mai 2011

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 1. Gjetter seg til hva som er normalt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig undersøkelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit på karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for å gjøre det lettere for voksne barn av alkoholikere å blant annet forstå hvorfor de noen ganger reagerer på en måte de selv ikke skjønner.

Når jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett å innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vært klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz

1. Voksne barn av alkoholikere gjetter seg til hva som er normalt

Dette er det "vanligste" karaktertrekket, og dette er et karaktertrekk meg selv kjenner seg godt igjen i. Årsakene til det er så enkelt som at voksne barn av alkoholikere ikke har noen erfaring i hva som er normalt. Vi blir engstelige og forvirret over ting vi ikke tror andre "normale" mennesker blir engstelige og forvirret over, og for å skjule for andre at vi ikke riktig vet hva vi gjør, har vi gjettet oss til hva som er riktig hele livet. Vi er kjemperedde for å dumme oss ut!

Eksempelvis når lærenen på skolen forteller oss at; "Det finnes ingen dumme spørsmål" - sier vi ingenting høyt, men til oss selv sier vi "Det tror hun! Hun skulle bare visst..."

Dette har påvirket meg dithen at jeg har tenkt at at jeg må vite alt. Jeg må vite alt, kunne alt, uten å måtte be om hjelp. Og hvis jeg ikke har fått til det jeg har holdt på med, har jeg klandret meg selv for at jeg ikke skjønner noenting. Dette gjelder så mye, at jeg kan ikke begynne å liste opp eksempler, men for å ta ett raskt ett kan jeg ta i forhold til bloggen og bloggdesign;

Jeg har aldri vært spesielt teknisk av meg, og det at jeg har en blogg som er oppe og går er faktisk helt utrolig at jeg har fått til! Jeg brukte litt tid på å sette meg inn i dette, og jeg synes ikke alt er like enkelt når det kommer til html koder og bloggdesign. For et par måneder siden skulle jeg endre litt på designet, men fikk det ikke helt til, og det ble mye surr (selvfølgelig endte du opp med å ødelegge, du skjønner jo ingenting!!!).

Dette tok jeg ikke spesielt lett, og begynte å banke opp meg selv. Jeg gråt, ble flyforbannet på meg selv, og inni meg skrek det at jeg ikke skjønte noenting. (Hvem har fått deg på tanken om at du kan klare å holde på med en blogg?? Det er jo helt latterlig! Jeg LER av deg!! Det er igrunn bare å gi opp nå, før du dummer deg ut enda mer!)

I mine tanker burde jeg klare det uten noen former for opplæring, uten noen hjelp (det er en skam å spørre). Jeg burde klare og vite alt, for i mitt hode er det det som er normalt! I mitt hode trenger ingen andre hjelp til noenting, mens jeg trenger hjelp til alt.

Bakgrunnen for dette karaktertrekket er ganske enkelt at vi ikke har noen referanseramme når det gjelder hvordan det er å leve i et normalt hjem. Vi har heller ingen referanseramme når det gjelder hva man har lov til å si og føle. Under normale omstendigheter behøver man ikke gå på nåler hele tiden, og man behøver heller ikke stille spørsmål ved eller undertrykke sine følelser. Vi som vokste opp med alkoholikerforeldre, gjorde det, og om vi torde ta opp alkoholismen som et problem ble vi møtt med at vi overdrev og var utakknemlige. Det er derfor mange av oss har blitt så forvirret.

Vi vokste opp i et miljø hvor vi ikke visste hva vi skulle føle, eller hvilken reaksjon på opplevelsene våre som var riktige, derfor måtte vi gjette oss fram til hva som var normalt.

<3 <3 <3


Photobucket

 

Lav selvfølelse hos barn av alkoholikere

Som jeg skrev i dette innlegget med facts, er det vanskelig å anslå hvor mange barn som vokser opp med en alkoholiker. Det antas at tallet er oppimot 100 000, men mørketallene er nok skyhøye.

Å være pårørende til en alkoholiker er som å kjøre berg og dalbane. Den edru voksne i hjemmet til barnet kan velge mellom å forsøke stoppe det hele, eller å hekte seg av i fart. Barna kan ikke velge?

Barna må kjøre karusellen enten de vil eller ikke!

Felles for de er at de tidlig må lære seg å leve med brutte løfter og benektelser, og ofte kan de ende opp med ha ansvaret for både seg selv og den voksne.

For noen kan den tøffe oppveksten gjøre barna sterkere; de får brukt opplevelsene sine på en positiv måte både for seg selv og andre, men flertallet lider dessverre så mye under oppveksten at de får sår som vanskelig kan heles. Mangelen på nærhet og omsorg, skuffelsen og ikke minst fortvilelsen vil sette dype spor, og de vil kanskje måtte leve med dette også lenge etter at de har flyttet ut.

Det er ikke bare familien alkoholismen går utover, men også venner og ikke minst arbeidsgiver. Familien blir manipulert til å komme med unnskyldninger og dekke over for alkoholikeren. De tror på alkoholikerens løfter om å bli tørrlagt, fordi de så gjerne vil tro på det. Uten at de er klar over det sitter de fast i alkoholismens nett. (Dette kalles for medavhengighet og et mer utdypende innlegg om dette kommer siden.)

Det kan skje at slektninger og venner begynner å trekke seg unna alkoholikeren og dennes familie. Dersom familiemedlemmene så blir stående alene uten hjelp, blir de trukket lengre og lengre inn i sykdommens konsekvenser og de blir selv følelsesmessig syke.

Photobucket

Det finnes ikke lenger tvil om at barna blir påvirket under alkoholisme, og selv om disse problemene kan komme til uttrykk i forskjellige typer atferd, ser det ut til at alle barna lider av lav selvfølelse.

Faktorer som spiller inn på selvfølelsen kan kort beskrives som ?foreldrekjærlighet?, ?klart satte grenser? og ?respektfull behandling?. Det finnes mye litteratur som hevder at disse tilstandene er mangelfulle eller fraværende i alkoholikerhjem, og jeg kan selv skrive under på at disse faktorene var mangelfulle og veldig forvirrende da jeg vokste opp med mine alkoholikere.

I familier hvor kun den ene forelderen drikker, vil den edru forelderen ha en atferd sterkt preget av alkoholikeren, og det blir lite følelsesmessige energi tilbake til å dekke behovene til barna. Den av foreldrene som drikker er naturligvis påvirket av alkoholens kjemi og kan oppleve blant annet ?jegsplitting? (les mer om dette her). Det er helt klart at dette oppleves som forvirrende for barnet.

Barna blir ofre for familiens sykdom - alkoholismen.

<3 <3 <3

(Fakta er hentet fra boken Voksne barn av alkoholikere - Janet G. Woititz.)

A cup of great music.

Melissa Horn er en svensk singer/songwriter som bergtok meg for et års tid siden... Hun synger så inderlig vakkert, og setter ord på følelser som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, men som man gjerne ikke snakker så høyt om.

Da jeg oppdaget henne, spilte jeg skiva hennes om og om igjen,og klarte liksom ikke helt å finne favoritten min... Men jeg tror at det må være denne her, som var den første sangen jeg hørte på God Morgen Norge en tidlig morgen for litt over et år siden - en sår tekst om usikkerhet og ekser;

"Lät du henne komma närmre"

 Enjoy!

 

Og ja... om du vil se henne live, finner du tidspunkter og sted for konserter ved å trykke her.

<3 <3 <3

ThisISmeThen

ThisISmeThen

31, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits