mars 2011

Første leveranse fra iHerb

Jeg har lenge hatt lyst til å ta et ordentlig tak, bli mer bevisst hva jeg handler med tanke på at det skal være hud-, dyre- og miljøvennlig. Jeg har gjort små grep tidligere, men ettersom det skal være så himla dyrt å handle "riktig" her i Norge, har jeg rett og slett latt økonomien gå foran, og fortsatt i den samme tralten.

Det er to bloggere jeg har fulgt fast siden jeg startet å lese blogger (høsten 2010), som skal ha stor cred for at jeg endelig har fått fingeren ut av et visst sted og tatt det første, og for meg, STORE skrittet i min søken etter å endre kosthold. Disse to jentene har diagnosen ME (kronisk utmattelsessyndrom), og ble begge opptatt av å legge om kostholdet med håp om at det kunne bedre tilværelsen deres. De har virkelig fått øynene mine opp; det trenger ikke være dyrt og vanskelig å verken handle eller spise bevisst, og du verden så mye man får igjen for det.

Anbefaler virkelig at dere tar turen innom bloggene deres her (SiljeSiljeTrallala) og her (Mjuuugly), om dere vil ha et friskt pust i livene deres. Bloggene deres gir meg virkelig en livsgnist, og de gir meg lyst til å prøve endringer i kostholdet for å se om det kanskje kan være min vei mot et bedre og mer balansert liv, mentalt sett. I tillegg bugner det av deilige oppskrifter...

Ettersom jeg har litt vanskeligheter på matfronten (en styrende stemme inni meg legger seg opp i hva jeg kan spise og når, med en forbannet idé om at jeg må være tynn), vil det nok ta tid før jeg helt når opp til hva jeg har for planer, men ingen kan bestemme over hvorvidt jeg vil la meg fascinere ved tanken, samt ta små skritt i riktig retning (noe jeg akter å gjøre per hvertfall).

Over til min leveranse fra iHerb:

26. mars bestilte jeg dette...

Photobucket

... 30. mars kom det på døren. Dét er hva jeg kaller rask levering! Nå valgte jeg DHLfrakt som kostet meg i underkant av 20 $ for alt sammen. Grunnen til at jeg valgte DHL var at jeg blant annet trengte deodorant nå, og med DHL får du varene etter ca 3-4 virkedager. Det andre jeg har bestilt derfra kommer med International Airmail -den billigste fraktmetoden (betalte 4 $) og har en leveringstid på ca 2 - 4 uker.

Bildet taler vel for det meste for seg selv, men jeg skal skrive litt mer om hver enkelt siden, hvertfall om Erythritol og spireglasset :-)

For å komme til dette vidunderet av en side, kan du trykke her

What a day!

I går ringte kjæresten min og vekket meg om morgenen, heldigvis(!).. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde legetime! Det ble noe hastverk, men jeg rakk det.

Legetimen var utrolig koselig.. Vi snakket om det vi skulle; resept på Zyprexa, ny sykemelding og generelt om situasjonen nå.. I tillegg snakket vi om musikk, "den hittil hemmelige bloggen min", og hans glede ved jobben sin! Han er virkelig verdens beste lege! Haha... Dette er den samme legen jeg virkelig ikke stolte på, og prøvde å bytte meg vekk fra. Hmm.. Kan vel si tankene mine spiller meg et puss i ny og ne..

Da jeg kom hjem fra legetimen la jeg meg ut på verandaen med ullpledd og lå der og solte meg en stund før telefonen ringte... Jeg kjente ikke nummeret, så jeg turte ikke ta den (tør svært sjeldent det, veit ikke hva jeg er redd for :-D ).. Like etterpå, tikker det inn en melding; Ring meg. DHL. Hohooooo!!! Jeg ble i ekstase! En av alle pakkene jeg har bestilt var kommet :-D Jeg ringer opp igjen til sjåføren, klarer virkelig ikke skjule min glede der jeg hopper opp og ned på verandaen og stemmen er i en halv tone høyere enn vanlig ;-)

Pakken som kom var fra iHerb og inneholdt masse snaskens jeg egentlig skulle ta bilde av og vise til dere, men uhellet var dessverre ute i går, så jeg ikke fikk brukt internett... Eller uhell og uhell, det var vel heller utrolig klønete og nesten så flaut at jeg ikke tør skrive det... men here it goes; all strømmen vår gikk, rett og slett fordi vi ikke har bestilt noe strøm etter at vi flyttet inn her i september (LOL!) :-D  Om vi ville ha strømmen tilbake igjen i går, kunne vi ha fått det (for 1 500,-), men vi syntes det var litt dyrt og valgte å vente til i dag...

Vi greide å redde frysevarene ved å legge alt sammen i samme skuff sammen med kjøleelementer, og vi puttet alle kjøleskapsvarene inn i boden vår (som er noe kaldere enn resten av leiligheten). Vi gikk ned på et nyåpnet kinasted og kjøpte mat, også kjøpte vi enda flere kubbelys og tente lys i hele leiligheten... Det ble utrolig koselig med kun levende lys som lyste opp leiligheten. Veldig romantisk. 

Det er viktig med sånne kvelder... Man har så lett for å glemme seg når man er vant til å strøm. Det blir ofte til at man sitter med hver sin pc, gjerne foran tven i tillegg, og helt glemmer å sette av tid til kvalitetstid. Vi hørte på musikk fra en bærbar pc, og snakket i timesvis... (men.. jeg er nødt til å innrømme at i nitiden "sprakk vi", og fant ut at vi kunne jo se litt tvserier sammen på pcen min (den har ikke så altfor liten skjerm)... Vi begynte på sesong 1 Sons of Anarchy.. KONGEserie :-)

Vi har bestemt oss for at å sette av litt "strømfri" tid, vil være noe vi fortsetter med, både for vår egen del og for miljøets del .

Heldigvis vil vi da ha valgt dette selv, så det blir faktisk mulig med en kopp te til all hyggen... ikke dét en gang kunne vi lage oss i går ;-)

 Photobucket

 

<3 <3 <3

 

Forsøk å lytte til det jeg ikke sier!

 

La ikke det ansikt jeg viser lure deg.
Jeg har tusen masker, og ingen av dem er jeg.

Bli ikke lurt. Jeg ber deg, bli ikke lurt.

Jeg gir deg kanskje inntrykk av at jeg er sikker?
At selvtillit er mitt navn, og kjølig ro min væremåte.
At jeg ikke behøver noen. Men tro meg ikke.

Dypt nede ligger mitt virkelige jeg, i forvirring, i frykt, i ensomhet.

Derfor skaper jeg meg en maske å gjemme meg bak,
en beskyttelse, for alle de blikk som vet.

Men nettopp et slikt blikk er min redning.
Det betyr, at om det følges opp av akseptering,
da følges det opp av kjærlighet.

Det er det eneste som kan fri meg fra de murer
jeg har bygget omkring meg selv.

Jeg er redd for at jeg dypest inne ikke er noen ting...
At jeg slett ikke er noe å ha,
at du skal oppdage det og støte meg bort.

Så begynner paraden av maskeringer.
Jeg småprater med deg hele tiden.
Jeg forteller alt som egentlig ikke betyr noe,
men ingenting om hva som betyr alt, hva som roper inni meg.

Vær så snill å lytte nøye,
og forsøk å høre det jeg ikke sier.

Jeg skulle gjerne ville være ekte og spontan om meg selv,
men du må hjelpe meg.
Du må rekke ut din hånd.

Hver gang du er snill, vennlig, oppmuntrende,
hver gang du forsøker å forstå,
for å vise at du virkelig bryr deg om meg -
da begynner mitt hjerte å få vinger.

Veldig skjøre vinger - men vinger.

Med din følsomhet, sympati, evne til å forstå,
er du den eneste som kan fri meg fra min skyggeverden av usikkerhet,
fra oppgittheten i mitt fengsel.

Det blir ikke lett for deg.

Jo nærmere du kommer,
desto blindere slår jeg kanskje tilbake.

Men jeg har hørt at kjærligheten er sterkere enn tykke murer.
Og der ligger mitt håp. Mitt eneste håp.

Jeg ber deg, forsøk å rive disse murene med faste hender.
Men varsomme hender - for et barn er svært følsomt.

Hvem er jeg spør du kanskje?

Jeg er noen du kjenner veldig godt.
Jeg er hver mann du møter. Jeg er hver kvinne du møter.

Jeg er også du selv...

 

Photobucket

Diktet fant jeg hos en venninne da jeg gikk på ungdomsskolen... (som løy og sa at hun hadde skrevet det selv, men det er en annen historie). Jeg veit ikke hvem som har skrevet det (det stod ukjent da jeg fant det hos en kamerat senere), men jeg skulle ønske det var jeg. Det er altså ikke det, men jeg kan nevne at jeg gråt første gang jeg leste det... det traff meg så inderlig... og jeg tror nok det vil treffe flere her ute på verdensveven.

Slik jeg tolker diktet, menes det at vi alle mennesker har ulike roller vi spiller i forhold til hvem vi er med og hva vi gjør... hos meg har det kommet til å stikke litt dypere; Det hender seg jeg blir den rollen jeg spiller; Jeg har følelsene og tankene til den rollen jeg er i. Psykologen min har forklart det sånn; meg selv har følt seg mye truet opp i gjennom årene. Hjernen min har derfor lært seg å opptre på bestemte måter, i gitte situasjoner. Dette har den vanskelig for å løsrive seg fra, så om jeg føler meg truet eller er stresset på noen som helst måte, går hjernen min "inn i et av rommene" og opptrer deretter... aka dissosiativ identitetsforstyrrelse.

