april 2011

Efaringer som voksent barn av alkoholikere - SNAKK om det!

Da har jeg skrevet noen innlegg med fakta om alkoholisme, og tenkte det kanskje var tid for å skrive et innlegg om hvordan jeg kjenner problemet igjen i det jeg har skrevet hittil...

I løpet av årene jeg har bodd i Oslo, har jeg bodd litt rundt. Et år bodde jeg i en leilighet hvor faktisk så mange som 4 av 5 leieboere var barn av alkoholikere. Da kom det veldig overraskende på meg, men nå ser jeg det så tydelig...

De fleste familier har en eller flere i familien med et rusproblem. Alkoholisme har blitt en vanlig lidelse - lik diabetes og astma. Allikevel er ikke dette noe det snakkes høyt om. Det provoserer meg, for å være helt ærlig. Hvorfor kan man ikke snakke om vonde ting? Hvorfor kan man ikke snakke om naboen, om man tror at naboen har det vanskelig? Og hvorfor prøver man ikke da å hjelpe naboen? Hvorfor skal det være sånn i Norge, at enhver kun skal passe på seg selv og sine ting... ? Det er så mange barn som lider under at vi skal være så j**** private og forsiktige hele tiden...

Begge mine foreldre har hatt et alkoholmisbruk. Etter som årene har gått - ser jeg jo at mange visste om misbruket, men ingen gjorde et helhjertet forsøk på å bedre tilværelsen. Greit, det er ikke mye man kan gjøre før vedkommende som har et misbruk, innser det faktumet selv... Men noen kunne kanskje vært der for meg... ? Vært der, stått sammen med meg, hjulpet meg litt i kampen... ? Vært en trygg voksenperson for meg...

Det er ikke hyggelig å være et lite barn sammen med fulle voksne som krangler... Det er faktisk ikke det... De voksne som var rundt meg når jeg var liten... Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor lot de meg gjenoppleve dette levenet gang på gang på gang?...

Jeg er ikke bitter... Jeg finnes ikke bitter! Men det er sårt å sitte her, og vite at jeg kanskje kunne vært foruten mine helseproblemer i dag, om bare noen hadde sett meg den gangen. Jeg husker at legen min anbefalte meg å snakke med noen... Men jeg var jo for liten til å skjønne at jeg trengte det da... Jeg merket jo ikke at dette her (among other things...) hadde satt sine tydelige spor i meg før jeg var 23 år - og da i form av panikkanfall.

I innlegget "Hvorfor blir man alkoholiker?" skrev jeg at "i et misbruker-hjem, vokser det ofte nye misbrukere frem"... I min familie kan jeg vel delvis skrive under på det... Min morfar hadde visstnok et alkoholproblem, og for å være helt ærlig, har vel jeg også delvis hatt det selv... Hverfall per definisjonen jeg skrev i dette innlegget.

Det har vært standard for de fleste gangene jeg har drukket, at jeg har mistet kontrollen. Jeg har gjort mye jeg ellers ikke ville ha gjort, jeg har hatt mine runder med black outs og fylleangst og jeg har kjent på abstinenser. Det året jeg ble sammen med kjæresten min, var jeg igrunn på vei i veldig feil retning.. Det var fest flere ganger i uken... Jeg begynte å bry meg mindre om konsekvenser, og mer om hvor bra jeg følte meg hver gang jeg drakk, alle de kule menneskene jeg møtte (de fleste med sine traumer i bagasjen - lik meg selv) og hvor hjemme jeg følte meg.

Jeg husker jeg nevnte det for noen på den tiden, at jeg lurte litt på om jeg hadde et form for alkoholproblem... Stort sett fikk jeg til svar at "du er jo student, alle drikker mye da"... Jeg følte det fremdeles som et alkoholproblem, men siden det ikke gikk utover andre enn meg selv - fortsatte jeg i samme spor. Det var jo alltid så gøy å feste! Selv om konsekvensene ofte var av det leie slaget - var jeg ikke sterk nok til å stå i mot gledene og selvtilliten det også ga meg... Jeg hadde jo aldri angst når jeg drakk, jeg ble tøffere enn toget. Jeg følte friheten...

Det er ikke lett å skulle stå i mot rusmidler - slik som mange uvitende ofte tror... Det er ikke barebare "å la være å ta det".. Eller jo, forsåvidt - til et visst punkt, men når kreftene inni deg virkelig vil noe, når de først setter i gang - da har man plutselig ikke mye å stille opp med...

Jeg kom riktignok aldri dithen at jeg ble fysisk avhengig... Jeg startet aldri å drikke alkohol som det første om morgenen (eller jo, når jeg tenker meg om har jeg jo gjort det en del ganger, men det var aldri med den hensikt å fordøyve abstinensene - det var aldri sånn at jeg måtte det), men et alkoholmisbruk det har jeg nok hatt.

Pappa var mest en periodedranker... Med det mener jeg at det kunne gå en stund mellom de gangene han hadde sine "perioder" hvor han bare ble borte, og drakk over flere dager. Mens mamma hadde et mer "hyppig problem"... Jeg husker ikke riktig hvordan tingene var, så jeg velger å ikke gå mer inn på det riktig enda...

Jeg kjenner veldig godt igjen det jeg har skrevet om misbrukeres forsvarsstrategier i dette innlegget her... Mamma hadde en tydelig jegsplitting. Herregud, som hun har nektet for at hun har vært full... Hun har vært så bøtte-drita og løyet meg opp i ansiktet; "jeg er bare litt trøtt". Hva gjør man da? Når man hele tiden får høre at det du ser rett foran deg - med dine egne øyne - er feil... Jo, man tviler på seg selv og sin dømmekraft, for tanken om at omsorgspersonene lyver er for vanskelig å takle...

<3 <3 <3

Viktige forsvarsstrategier hos misbrukere


En som har utviklet et alkoholproblem, endrer også vanligvis karakter...:

Splitting av jeg'et, som er en slags fornektelse av virkeligheten, blir stadig mer markert. Alkoholikeren utvikler to bilder av seg selv; det ene bildet er det arbeidssomme, og egentlig edruelige mennesket, som har stor motgang og er omgitt av utenforstående personer. Det andre bildet er det verdiløse, fordrukne mennesket som ødelegger sin familie, sin økonomi og seg selv.

Disse to bildene holdes adskilt, og eksisterer vekselsvis: For seg selv kan alkoholikeren innrømme sin avhengighet, men overfor andre edruelige fornekter h*n misbruket så sterkt at h*n tror på det selv. Det er derfor en kan oppleve at et ellers så fornuftig menneske, som åpenbart er beruset, står sterkt på sitt om at h*n er edru.

Hensikten med at denne forsvarsstrategien setter inn, er at selvfølelsen skal bli reddet fra å bli ødelagt av skam og underlegenhet.

En annen forsvarsstrategi er å legge ansvaret og kontrollen utenfor seg selv. Alkoholikeren skylder først og fremst på alkoholen, men også på andre mennesker og omstendigheter som for eksempel en vanskelig oppvekst, drikkingen til foreldrene eller en skilsmisse. Denne måten å skyve fra seg skylden på er en allmenn menneskelig måte, som ofte innebærer en nedvurdering av ens egne evner.

Dette ansvarsspørsmålet, og den lave selvrespekten er det dessverre lite fokus på når det kommer til alkohol debatten. Derimot er det utviklingen av fysisk avhengighet og adgangen til alkohol som virker være de eneste faktorene det konsentreres om. Det er likevel dessverre slik at man svært ofte ser at alkoholmisbrukere bruker alkoholen nettopp for å dempe sine psykiske plager, som en slags selvmedisinering (for eksempel ved lav selvrespekt). Dette fenomenet kalles for dobbeltdiagnoser, og er et voksende samfunnsproblem (dette vil det komme et innlegg om senere).

<3 <3 <3

 

(Kilde: "Dynamisk Psykiatri" -Johan Cullberg)

Hvorfor blir man alkoholiker?

Cullberg (1999) mener årsakene til et alkoholmisbruk må ses dels fra et samfunnsmessig/kulturelt perspektiv og dels fra et individuelt.
Selvfølgelig blir det første punktet tilgang. Uten tilgang på alkohol, vil det heller ikke oppstå noe alkoholmisbruk. Men nå er det nå sånn at slik er det, så jeg går derfor videre til neste punkt som er personlighet.

Det finnes ingen overbevisende undersøkelse som påviser spesifikke karaktertrekk hos alkoholikere før misbruket. Det man derimot kan se, er at det med årene utvikler seg en stadig større psykologisk og karaktermessig likhet mellom forskjellige alkoholmisbrukere. Denne likheten kan bli forvekslet med karaktertrekk med betydning for at det oppstår et misbruk. Slike karaktertrekk er; hissighet, sjalusi, dårlig antstoleranse etc.

Oppvekstmønsteret har stor betydning. Det er dessverre ofte slik at i misbrukerhjem - vokser det ofte nye misbrukere frem. Det er jo rart at et barn av alkoholiker, et barn som har opplevd mange av de negative følgende et misbruk medfører, uten å ville det, ofte går samme vei som foreldrene. Cullberg (1999) mener at dette er fordi foreldrene er betydningsfulle som forbilder, uansett om de er elsket eller hatet av barnet. En annen grunn, kan være at det på et visst nivå innebærer en slags "straff" overfor foreldrene. Misbrukende foreldre har dessuten trekk som usikkerhet, upålitelighet, omskiftelighet og ambivalens. Disse trekkene veit man for sikkerhet at er skadelig for barnets selvfølelse og "jeg"styrke.


Photobucket Det er viktig å påpeke at ikke alle barn av alkoholikere nødvendigvis blir alkoholikere selv. Noen blir totalavholds, mens andre igjen klarer å ha et sunt forhold til alkohol.

Tall fra tvillingstudier og adopsjonsstudier viser at det kan være slik at arvelige faktorer spiller inn. Mennesker med alvorlige alkoholproblemer i familien bør derfor utvise større forsiktighet rundt alkohol, da mye taler for at de muligens kan utvikle en fysiologisk avhengighet raskere enn andre.

Til sist i dette innlegget, vil jeg bare slenge på en liten test. Om du som leser dette tror noen du kjenner har et alkoholmisbruk, eller kanskje har du tanker om at du kanskje har et alkoholmisbruk selv (eller et annet misbruk, for den saks skyld), har AA (Anonyme Alkoholikere) laget en liste over spørsmål man kan stille seg selv her, og her er noen gode råd for å begrense alkoholinntaket.

Hvis man ikke klarer å følge noen av disse rådene på siden jeg har lenket til over, anbefales det at man søker årsakene til det høye alkoholinntaket og råd hos fastlege etc.Som de skriver så fint på siden til AA, er det ingen skam å erkjenne at man har helseproblemer, tvert i mot!
Det ligger mye mot og styrke i å erkjenne at man har et misbruk, men er villig til forsøke å endre det.

<3 <3 <3





(Kilde: "Dynamisk Psykiatri" - Johan Cullberg)

Alkoholisme; Alkoholmisbruk og alkoholavhengighet

 

Alkoholisme er en avhengighetslidelse som i likhet med andre former for stoffavhengighet, er medisinsk definert som sykdom, og kan behandles.

Først en definisjon av alkoholisme, funnet i Dynamisk Psykiatri (1999) - Johan Cullberg:

 

"Alkoholisme er en måte å forholde seg til alkohol på som er karakterisert av at kontrollen over drikkingen er gått tapt."

 

Drikkingen fører til forstyrrelser i familien, økonomiske problemer, arbeidsproblemer og sosiale vansker. Alkoholikeren opplever en trang til å drikke alkohol, eventuelt blackouts (hukommelsestap) og forandringer i rusreaksjonene. Ved stans i alkoholinntaket opplever h*n abstinensplager med en reperasjonstrang (les: en trang til å fortsette å drikke etterhvert som alkoholen forsvinner ut av kroppen).

Med alkoholmisbruk menes bruk av alkohol til tross for at gjentatte, negative konsekvenser forekommer. Et misbruk kan derfor forekomme uten at det har utviklet seg en egentlig avhengighet til alkohol.

En alkoholavhengighet innebærer en psykologisk og fysiologisk forandring som blir utviklet hos ethvert individ som regelmessig drikker for store mengder alkohol. Sagt på en annen måte er alkoholavhengighet et alkoholmisbruk kombinert med toleranse (les: økningen i alkoholkonsumet som må til for å utløse samme ruseffekt som før), en ukontrollerbar trang til å drikke og abstinenser.

Abstinenser blir brukt om en rekke symptomer som kan ses hos en person som reduserer eller stopper alkoholforbruket etter lengre perioder med stort inntak. Symptomene spenner fra lette søvnforstyrrelser, skjelving, svetting og mild angst, til svært alvorlig og livstruende symptomer. Blandt de alvorligste symptomene ser man forvirringstilstander, syns- og hørselshallusinasjoner og voldsomme krampetilstander.

Som jeg nevnte over er et av trekkene man kan se innenfor alkoholisme, en trang til å fortsette å drikke etterhvert som alkoholen går ut av kroppen; alkoholikeren drikker alkohol for å slippe unna de svært ubehagelige abstinensene h*n opplever ved å stoppe å drikke.


Sannheten om alkoholmisbruk


- Verdens Helseorganisasjon anslår at over
140 millioner mennesker verden over har et alkoholmisbruk.

- Det er vanskelig å fastslå hvor mange alkoholikere det er i Norge,
men undersøkelser som er gjort antyder at det er et sted mellom 200 000 og 300 000.

- Hvert år dør mellom 1000 og 2000 mennesker som følge av eget eller andres alkoholforbruk.

- Alkoholforbruket tar mellom 25 og 30 % av Norges sykepleieressurser.

- De fleste alkoholmisbrukerne er yrkesaktive og har familie.
Mellom 50- og 100 000 barn og ca 100 000 ektefeller lever med en alkoholiker.


Photobucket


Halldin (1985) har i et storbyområde funnet ut at alkoholforbruket er størst i de øverste samfunnsklassene, men her er også misbruket mer skjult. De fleste får ingen adekvat hjelp, og fremfor alt heller ikke familiene deres...


(Hentet fra Wikipedia, Blåkors sine nettsider og "Dynamisk Psykiatri" -Johan Cullberg.)
ThisISmeThen

ThisISmeThen

31, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits