det meg dårlig samvittighet... Men jeg ble i det... i hvertfall for en liten stund.

Hvorfor det ble så jævlig stress, kan jeg ikke forklare...  Når kan jeg heller ikke forklare, men i hvertfall hørte jeg mange advarsler i hodet... Følelsen av at jeg var uønsket var så veldig sterk. Jeg både følte, så og hørte det! For meg virket/virker det jo reellt, men kjæresten min forteller meg at han synes det høres voldsomt ut... Så jeg kan jo ikke annet enn å stole på han... Å stole på mine tanker om at vennene mine vil meg vondt, og ikke er glad i meg - er altfor trist... Så jeg unngår det, så sant jeg er i form til å klare det.

Vanligvis vil jeg etter en sånn opplevelse, trekke meg helt unna. Tar ingen kontakt, tar ikke telefonen dersom den ringer... Jeg holder meg laaangt vekk (det er jo dét hodet mitt forteller meg at kompisen min vil). Denne gangen, prøvde jeg en ny vri. Det var utrolig vanskelig, men jeg gjorde det; jeg ringte kompisen min allerede dagen etter, på lørdag... Og det gikk BRA!

Tidlig lørdag morgen, var det opp på jobb... Noe jeg har jobbet meg opp mot veldig lenge; en full jobbehelg.

Det gikk overraskende bra, faktisk... Slappet av, og nøt det å være på jobb! Det var deilig.

Etter endt vakt, burde jeg selvfølgelig reist hjem og slappet av... Men jeg ble så gira... Så høy på meg selv, og mest av alt ville jeg være sosial - jeg tenkte jo det kom til å gå kjempebra, så vi inviterte noen kompiser av kjæresten min hit for å grille. Det startet veldig bra - det var utrolig koselig. Dessverre var jeg nok altfor sliten... Det ble litt for mye for hjernen min å takle... Jeg vendte meg innover... Inn i hodet, og inn i tankediskusjonene mine (som er langtifra hyggelige)...  Jeg trodde alle leste tankene mine, og satt vel egentlig bare og bæda mer og mer - før jeg droppa helt ut...

 

Photobucket

 

Søndag var det igjen jobb - denne dagen var det kveldsvakt. Denne vakten gikk også bra - var veldig høy, kanskje, men what ever - jeg gjennomførte! :-D

Med all eksponeringen hodet mitt fikk denne helgen - kapitulerte det fullstendig søndag kveld... Både i forhold til hodepine, muskelspenninger og tankekjør. Jeg merker at jeg trenger hvile - og det skal jeg faktisk la kroppen min få.

Har bestemt meg for å ha minst mulig på tapetet før helgen... Uansett om tilbudet eller lysta byr seg.  Tiden frem til fredag skal brukes på bloggen og trening - ingen møter, inget husarbeid. Det blir ingenting av jeg må bare gjøre dette, dette og dette, så det ikke blir tid til hvile - ikke denne gangen! Så blir kanskje formen bedre til helgen, slik at jeg kan prøve meg litt ute igjen... Jeg håper det!   (haha, veeel...  Det er nok både óg :-p )


Hvordan var helgen din?

<3 <3 <3

Foto "Gul vår"

 

Photobucket

 

<3 <3 <3

 

In the end

Photobucket


<3 <3 <3

Mestringsstrategier

Jadda... Våknet i ellevetiden, og kan ikke si den fysiske formen er på topp - ei heller humøret. Da er er det nedskrevet svart på hvitt, alkohol slokker ingen sorger - det fyrer i stedet oppunder en allerede eksisterende hodepine.

Jeg veit jo det, dette er dessverre en mestringsstrategi jeg har benyttet meg av tidligere - ikke mange ganger, men det har hendt. Noen ganger tar følelsene overhånd - fornuften høres ikke mer enn hva et vindpust gjør i bladene på trærne, og det lille som når frem, orker jeg ikke lytte til. Jeg vil bare grave meg ned, og ikke stå opp igjen. Katastrofetankene seirer. Kroppen taper.

Jeg har alltid hatt ulike former for mestringsstrategier. Et menneske trenger jo det. Mine er ikke spesielt gode, og sånn er det bare. I'm learning.

Selv om jeg aldri har utviklet bulimi - har oppkast vært en form for mestringsstrategi. Det har ikke vært mye av det i de seneste årene, men jeg fikk flash-backs av at dette ikke var nytt for meg sist jeg hang over doskåla. Selvskading i form av lugging, klyping, kloring og slåing - har vært en annen. Noen ganger er jeg "tilstede" - andre ganger har jeg black outs, men kjenner smerten. Jeg har sjeldent kuttet - det ville være synlig for andre. Orker ikke spørsmål - orker ikke forklare - orker ikke unnskylde meg. Det greieste har alltid vært at dette var min lille hemmelighet.

Sånn jeg forstår det, er vel oppkastet en del av selvskadingen, selv om jeg noen ganger også har kastet opp for å kvitte meg med maten - har dette kun vært de gangene samvittigheten over at jeg har spist, har blitt for stor å håndtere.

Ikke spise, eller spise minimalt, er kun fordi jeg vil være liten. Jeg må være liten. Jeg må være på tallet mitt, men det er vel en form for mestringsstrategi dette også, kanskje... Jeg veit ikke.

Psykologen min sier hver gang maten blir brakt på bane at: "Du har rett til å spise. Du har like mye rett til å ta plass i denne verden som alle andre". Jeg har aldri tenkt på at det har noe med det å gjøre, så skjønner liksom aldri hvorfor hun sier det, men kanskje det har det. Min største frykt er jo nettopp å ta plass (sånn sett bort i fra perioder hvor jeg kan være ganske så brautende og oppmerksomhetssyk). Jeg vil ikke være i veien for andre... Jeg vil ikke gå over veien - før jeg ser om bilføreren har lyst til å stoppe, selv om jeg veit at jeg jeg har loven på min side om han kjører over meg. Bilførerens ønsker går først.

Tilbake til gårsdagen, så var samvittigheten over at pappa må betale så mye penger, fordi jeg sliter, for vanskelig å takle... At han tok det opp - nok en gang, var for vanskelig å takle. Jeg hørte på stemmen hans at han ikke er glad i meg... Ikke nå. Ikke når hverdagen utad går sånn tålelig greit - og jeg ikke gråter sammenhengene i ukesvis. Han ringer sjelden, noe som bare forsterker den følelsen.

Mestringstrategi --> Rus. Nytteverdi --> Absolutt ingen.

Jeg veit jo av flere av disse "positive mestringsstrategiene"; gå en tur for eksempel, skrive... Men da smerten kommer - er disse helt glemt. De vonde følelsene gjennomsyrer absolutt alt. Jeg vil bare vekk - fordufte, flytte smerten, orker ikke mer følelser. Sånn er det. Jeg er svak...


<3 <3 <3


Gi meg motet...

 

Photobucket

<3 <3 <3


Supermat - Maca


Ettersom jeg selv har begynt å innta dette tilskuddet, poster jeg nå et innlegg med litt info om hva dette er for noe, og hvilke helseeffekter det skal gi. Etterhvert vil det komme oppfølgingsinnlegg om hvordan jeg synes både Maca, samt spirulina (<--Link til tidligere innlegg) og klorofyll (innlegg kommer) har virket inn på min helse :-)

 

Photobucket
Maca (Lepidium meyenii) er et kraftig adaptogen, og er også kjent som peruviansk ginseng.

Adaptogen er en urt som, i tillegg til å øke kroppens motstandskraft og utholdenhet, innehar den egenskapen at det balanserer og stabiliserer kroppens systemer der hvor det finnes ubalanse, inkludert immunforsvaret, nervesystemet og hjerte- og karsystemet.


Maca bekjemper derfor stress og sykdom, ved å produsere hormoner utifra hver enkelt brukers behov - og dette uten bivirkninger

(Les: Kilde - www.rawganik.com)




Dette vidunderet av en plante vokser naturlig i Andesfjellene i Peru, og har blitt spist av lokalbefolkningen i Peru i mange tusen år. Du finner den under forhold ingen andre planter kan vokse i - så høyt som i mellom 2000 og 4500 moh - utsatt for ekstremt solskinn, frost og kraftig vind. Maca betegnes som en rotgrønnsak, og er i familie med reddiken (den ligner faktisk også på en stor reddik).

 

Smågodt om Maca:

  • Gir bedre hukommelse og immunforsvar
  • Har vist å øke sexlysten (wohoo ;o) ), samt sædkvaliteten hos menn og fruktbarheten hos kvinner
  • Gir økt energi og utholdenhet
  • Fungerer som en SUPER kilde til vitamin B12
  • Inneholder også vitamin C, B1 og B2
  • Er rik på kalsium, magnesium, fosfor, kalium, svovel og jern - i tillegg til å ha et høyt innhold av spormineraler
  • Inneholder 11 % proteiner av høyeste kvalitet - i tillegg til plantesteroler som har gunstig effekt på muskulaturen
  • Er ikke vanedannende, og gir ingen abstinenser dersom man slutter med tilskuddet

 

Photobucket 

Maca er kjent som den mest kraftfulle superfooden på markedet, så her er det viktig å starte med små doser. Det anbefales å starte med en halv teskje den første uken, før deretter å øke med en halv teskje hver 3-4 dag (her har jeg tatt det noe roligere faktisk. Har tatt 1/2 teskje i 2 uker, og er på 2. uken med 1 teskje nå).

Det optimale inntaket er individuelt, og her har jeg lest mye forskjellig. Noen skriver opptil en spiseskje, andre skriver fem teskjeer, mens andre igjen mener det burde holde med én teskje. Her er det selvfølgelig viktig viktig å kjenne etter hvilken virkning det har på kroppen din! Jeg for min del velger derfor å ta sikte mot noe midt i mellom, altså to teskjeer max.

Jeg kjøpte mitt Maca-pulver her. Husk, om du bestiller, å holde deg under 200,-, så slipper du toll og moms avgifter :o).

Hva sier du? For godt til å være sant? Eller har du trua på naturens helsegevinster?


<3 <3 <3


Psykologtime - mine "hjelpere"

I dag hadde jeg time hos psykologen, og pheeeew(!!) --> slitsomt...

Hadde ingen samtale i forrige uke. Som jeg sa til henne - jeg veit egentlig ikke hvorfor, men jeg klarte bare ikke. Hele kroppen min vegret seg. Hadde ikke noe angstanfall, det var mer enn generell angstfølelse... Angst for å gå ut, angst for å skulle snakke, angst for å skulle "grave"... Jeg orket virkelig ikke presse meg selv. Dårlig dag? Kan vel kanskje kalle det det!

Timen gikk vel forsåvidt greit... Selv om jeg kjenner det er tungt å skulle være så ærlig om alt som foregår oppi hodet mitt - men jeg har vel ikke mye til valg om jeg skal kunne ordne oppi dette her...

Jeg har jo nevnt tidligere at mitt "jeg" opererer i litt forskjellige deler. Det blir en del diskusjoner i toppen - og det er ikke alltid like enkelt å være i meg selv.

Jeg tror nok at skiftene mine foregår mye oftere enn hva jeg tidligere har vært klar over. Kjæresten min har i hvertfall begynt å legge merke til det. Han forklarer det som at han nå tydeligere ser at kroppsspråket, blikket og talemåte endrer seg. Ikke nødvendigvis mye, egentlig ikke nevneverdig som han sier, men nok til at han legger merke til det. Han kjenner meg jo veldig godt.

Det jeg liksom ikke skjønner helt, er hvorfor jeg noen ganger får typ black outs, mens jeg andre ganger tydelig kan merke at det er en spesifikk del som "styrer" meg...

Om jeg skal gjette - kan det nesten virke som at de gangene jeg får disse sorte hullene - har det skjedd noe jeg ikke vil vedkjenne meg. Føles nesten som at delene mine opererer litt på kryss og tvers hele tiden - at jeg ofte kan føle de ulike delenes nærvær, men de gangene jeg ikke husker noe har delen overtatt på en måte hele meg. For eksempel ved enkelte konfrontasjoner som har blitt tatt, sosiale situasjoner hvor jeg har følt for mye press, voldtekten(<-- Link til innlegg jeg har skrevet tidligere)...

Dette kan kanskje virke helt sprøtt, men allikevel virker det, i hvertfall for meg, veldig logisk...

Det er én del jeg har fått ganske godt taket på - det er kun fordi hun kan være et hespetre, og fordi de gangene hun dukker opp sjeldent går ubemerket. Hun legger visst ingenting i mellom, og sier ting rett ut - akkurat som det faller henne inn der og da. Hun tenker virkelig ikke på den andres følelser - i motsetning til meg selv, som tenker altfor mye på det.

Utbruddene, husker jeg svært sjeldent. Eller det vil si aldri. Hun dukker opp hvis meg selv føler seg tråkket på, eller urettferdig behandlet - og hvis en konfrontasjon jeg helst vil unngå blir tatt.

Når jeg sitter nå og skriver, faller det noen biter på plass; Jeg trodde at dette var nytt for meg, men jeg husker nå at det var flere episoder med ekskjæresten min hvor hun antakeligvis har "overtatt" for meg. Det var i hvertfall flere ganger han fortalte meg at jeg hadde sagt diverse ting, opptrådt på ulike måter - hvor jeg bare måtte akseptere og unnskylde meg fordi jeg ikke visste hva som var blitt sagt eller gjort.