This is ME then - This is MY history (Del 3)

På barneskolen var jeg vel kanskje (i fare for å gå i mot janteloven nå) det man kan kalle "populær". Jeg var hvertfall godt likt; jeg hadde mange venner og jeg husker jeg var sammen med "skolens kjekkas"... 

På ungdomsskolen fikk jeg også lett venner og jeg manglet ikke "friere"...  Jeg var ikke redd for å stå opp for "de svake", og gikk i mot "de kule bøllene" dersom de plagde andre. Jeg var jo så omsorgsfull og fornuftig... Jeg fikk gode karakterer, og jeg var flink til å hjelpe til hjemme. Jeg var vel i det hele tatt en flink pike, selv om jeg aldri følte meg flink nok.

Jeg har alltid vært en veldig åpen person om det meste, men samtidig har jeg også vært utrolig flink til å late som. Det irriterte meg noe at "alle så på meg" som en som hadde det så bra; jeg ble igjen sammen med en populær gutt i klassen, jeg fikk være lenge ute/"sove hos andre" når jeg ville og jeg hadde ålreite klær. Spesielt én venninne, tålte ikke dette. Hun har alltid vært et konkurransemenneske - i alt, og var veldig god i alt også. Jeg var aldri spesielt god i sport og sånne ting, jeg fikk gode karakterer, men hun fikk som regel litt bedre sammenlagt -dette brydde meg svært lite (eller gjorde det det...?), men det brydde henne. Hun var svært opptatt av å være best -på alle områder, og klarte ikke godta på noen som helst måte at det hvertfall var én ting jeg var veldig god i -bedre enn henne; å bli likt.

Det hendte faktisk at hun ringte meg for å gråte og være sur mens jeg var på en fest når ikke hun ikke hadde fått lov, eller ikke kunne. Hun var også utrolig sjalu - ble sur om jeg var med andre enn henne, og jeg fikk endeløst lange brev, hvor hun la ut om ting hun mislikte, for at jeg skulle få dårlig samvittighet. Eksempelvis var det et tilfelle hvor jeg måtte komme meg vekk fra hjemme for en periode, jeg trengte et sted å bo, og hørte med en annen venninne. Kort tid etter fikk jeg høre hvor utrolig dårlig gjort det var å ikke ville bo hos henne -vi var jo tross alt bestevenninner. Ikke minst fikk jeg høre det om hun fant ut at jeg hadde fortalt noe til noen -og ikke til henne. Hun skulle nemlig vite alt, alltid, og var alltid beredt til å la meg høre det uansett hva det var jeg gjorde/ikke gjorde som hun var misfornøyd med. (Ja, jeg veit at at dette høres barnslig ut å bry seg om - men dette var veldig trist og vondt for meg... Samvittigheten min var stor, og jeg gikk alltid rundt med dårlig samvittighet for et eller annet, uansett...

Ungdomsskolen var nok i det hele tatt en veldig tøff periode for "meg selv", tror jeg. Sammen med alle vanskelighetene som naturlig kommer med puberteten, hadde jeg alkoholproblemene til mamma og "alkoholperiodene" til pappa å stri med.. Jeg var opptatt av å innfri andres forventninger, være flink pike og hadde ikke tid til å finne ut hvem jeg var og hva jeg ville.

Det var vel på ungdomsskolen mine vanskelige hjemmeforhold begynte å komme ut også... Noen så foreldrene mine fulle ute, eller hjemme hos meg, andre snakket jeg fortrolig med.

Jeg var innom mange forskjellige "vennegjenger", lette stadig etter min plass, men jeg har alltid hatt et tomrom inni meg som aldri ble fylt uansett hvor mye jeg flyktet, hvem jeg flyktet til. Angstproblemene begynte vel på denne tiden, uten at jeg helt kan huske at det var angst jeg følte... Eneste jeg veit er at jeg gikk med konstant mageknip i halvannet år som legen konstaterte at måtte komme av stress.

Så kom tiden hvor jeg skulle begynne på videregående... Jeg hadde lyst til å velge "tegning, form og farge" eller "musikk, dans og drama", men valgte "allmenn", fordi det var trygt, fordi andre valgte det. Jeg fikk flere venner, og var aldri alene. Jeg hadde visst klagd til mamma på et tidspunkt fordi jeg hadde for mange...Selv om jeg ønsket det aldri så mye, rakk jeg ikke over alle hele tiden, og det ga meg dårlig samvittighet. Jeg har alltid vært veldig glad i vennene mine, det er viktig å presisere... De har vært alt for meg store deler av livet! Men jeg glemte helt meg selv... jeg var så opptatt av å passe inn alle steder, være den som spredte glede og være den som stilte opp andre at jeg ikke hadde overskudd til å være der for meg selv... Hun ble litt glemt... mindre og mindre synlig bak alle rollene hun skulle fylle, rollene som hun også fylte og som etterhvert ble en naturlig del av henne.

Da jeg gikk i tredje klasse på videregående fikk jeg min første "ordentlige" kjæreste.. Når jeg nå ser tilbake på det, var dette forholdet alt annet enn bra. Jeg gikk rett og slett på nåler.. han ble sint for alt; om jeg sovnet under en film, strøk på han, vekket han om morgenen.. Jeg kunne aldri forutse hva han ville bli sint for. Jeg måtte gjøre det han ba meg om, enten fordi han ble forbanna eller fordi han ga meg dårlig samvittighet og jeg ikke var sterk nok til å stå i mot. Jeg lot han gjøre hva han ville med meg, på alle mulige måter. Uten at jeg var klar over det, mistet jeg meg selv mer og mer, jeg orket vel ikke være i meg lengre.

Etter vi hadde bodd i Oslo en stund, ble det slutt. Jeg, merkverdig  nok, sørget så til de grader frem til han hadde "løpt i fra seg", og vi ble sammen igjen. Alt lagt i sammen, var vi vel kjærester i ca tre år, tror jeg. Må nok prøve å bearbeide dette i et senere innlegg

Jeg er nesten ferdigutdannet sykepleier. Årene som student, var, mildt sagt, fuktige. Jeg tilpasset meg og gled inn i stort sett alle "folkegrupper" jeg kom over. Jeg likte alle, og ble stort sett likt av alle. Jeg var naiv og voldsom. Jeg ville være alt og jeg ville være alle. Angstproblemene mine ble større og større, panikkanfallene ble flere og flere. Jeg ble mindre og mindre.

Via en kompis, fikk jeg jobb i en omsorgsbolig hvor jeg traff min nåværende kjæreste. Hadde det ikke vært for han, veit jeg ikke hvor jeg hadde vært eller hvem jeg hadde vært.. Han reddet meg fra å ødelegge meg selv fullstendig. Han vil ha meg for alt jeg er.. Han ga meg tryggheten jeg trengte for å tørre finne ut av hvem jeg er, og han gir meg tiden jeg trenger til å skape den jeg vil være <3 <3 <3

Photobucket

 

Den uheldige starten på denne prosessen (møte med DPS), kan du lese om her.


This is ME then - This is MY history (Del 2) "Barn av alkoholikere"

Jeg tror det var på slutten av barneskolen, at mamma, hennes daværende kjæreste og jeg flyttet inn i et nybygget hus. Gleden var STOR. En ny start, nye muligheter... muligheter til å glemme alt det vonde som hadde vært. Nå skulle alt bli bra!

Det ble ikke bra... det ble verre... Mammas alkoholproblem -ble verre... Kranglingen fortsatte... fortvilelsen ble større. Jeg var større... Jeg skjønte mer, jeg trengte mer. Jeg trengte mamma'n min... ikke det monsteret hun var når hun var full...

Jeg var på vakt -hele tiden. Jeg var på leting -ofte. Mamma innrømte selvfølgelig aldri at hun hadde et problem; hun nektet for alt. Alkoholikere er ikke så gode på det "å skjule" som de åpenbart tror selv. Mamma hadde faste gjemmesteder til alkoholen -bak sokkene i klesskapet (tror hun flyttet sted én gang -ned en hylle til genserne... haha.. Er det mulig liksom...:-p )Hun hadde konstant løkånde, vil anta at det var for å skjule lukten av alkohol. I tillegg begynte hun å ha alkoholfritt- eller lettøl stående fast i kjøleskapet, for å kunne vise til det dersom det ble bemerket at hun luktet.

Forresten hadde vi hund nå... Den historien må jeg nesten bare fortelle... for den husker jeg så godt: Jeg hadde lenge ønsket meg (...og mast;-) om ikke vi kunne få en valp... En dag jeg var hos pappa, ringte mammas kjæreste og spurte om ikke jeg kunne gå og møte de på stien (da bodde vi fremdeles i blokka)... Jeg kunne liksom ikke skjønne hvorfor jeg skulle gå og møte de. Det tok 6 minutter liksom :-D Men greit nok, jeg sa jeg skulle møte de halvveis. Plutselig begynte jeg å tenke; "kan det være at det er en hund, at det er derfor de vil jeg skal møte de...? Kan det virkelig være det?!" Jeg torde ikke håpe for mye, for det kunne virkelig ikke skje at jeg, JEG liksom... endelig skulle få meg en hund...(akkurat som venninnene mine :-p) en nusselig, liten valp!

Jeg tar på meg med yttertøyet, og begynner å traske innover i skogen... Et stykke borte på stien, får jeg så øye på mamma, kjæresten hennes og... et digert beist av en hund!! :-D Den var så stor, for meg så det ut som en PONNY!... haha... Herremin, jeg ble sjokka, og så lei meg... Jeg ble så inderlig skuffet! Jeg hadde hørt det på iveren til Mr. da vi snakket på telefonen, at det var noe han gledet seg til å vise fram. Æsj, jeg følte meg så slem. Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke ønsket meg denne svære bikkja... Men hun var gammel.. hun var vel 7 år eller noe! Jeg ønsket meg jo en lekekamerat, ikke en som måtte legge seg ned og hvile på den lille runden rundt butikken... Da Mr. kom på rommet mitt en kveld etter jeg hadde lagt meg, spurte han meg ivrig: "Nå, hva sier du??*stort smil*Skal vi beholde Dana??? (Og, ja(!!)hun var oppkalt etter Dana International! LOL :-D )

Hva skulle jeg si til det egentlig? Jeg så jo tydelig hva han håpet at jeg skulle si! Men jeg prøvde lavt:
"Nja... Det var vel egentlig en valp jeg ønsket meg..."
Mr.: "Men du veit det ....., at hvis vi ikke vil ha Dana, så.... må Dana AVLIVES".

Haha.. Selvfølgelig ble det nå til at vi beholdt Dana(!)... Hun var en utrolig snill hund da, og jeg ble veldig glad i henne i de 4 årene vi hadde henne. Noe lat var hun, men det var egentlig bare søtt etterhvert :-D

Dana var lik denne (Rase: Leonberger)...:

Photobucket

hihi... utrolig søt da <3 <3

Nå sporet jeg litt av livshistorien min her, men... var vel inne på mammas alkoholproblem. Vil ikke gå noe mer inn på det akkurat nå.... Men jeg vurderer etterhvert å skrive litt mer om akkurat det å være "barn av alkoholikere"... Det er nemlig mange likhetstrekk mellom oss som har foreldre med et rusproblem... I tillegg er det mange barn som ikke blir sett.. Jeg var ett av de; i lang tid var det ikke mange som visste om mine problemer hjemme. Ikke hva jeg vet i hvertfall.

Egentlig har jeg lyst til å lage en egen kategori; skrive ned mine egne erfaringer/minner (hvis jeg tør da, og jeg vil nok ikke gå i detaljer...). Det er også mange nettsteder jeg kunne tenke meg å lenke til. Sider med informasjon om temaet, sider med telefonnumre og mailadresser hvor man kan kontakte hjelp... Jeg ønsker også selv å være behjelpelig dersom noen ønsker å sende mail for å letne hjertene sine til en som veit hvordan det er...Veit ikke hvor raskt jeg vil få til alt dette jeg har lyst til, da formen er opp og ned, men...

Photobucket

Hva synes dere om tankene?

Trengs det en blogg om temaet?

<3 <3 <3

Så deilig det er å våkne opp...

... tidlig, og føle at man faktisk har sovet igjennom HELE natta, og at man har sovet godt i tillegg :-D - Spesielt deilig er det siden verden, og alt i og utenfor den, var totalt svart i går...

Natt til i går sov jeg knapt... Våknet gjennom hele natta av at jeg var helt ekstremt anspent og gjennomvåt av svette og tårer. Jeg greide virkelig ikke slappe av, enda jeg prøvde alle mulige teknikker... I tillegg vekket jeg kjæresten min siden jeg skar tenner med et lydnivå lik et bor... Det var altså høyt... Også var det vondt... Jeg greide ikke få kjeven til å slappe av... Prøvde å putte hånden i munnen for at det skulle gi seg, men... nei, jeg trenger kanskje ikke utbrodere dette noe særlig mer... Poenget er hvertfall at natten var slitsom, og det samme var dagen som fulgte...

Det ble til at jeg avlyste daten jeg hadde med en kamerat... jeg klarte på ingen som helst måte å "ta meg sammen" eller "late som". Jeg visste det... Så da stod valget mellom å treffe han og være paranoid fra en annen verden, eller ligge hjemme og tenke på hvilken dårlig person jeg er, som avlyser i siste liten hele tiden. Jeg valgte sistnevnte...

Alt var bare totalt FEIL i går! Jeg så meg i speilet, og måtte spy (ja, bokstavelig talt) av hvor feil jeg var.. Jeg gråt fordi jeg følte at ingen egentlig var der for meg. Jeg gråt fordi jeg var tykk, fordi jeg ikke hadde noe å ha på meg, fordi jeg ikke fant noen serie jeg ville se på, fordi jeg uansett ikke greier å få med meg handlingen til det jeg ser på fordi jeg har så f**** dårlig konsentrasjon... Jeg var irritert, og greide langt i fra å akseptere at det var en sånn dag.. Jeg ville ikke!

Dagen ble tilbrakt i tårer og snørr på sofaen, med Gossip Girl i bakgrunnen og pcen på fanget... Farlig er det at jeg har oppdaget hvor enkelt det er å handle på nettet.. Spesielt på dager som i går... Jeg fikk nemlig lønn, og pengene hører ikke til på en konto på dager som denne. Jeg kjøpte meg nye strømper og tights og svidde av litt for mange kroner på sminke jeg egentlig ikke trenger (har tipset om nettsiden her). I tillegg startet jeg på prosjektet supermat, og bestilte diverse alger, gress, sukkererstatning og te.

Jeg har lenge vært interressert i supermat og raw food, og jeg har lekt med tanken om at et slikt type kosthold kanskje kan være med å hjelpe meg å komme i balanse. Jeg mener... det er jo ganske logisk... Tenk på alle livsstilssykdommene.. de var jo langt i fra så utbredt før i tida; før vi begynte å spise så mye halvfabrikata. Jeg tror på at om man lever mer i takt med naturen, at man enklere vil oppnå en balanse! Jeg tror ikke det vil snu opp-ned på tilværelsen min nå, men jeg tror i hvertfall ikke det vil gjøre noe verre! Skal skrive mer om dette en annen gang jeg... Da jeg får varene og har fått testet det ut litt! Jeg er utrolig gira(!!), og vurderer å kanskje lage ny kategori etterhvert, med informasjon og erfaringer! Ved å lage en kategori får jeg både lært mye selv, samtidig som jeg kan spre ordet. Det er vinn-vinn det! :-) (OBS! Med forbehold om at dette er nok "en greie" jeg har fått for meg, som jeg gir opp etter kort stund :-p )

For øvrig har jeg fått en åpenbaring i dag...: Jeg er livredd for å "bli frisk". Selv om jeg aldri så mye vil tilbake, tror jeg at det er det jeg holder på med; jeg utsetter ubevisst det å måtte eksistere i denne verdenen... Verdenen som jeg etter mange, mange år har lært meg å oppfatte som farlig... I tillegg frykter jeg at folk skal oppfatte meg som "normal"... for ved å være "normal" følger det ansvar... Ved å ha ansvar, løper det en risiko for å feile. Jeg frykter å feile, jeg frykter ansvar.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt at det kun er dette som er årsaken til mine problemer, men selv om jeg skjemmes av å skrive at jeg er "redd for å være normal", har jeg hvertfall innsett noe, jeg har kommet ett skritt lenger... Jeg har fått ekstra selvinnsikt, og nettopp selvinnsikt er nøkkelen til at jeg med tiden vil kunne slippe fra dette kaoset av et tankekjør jeg har vært i i de siste årene, eventuelt lære å leve med det om det er det jeg må


Photobucket


Halvt død...

Herremin, jeg er så sliten... Hodet har fått kjørt seg noe så innmari de siste dagene! En kamerat var her tirsdagen, kusina mi var her i går (men tankekjøret er relativt stille med henne faktisk :-) ), i tillegg til at hele dagen gikk med til å tenke på og analysere rundt en vanskelig situasjon med en venninne. I dag fikk jeg uventet besøk som ble her i flere timer, samt at jeg ble nedringt av en venninne som kun ringer meg når hun selv har det vanskelig;

En venninne som fortsetter å ringe selv om du sender en melding om at det ikke passer å snakke av en eller annen grunn. En venninne som aldri tar nei for et nei, og som ringer andre som kan være med deg dersom du ikke tar telefonen, midt på natta, fordi hun er full og nok en gang har kranglet med dama. En venninne jeg for meg selv veit jeg bør "slå opp" med, men ikke klarer fordi jeg ikke takler konfrontasjonen det innebærer... og ja, jeg veit at det er slemt å tenke sånn og jeg veit at det er slemt å fortsette et vennskap man egentlig ønsker seg foruten, men jeg orker bare ikke nå... Unnskyld! Hun har vært utenlands en god stund nå, men kommer snart hjem igjen. Huff, jeg veit virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Tenkte skrive et brev med ting jeg ville ha sagt til henne i morgen. Må vel starte et sted...

Uansett, for meg har dette mildt sagt vært hektisk, spesielt for tankene...Jeg har som regel alltid altfor mye tanker... men de blir så mye verre (høyere, raskere, klarer ikke henge med...) da jeg er sliten. Jeg klarer liksom ikke helt definere det jeg beskriver som "tankekjør", fordi det kan utarte seg så forskjellig. Det går vel i bunn og grunn på at jeg analyserer absolutt alt, absolutt hele tiden og prøver innrette meg etter det..: (sistnevnte sitter laaangt inne for meg å innrømme at jeg gjør, og når jeg skriver det så enkelt så virker det som om jeg ikke tar noen egne valg eller har noen egne meninger, men det er svært viktig for meg å påpeke at jeg harHodet mitt spinner på hva den andre personen forventer av meg... Det spinner på hvordan jeg opptrer, og på hvilke reaksjoner opptredenen min fårp>

Det som stresser meg nå, er at jeg har sagt ja til å treffe en kamerat i morgen, i tillegg til at jeg egentlig skal på yoga (isj, jeg gruer meg til å gjøre det alene, men heldigvis kan kjæresten min følge meg og jeg skal akseptere følelsen, og stå i den). Jeg vil jo så gjerne være ute i verdenen igjen men det er så altfor slitsomt for meg da jeg ikke klarer regulere det...

Jeg er sliten nå, og ikke i form til å skulle treffe noen på noen som helst måte, men jeg kan bare ikke si at jeg ikke orker likevel, av flere grunner. Jeg er redd for at han skal tenke "typisk henne", jeg er redd for at han skal bli "sur/irritert", snakke om det til andre; at jeg er en dårlig person (Hater at det bryr meg!! HATER å innrømme det!!)...

<3 <3 <3


Krisehjem for Dyrebeskyttelsen

Bare i Oslo antas det å være mellom 12 - og 15 000 hjemløse katter, og rundt 50 000 katter blir årlig slått i hjel, kastet i søpla eller druknet (kilde). Dyrebeskyttelsen i Norge arbeider for dyrs rettigheter;at dyr skal bli behandlet med respekt og medfølelse (Dyrebeskyttelsens hjemmesider).


Photobucket

På Dyrebeskyttelsen -avdeling Oslo og Akershus, har de nå over 14 sider med bilder av hjemløse dyr som så sårt trenger et hjem. Om det er noen som har lyst og mulighet til å kunne ta til seg en liten pus, men som meg, blir litt skremt av tanken på å skulle ha en katt i 10 år, er det å anskaffe en fra DOOA en fantastisk mulighet; ikke bare får man gleden av at man kan gi pleie og omsorg et hjemløst dyr, men gir også DOOA mulighet til å kan ta til seg nye katter som trenger et sted å bo.

Jeg har lenge hatt lyst til å kunne ta til meg et eller to av disse stakkars pusepusene, og kom over muligheten av å kunne tilby et såkalt "krisehjem" til en katt. Et "krisehjem" fungerer som et fosterhjem for katten, et midlertidig hjem, frem til Dyrebeskyttelsen finner noen vil ha katten permanent. Katten vil kunne bli værende hos deg i alt fra uker - måneder, og det er viktig at du har både tid og ork til å kunne gi den den omsorgen og pleien en redd og utmattet katt trenger (Du kan lese mer om fosterhjem og finne innmeldingsskema her)

Så imens jeg venter på svar fra huseier om lov, koser jeg meg med denne søte videoen av cocoo cats, og håper kanskje noen ble inspirert til å kunne hjelpe et av disse stakkars dyrene <3 <3

Har DU lyst til å være et fosterhjem for katt??
<3 <3

Om jeg bare tør...

I dag har jeg hatt en kamerat på besøk. En veldig god venn av meg. En jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med, for vi har alltid vært så nære. Han lagde middag til oss <3 Det gikk greit mens vi lagde middag. Stresset noe... Litt sånn "lenge siden man har sett noen" -stress, men det var hyggelig! Da det kom til måltidet (streeeess, hvor mye kan jeg spise uten han "tenker" at jeg spiser for mye eller for lite. Hvor mye kan jeg spise i forhold til det jeg har spist tidligere?), gikk det også relativt greit. Det var forøvrig sterkt, og veldig godt!

Etter middag, bestemte vi oss for å se film - The Fighter (urelevant, I know)... Så var det tid for meg å "slappe av"... Det er litt sånn jeg ser det... Når alle ser film så er det ikke forventninger i forhold til hvordan du skal være... sagt på en annen måte; du er ikke i fokus (noe en del av meg tror at jeg er innimellom), men filmen er. Det var under filmen jeg begynte å "falle ut", det var da tankekjøret kom... Type; "du-rekker-ikke-få-med-deg-hva-du-du-tenker-for-du-tenker-så-fort" -falle ut.

Tankekjøret var jo der under middagen også, men ikke i samme grad; jeg rakk å henge med... Æsj... jeg synes dette er kjipt ass!! - Tankene mine var da virkelig ikke så intense før? Var de det?

Jeg veit at det ikke er noe poeng i å dvele ved hvordan det var før, men jeg klarer ikke å la det være. Selv om ting også var dritt før, var det i hvertfall fint på utsiden... Det var så fint på utsiden at jeg, over halvparten av tiden, trodde på det på innsiden! Jeg var oppriktig glad -ofte, og jeg følte meg trygg sammen med vennene mine.. Hvertfall som jeg kan huske det... Nå gjør jeg jo f*** meg ikke det! Jeg klarer bare ikke la være å savne det, selv om jeg skjønner at det kun var forsvarsmekanismer - murer som ble bygget omkring meg (for en unik evne hjernen har når den føler seg truet)... Men til tross for de murene, tror jeg det føltes som meg inni der før. Nå aner jeg ikke hvor mange vi er inni her.

Photobucket

Tilbake til besøket av kameraten min, så var det også veldig hyggelig! En del av meg hadde det veldig hyggelig; delen av meg som kjenner kameraten min, som tror at han er glad i meg, oppriktig glad i meg! Jeg fikk med meg at denne delen diskuterte rått med den som "var på vakt" (og muligens noen andre deler som er i "diskusjonshjørnet oppi toppen her"). Det er godt å vite at den er der, at den delen som føler seg trygg rundt vennene mine, fremdeles er inni meg! Den er bare noe godt gjemt inni der til tider...

Nei, nå har jeg brukt helt insane lang tid på å skrive dette her (tør ikke si hvor lenge en gang)... får vel avslutte. Veit ikke om det er noen sammenheng i dette engang. (det er garantert ikke bra nok!!). Må vel lese det igjen i morgen for å sjekke, men jeg legger det ut for det ("making" progress!?) Avslutningsvis må jeg bare skrive at jeg virkelig,virkelig skal prøve å ta kontakt med han på lørdag, eller til uken! Jeg skal prøve å komme meg inn i verdenen igjen Jeg vil, jeg skal(!)... om jeg bare orker, og om jeg bare tør...

<3 <3 <3


This is ME then -This is MY history (Del 1)

Jeg kommer fra bondelandet, men føler ingen tilhørighet til det what so ever. Har nok noe med at det ble en del hjem til slutt, så jeg rakk liksom ikke etablere meg skikkelig noe sted.

Da jeg var 5-6 år, skilte foreldrene mine seg. Pappa flyttet ut, og etter kort tid flyttet visstnok mamma og jeg til Vestfold. Dette viste seg å være en litt for lite gjennomtenkt beslutning. Mannen vi flyttet inn til, var ikke akkurat godheten selv. Han var sint, veldig sint! Det gikk utover mamma og meg. Jeg har ikke mange minner fra han, eller fra den tiden (og de ukoselige vil jeg heller ikke utdype), men jeg har ett jeg vil nevne - ett jeg veit har skjedd i hvertfall(!);

Mamma og jeg er nede i en kjeller (sannsynligvis i huset vi bodde i). Tror det stod masse Norges-glass på rekke og rad i hyller rundt i hele rommet, så vi skulle sikkert hente et eller annet... Syltetøy kanskje?! Jeg veit ikke... Plutselig får vi øye på en lang, mørk skikkelse som beveget seg raskt bak glassene. Tror nok mamma og jeg ble hysteriske, for det neste minne jeg får opp, er at denne skikkelsen viser seg å være en hoggorm som krøller seg midt på gulvet i kjelleren, og at "ikke akkurat godheten selv" hugger til den med en spade.

Jeg begynte visst i 1. klasse i Vestfold. Har sett bilder fra det... Også hadde jeg en katt. En svart... som, oppfinnsomt nok, het svarten! (jeg har sett bilde, den var nydelig :-) ).

Pappa og kjæresten hans kom visst og hentet meg i et noe kritisk øyeblikk etter kun noen måneder, og jeg flyttet tilbake til bondelandet. Først bodde jeg en liten periode hos de to, før mamma kom etter med flyttelasset og vi flyttet alene inn i en blokk.

Blokken lå i et borettslag med flere blokker. Mange leilligheter ---> mange barn! Jeg var mye ute og lekte! Sånn omtrent... Hele tiden!
Jeg hadde en bestevenninne som bodde under meg... Vi lekte sammen, spiste middag sammen, sov sammen, ferierte sammen... Vi gjorde alt, sammen! En dag vi var ute og lekte på en stang som ble brukt til å banke tepper på, vi var vel 8 år tror jeg, forteller hun meg om en snill mann. En snill mann, med masse godteri og skrivemaskin. I tillegg lot han oss få se på TV så mye vi ville... Dette fristet et 8 år gammelt sinn, dessverre... Det fristet så altfor mye! Så jeg ble med til den snille mannen. Han var ikke snill... Overhodet ikke(!) Han viste seg å like småjenter på en slik måte ingen voksne skal like småjenter på.

Jeg veit ikke helt hva som skjedde... Jeg veit at jeg måtte sitte på fanget hans om jeg skulle få disse godene venninnen min hadde snakket om, og jeg veit at jeg lurte på hvorfor det bare var jeg... hvorfor var han annerledes mot meg? Og hvorfor var det ingen som kunne vite at vi hadde vært der en gang?...

Det merkelige (og nei, ikke i følge bøker) er at jeg dro tilbake. Jeg var der flere ganger...Hvorfor??? Hvorfor dro jeg tilbake? (Og, jo, jeg veit svaret - i følge bøker).

Dagen hvor alt kom fram i lyset var bestevenninnen min og jeg ute og lekte på den samme stangen. Søsteren hennes var også der, tror jeg. En mor i nabolaget kom løpende og spurte meg om jeg hadde hilst på denne "snille mannen". Jeg nektet. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om, jeg nektet plent. Moren trodde ikke på meg. Jeg fortsatte å nekte, med alt jeg hadde boende i meg den gangen... men hun trodde meg ikke. F***!!! I neste øyeblikk var hun på vei opp til mamma! Vi var busta! Hemmeligheten var ute! Jeg skjønte at jeg hadde gjort noe galt; jeg visste jo at jeg ikke skulle gå til fremmede -det fleste barn lærer, hadde faktisk jeg også lært. Jeg tror jeg løp etter, gjemte meg, gråt krakilsk - sammenkrøpet i klesskapet på rommet mitt. Jeg veit at det ble en rettsak ut av dette, jeg har sett noen papirer på det i mamma sin papirmappe... men jeg veit også at at det ikke ble særlig til dom; mangel på bevis... Standard, eller hva?!

Bestevenninnen min flyttet etter noen år.. kanskje når vi var 11 år eller sånn... Til min store glede flyttet "den snille mannen" én etasje opp, altså inn i leiligheten som venninnen min flyttet fra - rett under meg... Kjempestas syntes jeg nok dét var.

Flyttet en del fram og tilbake mellom mamma og pappa på denne tiden. De bodde i nærheten av hverandre, bare 6 minutter i gjennom skogen, så jeg gikk bare i mellom dem med en bag med alt jeg trengte.

Jeg har visstnok alltid vært veldig voksen for alderen... Voksen, og fornuftig . Det er ikke alltid det lønner seg. Ikke for et barn.. Voksne kan begå feil, og snakke om ting som strengt talt et barn ikke skal måtte høre. På dette feltet har jeg ikke sluppet så lett unna. Jeg har hørt så altfor mye jeg ikke har villet høre, og jeg har sett så mye jeg ikke har villet se. Jeg har gitt råd jeg ikke har vært kapabel til å gi, jeg har vært støttende og jeg har trøstet når jeg har trengt å bli trøstet.

Jeg husker at vi hadde sånne "konferansetimer" på barneskolen... Mamma var med, og jeg ble skrytt opp i skyene...: Jeg var så fornuftig, omsorgsfull og jeg hadde så mye respekt i klassen... Jeg husker at jeg en gang faktisk ble bedt om å prøve å få ro i klassen -hjelpe til på den fronten, fordi lærerne trodde mine medelever ville høre på meg... Jeg var så liten... så liten, og så pliktoppfyllende...

Photobucket

Vår på Aker Brygge -i bilder

Det ble en tur på Aker Brygge før psykologtimen i dag... Det gjorde godt, for både kropp, sjel og sinn! Endelig er våren her. Årstiden, for meg, symboliserer endringer - til det positve... Om det blir noen markante endringer på min front, gjenstår å se. Jeg skal i hvertfall leve med gleden av inntrykkene jeg fikk i dag, leeenge!

Her er et utvalg av bildene jeg tok... Veldig hyggelig med tilbakemeldinger om de forskjellige, selvfølgelig ;-)

 

Photobucket



Photobucket



Photobucket



Photobucket



Photobucket



Photobucket



Photobucket



Photobucket



Photobucket

Gledelig vår <3 <3 <3

Sov godt med Gabriella's song

Synes denne er helt nydelig...  Både filmen og sangen... gir meg frysninger.

Ønsker dere en god natt <3 <3

Yoga og helgen generelt

Jeg har lenge vært fascinert av yoga, og i tillegg til å ha testet ut litt hjemme på egenhånd for mange år siden, har jeg vært på et par timer med instruktør og virkelig hatt sansen for det. Jeg har prøvd å få med meg noen venninner til å bli med på et yogastudio, men det har aldri blitt noe av. Derfor har det ikke vært så lett for meg å starte heller; jeg har ikke klart å møte opp til noen timer, fordi jeg har måttet gjøre det alene... Ikke ville jeg "lære meg det selv" heller, ettersom jeg nå veit hvor viktig det er at øvelsene gjøres riktig; både for resultater og for å unngå skade.

PhotobucketPsykotoriske fysioterapeuten og psykologen min har lenge oppmuntret til at jeg skal begynne på et yogastudio; de tror begge at det vil være lurt for meg for å hjelpe meg å oppnå en balanse (mentalt), i tillegg til "å lære å være tilstede i kroppen min"... Dette har jeg også visst selv, og jeg har som sagt lenge hatt lyst til å lære mer, og trene mer! 4. og 5. mars skulle jeg egentlig ha vært på dette introkurset, men en liten filleting gjorde at hele verdenen min raste og jeg lå hjemme i tårer istedet, heldigvis fikk jeg et nytt tilbud denne helgen, kjæresten min kunne følge meg, og jeg gjennomførte det! Herregud.. Jeg gjennomførte det!

Det var virkelig noe for meg (eller, det har jeg jo visst i 11 år nå faktisk), og jeg vil veldig gjerne fortsette! Jeg må fortsette! Jeg veit at jeg må fortsette... Som jeg har skrevet i et innlegg tidligere her , har jeg hatt en tendens til å slutte med alt som egentlig betyr noe for meg! Jeg bare presse meg denne gangen, jeg må! Jeg vil ikke slutte med yoga, jeg liker yoga... Det kan hjelpe meg å finne balansen jeg leter etter!

Kurset jeg var på var et introkurs som varte over to dager... to timer fredag kveld, og to timer i går formiddag. Kjæresten min kunne heldigvis følge meg begge dagene (jeg veit det er pinglete, men jeg har bestemt meg for å være ærlig både med lesere og meg selv i bloggen; det hjelper meg VELDIG at han følger meg!)... Instruktøren var veldig flink. Hun var nøye med å korrigere oss om vi stod feil, minte oss på å puste.. i det hele tatt, jeg følte meg trygg der. Det beste med hele yogakurset for min del, var at jeg faktisk allerede i de to lørdagstimene merket at jeg følte mer "ro" oppi hodet... Jeg stresset ikke, som jeg ofte pleier, jeg greide å akseptere at en tanke kom, og lot den så passere videre . Merket veldig godt hvor viktig yoga vil være for meg (jeg klarer aldri å slappe av mentalt), og jeg har planer om at jeg skal komme meg dit flere ganger til uken! Jeg tror at om jeg virkelig greier det, komme meg til yoga eksempelvis tre ganger til uken, så vil det oppleves som trygt for meg og jeg vil automatisk fortsette. Hvis ikke blir jeg bare nødt å presse meg.

I know I need to!

Fredagen skulle kjæresten min ha pokerlag hos seg. Han har veldig hyggelige venner, som tok veldig godt i mot meg når vi var "nye kjærester". Dessverre har mitt hode greid å spinne opp en egen historie om hva de egentlig mener, tenker og føler om meg. Jeg sitter ofte i høyspenn og analyserer, hele tiden! Blir veldig sliten av det... Tenker og tenker og tenker... lever i mitt eget hode. "På vakt", hele tiden nærmest. En sammenheng til dette har jeg funnet; jeg har vokst opp i alkoholiserte, kranglete hjem, og jeg har vært mye på vakt opp igjennom livet generelt. Hvorfor greier ikke hjernen min å skjønne at den ikke trenger å være på vakt lenger??? Jeg er jo trygg nå. Livet mitt er annerledes, rammene mine er annerledes; jeg har en kjæreste som bare er snill med meg som jeg bor med, en kjæreste som passer på meg (til og med han stakkar får gjennomgå med disse teoriene jeg lager oppi hodet mitt). Kan ikke hjernen min bare forstå det??

Get it, and get it over with!

Det var ikke helt ille på fredagen altså... Jeg var mye "tilstede" også... Men det var virkelig lett å falle falle inn i tankeverdenen min... altfor lett! Uansett, jeg koste meg også veldig, i perioder.. Da analyseringen ikke ble for ille! Irriterer meg veldig dette her altså... Argh!! Jeg har alltid trodd at jeg er så naiv, at jeg stoler på alle... Kanskje jeg var det, men jeg er det defintivt ikke . Det har jeg skjønt! Selv om jeg snakker om alt og ingenting , mye personlig med mange, stoler jeg virkelig ikke på mange. Det er få jeg er 100% trygg med, ikke mange jeg virkelig stoler på at vil mitt beste, at liker meg for alt jeg er... Satser på at hjernen min sakte, men sikkert vil bli bli trygg igjen en dag! Selv om det sikkert vil kreve sin kvinne!
Photobucket
Psykologen min har sagt at jeg må finne et bilde av meg selv, et bilde fra jeg var liten, sitte med det i hånden og fortelle "den lille jenta" at hun er trygg nå. At jeg skal passe på henne og at jeg er glad i henne. Jeg har dessverre ingen bilder av meg da jeg var liten her jeg bor nå, men neste gang jeg er hjemme hos foreldrene mine skal jeg be om ett. Så får vi prøve det, kanskje det har noe for seg... Det er fint i teorien, jeg ser den... Likevel er jeg litt nervøs for akkurat dette. Klarer ikke sette fingeren på hvorfor...





Dette ble et veldig langt innlegg, så kanskje greit å runde av her... *Takk* hvis du har lest deg igjennom alt sammen <3


Bildene er hentet herfra og herfra

Ukens noe - Gøy på badet!

Da var det allerede søndag igjen...  Ukens noe er et utrolig søtt nettsted jeg har kommet over; Såpebobla! Koselig navn, ikke sant? Jeg liker såpebobler, og jeg liker dette nettstedet. Har ikke bestilt derfra enda selv, da jeg ikke akkurat er den rikeste kniven i skuffen om dagen. Om det er noen som leser dette, og har erfaringer med bestilling herfra, er det hyggelig om du legger igjen en liten kommentar :-)

Her har de virkelig alt du trenger (eventuelt ikke trenger, men bare ha :-p). De har bademuffins, badetrøfler, badeiskrem (ja, du leste riktig!), badeender i alle varianter, såpestykker, massasjeolje, shampo i såpestykker... ja..virkelig alt.

 

Photobucket

Photobucket

 

 

 

Bare se på disse søte badetrøflene..

 

 

Da alle andre småjenter hørte på Spice Girls, var jeg HUGE Kissfan, og Gene Simmons var Tha MAN. Hihi! Har en større bror som digga de, lett å ta etter han da! Kanskje denne badeanda kunne fått plass et sted, sånn i nostalgiens navn, mener jeg...

PhotobucketKanskje Marilyn Duck passer bedre?

Photobucket haha! synes denne definitivt er kul!

 

Photobucket

 

 

 

 

 

 

 

Kanskje stjernestøv anda vil piffe opp badet ditt?

 

Eller har du muligens en nevø eller en annen liten tass som hadde hatt glede av denne søte anda med fredsduer....PhotobucketSåpebobla har også produkter for vegeterianere/veganere, i tillegg til et lite utvalg for de som kun velger økologisk. Man kan helt sikkert finne noe for enhver smak her. Jeg har hvertfall funnet flere ting jeg ville hatt glede av på mitt bad <3 <3

Om du vil ta en titt, kommer du til nettsiden ved å trykke her !

Enjoy!

 

For Japan with Love

Fredag 18. mars er det "stilledag" for bloggere! Dette er dagen hvor vi markerer tragedien i Japan... Dagen hvor vi kan være med å vise vår støtte og medfølelse til alle ofrene som har blitt rammet.

Jeg vil selvfølgelig ikke poste et eneste innlegg på bloggen min i morgen, og med dette lille offeret, viser jeg all min medfølelse og respekt til alle de rammede


Vil Du være med?

 

Photobucket

Bra nok - for hvem??

Jeg har masse regler. Regler jeg ikke veit hvor kommer fra, når de dukket opp eller hvorfor de er der! Plutselig får jeg en ny regel jeg må følge, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor jeg må følge den, hvem som egentlig ber meg om å følge den, jeg bare følge den. Noen dager, kan reglene mine tøyes, de dagene er deilige, de dagene svever jeg... Men slike utskeielser er som regel ikke gratis. Dagen etter banker jeg meg opp innvendig. I tillegg må jeg ta igjen det "tapte" - gjøre en ekstra innsats for å "gjøre opp for meg". Dersom jeg har unnlatt å gjøre noe reglene sier jeg må, må jeg gjøre dette x 10. Jeg får virkelig høre det innvendig (skam deg!). Jeg greier ikke legge det fra meg... Jeg greier ikke tilgi meg selv... Ikke for noe! Alt jeg har gjort av "feil" i løpet av livet, sitter som støpt fast i sjela mi . Det vil ikke slippe...

Jeg har skyhøye forventninger til meg selv... umenneskelige forventninger, jeg innser det, men likevel klarer jeg ikke endre de... Det hindrer meg i så mye... Jeg skulle gjerne invitert noen hjem på middag, men jeg er livredd for at maten ikke skal bli etter Hellstrøms kriterier, så det er sjelden det blir noe av, enda så glad jeg er i å lage mat! Jeg ELSKER å stå snowboard, men tanken om at jeg aldri vil bli like god som toppkjørerne, får meg til å unngå det. Jeg forguder å synge og spille piano, men frykten for at jeg ikke blir god nok, har fått meg til å slutte med det. Jeg har sluttet med alt jeg noensinne har brydd meg om... Jeg har gitt opp alt, eller latt være å prøve, i frykt for å feile...

Hvorfor har jeg disse reglene? Og hvorfor har jeg så høye forventninger til meg selv når jeg tar så lett på andre... Hvorfor kan ikke jeg feile, når alle andre kan? Hvem bryr seg? Hvem er det som forteller meg at jeg må være perfekt?

PhotobucketJeg tror dette har vært med på å få meg til å leve sånn inni hodet mitt; med det mener jeg at tankene hele tiden har spinnet på hvordan jeg fremstår, hvordan jeg følger reglene;  at jeg har forflyttet meg inn i meg selv, inn i tankekjøret... inn i vrangforestillinger og paranoide tankebaner... Jeg glemmer å eksistere utenfor min tankeverden, noe som fører til at jeg oppfatter verdenen på den måten jeg har skapt den til, inni hodet mitt. Om jeg blir bevisst på at jeg "faller ut" mens jeg er sammen med andre i en samtale, eller om jeg gjør noe som er motstridene med reglene (eks. høre hva som blir sagt, nikke samtykkende, ha åpent kroppsspråk, bidra i samtalen med noe etc)... Om jeg føler jeg har gjort noe feil, blir det veldig kaotisk; mye skyldsfølelse og forsøk på å rette "det" opp igjen. Føler jeg at forsøket bare går rett vest, og tankene spinner til jeg ikke klarer henge med lenger, havner jeg inn i en form for transe . Jeg får et krampelignende anfall, hvor jeg knytter meg sammen og hyler. Jeg mister alle hemninger og klarer ikke gjøre rede for meg selv. Snørr og tårer havner overalt, og jeg klarer på ingen som helst måte styre det. Jeg får et dissosiativt anfall, sånn jeg har forstått det. Dette skjer vanligvis om jeg er veldig stresset, sliten og i samtaler om "betydningsfulle" temaer. Jeg kan derimot noen ganger klare å la være å dissosiere. Jeg kan prøve å forklare;

Hvis man ser for seg en klokke, selve urskiven med visere... I ytterkant, ved tallene, er en normaltilstand. Blir ting vanskelig for meg, om jeg føler meg presset eller stresset av en grunn, er det akkurat som om jeg blir dratt mot midten, altså der hvor viserne sitter fast; der er jeg i en dissosiativ tilstand. Om jeg merker at jeg dras mot midten, kjemper jeg alt jeg kan for å "holde meg ute" med tallene... Dette kan jeg klare... innimellom! Jeg kan kjenne at "kreftene" ordenlig drar i meg, gjør alt de kan for å få meg til midten, men jeg nekter, jeg kjemper i mot med alt jeg har... Noen ganger nærmer jeg meg midten, men klarer å holde meg i bane like rundt, da er jeg delvis bevisst, og dissosierer altså ikke.

Jeg blir utrolig sliten av dette... Det føles som om jeg har gått 5 mila x 3, jeg faller helt sammen! Hodet kjennes som at det skal sprenge, og kroppen kjennes ut som gummi.Photobucket

Dette med å aldri være bra nok (i mine "høye" perioder, er jeg
riktignok mer enn bra nok...) tror jeg nok hos meg, ligger i
denne "svart-hvitt tenkningen" min... Enten suger det, eller så er det feilfritt... Noen mellomting eksisterer liksom ikke... Jeg forbanner det! Virkelig! Om dette er noe av det jeg må leve med; kan jeg leve med det? Vil jeg det? Orker jeg det?

Jeg har også lyst til å være med på fjelltur, jeg synes det er fint å gå i fjellet, men jeg er søren meg ikke bra nok i fjellvandring, så jeg unngår det så sant jeg kan... hæ?? Bra nok i fjellvandring liksom - jeg må jo le litt her jeg sitter nå... men det er virkelig ikke noe å le av... Argh! Må innrømme at jeg blir litt matt... hvorfor kan det ikke bare være så enkelt som å "ta seg sammen", som så mange "glupinger" påstår at det er... ?

 

Gråsonen?

Ny uke med nye muligheter sies det... for min del, skulle jeg gjerne reversert tilbake til i går. Leste innlegget jeg hadde skrevet. "Jeg kan alt, vil alt, mestrer alt"... HAH, for noe piss! Du kan ingenting skal jeg si deg! Ingenting! Du er INGENTING!!! Solen skinner, og hva gjør du?? Jo, du ligger inne og griner! For hva?? Fordi du er stygg? Fordi du er feit? Fordi du er under gjennomsnittet DUM? Fordi ingen egentlig bryr seg om deg...  Fordi du klager og syter? Fordi du aldri kommer til å bli verdt mer enn spyttet under skoen din... ? 

Jeg kan ikke tro at du trodde noe annet! Trodde du virkelig at du kunne prøve ta plass i denne verdenen?? Prøve dine egne veier...Hva?? Trodde du at du var KREATIV?  DU?? Du finnes jo ikke kreativ!! PRØV å lær deg hvordan få et finere bloggdesign da.. Prøv!! Som om du greier det. Det ser jo dumt ut! Nesten trist å se hvor hardt du prøver.. Du er så tragisk! Trodde jeg skulle DØ når du kjøpte tulipaner for å prøve gjøre dagen bedre i dag.. TULIPANER! Ikke ble du fornøyd heller, det blir du jo aldri. Utakknemlig er du! Og nå ligger du å forpester verdensveven med tankene dine.. For hva?? Ikke si du prøver å få sympati... SKAM DEG!

- Nei... jeg gjør ikke det.. det er ikke derfor.. jeg lover. Jeg veit at jeg ikke fortjener sympati.. jeg veit at jeg ikke duger til noe. Jeg veit at jeg tok feil... unnskyld... jeg skriver for å forhindre at jeg gjør andre ting.. få tankene mine vekk fra deg (!) blant annet! Jeg orker ikke mer... jeg orker ikke disse svingningene... Jeg orker ikke alt bråket i hodet. Jeg orker ikke gå fra et ytterpunkt til et annet hele tiden...  Jeg orker ikke legge planer, som i neste øyeblikk ikke blir noe av og lar meg sitte igjen med nok en bekreftelse på at jeg ikke duger til noe!

Jeg vil oppleve gråsonen.. Kjære Gud la meg få tilbringe én måned i gråsonen.. Én måned i balanse, og jeg skal aldri mer be om noe...

<3 <3 <3


Historien bak min header

Historien bak min header har igrunn flere årsaker... Min bestefar hadde et bilde med lignende budskap i alle bøkene sine (han hadde enormt mye bøker). Hans bilde var av et tre som hadde vokst ut av et svaberg ved hytta... Hytta som hadde vært i familien i mange år. Han nevnte stadig vekk dette treet. Hvilket bevis det var, på hvor lite man faktisk kan klare seg på...

Diktet som inspirerte meg til å ta bildet. Diktet som holder meg oppe i tunge stunder... Diktet som har har gjort meg til en fighter, gitt meg håp, og som fremdeles er mitt håp... Diktet som har truffet meg, slik inget annet dikt noensinne har, er skrevet av Tupac Shakur. Diktet heter;

The rose that grew from concrete.

Did you hear about the rose that grew from a crack in the concrete?
Proving nature's law is wrong it learned to walk with out having feet.
Funny it seems, but by keeping it's dreams, it learned to breathe fresh air.
Long live the rose that grew from concrete when no one else ever cared.

Photobucket

 

<3 <3 <3

 

Stengt dør

(Fikk bare lyst til å poste et dikt jeg skrev i fjortenårsalderen. Skrev mye i den tiden, men jeg brant alt. Veit ikke hvorfor.. kanskje jeg trodde at om det jeg hadde skrevet forsvant, så ville minnene gjøre det samme... Jeg veit ikke... Nå husker jeg ikke hendelsen lenger, men jeg husker diktet. Kanskje det hjalp da?!)

 

Stengt dør...
Høye stemmer, SINTE stemmer
Jeg - alene i vedskjulet.

 

Stengt dør...
Tårer.
Mange, salte tårer...

 

Stengt dør...
Høye stemmer, SINTE stemmer
Jeg - igjen i vedskjulet.

 

Stengt dør...
Høye stemme,SINTE stemmer,
men ingen tårer.

Det er ikke flere igjen...

Photobucket

Bildet er linket :-)

 

Sov Godt - nattasang

 

Selv om det er nisser i mars, er dette en helt nyyydelig nattasang...

 

Sov godt!

Enda en humørløfter :-D

En humørløfter

 

Vel hjemme og på høyt gir

Vel hjemme igjen etter psykologtimen...

I dag fortalte jeg psykologen min at jeg et par ganger i det siste har merket tydelig at jeg skifter... litt rart og skummelt å skulle snakke om, men jeg er glad jeg sa det. Med "skifte" mener jeg at jeg inntar en rolle, eller personlighet.. kall det hva du vil (jeg synes det høres så sykt ut, at jeg liker ikke helt å si det på den måten). Eller som hun sier; jeg veksler mellom å bruke ulike deler av hjernen. Dette var visst kjempeframskritt! :-D wohooo!

Det vi egentlig skal holde på med er å gå igjennom barndommen, men det ble ikke noe av det i dag heller. Veit ikke helt, men kanskje jeg ubevisst prøver å unngå det, men jeg har hvertfall altfor mye tanker og følelser i dag som jeg må få ut. Føler meg alltid så dum etter endt time.. som om jeg har "kastet bort" timen; jeg snakker ikke om det vi skal snakke om. Jeg gjør feil. Heldigvis er ikke den tanken så sterk akkurat i dag, og det er deilig!

Nå tenkte jeg skulle lese, samt skrive litt mer facts om psykiske lidelser (du er nødt til å slappe av nå, lytt til kroppens signaler...). Kanskje kikke litt på Street Art og. Jeg er ekstremt gira nå, merker jeg. Veldig høyt oppe! Det er så godt <3 kan ikke la hodepinen styre da!

Aller først, skal jeg kose meg med bloggene jeg følger <3

Ha en fin en :-)

<3 <3 <3


Psykologtime og Massive Attack

Forsov meg i dag.. Hadde satt klokka på 08.00, og våknet brått 09.20. Dritt! Ikke det at jeg hadde noe jeg skulle rekke før psykologtimen kl 13, jeg vil bare ha en rutine på det, da det skal være bra i forhold til denne "balansen" som det jobbes mot at jeg skal oppnå. Egentlig er jeg vel både A og B menneske.. Liker å være oppe lenge, men samtidig komme meg opp tidlig. Men det varierer jo VELDIG. Noen dager sover jeg bare, orker ikke tanken på å hverken skulle starte eller avslutte en dag... Ønsker at de bare skal passere, uten at jeg trenger å ta del i de...

Uansett, jeg skal til psykologen etterpå. Merker at jeg virkelig ikke er i form til det i dag, hodet tar livet av meg. Det er så mye kluss med topplokket at jeg blir helt matt. Er det ikke paranoide tanker og vrangforestillinger, så er det søren meg hard dunking så det kjennes om det skal sprenge. Jeg mener.. hodepine er jeg vant til, det har jeg daglig, men når dunkingen kommer i tillegg, er det helt forferdelig. Gud så lei jeg er av det...så lei jeg er av å være så komplisert. Det er liksom ikke en ting å ta tak i, det er så jævla mye... også greier jeg jo ikke slappe av.. Jeg vil blogge, lese andres blogger, jeg vil se musikkvideoer, street art videoer, jeg vil fungere uten å måtte ta meg sånn sammen. Når jeg har det noenlunde greit psykisk, da skal hodepinen nekte meg å leve.. fader heller...

Ingen drømmestart på dagen... menmen.. nok syting for et innlegg. Her er en musikkvideo. It's a classic. Enjoy!

 

 

 

Billig sminke på nettet

Photobucket

(Bildet er lånt herfra)

Jeg har fått pakke i posten i dag - fra Staaaaaaaaaatene!! Pakken inneholdt sminke, for under 200,-, dvs null toll og moms :-D (Dette inkluderer da 2 leppestifter, øyeskygge-palett, blyantspisser, leppepomade og solpudder)

Jeg klarer virkelig ikke sitte inne med dette gulltipset alene. Tenkte derfor tipse om nettsiden, for vi jenter trenger virkelig ikke robbe oss unødig bare fordi vi vil pynte litt på det ytre!

Billig og bra sminke? - Ja takk!!

 

 

Angst; Panikklidelse og fobier

Frykt er et naturlig beskyttelsesfenomen; kroppen gir oss melding om å være på vakt for fare. Dersom frykten oppstår tilsynelatende "uten grunn", kalles det angst (Snoek & Engedal, Psykiatri, 2008).

Angst kan komme alene, eller som en del av en annen psykisk lidelse.

Generelle angstsymptomer:

Psykiske

  • Skrekkfylte forestillingsbilder
  • Angst for å dø eller miste kontroll
  • Dissosiasjonssymptomer (følelse av å være utenfor seg selv)

 

Somatiske

  • Hjertebank og brystsmerter
  • Åndenød/kvelningsfornemmelser
  • Svimmelhet
  • Kvalme
  • Svetting

 

Angstlidelser kan være akutte eller kroniske. Den akutte angstlidelsen kalles gjerne panikkanfall, dersom denne utvikles til å bli kronisk, kalles den panikklidelse.

Panikkanfallet kommer gjerne plutselig, og helt uventet. Hos meg har den hatt en tendens til å komme da jeg er alene. Dette ble jeg oppmerksom på, og slik jeg har forstått det utviklet jeg noe som kalles for fobisk unngåelsesatferd. Enkelt forklart kan jeg si at jeg fikk angst for angsten; jeg unngikk så langt jeg kunne å ferdes ute alene, da jeg knyttet panikkanfallene til nettopp dette. Med dette utviklet angsten i meg seg sakte, men sikkert, til å bli kronisk.

Den vanligste angslidelsen er de spesifikke fobiene. Ved fobi er det helt bestemte ting eller dyr man frykter og ønsker å unngå. Eks. Agorafobi (frykt for åpne plasser), edderkoppfobi, klaustrofobi, sosial fobi (angst for å møte og forholde seg til andre mennesker enn dem man kjenner godt) og mange fler.

Du kan lese mer om angstlidelser blant annet her og her.
Her
kan du lese om fobier, og se en liste med mange av de over 600 navngitte fobiene.

 

 

 

 

 

 

Posttraumatisk Stresslidelse

Posttraumatisk stresslidelse kan kort forklares som en reaksjon på en traumatisk krise, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag for de fleste (Snoek & Engedal, Psykiatri, 2008).

Mennesker som har erfart alvorlige overgrep, ulykker eller sterkt belastende situasjoner kan utvikle lidelsen, som oppstår som en forsinket reaksjon i løpet av noen uker eller få måneder etter selve hendelsen. Hos noen kan det ta opptil 6 måneder før symptomene viser seg. Jo lenger tid det går, dess vanskeligere er det for personen selv og legen å forstå sammenhengen mellom plagene og hendelsen.

Typiske trekk ved posttraumatisk stresslidelse er:

  • Sterke gjenopplevelsesreaksjoner, såkalte "flashbacks"
  • Dissosiasjonsfenomener
  • Følelsesmessig avflatning
  • Autnonom alarmberedskap, vaktsomhet, skvetter lett
  • Søvnvansker
  • Håpløshetsfølelse

 

Det er ikke vanskelig å forstå at disse faktorene påvirker den rammedes sosiale fungering betraktelig, og på grunn av søvnvansker og angsproblemer, er det heller ikke uvanlig at posttraumatisk stresslidelse kan gi grobunn for rusproblemer.

Viktig å merke seg: Det er helt normalt å oppleve masse vonde følelser etter en traumatisk hendelse, men dersom disse plagene fredeles er der en måned etter hendelsen, eller blir verre og påvirker livskvaliteten din, bør du oppsøke lege.

Du kan lese mer om Posttraumatisk stresslidelse her og her.

 

 

Er det farlig å kappe av seg huet?

Det bråker... Det bråker noe helt forferdelig... Jeg rekker ikke henge med. Hva er det jeg tenker? Hvilken del av meg er det som tenker? Hvem i meg er jeg ?  Hvem i meg var jeg da? Det diskuteres, det analyseres, det vurderes, det presiseres, det mikroskopieres. Jeg trekkes i flere retninger.. Hvem skal jeg følge? Hvem skal jeg jeg tro på? Hvem kan jeg stole på? Hvordan kan jeg stole på noen - når jeg ikke kan stole på meg selv engang... ?

 

Photobucket(bildet er fra weheart.com, linket til her

Psykiske forstyrrelser -normale reaksjoner i "unormale situasjoner"

Jeg har alltid hatt et stort behov for å forstå sammenhenger. Jeg kan ikke bare godta at jeg er som jeg er, finito! Jeg må vite hvorfor.. Hvorfor er jeg som jeg er? Hvilke sammenhenger er det? Tanken om at jeg kan noe for at problemene mine har blitt såpass omfattende, har stått sterkt; jeg burde ha latt være å bry meg, jeg har overdrevet alt, skapt dette på egenhånd (ikke gjør deg så stakkarslig! Skjerp deg! Ta deg sammen!). Denne tanken har vært uutholdelig, og når jeg har fått diagnoser har jeg på en måte ikke tatt det innover meg. Jeg har snakket om det, jeg har lest om det, jeg har tenkt på det.. Herregud, som jeg har tenkt på det! Men jeg har kanskje aldri akseptert det, sånn helt og holdent, fordi tanken om at det er min feil, står så sterkt. Og om det er min feil, burde jeg jo klare å gjøre det om på den måte... !

Da jeg havnet i psykiatrien i begynnelsen av 2009 (du kan lese om en noe slitsom start her ), var det angst som var mitt hovedsymptom. Slik jeg har forstått det, fikk jeg diagnosene posttraumatisk stresslidelse, panikklidelse og sosiale fobier

Angst fant jeg etterhvert ut at jeg hadde levd med i mange år, uten at jeg helt hadde vært klar over det. Det var jo angsten som hindret meg i å gjøre alt jeg hadde lyst til. Det var angsten som stoppet meg fra å leve, jeg hadde jo vært redd for å ta mine egne veier hele livet. Dette hadde jeg ikke skjønt. Det satt så dypt i meg, at jeg ikke lenger var klar over at jeg tok valg basert på hva andre skulle, hva andre ville mene og hva andre ville føle.

Derimot sosiale fobier ville jeg ikke vedkjenne meg i. Dette kunne jeg langt i fra se selv; jeg hadde jo alltid hatt vanvittig mye venner (visstnok gråt jeg til mamma da jeg var yngre, for jeg syntes jeg hadde for mange, og greide ikke strekke over alt). Jeg hadde lett for å snakke med folk, og jeg hadde stått sterkt på mitt dersom andre ble urettferdig behandlet. Jeg kjente meg ikke igjen i denne diagnosen, selv om jeg jo tydelig hadde flere symptomer på det.

Da jeg så måtte starte på nytt, høsten 2010, var det depresjonen som var det fremste symptomet (selvom det i bunn og grunn kanskje var angsten som hadde ført meg dit). Det var den som var grunnen til at jeg kom i kontakt med legen, og som er grunnen til at jeg nå har privat psykolog, i tillegg til en ny psykosomatisk fysioterapeut (hadde dette for ett år tidligere også).

Det har skjedd mye siden jeg startet opp i ny behandling. Jeg føler jeg allerede har kommet mye lengre enn hva jeg gjorde under hele min behandling hos DPS. En del av meg har fått en helt ny forståelse, selv om jeg har fått flere symptomer og psykologen snakker om diagnoser som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, dissosiativ identitetslidelse og bipolar, i tillegg til de jeg hadde fra før. Jeg har fått en helt ny forståelse av meg, og jeg har fått en forståelse av hvorfor jeg har vært som jeg har vært, og gjort som jeg har gjort. En del av meg føler seg ett skritt nærmere et liv som hel, et liv hvor hele meg deltar - hele tiden... ikke bare deler av meg. En annen del, føler dette bare er fjas (ikke skap deg! Du bare later som, det er derfor du har fått disse diagnosene. Alt er din egen feil!).

Hvordan tiden fremover vil bli, veit jeg ikke... Alt er veldig ustabilt og uforutsigbart. Jeg håper at jeg etterhvert vil kunne greie hanskes med alle tankene og følelsene mine - ved siden av et "normalt liv" (les: Normalitet defineres gjerne ut ifra kriterier som 1) realitetsoppfatning, 2) kontakt med egne følelser, 3) kontroll av egne impulser og handlinger, 4) positiv selvvurdering og 5) at man kan fungere i ulike sosiale samspill. Grensen mellom normalt og "avvikende" vil alltid kunne være flytende (Atkinson m. fl. Hilgard's introduction tp psychology, 1996.) ).

Jeg har en drøm om å bli hel. At jeg skal kunne klare å håndtere de slitsomme tankene og følelsene mine, at jeg skal elske meg selv, bli ferdigutdannet, være i jobb, ha barn, ordne alt som skal ordnes, samtidig som jeg har tid til familie, venner, hobbyer... herregud, veien virker lang nå. Den virker så uendelig lang... Men jeg har en drøm.

Photobucket

 

I går

(Innlegget er skrevet 04.03.11)

I går skulle jeg møte mamma. Det vekket mye følelser. Følelser jeg ikke tør kjenne på. Følelser jeg ikke vil kjenne på. Følelser jeg ikke kjenner på. Det er som om jeg flyter litt ut i omverdenen. Eller jeg flyter litt ut av meg.

Om det er følelsene rundt mamma som trigget det i går , veit jeg ikke. Hva det er som trigger det ellers, veit jeg heller ikke. Muligens det er at jeg føler meg truet. Noe i meg føler seg truet, redd, stresset. Jeg setter hvertfall opp en mur, en forsvarsmekanisme -that I get.

Jeg blir glad, å så glad -tidenes mest omgjengelige. Snakker med alle, slår av en vits. Jeg kan klare hva som helst - just give it to me. Jeg forstår alt. Jeg kan se at jeg blir godt likt. Jeg liker meg. Jeg elsker hvert minutt.

Vi sitter på kafeen. Vi snakker om alt som betyr noe, men jeg føler ingenting.
Jeg er sterk. Når jeg er med mamma - jeg være sterk. Det er min rolle da jeg er med mamma.

Å være sterk medfører også mye impulsivitet. Jeg hopper rundt - snakker med alle jeg kommer over, slår av nok en vits.
I'm on TOP OF THE WORLD.

Jeg går hjemover mot pappa. "Jeg har hatt det hyggelig med mamma i dag", tenkte jeg -"nå har hun virkelig endret seg. Så stolt jeg er av henne, mamma'n min"

Åja, tatt feil av bussen, ja! Det går ingen buss, nei. Ne-hei.. Går det noe tog da? Javisst, null problem!
Så koselig det er å snakke med folk på toget da, nye bestevennen min dette!

Hjemme i Oslo. Kjempegira!! "SE på alt jeg har kjøpt, kjæresten min, SE da! Er det ikke fiiint??"
Snakke, snakke, snakke, snakke "husk-å-puste" snakke, snakke, snakke.

(Nå snakker du for mye, slapp av nå. Du er slitsom.) "Jeg greier ikke! Jeg prøver! Hvorfor greier jeg ikke?"
Tenke, tenke, tenke, tenke *aksepter-tankene* tenke, tenke, tenke.

Borte vekk.

Anonym vs Åpen

Jeg har alltid vært veldig opptatt av psykisk helse. Min mening er at dette temaet ikke skal ties i hjel, men tales i hjel. Det er så mange som sliter psykisk i dagens samfunn, og selv om det har blitt mer åpent, så er det fremdeles et stykke igjen før vi kan si at det likestilles med somatiske sykdommer. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det fremdeles mange som synes dette er tabu og vanskelig å snakke om? Om jeg føler det sånn - hvorfor velger jeg da å være anonym(?) vil noen kanskje spørre seg...

Aller helst skulle jeg være åpen!

Jeg har lyst til å legge ut mitt fulle navn og jeg har lyst til å gi bloggen et ansikt. Jeg har lyst til å sette meg ned og fortelle åpent om hvordan jeg har opplevd mitt liv, svart på hvitt - få det ut, uten å måtte gjemme meg bak et pseudonym, uten å måtte ta hensyn til hva andre måtte si og mene. Dessverre må jeg akseptere at det er lettere sagt enn gjort.

I mitt liv, er det ikke bare jeg som eksisterer, og det har vært mange som har påvirket det, både på godt og vondt, og jeg vil nødig påvirke andres liv på grunn av mine behov og lyster. Min samvittighet er altfor stor til det, og min frykt for konfrontasjoner hindrer meg i å spørre de aktuelle om de vil gi sitt samtykke... ikke enda hvertfall... Jeg må også føle meg litt fram ettersom blogging er helt nytt for meg; Hvilke momenter fra fortiden min vil jeg skrive åpent om? Hva kan jeg egentlig skrive, uten å bli for detaljert, uten å støte noen?

Hvordan kan jeg dele min historie uten å dele for mye?

Spørsmålene mine er mange, og det koker i hodet mitt i forhold til hvordan jeg skal gjøre dette. Jeg håper at jeg etterhvert finner min vei i denne bloggverdenen, men det tar vel kanskje litt tid? Konklusjonen blir for nå som følger hvertfall: Jeg må være i tenkeboksen noen uker til, bli bedre kjent med bloggfenomenet, og ikke minst meg selv. I tillegg blir jeg nødt til å kvinne meg opp til en konfrontasjon med de involverte fra fortiden min, om de synes det er greit at jeg går ut med identiteten min. Hvem veit,, Kanskje blir jeg så tøff etter hvert at jeg faktisk ikke spør engang.. bare konstaterer at "sånn vil jeg at det skal være, og sånn blir det! Deal with it!" Hoho.. DET hadde vært noe det! :-D

 

Photobucket

(Bildet er tatt på Ischia i Italia, i en gigantisk, vakker hage - La Mortella. Anbefaler alle å ta et besøk der, om man er i de traktene!!)


Ønsker alle en finfin onsdag - tenk - nå er det snart helg!

<3 <3 <3


ThisISmeThen

ThisISmeThen

26, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits