februar 2011

Mørkets egentlige rolle...

 

Det er ved å komme

lengre og lengre inn i mørket

at lyset kan skinne stadig sterkere.

Det er mørkets egentlige rolle.

Uten mørket kan ikke lyset vise seg, og

menneskeskjelen kan heller ikke vokse.

 

Photobucket

Om angstproblemer og DPS-jag, maskeradeball, gullfisk og comfortzones.

I alle år har jeg trodd at jeg kan klare livet mitt på egenhånd. Til tross for at jeg flere ganger ble oppfordret av fastlegen min å gå i terapi, har jeg alltid trodd at livet mitt ikke har vært  "vanskelig nok" til å kunne oppsøke behandling. Jeg har tenkt at å be om hjelp, ville være å be om for mye... Høsten 2008 ble jeg likevel henvist til nærmeste DPS.

Angstproblemene mine var på denne tiden såpass sterke at kjæresten min måtte følge meg til konsultasjonen. Jeg hadde brukt flere uker på å grue meg til denne dagen. Jeg veit ikke helt... men jeg tror det kanskje var fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle forholde meg til en psykolog. Det var helt nytt for meg; jeg visste ikke hva som var forventet av meg, og jeg følte nærmest at jeg hadde gjort noe galt bare ved å be om hjelp. Derfor var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle opptre. Rett og slett opptre... Det innser jeg nå at jeg har gjort store deler av livet. Jeg har analysert og kommet frem til hva folk har forventet av meg, og gjort det... "Hvordan skal jeg sitte? Hvor skal jeg legge armene? hånden? Bør jeg nikke/riste på hodet nå? Hvordan skal tonefallet mitt være?" Spørsmålene i analysene har vært mange, og det samtidig som jeg skal tenke på hva jeg skal si, snakke, samt følge med på hva samtalepartneren sier. Det er, mildt sagt,  litt hektisk oppi toppen til tider... ;-)  Men tilbake til konsultasjonen på DPS...

Jeg satt på venterommet, anspent og stiv som en utstillingsdokke.  Da det var blitt tjue minutter over tiden, var jeg enda ikke blitt ropt opp. Kjæresten min henvendte seg i resepsjonen, og fikk beskjed om at det ikke var satt opp noen time til meg denne dagen, ei heller fremover. Etter noe styr finner de ut at dette er en feil, at jeg skal oppføres og de finner så en ny time til meg. Heldigvis kunne den omsorgsfulle kjæresten min være med denne gangen også, for nå fikk vi beskjed om problemer i forhold til timeplanen deres; det var satt opp to navn til samme time denne gangen. Det var bare å gå hjem igjen, og grue seg enda litt til.

Jeg kan love dere at angstproblematikken hos meg ikke ble bedre av dette. Oppå det hele fikk jeg nå også følelsen av at det var nyttesløst. En stor del av meg tok dette personlig og følte det hadde noe med henne å gjøre, det var feil av meg å be om hjelp. Jeg burde klare å leve med dette, på egenhånd, uten hjelp. (Les: Tankekjør, tankekjør, tankekjøøøøøøøøøøør) Denne tiden var rett og slett ikke noe særlig, mye dårlig samvittighet og skyldsfølelse...

Så kom tredje forsøk. Kjæresten min fulgte meg nok en gang. (Les: Du skal ha dårlig samvittighet!!! Du bruker en annens tid!! Det skal du i hvertfall ikke! Han vil egentlig ikke!! Han er forbanna!! Du er et forferdelig menneske!!!!) Denne gangen kom jeg faktisk inn, og analysen kunne starte. Alle mine sanser skjerpet seg, og sammen utforsket vi damen som satt foran meg. Kroppspråket, tonefall... Hvordan skulle jeg opptre?? Hva forventet hun av meg?? Jeg visste hvertfall at jeg burde fortelle om de såkalte "traumatiske" hendelsene i livet mitt. Så jeg ramset opp det jeg kom på. Tror jeg gråt en del også. Helt ærlig husker jeg faktisk ikke denne konsultasjonen...

Etter litt over ett år i samtalebehandling ukentlig, uten noen bedring, fant jeg en brosjyre om et angstmestringskurs i regi av DPS. Jeg nevnte dette for psykologen min, og hun sendte så en henvisning for meg til psykologene som ledet kurset. Jeg ble så kalt inn til en vurdering om hvorvidt angstmestringskurset passet for meg. Her ramset jeg igrunn bare opp situasjoner hvor jeg hadde hatt angstanfall, tror jeg, og fortalte hvor hemmende det var for meg i hverdagen. Hun ga meg beskjed om at jeg ville få innkallelse en god stund før, og jeg fikk inntrykk av at dette også dreide seg om hvorvidt jeg fikk plass eller ikke. Et par dager før kurset skulle starte, hadde jeg enda ikke fått noen innkallelse. Verdenen min raste, og jeg trodde igjen at jeg var glemt. Kjæresten min ringer og får oppklart alt sammen; Kurset hadde blitt flyttet til en senere dato. Psykologen påpekte at det var h*n som hadde uttrykt seg klønete; Jeg hadde hatt plass på kurset hele tiden, jeg hadde bare ikke fått beskjed om flytting av dato.