Det var vanskelig husker jeg, fordi han aldri tok noe på sin kappe og jeg bare måtte legge meg langflat. Jeg hadde vanskeligheter for å tro på at han ikke hadde sagt noe, eller gjort noe som fremprovoserte det, men siden jeg ikke husket - kunne jeg jo heller ikke nekte for det han sa.

Å forklare for han at jeg ikke husket, var uaktuelt. Han ville aldri ha forstått. Han var av typen som ba meg "ta meg sammen" i forhold til angsten, og som faktisk kjeftet på meg da jeg fortalte han om voldtekten jeg var blitt utsatt for. Med andre ord... Ikke særlig forståelsesfull da det kommer til ting han ikke selv følte på.

Tilbake til samtaletimen i dag, så snakket vi litt om viktigheten av at jeg gjør meg ferdig med én ting - før jeg begynner på noe annet. Har nemlig en tendens til å holde på med altfor mange ting samtidig. Jeg skulle gjerne hatt en dusj med toalett, speil og vanntett pc foran komfyren; Da hadde jeg kunnet dusje mens jeg gjorde mitt fornødne, sminket meg, blogget og lagde mat. Det hadde vært effektiv bruk av tid det! :-p

Var såvidt det var inne på matproblemet mitt på slutten av timen, men det er ikke noe jeg vil snakke så mye om egentlig. Jeg føler at jeg fremdeles trenger den kontrollen, og jeg føler at det vil gå seg til etterhvert. Fornuften min sier at nå som jeg trener, blir jeg nødt til å øke antall kcal betraktelig. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å sette meg del-spise-mål etterhvert; Øke mengden sakte, men sikkert... Jobbe med den dårlige samvittigheten som kommer med spisingen... Igjen - sakte, men sikkert... Håhå, som jeg bæder av tanken på et "normalt kosthold". Scheisse!!

En annen ting jeg bæder på er at treningen vil gi økt muskelmasse. Økt muskelmasse = høyere tall på vekta. Æsj, jeg merker at det vrir seg i magen... MEN fornuften sier - dette er bra for deg! Dette ER bra! Dette er BRA! Fornuften er ikke spesielt sterk i sin tale per skrivende stund, men jeg tenker treningen i seg selv vil gjøre sitt på dét området - i tillegg til behandlingen hos fysio og psykolog selvfølgelig.

En venninne av meg sier "Det ordner seg alltid" - i dag tenker jeg at hun har rett, og du verden for en deilig tankegang det er!

(Og, ja... om det var noen som hoppet i taket over at jeg skulle skrive et innlegg om Maca-pulver i dag - så no worries, det kommer i morgen :-p)

<3 <3 <3


Deilig start på dagen!

Jeg skrev visst ikke noe innlegg i går, det ble ikke tid...  Eller da det først var tid - orket jeg rett og slettt ikke.

Var i behandling hos psykomotorisk fysioterapeut. Har ikke vært der på 2 uker, og det kjentes. Helt ærlig, så føles det som om kroppen min er mørbanka kontinuerlig, men nok om det!

I skrivende stund sitter jeg og drikker en deilig smoothie av blåbær og bringebær, med en dæsj maca-pulver (tenkte skrive et innlegg om maca senere i dag) og stevia (sukkererstatning) oppi. Mmmmmmm :-p

Skal snart i veien og sjekke ut et treningssenter som ligger 4 minutter unna heimen. Håper det er ålreit, for kjenner at det at det ligger så nærme, ikke akkurat plager meg. Begynte jo opp med yoga her... og vil gjerne fortsette med det, men det var så himla dyrt på det senteret...

Medlemsskap på senteret jeg skal på nå, koster nesten halve prisen, og de har yoga der også.. Kanskje ikke like profesjonelt som der jeg var før, men nå kan jeg jo det grunnleggende... PLUSS at kjæresten min og en venninne trener der, så da har jeg trimbuddies, og det er virkelig ikke å forakte!!

Egentlig har jeg alltid hatt skikkelig noia for treningssentere... Føler det er så se og bli sett opplegg, at det er til å bli kvalm av! OOOoops, der var jeg visst litt hard på tastene ;-)

 

Photobucket


Hva er dine planer for dagen?

Trener du? Hva liker du best å trene?

<3 <3 <3

(Bildet er ikke tatt av meg, så det er linket)

Foto "ThisISmeThen"


Photobucket


<3 <3 <3

En herlig dag


I går ble en lang og herlig dag! Vi var på Lektern (kjæresten min, broren min og meg), og tok noen øl - før vi dro videre til en park og grilla sammen med en gjeng. Kjempekoselig! Selvfølgelig var det mye kommentarer oppi topplokket men f*** it, jeg koste meg mest...

På Lektern er det stive priser på ølen, men det var verdt det i går - enda vi måtte stå. Det var DJ, og fullt av mennesker... Det ga en skikkelig sommerfeeling, og sammen med mine to yndlingsgutter kunne det jo ikke gå galt :-)

Ahh, som jeg nyter at jeg hadde en positiv, sosial opplevelse!! 3 x HURRA(!!!)


<3 <3 <3


Music is what feelings sounds like.

Musikk har alltid betydd så mye for meg, og jeg har hørt veldig mye opp i gjennom årene. Jeg kan le til musikk, og jeg kan gråte til musikk. Jeg kan koble ut med musikk og jeg kan gire meg opp.

Da jeg var 2-3 år gammel spilte jeg "Ja, vi elsker" på piano - riktignok med én hånd, men jeg hadde visst talent... Eller jeg hadde et veldig godt gehør; jeg klarte å gjenta melodier og sanger etter å ha hørt de så vidt det var...

Da jeg var + - 9 år, begynte jeg å spille piano sammen med en lærer. Jeg var veldig heldig som fikk begynne å spille. Det var lange køer til musikkskolen, men heldigvis spilte bestevenninnen min allerede, så vi begynte å spille sammen.

Ahh... som jeg elsket det...

Pianoet jeg hadde å øve på hjemme var eldgammelt - tror det var fra 1800-tallet, og det hadde treramme. Det var veldig ustemt, noe som gjorde det vanskelig å spille på... Heldigvis hadde jeg en tante og en onkel med piano, som lånte bort pianoet sitt til meg hver tirsdag for en periode :-)

Da vi var 11 år ble bestevenninnen min alvorlig syk, og sluttet å spille. Med det sluttet også jeg. Jeg torde ikke spille lengre fordi jeg måtte gjøre det alene.

Etter det, var det ikke så mye mer - annet enn at jeg meldte meg på stort sett alle de skolerevyene som var, og selvfølgelig lyttet jeg til masse musikk.

Musikk vekker alle mulige følelser i meg, og det beste, eller det deiligste jeg veit er den følelsen som ingenting annet enn vakker musikk kan gi. Følelsen som gjør at alle hårene på kroppen reiser seg, frysninger fra topp til tå - musikk som slår deg ut, og som lar deg sitte igjen helt paralysert. Musikk fra sjela...Det er det beste jeg veit.

Fredagen så jeg på "Norske Talenter", og opplevde at det var en som slo meg ut... Bogdan - en fyr som til vanlig frakter kopimaskiner hadde komponert et alldeles nydelig musikkstykke med strykere og alt, hvor han selv spilte piano. Ordentlig vakkert var det. bare hør på dette...(Musikken starter ca på 1:08)

Åååhh... Som jeg savner å spille. Jeg husker pianolæreren min sa til meg en gang; "Det finnes mange gode pianister, men det er som kan spille med følelser. Det kan du!" Kanskje det var akkurat det... Kanskje brukte jeg pianoet til å få et utløp for de følelsene jeg hadde stengt inne... ?!Kanskje var det det pianolæreren min hørte. Tilbake til Bogdan - han uttrykker i hvertfall følelsene sine i gjennom musikk. Det er tydelig for meg hvertfall.

En rapper fremførte forresten en låt som han hadde skrevet til sønnen sin. Vakkert <3

Det er i det hele tatt mye følelser knyttet til musikk... Her om dagen, ryddet jeg i cdene mine, og kom over masse musikk fra ungdomstida... Jeg hadde en periode hvor jeg hørte mye på HIM... En av cdene jeg fant igjen satte jeg selvfølgelig rett inn i cdspilleren for å mimre litt. Jeg trykket frem til sangen "in joy and sorrow", og da den begynte knakk jeg sammen. Helt uventet. Jeg opplevde en helt j****, innad- og dyptgående sorg - sammen med et angstanfall.

Altså, nå hører ikke HIM til i den mest oppløftende musikksjangeren, hehe.. de fleste vil nok bli noe nedbrutt av å høre på flesteparten av låtene deres, men det lå noe mer bak sorgen enn kun den følelsen man får når man hører på en trist låt...

Til den sangen lå det virkelig en haug med følelser...

Jeg synes det er så utrolig hvordan kroppen husker det hodet har glemt. Sant? Jeg klarte ikke finne ut av hva det var, kanskje har jeg grått mye til den tidligere... Kanskje hørte jeg den mens noe trist skjedde... Jeg aner ikke. Virkelig spesielt...

Har du opplevd noe lignende?
Hva betyr musikk for deg?

<3 <3 <3


ThisISmeThen

ThisISmeThen

29, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits