april 2011

Legetime og permisjon


Nå har jeg snart legetime... Isj, jeg gruer meg... Dagene går stort sett med til å være inne for hjemmets fire vegger om dagen, og ut på tur alene - betyr angst...   Verken lysten, hodet eller formen er så gira på å eksponeres om dagen, så det blir mest rolige dager hjemme.

Planen var egentlig at jeg skulle gå vekk fra sykemeldingen i dag, og se om jeg klarer å jobbe fulle helger igjen *iiik*, det er vel det siste jeg ønsker å be om nå...  Men man må jo bare kaste seg ut i det, hvis ikke vil det jo aldri bedre seg. Det er bare så slitsomt at det skal være så intenst... Så intenst, og så varig... Så svingende og så uforutsigbart.

Skal forøvrig også be om permisjonspapirer til skolen, så nå blir det fullstendig...   Jeg klarer ikke gjennomføre skolen, enda... Forhåpentligvis fullfører jeg på et senere tidspunkt, men det får jeg ta siden... Nå er det fokus på meg selv - og på at jeg skal bli bedre rustet til livet - før jeg fortsetter det.

<3 <3 <3

Foto "No livnar det i lundar"



Photobucket

 

<3 <3 <3

Efaringer som voksent barn av alkoholikere - SNAKK om det!

Da har jeg skrevet noen innlegg med fakta om alkoholisme, og tenkte det kanskje var tid for å skrive et innlegg om hvordan jeg kjenner problemet igjen i det jeg har skrevet hittil...

I løpet av årene jeg har bodd i Oslo, har jeg bodd litt rundt. Et år bodde jeg i en leilighet hvor faktisk så mange som 4 av 5 leieboere var barn av alkoholikere. Da kom det veldig overraskende på meg, men nå ser jeg det så tydelig...

De fleste familier har en eller flere i familien med et rusproblem. Alkoholisme har blitt en vanlig lidelse - lik diabetes og astma. Allikevel er ikke dette noe det snakkes høyt om. Det provoserer meg, for å være helt ærlig. Hvorfor kan man ikke snakke om vonde ting? Hvorfor kan man ikke snakke om naboen, om man tror at naboen har det vanskelig? Og hvorfor prøver man ikke da å hjelpe naboen? Hvorfor skal det være sånn i Norge, at enhver kun skal passe på seg selv og sine ting... ? Det er så mange barn som lider under at vi skal være så j**** private og forsiktige hele tiden...

Begge mine foreldre har hatt et alkoholmisbruk. Etter som årene har gått - ser jeg jo at mange visste om misbruket, men ingen gjorde et helhjertet forsøk på å bedre tilværelsen. Greit, det er ikke mye man kan gjøre før vedkommende som har et misbruk, innser det faktumet selv... Men noen kunne kanskje vært der for meg... ? Vært der, stått sammen med meg, hjulpet meg litt i kampen... ? Vært en trygg voksenperson for meg...

Det er ikke hyggelig å være et lite barn sammen med fulle voksne som krangler... Det er faktisk ikke det... De voksne som var rundt meg når jeg var liten... Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor lot de meg gjenoppleve dette levenet gang på gang på gang?...

Jeg er ikke bitter... Jeg finnes ikke bitter! Men det er sårt å sitte her, og vite at jeg kanskje kunne vært foruten mine helseproblemer i dag, om bare noen hadde sett meg den gangen. Jeg husker at legen min anbefalte meg å snakke med noen... Men jeg var jo for liten til å skjønne at jeg trengte det da... Jeg merket jo ikke at dette her (among other things...) hadde satt sine tydelige spor i meg før jeg var 23 år - og da i form av panikkanfall.

I innlegget "Hvorfor blir man alkoholiker?" skrev jeg at "i et misbruker-hjem, vokser det ofte nye misbrukere frem"... I min familie kan jeg vel delvis skrive under på det... Min morfar hadde visstnok et alkoholproblem, og for å være helt ærlig, har vel jeg også delvis hatt det selv... Hverfall per definisjonen jeg skrev i dette innlegget.

Det har vært standard for de fleste gangene jeg har drukket, at jeg har mistet kontrollen. Jeg har gjort mye jeg ellers ikke ville ha gjort, jeg har hatt mine runder med black outs og fylleangst og jeg har kjent på abstinenser. Det året jeg ble sammen med kjæresten min, var jeg igrunn på vei i veldig feil retning.. Det var fest flere ganger i uken... Jeg begynte å bry meg mindre om konsekvenser, og mer om hvor bra jeg følte meg hver gang jeg drakk, alle de kule menneskene jeg møtte (de fleste med sine traumer i bagasjen - lik meg selv) og hvor hjemme jeg følte meg.

Jeg husker jeg nevnte det for noen på den tiden, at jeg lurte litt på om jeg hadde et form for alkoholproblem... Stort sett fikk jeg til svar at "du er jo student, alle drikker mye da"... Jeg følte det fremdeles som et alkoholproblem, men siden det ikke gikk utover andre enn meg selv - fortsatte jeg i samme spor. Det var jo alltid så gøy å feste! Selv om konsekvensene ofte var av det leie slaget - var jeg ikke sterk nok til å stå i mot gledene og selvtilliten det også ga meg... Jeg hadde jo aldri angst når jeg drakk, jeg ble tøffere enn toget. Jeg følte friheten...

Det er ikke lett å skulle stå i mot rusmidler - slik som mange uvitende ofte tror... Det er ikke barebare "å la være å ta det".. Eller jo, forsåvidt - til et visst punkt, men når kreftene inni deg virkelig vil noe, når de først setter i gang - da har man plutselig ikke mye å stille opp med...

Jeg kom riktignok aldri dithen at jeg ble fysisk avhengig... Jeg startet aldri å drikke alkohol som det første om morgenen (eller jo, når jeg tenker meg om har jeg jo gjort det en del ganger, men det var aldri med den hensikt å fordøyve abstinensene - det var aldri sånn at jeg måtte det), men et alkoholmisbruk det har jeg nok hatt.

Pappa var mest en periodedranker... Med det mener jeg at det kunne gå en stund mellom de gangene han hadde sine "perioder" hvor han bare ble borte, og drakk over flere dager. Mens mamma hadde et mer "hyppig problem"... Jeg husker ikke riktig hvordan tingene var, så jeg velger å ikke gå mer inn på det riktig enda...

Jeg kjenner veldig godt igjen det jeg har skrevet om misbrukeres forsvarsstrategier i dette innlegget her... Mamma hadde en tydelig jegsplitting. Herregud, som hun har nektet for at hun har vært full... Hun har vært så bøtte-drita og løyet meg opp i ansiktet; "jeg er bare litt trøtt". Hva gjør man da? Når man hele tiden får høre at det du ser rett foran deg - med dine egne øyne - er feil... Jo, man tviler på seg selv og sin dømmekraft, for tanken om at omsorgspersonene lyver er for vanskelig å takle...

<3 <3 <3

Foto "Crocs-ducks langs Akerselva"

 

Photobucket

 

Ta det med ro...

 

 

 Photobucket

 

...de var ikke ekte...!

<3 <3 <3

 

Viktige forsvarsstrategier hos misbrukere


En som har utviklet et alkoholproblem, endrer også vanligvis karakter...:

Splitting av jeg'et, som er en slags fornektelse av virkeligheten, blir stadig mer markert. Alkoholikeren utvikler to bilder av seg selv; det ene bildet er det arbeidssomme, og egentlig edruelige mennesket, som har stor motgang og er omgitt av utenforstående personer. Det andre bildet er det verdiløse, fordrukne mennesket som ødelegger sin familie, sin økonomi og seg selv.

Disse to bildene holdes adskilt, og eksisterer vekselsvis: For seg selv kan alkoholikeren innrømme sin avhengighet, men overfor andre edruelige fornekter h*n misbruket så sterkt at h*n tror på det selv. Det er derfor en kan oppleve at et ellers så fornuftig menneske, som åpenbart er beruset, står sterkt på sitt om at h*n er edru.

Hensikten med at denne forsvarsstrategien setter inn, er at selvfølelsen skal bli reddet fra å bli ødelagt av skam og underlegenhet.

En annen forsvarsstrategi er å legge ansvaret og kontrollen utenfor seg selv. Alkoholikeren skylder først og fremst på alkoholen, men også på andre mennesker og omstendigheter som for eksempel en vanskelig oppvekst, drikkingen til foreldrene eller en skilsmisse. Denne måten å skyve fra seg skylden på er en allmenn menneskelig måte, som ofte innebærer en nedvurdering av ens egne evner.

Dette ansvarsspørsmålet, og den lave selvrespekten er det dessverre lite fokus på når det kommer til alkohol debatten. Derimot er det utviklingen av fysisk avhengighet og adgangen til alkohol som virker være de eneste faktorene det konsentreres om. Det er likevel dessverre slik at man svært ofte ser at alkoholmisbrukere bruker alkoholen nettopp for å dempe sine psykiske plager, som en slags selvmedisinering (for eksempel ved lav selvrespekt). Dette fenomenet kalles for dobbeltdiagnoser, og er et voksende samfunnsproblem (dette vil det komme et innlegg om senere).

<3 <3 <3

 

(Kilde: "Dynamisk Psykiatri" -Johan Cullberg)

Hvorfor blir man alkoholiker?

Cullberg (1999) mener årsakene til et alkoholmisbruk må ses dels fra et samfunnsmessig/kulturelt perspektiv og dels fra et individuelt.
Selvfølgelig blir det første punktet tilgang. Uten tilgang på alkohol, vil det heller ikke oppstå noe alkoholmisbruk. Men nå er det nå sånn at slik er det, så jeg går derfor videre til neste punkt som er personlighet.

Det finnes ingen overbevisende undersøkelse som påviser spesifikke karaktertrekk hos alkoholikere før misbruket. Det man derimot kan se, er at det med årene utvikler seg en stadig større psykologisk og karaktermessig likhet mellom forskjellige alkoholmisbrukere. Denne likheten kan bli forvekslet med karaktertrekk med betydning for at det oppstår et misbruk. Slike karaktertrekk er; hissighet, sjalusi, dårlig antstoleranse etc.

Oppvekstmønsteret har stor betydning. Det er dessverre ofte slik at i misbrukerhjem - vokser det ofte nye misbrukere frem. Det er jo rart at et barn av alkoholiker, et barn som har opplevd mange av de negative følgende et misbruk medfører, uten å ville det, ofte går samme vei som foreldrene. Cullberg (1999) mener at dette er fordi foreldrene er betydningsfulle som forbilder, uansett om de er elsket eller hatet av barnet. En annen grunn, kan være at det på et visst nivå innebærer en slags "straff" overfor foreldrene. Misbrukende foreldre har dessuten trekk som usikkerhet, upålitelighet, omskiftelighet og ambivalens. Disse trekkene veit man for sikkerhet at er skadelig for barnets selvfølelse og "jeg"styrke.


Photobucket Det er viktig å påpeke at ikke alle barn av alkoholikere nødvendigvis blir alkoholikere selv. Noen blir totalavholds, mens andre igjen klarer å ha et sunt forhold til alkohol.

Tall fra tvillingstudier og adopsjonsstudier viser at det kan være slik at arvelige faktorer spiller inn. Mennesker med alvorlige alkoholproblemer i familien bør derfor utvise større forsiktighet rundt alkohol, da mye taler for at de muligens kan utvikle en fysiologisk avhengighet raskere enn andre.

Til sist i dette innlegget, vil jeg bare slenge på en liten test. Om du som leser dette tror noen du kjenner har et alkoholmisbruk, eller kanskje har du tanker om at du kanskje har et alkoholmisbruk selv (eller et annet misbruk, for den saks skyld), har AA (Anonyme Alkoholikere) laget en liste over spørsmål man kan stille seg selv her, og her er noen gode råd for å begrense alkoholinntaket.

Hvis man ikke klarer å følge noen av disse rådene på siden jeg har lenket til over, anbefales det at man søker årsakene til det høye alkoholinntaket og råd hos fastlege etc.Som de skriver så fint på siden til AA, er det ingen skam å erkjenne at man har helseproblemer, tvert i mot!
Det ligger mye mot og styrke i å erkjenne at man har et misbruk, men er villig til forsøke å endre det.

<3 <3 <3





(Kilde: "Dynamisk Psykiatri" - Johan Cullberg)

Alkoholisme; Alkoholmisbruk og alkoholavhengighet

 

Alkoholisme er en avhengighetslidelse som i likhet med andre former for stoffavhengighet, er medisinsk definert som sykdom, og kan behandles.

Først en definisjon av alkoholisme, funnet i Dynamisk Psykiatri (1999) - Johan Cullberg:

 

"Alkoholisme er en måte å forholde seg til alkohol på som er karakterisert av at kontrollen over drikkingen er gått tapt."

 

Drikkingen fører til forstyrrelser i familien, økonomiske problemer, arbeidsproblemer og sosiale vansker. Alkoholikeren opplever en trang til å drikke alkohol, eventuelt blackouts (hukommelsestap) og forandringer i rusreaksjonene. Ved stans i alkoholinntaket opplever h*n abstinensplager med en reperasjonstrang (les: en trang til å fortsette å drikke etterhvert som alkoholen forsvinner ut av kroppen).

Med alkoholmisbruk menes bruk av alkohol til tross for at gjentatte, negative konsekvenser forekommer. Et misbruk kan derfor forekomme uten at det har utviklet seg en egentlig avhengighet til alkohol.

En alkoholavhengighet innebærer en psykologisk og fysiologisk forandring som blir utviklet hos ethvert individ som regelmessig drikker for store mengder alkohol. Sagt på en annen måte er alkoholavhengighet et alkoholmisbruk kombinert med toleranse (les: økningen i alkoholkonsumet som må til for å utløse samme ruseffekt som før), en ukontrollerbar trang til å drikke og abstinenser.

Abstinenser blir brukt om en rekke symptomer som kan ses hos en person som reduserer eller stopper alkoholforbruket etter lengre perioder med stort inntak. Symptomene spenner fra lette søvnforstyrrelser, skjelving, svetting og mild angst, til svært alvorlig og livstruende symptomer. Blandt de alvorligste symptomene ser man forvirringstilstander, syns- og hørselshallusinasjoner og voldsomme krampetilstander.

Som jeg nevnte over er et av trekkene man kan se innenfor alkoholisme, en trang til å fortsette å drikke etterhvert som alkoholen går ut av kroppen; alkoholikeren drikker alkohol for å slippe unna de svært ubehagelige abstinensene h*n opplever ved å stoppe å drikke.


Sannheten om alkoholmisbruk


- Verdens Helseorganisasjon anslår at over
140 millioner mennesker verden over har et alkoholmisbruk.

- Det er vanskelig å fastslå hvor mange alkoholikere det er i Norge,
men undersøkelser som er gjort antyder at det er et sted mellom 200 000 og 300 000.

- Hvert år dør mellom 1000 og 2000 mennesker som følge av eget eller andres alkoholforbruk.

- Alkoholforbruket tar mellom 25 og 30 % av Norges sykepleieressurser.

- De fleste alkoholmisbrukerne er yrkesaktive og har familie.
Mellom 50- og 100 000 barn og ca 100 000 ektefeller lever med en alkoholiker.


Photobucket


Halldin (1985) har i et storbyområde funnet ut at alkoholforbruket er størst i de øverste samfunnsklassene, men her er også misbruket mer skjult. De fleste får ingen adekvat hjelp, og fremfor alt heller ikke familiene deres...


(Hentet fra Wikipedia, Blåkors sine nettsider og "Dynamisk Psykiatri" -Johan Cullberg.)

Både godt og vondt

Turen med familien i går gikk greit... Det var mye tankekjør, men jeg klarte å prestere tror jeg (selv om jeg ikke oppfylte rollen fullstendig). Det var så god stemning, og da er det ekstra leit å sitte inne i hodet og være paranoid, og samtidig late som noe annet.

Jeg fikk en slags fremmedfølelse, ikke så greit.. Ikke når jeg er sammen med familien. Egentlig veldig ugreit når jeg er sammen med familien. De er stort sett fantastiske mennesker, og jeg føler meg slem overfor dem. Slem for at jeg tenker enkelte tanker som jeg gjør (om tankene stemmer, ville de ikke vært så fantastiske for å si det sånn), samtidig som jeg føler på at de tankene stemmer.

AAAHHHHhhhh!

Vi dro ut til hytta... Jeg skrev i går at jeg ikke hadde vært der på 10-12 år... Det var visst noe feil. Vi hadde den til jeg var 20, så var der for fem år siden. Det var uansett rart å være der. Var mye på hytta opp i gjennom barndommen, og pappa og onkelen min var der mye opp i gjennom sin barndom. Den har, som dere skjønner, vært lenge i familien, og vi har nok ikke helt sett hvor priviligerte vi har vært. Lang strandlinje, svaberg helt ned til fjorden...

Vi hadde brygge (myyye krabbefisking og noe shit-fisking :-p ), i tillegg til skog og fjell.. Det var virkelig Paradiset på jord... Vi hadde så mye plass å boltre oss på, og plassen var så vakker... Det var alltid nydelig å sitte nede ved vannkanten med meditativ musikk på ørene, og se solen gå ned. Se om det var "go'værs-skyer", som bestemor kalte det.

Det var alltid på fjasing på hytta... Og fjasing er alltid moro! Elsket det når jeg fikk besøk av kusinene mine, eller når jeg fikk en venninne på besøk. Vi gikk bort til kiosken, eller kroa (eneste treffstedet som fantes i mils avstand) og der hang vi bare... Haha... vi hang, og røyket. Syntes vi var så kule! Sånn jeg ser det nå? Så barnslige og teite :-D Men det er et godt minne.

Vi måtte alltid reise inn til selve sentrum for å dusje (noen ganger ble det en is ved båthavna også) ÅÅåh... Det var koselig! Det var koselig å leve så enkelt... Elsket utedoen (bortsett fra perioden jeg hadde edderkoppfobi, da var den min verste fiende, obviously). Da jeg var liten, kunne jeg visstnok sitte der i en evighet og bare synge.

Det kom mange andre, Ikke fullt så gode minner også. Mye fyll, masse krangling, mange tårer grått, mange tanker tenkt... De minnene passet ikke helt sammen med formen jeg var i. Det var ikke som at jeg levde mindre inni hodet med alle følelsene som kom tilbake.

Ahh... Jeg glemte kameraet i alt tankekaoset før avreise i går, så synd... Vi kjørte igjennom mange skjønne småsteder. Våren er så vidunderlig, vakker. Skulle likt å hatt med kameraet, så jeg kunne ha vist dere noe av det...

<3 <3 <3

Photobucket

(Bildet er linket)

Vakre omgivelser gir så glede i hverdagen, synes jeg!

<3 <3 <3

 

Foto "Pus, hva ser du? "



Photobucket

<3 <3 <3


I dag er det EN SÅNN dag

Æsj, jeg skulle ønske jeg ikke var så kompleks... Jeg skulle ønske jeg ikke analyserte alt, og tolket alt... Jeg skulle ønske jeg ikke satt her og bæda for at jeg skal møte familien... Jeg skulle ønske jeg klarte å bestemme meg for hva jeg vil... Det skulle da ikke være så vanskelig det?!

Jeg skal på tur med pappa og fire andre i familien, og muligens være med til bondelandet sammen med pappa i morgen... Da han ringte på mandag og lurte på turen, jublet jeg.. Jeg jublet også til venninnen min som var her... Men egentlig... Egentlig så bæder jeg (men det ville jeg ikke vise da, for det var jo virkelig ikke forventet av meg)... Eller en del av meg bæder, meg selv gleder seg og vil virkelig være med! Delen som bæder kommer med alle mulige synspunkterhvorfor jeg ikke bør dra... Den delen hører på stemmen til pappa at han egentlig ikke vil ha meg med... Den delen forteller meg at de andre håper hvertfall at jeg bare blir hjemme, at de spør for å være hyggelig...

Meg selv vil være med. Det er alltid mye latter og glede når vi seks er sammen (men er det ikke det for å dekke over noe annet, noe underliggende som skal skjules, kjære deg?). I tillegg skal vi kjøre ut til der vi hadde hytte, og der har jeg ikke vært på 10-12 år nå... Alltid vært yndlingsstedet på jord. Men samtidig så har jeg ekstremt vondt i hodet, og er så hinsides anspent i hele kroppen.  Hvorfor kan vi ikke alle bare være enig? Hvorfor må vi så ofte diskutere og analysere... ? Det gjør alt så himla vanskelig at vi skal være uenig hele tiden... At samvittigheten styrer så ekstremt gjør det heller ikke spesielt enklere...

Føles så utrolig teit når kjæresten skryter av meg for at jeg ringte pappa og gråt, og fortalte hvor kaos jeg har det inni meg i dag... Jeg setter pris på det... Det er ikke det, og en del av meg skjønner vel egentlig hvorfor han skryter også. Det er jo flott at jeg klarte å være så ærlig med pappa'n min. Det er viktig at jeg er ærlig med folk om hvordan jeg har det. Men det føles flaut å få skryt for det..

En del forteller meg at kjæresten min bare sier det... Hvorfor han sier det, forteller ikke delen min meg, den forteller meg bare at han ikke mener det... F***, jeg hater at alt liksom skal ha en underliggende betydning! STOL DA PÅ FOLK!!

Sier han det, så mener han det!!

Ved å skrive har jeg hvertfall kommet fram til hva jeg vil... Eller hva jeg skal, hva jeg vil, veit jeg ikke... Men jeg blir her hjemme i byen etter turen vi skal på... Det er tryggest, jeg kjenner det best, det er mest avslappende...  Jeg slipper å spise mer enn det jeg egentlig vil, jeg slipper å føle at jeg må være høyt oppe... Turen i dag, er nok for både kropp og sinn for noen dager... Hvertfall sånn det føles nå. Tur hjem til bondelandet får jeg ta siden, jeg får uansett tilbrakt en del timer med pappa i dag...

Nei, nå må jeg komme meg i gang... Masken er på, og skal etterhvert innfiltreres.. Det blir bra, det blir bedre enn bra. Det blir fantastisk, etter en stund blir det fantastisk, om jeg bestemmer meg for det... Og det klarer jeg som oftest... Sånn sett er det jo ganske ålreit å ha flere deler å spille med ;-)


God onsdag da dere!

<3 <3 <3

 

Økologisk namme-mat fra Kolonihagen -rett hjem på døren!

Vi har begynt å bli mer bevisste på hva vi putter i munnen... I tillegg til å minske sukkerinntaket, har vi også beveget våre føtter innenfor økologisk matproduksjon. Det er jo ingen hemmelighet at det er stive priser på økologisk mat, men det handler om prioriteringer... I våre øyne, gjør vi nå gode prioriteringer, og det føles virkelig godt for både kropp og sjel! Først litt kort om hva økologisk egentlig innebærer:

Økologisk mat produseres så langt det går i tråd med naturens premisser. Ingen bruk av syntetisk gjødsel og plantevernmidler i frukt og grønnsakene. Sunt for oss, og sunt for bøndene som dyrker frem maten til oss.

Ved økologisk produksjon av kjøtt, melk og egg er dyrenes velferd viktig. Dyrene får økologisk fôr og har masser av uteplass å bevege seg på! Godt for dyrene, og godt for vår samvittighet.

Det stilles i tillegg strenge krav til bruk av konserveringsmidler, og produktene blir framstilt uten bruk av kunstige aroma- og fargestoffer. Genmodifiserte organismer eller produkter er dessuten ikke tillatt i økologisk produksjon.

Trenger du mer info? Les mer på matportalens sider her.

Over til det dette innlegget egentlig skal omhandle - Kolonihagen.

Annenhver uke får vi nå en kasse med masse, deilig og sunn mat rett hjem til døren! Bare se på denne herligheten...

Photobucket

NAM!!

Vi har startet i det små, og det er nå andre gangen vi får det som heter for singelkasse. Det varierer hva den inneholder av de forskjellige frukt og grønnsakene, perfekt hvis man ikke rekker bruke alt før beste matleveranse

Denne gangen inneholdt kassen vår:

Photobucket

- Epler
- Bananer
- Appelsiner
- En pose med poteter
- En pose med knaskerøtter
- En boks med cherrytomater
- Kålrot
- Paprika
- Gul løk
- Crispi-salat
- Koriander urte
- 6 egg fra lykkelige høner
- Et lite, men deilig og nybakt brød
-2 ferske hveteboller











I forrige leveranse fikk vi en annen type salat, hvitløk, pærer, squash, purreløk, basilikum urte nybakte scones (istedetfor bollene)... U name it! Det bare bugner av godsaker! Også så sunt a gitt! :-D

For singelkassen betaler vi 365,- i tillegg betaler du 72,- for å få det levert hjem på døren..

Kolonihagen har mange forskjellige kasser satt sammen med hva du måtte ønske av økologiske matprodukter... De har fruktposer om du bare ønsker det... Egne grønnsakskasser... Brødposer... Yoghurtposer.. Det er bare å velge å vrake.

Hvor ofte du vil ha levering, velger du selv. Vi startet som sagt med annenhver uke, men kommer nok til å mikse med en annen kasse de to ukene vi ikke får denne, da det går i mye frukt og grønt her hjemme.


Avslutningsvis måtte jeg jo bare ta et par bilder til sammenligning..

Photobucket


Se på størrelseforskjellen mellom disse to bananene... Hvilken tror du er økologisk? Og hvilken tror du er full av kunstige sprøytemidler?

Photobucket





Tipper det ikke var så vanskelig... Det stemmer at det er de små og nusselige som kom i kassen vår i dag. Hihi.. Er de ikke søøte?








Når jeg ser denne store forskjellen, må jeg ærlig innrømme at jeg stiller meg kritisk til å spise "de vanlige bananene i butikken igjen". Jeg visste fra før av at det er blant frukten som sprøytes mest, men bildene sier mer enn tusen ord...


I tilfellet jeg ikke har fått frem forskjellen, slenger jeg på et til:

Photobucket







Huff... jeg tenker på de stakkars bøndene som får i seg alle de kunstige sprøytemidlene... *kremt* og også giftstoffene vi får i oss når vi spiser frukt og grønt som er sprøytet fulle...












Dette innlegget var ment til opplysning og oppmuntring (hihi...og flaks for Kolonihagen ble det jo god reklame)... om folk velger økologisk eller ikke, får være opp til hver enkelt. Vi har enda ikke blitt hysterisk opptatt av at alt være økologisk, selv om vi har blitt langt mer bevisste.

Link til Kolonihagen får du selvfølgelig, her.

Er du bevisst hva du putter i deg, og hvordan forholdene rundt matproduksjonen er?

Har du erfaringer med Kolonihagen, kanskje? Eller andre økologiske leveringer?

<3 <3 <3

Takk for hjelpen -jeg trenger dere ikke lenger

Jeg skulle egentlig begynne ordentlig med min nye kategori "Voksne barn av alkoholikere"... I GÅR... Det ble ingenting av fordi jeg var ganske så nedbrutt da dagen startet... Årsak? Mye tanker, mye innvendig bråk... Mange inni meg som hadde sitt og si... Så jeg må bare beklage at den ikke er oppe og går enda... Håper på snart...

Jeg ble tom for Zyprexa søndag kveld, og kjæresten min og jeg gikk på apoteket sammen på formiddagen (ikke snakk om at jeg kunne greie det på egenhånd.. angst=ÆSJ)... Etter å ha vært inne på apoteket i en halvtimes tid og TRIPPET fordi personalet var unormalt treige der i går (beklager den negative tonen her), måtte jeg gå tomhendt hjem... De hadde ikke igjen, foruten et synonympreparat som kostet 300 kr mer enn det jeg skulle ha... Det var uaktuelt, og jeg greide å lire av meg en strofe som at "jaja, det gjør ingenting, jeg hopper over et par dager -null problem" får jeg lekse av damen i kassen om at det er veldig dumt, må ikke gjøre det.. blablabla... Jeg veit jo det (til dere som leser og tar tabletter, for all del, ikke gjør som meg), men kjæresten min skulle på jobb, og jeg ville ikke be han følge meg rundt i hele byen for at jeg skulle få medisinen min... Satser på at jeg får den i dag! *tvi-tvi*

Jeg hadde så lyst til å kjøpe noen påskeblomster i går også, men valg er ikke min sterke side når jeg er slik jeg er nå.. så etter jeg hadde stått en evighet og sett på utvalget og fått dårlig samvittighet over at jeg brukte unødvendig tid overfor kjæresten min, gikk jeg tomhendt fra blomsterbutikken også... (Beklager, nok en gang, den negative tonen her altså... ;-) )

Etter kjæresten min dro på jobb, ringte en venninne av meg. Jeg bæda så sykt... Jeg orket jo virkelig ikke være sammen med noen i går, men samtidig tenkte jeg at det riktige ville være å ikke unngå... Det var viktig å være sosial, selv om humøret og hodet ikke tillot det... Det var viktig å presse meg selv i går... Det var viktig å ikke være alene med tankene...

Til å starte med, hang jeg virkelig ikke med i det hele tatt... Jeg falt mye ut... Det var mange deler inni meg som hadde sitt og si... Det passet seg igrunn svært dårlig i går, fordi venninnen min har det ikke så lett for tiden, og jeg vil så inderlig gjerne være der for henne. Jeg greide å akseptere at bråket kom... Jeg greide å fortelle delene (som psykologen min har sagt) *takk* for hjelpen, men jeg trenger dere ikke nå... Og det stilnet noe...

På fredag ga jeg også henne bloggadressen min (SHIT, jeg er modig ass. Nå er det TO jeg kjenner som har den... Iiik! )... Hun spurte og jeg sa først nei, men da hun responderte på det med at hun selvfølgelig forstod det, og at hun ikke ville ha den om jeg ikke var klar, og at jeg ikke måtte føle at jeg skulle gi den til henne fordi hun ville det - ble jeg plutselig klar... Jeg veit ikke... alle delene fikk vel bekreftelsen de trengte, alle følte seg sett og respektert... hva veit jeg...   Men nå slipper jeg hvertfall også henne mer inn... Klarer å snakke med henne om at "problemene mine" stikker litt dypere enn hva vi kanskje først trodde...

Venninnen min ble hele dagen... Det er vanligvis altfor mye for meg... Men mot slutten av kvelden, var det faktisk merkverdig stille oppe i toppen... Noen "varsku-her" var det... Noen "du er ikke verdt en dritt" var det også... sammen med et par "hun er her kun fordi hun synes synd på deg"... men jeg klarte å fighte de unna (eventuelt akseptere at de kom)... Jeg klarte å beholde fatningen... Jeg klarte å være tilstede for venninnen min, og i dag føles det fantastisk (selv om delene selvfølgelig krangler litt om hva de egentlig mener...)...

<3 <3 <3

 

Photobucket

Lite blogging i helgen

Har ikke blitt mye blogging i helgen... Når sant skal sies, har jeg vært dødsliten, og knapt orket å trykke på tastene på tastaturet...  Har tenkt veldig mye (*kremt* som om DET er noe nytt :-D )... Mye negativt, og noe positivt... en del av det vil jeg nok dele her i bloggen, om jeg kjenner meg selv rett :-p

Hadde besøk av svigers i går... Kjempekoselig! Og jeg fikk bursdagsgaver (på etterskudd) :-D :-D  Jeg ELSKER gaver! Mest av alt å pakke de opp... Og moren til kjæresten hadde tatt helt av... Jeg fikk så mye klær... masse basics, og det liker vi!! Hun har så god smak... Veldig flink til å kle seg selv, og enda bedre til å finne klær jeg liker. Det er som en drøm... Jeg har alltid savnet å ha en mamma jeg kunne dra på shopping med... Husker noe av det jeg ønsket meg mest til bursdager da jeg var mindre, var å reise på Oslotur sammen med henne... En skikkelig jentetur, det ble aldri noe av... Ønsket holdt på å bli oppfylt én gang, men guess what? Jepp, alkoholen ødela...  Hvertfall, så fryder det meg noe grenseløst at jeg har dette forholdet til svigermor... Vi kan være jentete sammen, I love it!

Men dere... Hoppet vi over våren i Oslo i år? Det er jo helt nydelig vær og sommertemp ute... Tenkte ta på meg bikini nå og legge meg ut på terrassen og brunes... ;-)  Blogge kan jeg foreta meg om kvelden, når midt-på-dagen solen ikke steker lenger..

    Tudeldu :-)

<3 <3 <3

Overveldende... Tusen takk!

Jeg veit rett og slett ikke hva jeg skal si... Jeg blir helt rørt over responsen jeg fikk på dette innlegget. At så mange tar seg bryet med å poste noen ord, er overveldende... Jeg blir varm om hjertet! Tenke seg til hvor nervøs jeg var etter jeg trykket på post-innlegg knappen... Det var jo virkelig ikke mye å være redd for :-)

Dere er gode mennesker, og jeg håper dere veit hvor mye deres respons betyr for meg!

Det er samtidig veldig rart å lese flere av kommentarene... Jeg har alltid vært så opptatt av at det ikke skal være synd på meg... Jeg må komme meg igjennom livet! Selv om det har vist seg å ikke være så lett, "skal man ikke synes synd på seg selv." Medlidenhet har vært vanskelig for meg å takle... Jeg har dyttet vekk mennesker som har gitt meg det tidligere... Men veit dere? Jeg tror jeg trenger det... Jeg tror jeg trenger medlidenhet og støtte, og jeg tror jeg trenger å synes synd på meg selv...

Det er likevel enklere sagt enn gjort. Det vanskeligste å takle er det at dere kommer med så støttende kommentarer, da jeg enda ikke selv har grått ordentlig over hendelsen... Jeg får støtte på noe "jeg ikke føler jeg fortjener støtte på". Jeg har grått over hva det har ført til; jeg har jo blitt et produkt av alt som har hendt meg opp i gjennom livet,og det har vært vanskelig å takle, men voldtekten... misbruket da jeg var barn... Det er som om det ikke har hendt meg! Jeg kan snakke om det, skrive om det... men det er som om.. jeg har sett det på film, eller et eller annet... Skjønner dere? Jeg føler det ikke... Så får jeg dårlig samvittighet... dårlig samvittighet fordi dere får det vondt, av at jeg skriver om vonde ting... Vonde ting, jeg selv ikke føler ordentlig på.

Det hjalp hverfall utrolig å skrive innlegget i går.. Endelig følte jeg sinne, selv om det var rettet ut mot voldtektsmenn, og ikke min voldtektsmann følte jeg sinne! Jeg følte også sorg... for alle voldtektsofre... ikke ordentlig for meg selv, men litt... Jeg føler uansett nå at jeg er et skritt nærmere, museskritt nærmere å bearbeide hendelser... For det er vel det jeg må.. Føle ordentlig på fortiden... i håpet om å kunne bli en hel person... istedet for flere deler som motarbeider hverandre, og som dukker opp i tide og utide...

Poenget med innlegget var hvertall å takke dere, fantastiske mennesker, som leser bloggen min, og som støtter meg... Dere betyr så uendelig mye for meg! At det også finnes så gode mennesker i denne verden, gode mennesker som uten at dere nødvendigvis får noe igjen for det (annet enn min dypeste takknemlighet), velger å være snille og omsorgsfulle! DET betyr allverden! Det gjør at jeg øyner håp... Og dere beviser for meg at selv om jeg var vært mye uheldig, så er ikke verden bare full av ondskap... Den er også full av mennesker med omsorg for andre... Full av mennesker, som ønsker å glede andre - av den enkle og uselviske vinningen at det betyr mye for den ene vedkommende...

*Tusen Takk*

<3 <3 <3

Voldtekten

Dette innlegget er vanskelig for meg å skrive, fordi jeg fremdeles sitter med tanken om at det hele var min feil... Jeg ber om at det leses med respekt... Grunnen til at jeg velger å poste det, er fordi jeg ble så provosert da jeg leste intervjuet jeg postet i dette innlegget...

Ved å dele min historie, håper jeg på å formidle til meg selv, og andre som har vært i liknende situasjoner, at ingen jenter, uansett hvordan voldtekten foregår, har skyld i det selv... Vil du ikke ha sex, og blir tvunget til å ha det mot din vilje, er det en voldtekt, og det er overgriperen som har skylden, alltid! Vi må slippe skammen, og slippe skyldsfølelsen... I tillegg håper jeg at det kan være til lærdom... Ikke stol på noen du ikke kjenner... Om de virker enda så hyggelige...

Things aren't allways what thay seem to be...

Photobucket

 

Det tredje året jeg bodde i Oslo, ble jeg utsatt for en voldtekt (2007)... Jeg er fremdeles i prosessen med å innse at det er det det var... Med det mener jeg at jeg jobber med å legge skylden over på han, slippe skyldsfølelsen jeg sitter med, slippe tankene om at det hele var min feil (Selvfølgelig var det din feil. Dumme og naive du. Hva du lyser, veit jeg ikke, men noe må det være. Det er ikke akkurat første gangen noen forgriper seg på deg, er det vel???!). Det er lettere sagt enn gjort...

Jeg hadde vært ute på byen, og var på vei hjemover... På veien gikk jeg innom en kebabsjappe for å kjøpe med noe nattmat. Der treffer jeg en kjekk og hyggelig fyr. En helt normal og ålreit fyr. Ingenting spesielt creepy verken med utseendet, klesveien eller oppførselen. Vi blir sittende der inne og spise maten, før han spør om ikke vi skal slå følge hjemover. Det var vel greit, tenkte jeg... Grønland er ikke det mest trivelige stedet å vandre alene på om natta, så tenkte det ville være trygt å ha en gutt ved siden av meg... Han var jo så hyggelig. (Du var jo så naiv.)

Da vi kommer til min gate, setter vi oss ned i busskuret for å ta en "avskjeds-sigg". Praten fløyt, og det var bare hyggelig. Han forteller at han for tiden bodde i en kirke eller noe sånt... Jeg ble veldig overrasket, og fikk selvfølgelig veldig vondt av han. Plutselig spør han om ikke han kan få overnatte hos meg... Jeg ler og forteller han at det var langt i fra aktuelt, at dette hadde vært hyggelig, men at nå var det tid for at vi begge dro til hvert vårt. Det var fremdeles hyggelig. Han var fremdeles hyggelig.

Han spør så om han ikke bare kan få låne toalettet, det var nemlig et stykke igjen for han å gå. Jeg tenker at det skulle vel la seg gjøre, tanken om at noe forferdelig kunne skje streifet meg faktisk, men jeg bodde på dette tidspunktet med fire andre, så tanken fløy raskt forbi. Selvfølgelig var det trygt, tenkte jeg, om noe skulle skje, kunne jeg jo bare skrike...

Han ble med opp, fikk et glass vann og lånte toalettet... akkurat som han skulle. Da han kommer ut igjen fra toalettet husker jeg at han plutselig var så annerledes... Jeg opplevde han som truende. Han brukte samvittigheten min og nærmest formanet at han skulle overnatte "jeg kunne virkelig ikke mene at han måtte gå igjen, han hadde jo egentlig ikke noe sted å dra til..."

Hvorfor jeg ikke ba han til h****** dra seg til den kirka, skjønner jeg ikke... Hvorfor jeg begynte å rigge til gjestesengen, så han kunne ta min "dobbeltseng" (madrass på gulvet), skjønner jeg heller ikke...

I neste sekund drar han meg ned fra sengen og forgriper seg på meg, analt... Jeg hvisker nei, nei(!)... før jeg fryser... stivner helt... Husker jeg tenkte at "bare ikke ..... i naborommet våkner", for det var bare en tynn vegg i mellom oss.

Hvorfor skrek jeg ikke? Hvorfor dunket jeg ikke i veggen?
Hvorfor slo jeg ikke? Hvorfor gjorde jeg ikke mer motstand?

Jeg hadde gjentatt for meg selv hvordan jeg ville reagere, hva jeg ville gjøre om jeg skulle bli utsatt for noe sånt.. aldri hadde jeg trodd at jeg ikke ville være i stand til å gjøre motstand... at jeg ville fryse helt. Forsvarsmekanismen min var å gå ut av meg selv, som jeg har en tendens til å gjøre om ting blir for vanskelig å føle på...

"Da jeg kom til meg selv," var han forbanna for at han ikke fant lommeboka eller noe sånt. Jeg hadde bitemerker i hånden... Antagelig hadde jeg bitt, for å unngå å lage lyd...for å unngå å forstyrre nattesøvnen til de jeg bodde med... Skammen var så veldig stor, og jeg følte ingenting annet enn skyld og smerter i anus...

Jeg skulle ønske jeg følte sinne, jeg skulle ønske jeg følte sorg... Jeg skulle ønske jeg følte hat... Jeg føler ingen av disse tingene... Men jeg er i prossessen, og håper jeg kommer dit en dag. Det jeg føler for sikkert er at han ødela det lille jeg fremdeles hadde igjen av sexlyst...

Han har fratatt meg gleden ved det beste jeg har å gi til kjæresten min og erstattet det med skam... Det føles som han har fullstendig ødelagt en del av meg... en del som aldri vil kunne heles...

Photobucket

Voldtektsmenn må stoppes!! Holdninger som mennene jeg skrev om i dette innlegget har, må stoppes! Vi jenter må vise at vi ikke aksepterer å bli sett på som objekter... Selv om moten ber oss kle oss i korte kjoler, bare skuldre og små shortser... Selv om vi flørter med en gutt ute på byen... Selv om vi danser på byen... Selv om vi smiler og ler... Selv om vi lar en fremmed mann overnatte for at han skal slippe å måtte sove i en kirke...

En voldtekt er aldri framprovosert!

En mann bør til og med kunne klare ligge i skje med en jente, uten å "kjenne trangen" til å skulle skade henne på den måten en voldtekt gjør. Prøver han, og hun sier nei - så er det ikke greit! Vil ikke jenta, så er det ikke greit!

Hva skjer med folk??? Hvilken planet er folk fra? Jeg synes det er så skremmende at denne tanken eksisterer.

Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke har samtykket det selv!
Det er aldri greit å ha sex med noen som ikke vil.
Ikke PRØV en gang, å legge denne skylden over på oss!!!


Photobucket

Der følte jeg endelig, endelig følte jeg på sinne og hat... endelig følte jeg bitterhet og sorg. Takk bloggen min!<3 <3 <3( fader heller, JÆVLA IDIOTER AV NOEN LIVSFRARØVERE!! )

<3 <3 <3

Skremmende holdninger om voldtekt

I Tuvas blogg kom jeg over dette intervjuet... Intervjuet er med noen menn av innvandrerbakgrunn, som sier at norske jenter ber om å bli voldtatt (Jepp, du leste riktig... Det er vår feil, dersom menn forgriper seg på oss!)

Jeg kjenner jeg skjelver her jeg sitter. At disse menneskene, og disse holdningene eksisterer gjør meg livredd, og ikke minst forbanna... Ja, enkelte jenter kler seg kanskje i overkant utfordrende, men at de kan få seg til å si at det er en oppfordring til voldtekt... FY F***, så provosert jeg blir... INGEN ønsker da for f*** meg å få livet sitt ødelagt på denne måten!! Det er den største krenkelse noen kan gjøre mot et annet menneske... Det å frata et annet menneske gleden over å være intim... Å frata et annet menneske gleden over å dele det aller største man kan dele... Det man skal dele med personen man elsker... Ingenting er verre enn det... Ikke bare fratar disse jævlene gleden... de erstatter det med sorg, angst, frykt, skamfølelse, følelsen av å være skitten... listen er lang... 

Jeg RASER her jeg sitter!... Tårene presser på... Hvis de bare visste...

 

Veronika - mitt undertrykte sinne

I går gikk det, mildt sagt, helt jævlig...  Og i dag går det, mildt sagt, helt jævlig...

Det tok meg en uke å bygge meg opp til møtet med denne venninnen min, og det endte i drama fra ende til annen, som det bruker å gjøre. Veronika tredde frem (en personlighetsdel jeg ikke har fortalt om enda)....! Hun er den som trer frem da meg selv føler seg tråkket på, urettferdig behandlet og lei... Hun er mitt undertrykte sinne... Og hun klikka i vinkel da venninnen skulle bestemme over henne, for å si det mildt. Absolutt alle følelsene som har bygget seg opp i gjennom 7 år med denne venninnen kom ut, på en heller ufin måte.

Jeg veit ikke hva jeg skal si... Jeg er så flau... så flau, og så lei meg... Jeg ville ikke at det skulle bli sånn her... Jeg ville virkelig ikke det! Jeg har jo blitt utrolig glad i henne! Men jeg er så utrolig sliten av henne... så sliten av at hun behandler meg som et barn... sliten av alt dramaet hun skaper... sliten av at hun trykker meg ned, får meg til å føle meg liten og dum... sliten av å høre på hennes problemer... sliten av at hun uansett aldri lytter til mine råd... sliten av at hun vrir alt til at det handler om henne... sliten av at hun aldri tar nei for et nei... sliten av at hun tøyer mine grenser til det ytterste... sliten av at hun er i livet mitt...

Nå blir det, forhåpentligvis, en endring på dette... Herregud, jeg skrev en fuckings melding... Hvor jeg unnskyldte meg, men skrev at det dessverre stemte, og at jeg trengte pusterom... Hvor lavmål er ikke det? Og hvor latterlig dårlig venninne er jeg ikke, som sender melding?! Utrolig egoistisk... og føler meg virkelig verken høy i hatten eller særlig snill, men jeg har stått opp for meg selv, selv om det ikke føles spesielt bra akkurat nå...

Heldigvis har jeg tidenes mest fantastiske kjæreste, som ikke kunne vært bedre støtte! Han har sett på dette i gjennom 3 år snart, og roser meg opp i skyene for at jeg endelig har vært "så tøff" og sagt i fra... og at jeg ikke har tatt telefonen, selv om hun selvfølgelig har ringt over 15 ganger i dag... at jeg har stått på mitt, og ikke latt henne overkjøre meg denne gangen.

Hadde det ikke vært for han, ville jeg aldri klart dette...

Det absolutt mest triste... er at hun ikke ser seg selv. Hun forstår ikke dette. Hun forstår det virkelig ikke! Det gjør det hele mye vanskeligere... for selv om jeg har gitt henne beskjed om hvordan ting er tidligere, blir det ingen endring... Selv om hun verken klarer å få seg, eller beholde, venner, ser hun ikke at det er hun selv som må foreta noen endringer... Det er så leit, for hun betyr mye for meg, og jeg ønsker selvfølgelig at hun skal ha det godt... Men da er hun nødt til å ta tak, jobbe med seg selv... Hvis ikke ender hun opp mutters alene, og det unner jeg ingen...

Vi får se nå da... tviler på at det er det siste jeg har hørt fra henne, men jeg lover meg selv og jeg har lovt kjæresten min, at jeg ikke skal gli tilbake... Det er på tide å kvitte seg med energikrevere, kvitte seg med negative faktorer i livet... Dessverre var hun en av de...

There's freedom she says, in changing our ways

 

 

"I don't believe
In beeing myself
Cause I just don't approve
Of the choices I make..."

<3 <3 <3


Det er sommer og sol, og det er onsdag...

Vel.. kanskje ikke riktig sommer enda, men herlig vær er det hvertfall!

Jeg skal snart til byen og shoppe litt. Fant nemlig igjen noen gavekort på Zara som snart går ut på dato, men hey(!) blir ikke noe problem for meg å finne noe jeg liker altså :-D

Lurer litt på hvordan denne dagen vil bli... Skal være sosial fra kl 13.30 til langt utpå natt. En venninne hadde bursdag nå nylig, og vi skal ut og feire... Det blir hun, jeg og en kompis av henne... Kjenner allerede nå, at jeg bygger meg opp... Jeg må ta på meg masken... og holde den jevn i kanskje 12 timer... Slitsomt ettterpå, og mye som går i glemmeboka, men har det herlig når det pågår. Det verste som kan skje, er at masken ikke holder seg fast, og jeg blir paranoid... Det fikser jeg ikke, for dette er en venninne som tar alt veldig personlig, og mener at bursdagen hennes er det helligste i verden... Tilbake til dette med grensesetting... Jeg klarer det ikke med henne!

Jeg må løpe nå, men ville bare skrive et raskt innlegg.. Håper på å gå en tur i morgen, og ta litt bilder! Det er jo meldt så fint vær... *LYKKE*.

Håper dere får en fin dag... fine menneskene!

<3<3<3

 

 

 

Dagens treningsøkt for psyken

Da var man hjemme igjen, etter dagens "treningsøkt". Herremin, så slitsomt det kan være hos psykologen til tider... Føles som om jeg har løpt jorden rundt 30 ganger, i tillegg til å ha hatt 10 eksamener på rappen... Jeg er, med andre ord, helt kake!

I dag fortsatte vi på historien min... Vi har kommet til videregående, og tiden da... Snakket om ekskjæresten, hans sinneproblem og psykiske manipulasjon. Hvordan jeg fremdeles ikke helt klarer å tenke på han sånn, fordi jeg fremdeles er så i tvil... Var det hele bare meg og min feil? Overdriver jeg problemene?

Jeg merker at jeg går inn i en slags "transe" da jeg er hos psykologen... Orker liksom ikke helt føle på ting... bare snakker, og husker ikke helt hva som har blitt sagt etterpå.

Var også inne på grensesetting... Er fremdeles ikke helt i mål der. Gjør fremdeles en masse jeg egentlig ikke har lyst til.. Både av egoistiske grunner; jeg vil ikke at andre skal se meg som en dårlig person, og også av "velmenende" grunner; jeg vil at andre skal ha det bra - selv om det må gå på bekostning av mine ønsker og følelser.

Dette har jeg blitt så inderlig god til. Har skrevet om det tidligere... Jeg går inn i rollen så sterkt, at det oppleves ekte... Bestemmer jeg meg for at jeg må kose meg, så får jeg det til. Og jeg klarer å ikke føle på smerte, om det blir for vondt for meg. Det kan jo være en god egenskap i mange tilfeller, men det har også ført til at jeg har mistet meg selv...Prøvde å finne ut av når jeg begynte "å falle ut"... og når jeg "bestemte meg for de ulike rollene jeg måtte spille"... Det viste seg vanskelig...

Har jeg virkelig svømt rundt i din mage?

Har jeg virkelig svømt rundt i din mage? Har vi vært nær hverandre? Er vi like?

Hvorfor har vi kommet så langt fra hverandre? Hvorfor føler jeg ikke kjærlighet til deg? Hvorfor føler jeg ikke din kjærlighet til meg? Har vi i det hele tatt sett på hverandre med kjærlighet? Er det mulig for oss å komme nær hverandre igjen?

Jeg klarer ikke å beskrive mine følelser for deg... Jeg veit ikke lenger hva jeg føler for deg. Det har vært så altfor mye mellom oss... Eller det er så altfor lite mellom oss... Du har spilt dine roller for meg, jeg har spilt mine. Alt har vært iscenesatt, så lite virkelig... så langt i fra ekte..

Hvordan skal det være å ha en mamma? Hvilke følelser skal være tilstede?

Skal det være glede? Skal det være sorg? Sinne? Jeg føler ingen av delene... Jeg føler ingenting... Det gjør meg vondt.. Det gjør meg fortvilet... Om jeg bare kunne følt noe... hva som helst... bare hatt én følelse for deg... én følelse som jeg kunne beskrive... Men det er ingen... Ikke engang minnet om hva jeg har følt for deg er der...

Du har kalt meg bortskjemt... Jeg har prøvd å finne ut av hvorfor... Om du tenker på den gangen jeg var syk og hjemme fra skolen, og du kom hjem fra jobb med en dukke til meg, så ja... ja, jeg har vært bortskjemt. Om du tenker på de gangene du har sneket en 500-lapp ned i lommen min, for at ikke samboeren din skulle se at jeg fikk penger, så har du rett... Kanskje tenker du på all røyken jeg fikk av deg mens jeg røyket, om det er med i beregningen, så må jeg også si meg enig... Jeg har nok vært veldig bortskjemt... Men mamma... Jeg ba deg aldri om disse tingene... Det er ikke det jeg ønsket av deg! Ga du meg ikke disse tingene for å dekke over din egen samvittighet? Kan man ikke da si at du, av egne egoistiske grunner, skjemte meg bort... ?

I mine øyne, har du vært bortskjemt... Bortsett fra en kort periode på ungdomsskolen, har ikke jeg alltid stilt opp for deg? Har ikke jeg alltid vært den du kan lene deg på? Har ikke jeg alltid gitt deg betingelsesløs kjærlighet?

Det er det jeg har ønsket av deg, mamma! Men jeg følte aldri det...Jeg følte aldri at jeg kunne være meg selv rundt deg. Ja, jeg har vist deg sinne, og ja, jeg har vist mine tårer... men det har alltid vært jeg som har måttet komme med halen mellom beina og be om unnskyldning. Jeg har alltid måttet be om unnskyldning for følelsene mine... Du ba meg kanskje aldri om det, men redselen for at du skulle gjøre noe dumt, fikk meg til det... Samvittigheten du har gitt meg, fikk meg til det...

Det vondeste, er at du ikke har sett det engang... Du har aldri sett meg...


Jeg hater å måtte...

 

Jeg hater å måtte lyve, fordi jeg frykter reaksjonene sannheten vil gi...

Jeg hater å måtte avlyse, fordi jeg er redd for å møte opp...

Jeg hater å ikke møte opp, fordi jeg ikke orker å late som...

Jeg hater å måtte late som, fordi jeg blir så sliten...

Jeg hater sannheten, fordi det er sånn jeg er...

Jeg hater å være sånn, fordi så mange aldri vil forstå...


Photobucket

 

Første steg mot å bli åpen

Jeg skriver veldig fra hjertet i denne bloggen... Jeg deler mye - kanskje altfor mye. Men dette er rommet mitt, det er her jeg kan få utløp for tanker og følelser, det er her jeg kan sortere de!

I går gjorde jeg noe jeg ikke hadde trodd jeg ville være klar for enda... Men jeg fikk et innfall - jeg ville vise bloggen min til noen jeg kjente... Og det ble naturlig at det var venninnen min som jeg var sammen med. Hun er den eneste jeg tror ikke vil endre seg overfor meg, selv om hun får et innblikk i hva som foregår oppi hodet mitt. Hun er den eneste jeg tror forstår.

Det jeg er jo det jeg er redd for - at folk skal endre seg overfor meg, at de skal bli usikre. At de skal tro at det eneste jeg gjør når jeg er sammen med mennesker er å sitte "inni hodet mitt" som jeg beskriver så ofte her i bloggen, og at de skal endre sin måte å være mot meg på. Jeg er også redd for hvordan vennene mine vil se meg om de leser at jeg har levd store deler av livet mitt ved å "fylle deres forventninger", for det er jo ikke sånn at jeg ikke har mine egne meninger, tanker og følelser av den grunn... Det har jeg jo! Selv om det skurrer litt på akkurat det planet, er jeg jo ingen etterdilter som kun lever etter andres pipe.



Ettersom jeg har gitt adressen til en jeg kjenner, tenkte jeg å være enda litt mer vågal og også dele et bilde av meg selv... Det er ikke store greiene, og det er riktignok bakfra, men det er meg, og det er et bilde jeg lekte meg litt med i går. Bildet ble tatt i Italia btw, mitt yndlings...

Photobucket


Hva mener du er fordeler/ulemper ved å være åpen/anonym?

Om du har egen blogg - hvilke erfaringer har du rundt ditt valg?

<3 <3 <3

Angst og paranoia

I går tok jeg meg vann over hodet, og det fikk følger...

Dagen startet strålende! Jeg fikk besøk av en kamerat, og det var kjempekoselig! Vi satt ute på terrassen i sola og drakk te, nydelig! Jeg følte også at jeg var "mer tilstede" enn hva jeg har vært de siste månedene... Jeg måtte ikke konsentrere meg så hardt for å "henge med", jeg var ikke så mye inni hodet mitt, noe jeg har hatt en tendens til å være i det siste når jeg er sosial.

Dagen fortsatte enda bedre. Jeg traff en venninne, og vi dro til henne så jeg skulle få se den nye leiligheten hennes, før vi skulle gå videre på salget på Bik Bok sammen med en venninne av henne igjen. Vi skulle shoppe en times tid før jeg skulle treffe en annen kompis klokka seks, og vi skulle lage middag og se film.

Jeg fant en del jeg likte (hmm.. noe jeg bruker å gjøre :-p ), og det måtte selvfølgelig prøves. Køen var langt ifra kort, og jentene jeg var med stod allerede i kassen. Klokken nærmet seg seks, og kompisen min ringte. Han er en noe utålmodig sjel, så han ringte flere ganger, og jeg ble mer og mer stressa.

Generelt HATER jeg å prøve klær. Jeg får som oftest angst; blir svett, får vanskelig for å puste, kvelningsfornemmelser osv... I tillegg, begynte alt å stresse meg...; det var mange mennesker som skulle prøve, så jeg ble stressa for at jeg ikke måtte bruke lang tid... Jentene ventet, og jeg takler generelt dårlig at folk må vente på meg (føler uansett at folk blir irriterte av å vente, og jeg hater "å bruke tiden" til andre), i tillegg ringte kompisen min flere ganger, også mens jeg stod i prøverommet... Jeg fikk helt PANIKK, men prøvde å holde fatningen, samtidig som jeg ville få sagt noe om det til venninna mi, i tilfelle hun så det på meg...

Da jeg så endelig var ferdig med å prøve, får jeg melding av kompisen min om at han stakk hjem så lenge og at jeg skulle ringe da jeg var ferdig... Det var deilig - en mindre stressfaktor... Men stresset hadde ikke tenkt å gi seg av den grunn... Jeg gikk mer og mer "inn i meg selv", tenkte mer og mer, analyserte og hang mindre og mindre med... Når jeg blir sånn, tenker jeg over absolutt alt, alt som blir sagt, alt som blir gjort, alt jeg ser, hører... Samtidig som jeg prøver "å late som ingenting".

Det gjør meg så vondt når jeg blir sånn, for jeg vrir alt til det negative, jeg blir paranoid. Tenker at alt har en underliggende betydning - i negativ forstand. Og det gjør vondt å tenke sånn om vennene sine - og andre...  Jeg veit ikke hva jeg skal tro... fornuften kjemper mot paranoiaen. Jeg kjemper mot paranoiaen... Jeg glemmer alt jeg har lært.  Jeg glemmer at jeg skal akseptere at den kommer, istedet for å kjempe imot. Jeg faller helt ut til slutt, og går bare på autopilot... Jeg er bare - istedet for å være tilstede...

Jeg hjemme igjen kvart på syv- totalt utslitt, og selv om det siste jeg kan tenke meg når jeg er sånn, er å være med noen - langt mindre spise med noen, måtte jeg jo sende melding til kompisen min. Vi hadde jo en avtale...

Til min store glede får jeg til svar at han skulle holde fortet - han ble bare hjemme. Hurramegrundt og jippiJA!!!

Klokka ti klarer jeg endelig slappe av... Roen senker seg... skuldrene senker seg... hodet blir stille...

Jeg vil så gjerne være fri... Jeg vil så gjøre det jeg har lyst til... Jeg vil så gjerne klare å balansere dette...  Hva kan jeg gjøre iløpet av en dag - og hva blir for mye??

 

Har du noe du sliter med?
Kjenner du dine egne grenser, og klarer du balansere de?

<3 <3 <3

Spirulina

I naturen er det klorofyll som gir den fine grønnfargen til planter. Ved at klorofyll og lys danner sukker eller kullhydrater, blir biologisk liv mulig, og det er dette som danner grunnlaget for resten av næringskjeden. Klorofyll blir derfor gjerne kalt "livets største byggekloss", og dessuten renser/detoxer klorofyllen de indre organene, blodet, og kroppen for miljøgifter.

Virkninger av klorofyll:

  • Reduserer høyt BT
  • Styrker og bygger opp blodet
  • Stabiliserer blodsukkeret
  • Styrker tarmsystemet
  • Virker utrensende på giftstoffer
  • Styrker immunforsvaret
  • Motvirker nervøsitet
  • Motvirker søthunger
  • Er mildt vanndrivende

(Bildet er linket)

Photobucket


Smågodt om grønt;

I kinesisk medisin har grønt helbredende effekt på leveren.I fargeterapi er grønn fargen for helbredelse, fornyelse og regenerering, i tillegg til at den har en rensende og betendelses-hemmende effekt. For mange, inklusive meg selv, assosieres grønt med vår, og er symbolet på nytt og spirende liv.

De vanligste mikroalgene på markedet i dag, spirulina og chlorella. Begge er effektive antioksidanter på grunn av deres skyhøye klorofyllinhold. På grunn av næringsverdien i disse algene, går begge under kategorien supermat. Jeg har gått til anskaffelse av Spirulina, mest fordi jeg veit at jeg spiser mindre enn hva jeg burde, og denne går for å være et særdeles viktig kosttilskudd om du får i deg for lite næring. Jeg vil nok kjøpe chlorella etterhvert også, men jeg vil først se hvordan jeg synes denne fungerer.


Spirulina inneholder:

Photobucket

  • 50 ganger mer jern enn spinat
  • 10 ganger mer kalsium enn melk
  • 5 ganger mer klorofyll enn grønne blader
  • 3 ganger mer protein enn fisk
  • 4 ganger mer fiber enn i korn og og mel
  • 5 ganger mer betakaroten enn gulerøtter

Dessuten inneholder spirulina også 7 - 13 % mineraler (kalsium, magnesium, sink, jern, fosfor, natrium og mangam), vitamin B12, enzymer og verdifulle fettsyrer.
br/>

(Bildet er linket)

Jeg kjøpte mitt spirulina i kapselform her, men du får det også i tabletter og pulverform.

(Fakta til dette innlegget er hentet fra urtesenteret.no, sunnvital.no, bioenergiser.no og yogasenteret.no).



Hva tenker du om mikroalger?

Er spirulina noe du kunne tenke deg å prøve?

<3 <3 <3

What love really means...

Jeg var så heldig å få en ny musikkopplevelse i går. Noen har kanskje hørt musikken tidligere (jeg mener ganske bestemt at jeg har hørt navnet før hvertfall). Det var Liseliten som hadde lagt ut en musikkvideo (om dere ikke har vært innom bloggen hennes tidligere, anbefaler jeg virkelig at dere trykker på linken og tar en tur innom. Jenta bak bloggen er en fighter, ingen tvil om det. Hun skriver veldig bra, har en unik selvinnsikt og veldig gode refleksjoner).

Hvertfall... Etter å ha hørt denne sangen, så jeg meg pent nødt til å måtte utforske mer av denne artisten på youtube... Det var da jeg kom over denne sangen, og jeg kunne ikke annet enn å dele den med dere...

Sangen fikk meg selvfølgelig inn i kjærlighetens tankebaner... ;-) Jeg har levd så mange år av livet mitt ved å fylle forventningene jeg har opplevd at folk har hatt til meg... Jeg har reagert på instinkt tvert. Jeg har ikke vært klar over det en gang. Jeg trodde at det var meg, jeg trodde at jeg var omgjengelig og hadde lett for å tilpasse meg. Jeg har også det, skal ikke nekte for det, men jeg innser at det har vært noe mer komplisert enn som så.

Når man har kommet inn på et slikt spor, som gir den oppmerksomheten du sårt roper etter, de bekreftelsene du så inderlig trenger, da er det forståelig at hjernen tenker; " hey, dette funker jo...", og fortsetter videre uten helt å kjenne etter egne behov og egne ønsker...

Når man lever slik, tar den enkle veien - lever etter andres ønsker - dukker selvfølgelig spørsmålet opp: "Hvem vil elske meg for meg?" Svaret mitt ble ingen... Ingen kan elske meg... Ikke om jeg ikke fyller folks forventninger. Så jeg fortsatte, helt til jeg ikke lenger visste hva mine behov og ønsker var...

Når jeg kjenner sånn ordentlig etter, har jeg vel egentlig aldri følt meg ordentlig elsket... Det er jo fordi jeg ikke helt har vist meg selv... Og ingen kan jo elske noen man egentlig ikke kjenner... Kan man vel?

Jeg har sagt til folk at jeg har følt meg elsket, selvølgelig har jeg sagt det - i mitt hodet var det hvertfall ingen som ville elske en som "klagde" over at hun ikke var det... så jeg sa at jeg følte meg elsket, jeg gjorde alt jeg trodde jeg måtte gjøre for å bli elsket.

Tidligere hadde jeg store angstproblemer... Jeg taklet ikke å gjøre noenting alene... ikke gå på butikken, ikke ta trikken, ikke være hjemme - ingenting, så sant jeg var alene. Jeg unngikk situasjonene så langt det gikk, eller sto i angsten om jeg måtte det, så det var ingen som skjønte at jeg sleit såpass som jeg gjorde... I mitt hodet kunne ingen elske meg om jeg ikke var selvstendig, så jeg ga uttrykk for at jeg var selvstendig. Jeg ga også uttrykk for at jeg hadde en selvvfølelse som var OK og jeg ga uttrykk for at jeg var selvsikker.

Da jeg møtte min nåværende kjæreste for snart 3 år siden, la jeg visst alt på bordet etter bare noen få møter. Jeg fortalte om min fortid, flere av "mine innerste hemmeligheter" jeg ikke har fortalt til noen, og hvilke utfordringer jeg hadde da. Kanskje jeg ville skremme han, eller advare han...

"Dette her vil du ikke ha, løp mens du kan".

Til min store overraskelse, ville han det, og han løp ikke... Tvertimot, ble han hos meg, og sa at dette - dette skal jeg stå i sammen med deg.

Å stå i det sammen med meg, har han også gjort... Jeg hadde langt i fra vært her hvor jeg er nå, hadde det ikke vært for han... Vi har testet han - mange ganger, men han har svart like hardt tilbake... Og sakte, men sikkert begynte alle delene å tro på han... Tro på at han vil stå sammen med meg, uansett hvor depressiv jeg blir, eller hvor manisk, hvor destruktiv og hvor barnslig jeg blir... Tro på at han elsker meg for meg,, for alt jeg er, ikke for at jeg gjør som han vil, men for at jeg er den jeg er... Det er fremdeles én del som tviler - en stemme som roper høyt innimellom, men den stemmen kommer sjeldnere og sjeldnere, og den blir svakere og svakere...


Jeg er så inderlig glad i deg

<3 <3 <3

Flukt og kollektiv transport

Vel hjemme fra psykomotorisk fysioterapi. Syk og svak, og dårlig bak :-D

Jeg sov vel knapt i natt... Tankene fløy, og nektet å stanse. Jeg prøvde alle avspenningsteknikker jeg kan, men natta var ikke på min side. Da jeg til slutt sovna, fortsatte tankene.. i form av de vanlige marerittene som har sluppet noe etter at jeg startet på Zyprexa.

Jeg har to drømmer som går igjen! (Jepp, ganske så lei handlingen, og ønsker meg nye til bursdagen!) Hatt disse så lenge jeg kan huske... eller det er ikke samme drømmen forsåvidt, men samme prinsippet...;

Jeg skal reise (med en eller annen form for kollektiv transport), og alt går galt. Jeg glemmer bagasje, jeg går på feil fly, tog... jeg går av på feil sted, glemmer bagasjen, kommer vekk fra menneskene jeg eventuelt reiser med...

I den andre gjengangeren flykter jeg... Hva jeg flykter fra, veit jeg ikke... men jeg løper og løper fra et eller annet som er i hælene på meg... langs motorveier, over elver og fjell...  Noen ganger kan jeg fly, da blir jeg så letta, tenker at nå slipper jeg unna! Noen ganger blir "dette" bak meg, igjen på bakken, og jeg er endelig trygg, men altfor ofte viser det seg at "dette" også kan fly, og jeg blir aldri trygg før jeg våkner gjennomvåt av svette og veldig sliten.

Om det er noen som kan tyde drømmer som leser dette, setter jeg veldig pris på et forsøk å tyde mine. Jeg klarer ikke tolke det annerledes enn at jeg vil vekk fra tankene mine, vekk fra meg selv... Men man kan aldri flykte fra seg selv, enda så mye man prøver, og derfor er "dette" hakk i hælene på meg hele drømmen... ?! Jeg veit ikke...

Alt jeg veit er at det er noe slitsomt å måtte stresse sånn i søvne også, jeg kunne igrunn ha trengt de få timene med ro da, kan man si ;-)

Har du drømmer som går igjen?

<3 <3 <3

Ny kategori - Voksne barn av alkoholikere

I går var jeg på Deichmanske bibliotek for å se etter en bok psykologen min har anbefalt meg...: "Ut av de voksnes grep" - Susan Forward & Craig Buck! Dette er en bok med konkrete atferdsteknikker som gjør at barn av "helsefarlige" foreldre kan gjenvinne selvrespekten og kontrollen over eget liv.

Photobucket

(Bildet er linket)

Da jeg uansett var der nede, så ba jeg bibliotekaren om å finne noen flere bøker om akkurat dette emnet, men det var ikke mye å finne (foruten noen få bøker skrevet på 90-tallet). Det har ikke blitt skrevet så mye om dette feltet, og det er synd, for det er så utrolig mange barn som lever under alkoholmisbruk, og det er like mange voksne som sliter med skadene de ble påført som barn av alkoholikere.

Det jeg begynte å tenke på da var dette ønsket mitt om å lage en egen kategori om "Voksne barn av alkoholikere", for det trengs virkelig å snakkes mer om! De uskyldige barna trenger at dette blir snakket HØYT om! Dette skal ikke skjules lenger, dette problemet må fram i lyset. Vi som har blitt "voksne barn" trenger også dette...

Tankene jeg har per nå om denne nye kategorien er hvertfall å beskrive hvilke emosjonelle skader tidligere barn av alkoholikere får, jeg vil også beskrive og, forhåpentligvis, bearbeide noen av mine egne erfaringer på dette feltet... løgnene, skammen, frykten, ansvaret, mangelen på selvfølelse, mangelen på selvstendighet...

Medavhengighet er et sentralt begrep som jeg vil forklare, og jeg vil også se hva jeg finner av lenker og internettsider jeg kan henvise videre til...

Det vil nok ta en liten stund før kategorien blir "oppe og går", men da har jeg hvertfall svart på hvitt fått skrevet det ned.. så nå er det ingen vei tilbake for min del!

Photobucket

(Bildet er linket)

Erytrithol - et sunt og naturlig alternativ til sukker


Erytrithol er en sukkeralkohol som forekommer naturlig i noen frukter og sopp. Folk flest kjenner erythritol som sukrin,så videre vil jeg bruke denne betegnelsen (men husk at dersom du skal bestille over nettet, er det "erythritol" du skal søke etter).

Sukrin blir til ved gjæring (fermentering) av druesukker. Man tilsetter en bakteriekultur til druesukkeret, som da blir omdannet til sukrin.

Det beste med sukrin? Det både smaker, knaser og ser ut som sukker, men man slipper alle ulempene som sukkeret gir oss ( jippi!! ). Sukrin gir oss faktisk fordeler.Bare se på dette...

 

Sukrin;

  • inneholder (som eneste søtningsstoff)INGENkalorier eller karbohydrater, og er derfor et knallgodt alternativ til sukker for de som vil passe vekten (til sammenligning inneholder sukker 400(!)kcal per 100 g)
  • reduserer faktisk hull i tennene ved å gjøre detbakterieUvennlig (hihi, er det egentlig et ord?!). Ved inntak av sukrin blir det vanskeligere for bakteriene å feste seg på tennene, i tillegg til at det demper veksten av de bakteriene som gir karies
  • påvirker ikke blodsukker- og insulinnivåeti kroppen, og egner seg derfor godt til personer med diabetes, ADHD eller de som lever på lavkarbo- eller candidadiett.
  • gir ikke magebesvær (noe andre søtstoffer ofte kan gi), fordi 90% av inntaket raskt absorberes i tynntarmen og skilles deretter ut med urinen helt uforandret
  • fungerer som et antioksdant fordi det har evnen til å uskadeliggjøre frie radikaler (les mer om antioksidanter her)

Photobucket

(Bildet er linket)


Andre søtstoffer (som aspartam og sukralose) kan ofte gi en bismak eller "kunstig ettersmak" (kjæresten min blant annet, takler ikke denne smaken), men det synes jeg ikke sukrin gjør. Sukrin smaker faktisk sukker!!!

Så hvordan kan man så bruke sukrin i dagliglivet istedetfor sukker??

Jo, man kan bruke sukrin til alle anledninger du ellers ville valgt sukker; til frukt og bær, i teen, i smoothien, på grøten... You name it!...

Man kan også bruke sukrin til både koking og baking, fordi den tåler oppvarming. Sukrin inneholder samme volum som sukker: 1 dl tilsvarer 90 gram. Det er likevel noen ting man bør passe på dersom man velger sukrin i bakst:

 

  • Mengden sukrin bør ikke utgjøre mer enn 1/5 del av den totale mengden ingredienser. Dersom oppskriften inneholder mye sukker kan du løse dette ved å tilsette annen søtning.
  • Når man baker gjærbakst med sukrin, vil ikke deigen heve på samme måte. Den trengerlengre hevetid...Men dette skal det ikke være noe problem, fordi mye av hevingen faktisk skjer da bakverket er satt i ovnen.
  • husk også å bruke vanlig gjær dersom du velger sukrin (den blå pakken), ikke den røde som er for søte deiger

 

Hittil har jeg bare rukket å bruke mitt innkjøpte sukrin i te og smoothies (hoho, funker fett!), og jeg gleder meg til å prøve det i en oppskrift. Forresten så ble det anbefalt, om man er nybegynner med sukrin, å prøve seg fram med 50/50 sukker og sukrin først... Mulig jeg gjør det.. eller rett og slett bare kjører på fullt med sukrin første gangen. Vi får se hvor tøff jeg er ;-) Kan godt poste innlegg om hvordan det gikk, om det skulle være ønskelig. Bare si til i kommentarfeltet!

Jeg kjøpte mitt sukrin her, men det finnes andre alternativer... Jeg vil prøve ut flere, slik at jeg finner "min sukrin", men dette var altså det som havnet i min handlekurv i første omgang!

 

 

Noen andre enn meg som har blitt overbevist? Kanskje du allerede bruker sukrin fast og har lagt ut noen deilige oppskrifter? Legg gjerne igjen noen ord!

<3 <3 <3

 

(Alt av fakta har jeg forresten funnet på wikipedia, Funksjonell Mat og Low Carb Luxury)

Barnet følte seg aldri trygg på at hun var elsket

Da er jeg vel hjemme etter time hos psykologen min... Det var en tung time i dag.. Fy søren som det tar på å skulle huske fortiden. Tror hodet mitt sprenger snart. Det var forresten en som sa til meg en gang at; "Å jobbe med seg selv, er som å ha en fulltidsjobb..." Herremin, jeg kunne ikke vært mer enig!

Vi snakket om at jeg flyttet mye fra den ene forelderen til den andre.. Snakket om at enkelte av de nye kjærestene til både mamma og pappa visstnok tydelig favoriserte sine egne barn(dette husker jeg ikke så altfor mye av). Pappa fortalte meg et veldig godt eksempel på en mamma var sammen med tidligere... Han hadde skullet kjøpe is til oss (var vel 8-10 år eller noe i den duren)... også hadde han (hold dere fast) kjøpt den minste isen i isdisken til meg, og den største til sine to jenter. Dette var visstnok ikke noe enkelttilfelle. Sånt gjør man da ikke! Også mot et lite barn... Han kan da ikke ha vært riktig vel bevart!

Disse to jentene hans husker jeg også plagde meg en del for at jeg var så tykk (jeg har sett bilder, og jeg var ikke det), men, og tilgi meg for at jeg sier dette, det var de som var noe store... Den ene datteren til ene kjæresten til pappa har også plagd meg veldig. Hun prøvde rett og slett å ødelegge meg psykisk (i følge pappa)... Hun var en del år eldre enn meg, og mobbet meg for alt... Jeg gjorde ingenting riktig i følge henne, og var visstok livredd for å være hos pappa om hun var hjemme. Hun påpekte også stadig at jeg var tykk (og hun var også en stor jente). Tenk dere, det er virkelig ikke rart at jeg har fått et noe forskrudd forhold til kroppen min... Når jeg opplevde at jenter jeg tenkte over som store, sa at det var jeg som var tykk. Jeg tenkte jo da at jeg måtte være større enn de, og da var jeg vel tykk da...

Photobucket

(Bildet er linket)

Jeg torde fortelle psykologen min i dag at jeg ikke stoler på henne (eller en del av meg stoler 110 % på henne, en annen del forteller meg at hun ikke liker meg, ikke vil meg vel.. at hun lurer meg..). Vi snakket en del om dette, og dro parallellen til dette med at kjærestene til foreldrene mine favoriserte sine egne barn... Det var mange år jeg ikke hadde eget rom en gang.. jeg følte meg jo aldri hjemme, og heller ikke ønsket. I tillegg får man også en følelse av at man ikke er elsket som barn av alkoholikere... Mamma og pappa valgte jo alltid alkoholen foran meg... Selv om "masse glad i deg" har vært et mye brukt uttrykk hos oss, var det ergo mye som stridet i mot dette i mitt hode... Barnet i meg husker dette veldig godt, og klarer ikke helt slippe tanken om at det er slik fremdeles... Hun er alltid på vakt, og klarer ikke stole på noen, og må alltid minne meg selv på det...

På mange måter liker jeg barnet i meg... Hun gleder seg helt ekstremt over småting, hun er impulsiv og sprudlende, og hopper fra det ene tema til et annet.. Hun får de rundt seg til å smile... Jeg må bare få henne til å forstå at hun er trygg nå... og at hun er elsket og ikke trenger gå på tå eller være på vakt...

Men hvordan lære seg å stole på andre, når man hele livet har lært at det kan man ikke???


I dag skulle jeg ønske det var i morgen

I dag skulle jeg egentlig møte en kamerat, men kjente at i dag ikke var helt dagen til å late som. Jeg orket rett og slett ikke treffe han og sitte og snakke om løst og fast, og måtte vise interresse, glede... Jeg orket ikke tanken av å skulle sitte og analysere eller holde tilbake

I dag skulle jeg egentlig bake en kake, fordi jeg fant ut at jeg glemte "ukens noe" i forrige uke og tenkte å poste både oppskrift og bilder, men av frykt for at jeg ikke ville klare motstå fristelsen av å ta en bit selv, måtte jeg droppe det.

I dag skulle jeg egentlig skrive om et par av produktene fra pakken jeg fikk på onsdag, men tanken om at det finnes andre bloggere der ute som kan mer enn meg, skriver bedre enn meg, gjorde at jeg lot det være.

I dag skulle egentlig være en bra dag, men så ble det ikke slik... Det ble istedet en "forknytt" dag. En dag hvor selvfølelsen er på bånn, en dag hvor jeg tar alt feil, og tolker det i verste mening. En dag hvor kjæresten min får gjennomgå, fordi jeg ikke klarer å se meg selv utenifra.

I dag skulle egentlig være en bra dag, men så ble det ikke slik.... Det ble istedet en slik dag hvor gråten sitter øverst i halsen. En dag hvor jeg kun ser problemer -ingen løsninger, hvor alt er feil -fordi jeg er feil.

I dag skulle jeg ønske det var i morgen...

 

Photobucket

(Bildet er linket)

Forandring... fryder?

Jeg har alltid fått et veldig nært forhold til parfymene mine. Den parfymen jeg har funnet har jeg holdt fast ved i mange år. Det har vært så vanskelig for meg å bytte.

Jeg husker jeg brukte Laura-parfymen... *sukk* som jeg elsket den lukten! ...så frisk og ren... Jeg luktet av den hele ungdomsskolen, helt fram til 1. videregående en gang. Det var så vanskelig for meg å skulle slutte med den, men grunnen til at jeg til slutt måtte bytte parfyme, var fordi den minnet meg så altfor mye om ungdomsskolen. Jeg orket ikke tenke tilbake på den tiden... Jeg sier ikke at alt bare var forferdelig på den tiden, men mye var. Det var mye som var vondt. Det var mange fasader som ble holdt. Det var flere smil enn jeg hadde tilgjengelig, som ble gitt.

Jeg har aldri tenkt så mye tilbake på den tiden egentlig. Eller, jeg har aldri følt så mye tilbake på den tiden. Når jeg sitter nå, og virkelig skal tenke hardt på hvordan jeg hadde det oppsummert på ungdomsskolen.. hvilken følelse som jeg tror stikker seg mest fram fra den tiden... må jeg nok si sorg. Frykt og stress, ja... men en gjennomgående og sterk sorg.

Det var nok nettopp denne sorgen jeg ville kvitte meg med, da jeg begynte å se meg om etter en ny parfyme. Jeg byttet, passende nok, til Happy -by Clinique. Nok et friskt pust. Jeg greide aldri bli helt fortrolig med den... kanskje jeg aldri stolte på navnet på flasken. Happy... jeg var jo aldri det. Utad -hele tiden. Innad -jeg kjente aldri etter,,, Jeg vekslet mellom flere lukter fram til nytt parfymebytte, som kom med ny kjæreste 3. videregående. Han ga meg Chanel til jul, eller så var det bursdag. Åh, jeg syntes den luktet så godt. Husker forresten at den hadde en noe vanskelig start hos meg. Han jeg var sammen med presterte nemlig å fortelle meg at en han hadde rotet en del med brukte denne parfymen i samme setning hvor han påpekte at han elsket denne lukten. Dette var i helt i starten av forholdet vårt, så vi hadde det ganske så bra, men sårbare meg klarte ikke se det annerledes enn at han ville at jeg skulle lukte som henne, være som henne. Han sa hardt at det selvfølgelig ikke hadde noe med saken å gjøre, men at han likte lukten. Jeg valgte selvfølgelig å bruke parfymen.

Siden det forholdet tok slutt for en 5 år siden eller sånn, har jeg lett etter en "replacement" for Chanel. Jeg har virkelig prøvd å finne den rette parfymen. Jeg har ønsket meg parfyme til bursdager, jeg har luktet og jeg har kjøpt.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig for meg... Det finnes jo mange titalls tusener av andre deilige parfymer der ute! Jeg har fremdeles "Happy" som jeg bruker -ved behov... men som jeg nevnte over, har jeg aldri blitt helt fortrolig med den.

I forigårs kom det en pakke på døra (innlegg om det kan du lese her) med en ny test av en parfyme. Denne:

Photobucket

(Denne er laget av kun naturlige ingredienser, så den er mild mot huden, mild mot miljøet og heller ikke testet på dyr :-D )

Jeg luktet på den... Konkluderte med at den luktet veldig vårlig og godt, men at den liksom ikke var helt riktig likevel.

Jeg er klar over at jeg sitter her og skriver et evig langt innlegg om parfymer, men dette har virkelig opptatt (og irritert) meg; hvorfor klarer jeg ikke bare bytte ut parfymen min liksom...)

Når jeg våknet nå i dag, var det noe som var annerledes. Hva det var som var annerledes, veit jeg ikke, men jeg var i hvertfall overbevist... Jeg er klar... Dette er den nye parfymen min!

Har det vært parfymebytte som har vært dilemmaet her?...  Jeg har i hvertfall hatt vanskeligheter for å gi slipp, på et eller annet, og nå, er jeg klar... Forandring fryder akkurat nå faktisk... Jeg er ferdig med Chanel...  Jeg er klar til å lukte Mango & Kokosnøtt.. Og jeg er klar for hva enn det må bety... Jeg er spent!

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

hits