Det var utrolig vanskelig å skulle møte opp til anstmestringskurset, men jeg kom meg dit (hurra!). Dette var et lærerikt og bra kurs, med svært dyktige kursledere, og mange hyggelige mennesker som sleit med angst og annet psykisk som meg selv. Det hendte at jeg følte meg så trygg, at jeg gledet meg innimellom :-)

Underveis i dette kurset går psykologen, som jeg gikk i samtaleterapi ukentlig hos, av med pensjon, og jeg tar mot til meg og spør den ene kurslederen om h*n kan fortsette i hennes sted. H*n svarer at h*n er med i et tilbud som i utgangspunktet var for mennesker som var sykemeldt fra arbeidet (jeg var student med ekstrajobb). Likevel ville h*n undersøke om det kunne la seg gjøre, og til min store begeistring kunne det det!

Jeg blir raskt informert om at dette tilbudet var av begrenset varighet, men ikke noe videre ut over hva dette innebar. Da jeg i behandling hos min første psykolog  kun hadde snakket om  traumene jeg har opplevd, og ikke opplevde noe bedring i angsten, var jeg svært fornøyd med at vi nå målrettet holdt fokus på angstproblematikken. Det var jo dette som var mitt hovedsymptom på den tiden. I tillegg hadde vi fokus på mitt forhold til min mor, og vi jobbet mot at jeg skulle klare sette grenser for henne, eventuelt avslutte relasjonen.

På våren 2010 var alt plutselig veldig bra. Jeg fløyt rett og slett. Herlig! Avtalte da med psykologen min at jeg kunne ha en liten "ferie". Tror vi satte opp ny time ca 5 uker senere. Da det hadde gått litt under 5 uker, ringer jeg og avbestiller timen , mens jeg ber om å få satt opp ny time. Da det så ligger brev i postkassen, går jeg selvfølgelig ut ifra at dette var innkallelse til ny time, men den gang ei...

"Orientering om avsluttet behandlingskontakt"

"...dette tilbudet har en avgrenset varighet. Siden du i løpet av kontaktperioden med meg har avlyst mer enn tre oppsatte timeavtaler, blir behandlingskontakten nå avsluttet"

Photobucket

What??!!?

Verdenen min raste... Jeg hadde jo aldri hørt noe om denne regelen... Og jeg trodde selv en gullfisk ville forstå at en person med store angstproblemer, selvfølgelig ville ha vanskeligheter med å komme seg til hver oppsatte time... ?!!???  Eller?

Psykologen lovte meg at vi sammen skulle jobbe mot at jeg skulle klare fullføre skolen. Jeg var ikke i nærheten engang av å kunne klare det på egenhånd. Jeg følte meg så endeløst sviktet. Igjen... Jeg gikk inn i en dyp depresjon, som varte i noen måneder, før kjæresten min til slutt ble med meg til legen for å se hvilke muligheter jeg hadde (jeg var såpass dårlig at jeg ikke snakket...jeg mener.. jeg prøvde, jeg bare greide det ikke..det kom ingen lyd...) Han foreslo at vi skulle kontakte DPS igjen. ALDRI I LIVET! Det var jo de jeg følte meg sviktet av.. gang på gang... Jeg tolket det til at de motarbeidet meg, så det var rett og slett uaktuelt. Han foreslo så en privat psykolog, da jeg tydelig trengte terapi akutt, men ville slippe innleggelse.

Vi tok tilbudet om privat psykolog, og jeg går dit fremdeles. Heldigvis har hun søkt om trygderefusjon, og jeg håper inderlig det går i orden, slik at jeg kan trappe opp til 3 ganger i uken, som h*n anbefaler. Jeg tror det vil bli bra. Eller jeg veit ikke... (Akk, jeg er lei av å synse...) Jeg veit jo ingenting om hvordan ting vil bli framover.. It's freakin' me out!! Alt jeg veit er at jeg trenger rammer.. trenger forutsigbarhet, MÅ ha kontroll...  Nå har jeg ingen av disse tingene... og desto flere symptomer enn da jeg startet denne prossessen for 2 1/2 år siden .

Jeg aner ikke hvem jeg er... jeg aner ikke hvor jeg skal...  Jeg har tilfredstilt, og tilpasset meg. Jeg har unngått og jeg har unnskyldt meg. Nå skal murene rives. De murene jeg har bygget omkring meg selv, rett og slett for å overleve, skal vekk. Det rare er... at jeg ikke er overrasket... Som om jeg alltid har visst at det ville komme hit (Les: Vi ble avslørt).

Livet mitt har vært en parade av maskeringer. Maskeringer så gode, at jeg ikke har vært klar over det selv. Men nå skal maskene vekk. Nå begynner arbeidet... Det er nå jeg skal utvikles. Det vil ta mange år, det er jeg inneforstått med. Antakeligvis vil jeg måtte leve med enkelte symptomer resten av livet, men det er greit... Jeg aksepterer! Nå vil jeg prøve... Prøve og feile. Feile, uten å trekke meg tilbake.

Jeg er jo redd (ville vært løgn å si noe annet)... Men samtidig så veit jeg nå at alt jeg har følt på er reelt. Jeg har fått bekreftelse på at jeg faktisk trengte litt hjelp, og bevare meg vel så herlig det føles (ironisk nok). Jeg vil ikke unngå lenger.. Jeg vil ikke trekke meg enda lengre ut fra denne verdenen. Jeg vil ta plass. Jeg vil lære å leve livet, med alt det innebærer; Lære å tørre å leve livet som én hél.

Photobucket


 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits