De Vanskelige tingene

Det høres så enkelt ut...

 

(Bildet er linket)  

 

I'm working on it...

<3 <3 <3  

 

NAV, selvskadingen og spedbarnet.


Egentlig skulle jeg ha skrevet dette i går - da jeg hadde alt fra psykologtimen klart i minnet...  Men jeg var så uendelig sliten. Jeg klarte ikke konsentrere meg nok... So here it goes.

Vi snakket om NAV-møtet i morgen. Hun vil at jeg skal tro på at jeg fortjener pengene -at jeg har krav på pengene... Og det var hun som sa at jeg trenger de pengene, i den forstand at jeg må konsentrere meg om meg selv og mitt nå, og at jeg strengt talt ikke er i stand til å gjøre mye annet -uten at det går utover meg selv på en eller annen måte.

Jeg lyttet, og jeg formidlet...

Jeg klarer ikke helt å ta det innover meg. Med det mener jeg at tanken om at jeg fortjener det, og at jeg trenger det, er vanskelig nok å forholde seg til... Jeg klarer ikke å føle det. Jeg klarer ikke å tro på det, men jeg tenker det. Så ofte jeg kommer på det -tenker jeg tankene... Så håper jeg følelsene henger seg på etterhvert.

 

Selvskadingen var også et tema denne timen... Det er et vanskelig tema. Det er vanskelig å snakke om, og det er vanskelig å finne ordene... Det er ikke jeg som sitter inne med forklaringene om hvorfor -så det er vanskelig å forklare når hun spør... Men i går prøvde jeg...

For en stund tilbake hadde jeg skrevet et innlegg som omhandler selvskadingen... Det var skrevet samme kveld, og det ga meg forsåvidt noen forklaringer.

Det ga meg i hvert fall en større innsikt.

Jeg fant tilbake til det mandag kveld, så jeg kunne referere til noe av det som stod der... Det gjorde det enklere.

Innlegget ble aldri postet, men kort oppsummert kjempet fornuften og jeg mot den andre som hadde kontrollen over hånden, mens jeg hørte de mindre på innsiden gråt og var fortvilet... De skjønte ikke hva galt de hadde gjort. Men slagene bare fortsatte og fortsatte -enda hardere. Det var helt tydelig en avstraffelse...

Da hun spurte om når disse "episodene" oppstår, fikk jeg igjen forklaringsproblemer. Men... I'm on it.

Psykologen antydet at jeg startet spaltingen av meg selv allerede i spedbarnsalderen. Herre - den setningen var vanskelig å skrive... Jeg har vært klar over at enkelte av delene er små. Men spedbarnsalderen... Det er så tidlig.

Et spedbarn er så lite.

Likevel kom det ikke sånn kjempeoverraskende, verken på meg eller kjæresten, så på et eller annet vis, har jeg vel vært klar over det... Det er vel heller det at det har vært vanskelig å ta innover seg, så jeg har fortrengt det... Fortrengt den minste. Kanskje...

 

Psykologen er opptatt av at det er forståelig at jeg har et spaltet sinn. Og fornuften min kan kanskje tro på det. Fornuften min kan faktaene og kjenner til forklaringene. Likevel, som jeg også nevnte til henne... Kommer det liksom stadig som et SJOKK på meg... 

Jeg husker glimt av meg selv som ungdom, og at jeg var så "stolt"... Foruten angsten (som jeg ikke var klar over at jeg hadde engang) var jeg så klar til å erobre verden... Jeg skulle redde verden. Jeg var så klar på at ingenting kunne skade meg, at erfaringene mine ville bringe meg høyt og at jeg skulle stå opp for andre som hadde opplevd lignende.

Alt som hadde hendt hadde gjort meg sterkere,
og jeg var heldig som ikke hadde tatt noe skade av det.

Jeg veit at det ikke er for seint, at med tiden kan det hende at jeg kan bli i stand til å hjelpe én eller to med de samme erfaringene... Jeg håper det, og jeg er nødt til å tro på det. Men dette her... Hvordan endte det opp her?

Denne kaotiske og uforutsigbare tilværelsen... Det var liksom ikke planen...

Ingenting kunne jo påvirke meg!
Ingenting...

<3 <3 <3

 

Uten tittel.

 

Julen nærmer seg... Eller er den her allerede, kanskje? Den er i hvert fall ikke til å unngå om man har media tilgjengelig.

Jeg har flere overskrifter jeg egentlig ville ha skrevet innlegg til, men jeg finner ikke ordene å fylle de med. De svever bare rundt på innsiden, blandet med en mengde følelser jeg heller ikke finner ordene til. Jeg har så lyst til å skrive innlegg som kan hjelpe andre... Ord som kan utgjøre en forskjell... Være en stemme, for de som har samme balast som meg... Men jeg klarer det ikke. Ikke nå.

Julen er så mye... Eller julen innebærer så mye...

Helt fra jeg var liten, har jeg tviholdt på at julen er  f a n t a s t i s k. Jeg har tviholdt på at julen = GLEDE. 

I julen skal man være glad. I julen skal man sette pris på.
I julen er allting godt.

Dette lærte jeg av alle som var rundt meg. Jentene i klassen for eksempel - som gledet seg over den første snøen, som meldte om kortere ventetid, eller som jublet når "Glade Jul" kom på radioen... Entusiasmen som var rundt julekalender, eller de andre aktivitetene som hørte julen til...; julebakst og juleverksted...  For ikke å snakke om all den verdifulle familietiden som var i vente...

Jeg ville også juble. Jeg ville også være entusiastisk. Jeg ville også delta.

Men julen var aldri god... Det var lite glede, og det meste var langtifra godt.

 

Det har alltid blitt sagt, er at de som har det vondt - ofte har det enda vanskeligere i julen. Tankene mine gikk derfor alltid til ensomme eldre, barn som av en eller annen grunn ikke fikk feire jul, familier i krig, eller på flukt... Jeg kan liksom ikke huske at tankene gikk til meg selv... De gikk til andre "vanskeligstilte barn", men for meg gjaldt det liksom ikke...

For meg var julen det den var den.

Og det den var, har mange deler av meg fortrengt. Jeg veit jo at det innebar desto mer fyll, desto mer krangling, desto mer stress og mengder av dårlig samvittighet ... Dårlig samvittighet - fordi foreldrene mine var skilt og jeg måtte velge hvem jeg ville være hos - til sorg og fortvilelse hos den som "tapte".

Det er disse tingene, blant annet, jeg gjerne kunne tenke meg å skrive noen innlegg om... Men jeg har ikke energi til å ville vite av minnene, jeg har ikke energi til å prøve å være noe for noen. Akkurat nå går det meste av energien til å prøve å være der for meg selv, noe jeg også svikter i.

 

De siste to ukene har vært tunge... Og det er først nå det har gått opp for meg, at det sannsynligvis har sammenheng med tiden vi er inne i.

O ' hellige jul!

Med tunge, mener jeg at valgene ikke er opp til meg å ta. Reglene er forhåndsbestemt... Det er for eksempel ikke aktuelt å spise fordi man er sulten, eller fordi man har lyst på. Mat skal først spises når kvalmen har kommet, og da kun for å stilne kvalmen. 

Det er i og for seg greit det... Been there, done that. Jeg kjenner reglene, og har spilt etter de mange ganger... Det tunge er at fornuften veit at jeg ikke bør lytte til disse tingene. Jeg må stå i mot... Og mange ganger klarer jeg på sett og vis å stenge ute disse formaningene. Jeg spiser med dårlig samvittighet... Men akkurat nå er det uaktuelt. Jeg makter ikke diskutere...

Jeg fortjener ikke mat. It's as simple as that.

 

Kjæresten min dro meg med opp til legen i stad. Det var første turen ut i friluft på nærmere to uker. Kjæresten min mente det kunne være på tide med en liten seiersfølelse... Men den uteble. Erstatningen var dårlig samvittighet for at jeg trakk frisk luft, og redsel for at noen la merke til meg mens jeg var ute. GUD FORBY om noen så meg, ikke engang de jeg trodde hadde "sluppet inn", kan se meg nå...

Men det var bra at vi kom oss til legen. Så får jobben sykemeldingen sin, og vi fikk meldt i fra om ønskede forhåndsregler i forhold til helgeturen som nærmer seg. Med forhåndsregler, menes et eller annet  b e r o l i g e n d e.

Egentlig er ikke det lov... Det er virkelig ikke lov. I tillegg er det heller ikke ønskelig fra min side (fordi jeg er redd for avhengigheten...), men om turen skal la seg gjennomføre, er jeg nødt til å dopes ned.

Og turen skal gjennomføres!
(Enda så mye motstand det er)

Vi skal nemlig til Liverpool. Først og fremst for at kjæresten endelig skal se laget sitt i levende live, OG på hjemmebane... Og fordi jeg, helt fra jeg var liten, har hatt stor kjærlighet til The Beatles. For de av dere som kjenner til de, så er jo dette hjembyen til medlemmene, og på tapetet står en guidet tur rundt til steder som har vært av betydning for dem. Noe jeg har ønsket meg leeeenge.

Jeg har et håp om at ting skal endre seg før den tid... At jeg plutselig skal få lov til å kose meg, at det å synes blant folk skal være greit... Jeg vil så gjerne at dette skal være en hyggelig tur. Jeg vil det så gjerne for kjæresten min, og jeg vil det for de mindre på innsiden. De kjeder seg helt vanvittig nå, og gleder seg vilt til sanger, heiarop og fotballskjerf...For ikke å snakke om å kjøre flymaskin - det er jo er kjempestas!

Jeg har et håp om at reglene kan tøyes, at vi kan komme til en enighet... At jeg kan få kose meg og slappe av, bare denne ene helgen. At fokuset ikke skal være på alle menneskene som vil kunne se meg, eller på alle de feiliene jeg vil kunne komme til å gjøre... Og all skam og samvittighet rundt det.

Jeg har et håp om at fokuset vil havne der det skal være... Utover.

<3 <3 <3

 

Jeg vil ikke slettes...

Man er på en god bølge, surfer, og tror man klarer bølgen i gjennom...

Så faller man... Like overraskende som sist gang man trodde man hadde kontrollen.

Man tror at man er aldri så godt forberedt. (Og man skulle tro at man etterhvert lærer seg selv å kjenne... ) Men det kan virke som om jeg aldri blir helt kjent med meg selv og mine forutsetninger.

Innlegget om siste hudpleietime ble slettet i går. Jeg er lei for om noen trenger disse innleggene... Men vi er ikke helt enig på innsiden nå - flaks at ikke resten av bloggen ble slettet.

En liten og redd var framme i går, og viste seg også i dag tidlig. Det er vanskelig å være sånn, og samtidig ligge ved siden av en oppgitt kjæreste, som blir irritert og stressa av at jeg ikke bare kan ringe inn syk.

Spesielt når min stemme, for harde livet, kjemper om akkurat det samme.

Jeg skjønner hans frustrasjon.. Det er ikke det. Men det er så vanskelig når jeg er sånn.

Det er vanskelig å finne ordene, og det er umulig å få de ut.

Jeg brukte evigheter... Halv åtte, ble det heldigvis tatt en telefon... Og sengen var min bestevenn til 19.30. 

Den lille og redde er ikke borte... Hun er fremdeles veldig tilstedeværende, og jeg blir veldig påvirket. Men det er jeg som er framme nå, og det er jeg som skal ta styring. Jeg trenger å skrive.

Den redde ønsker at bloggen skal slettes.
Og jeg veit hvorfor.

Det er kontrolløren som skremmer... For man skal ikke vise seg... I hvert fall ikke hevde seg. Det er kontrolløren som hevder at bloggen må slettes. Det er alltid han som må kjempes i mot, når et innlegg skal postes.

Vi har balansert på kanten, jeg vet det. Bloggen har blitt for mye. Store bilder, inngående refleksjoner, for ikke å snakke om tips om ditt og datt. (Hvem er DU til å tipse andre...). Latter.

Kommentarer har blitt slengt i hytt og pine, og jeg har ikke kontrollen over hvem eller hva... Jeg har ikke kontrollen over mine...

Jeg ser tegninga -
og jeg føler det.

På mange måter burde jeg vel ha sett det komme. Det er ikke som at jeg ikke har kjempet mot dette helt siden start, men jeg velger å ikke høre på de.

Jeg vil ikke slette bloggen min. Jeg er glad i bloggen min. Jeg trenger bloggen min. Jeg har lagt mange timer inn her.

Kanskje vil det være bedre om den ikke er åpen? Kanskje det er greit? Min samvittighet vil i hvertfall bli bedre...

(Tips om hvordan få passord til bloggen tas i mot med så veldig mye mer enn et takk... )

What's next...?

Jeg veit ikke. Annet enn at det nå er payback-time.

<3 <3 <3

Den store frykten.

 

Uroligheten er gjennomtrengende...

Ingenting gjenstår å analysere... Alt er gått i gjennom X antall ganger... Ingen er forbigått.

Det hjelper ikke...

Det fortsetter å spinne...

Det hjelper ikke å berolige...

Det skumle er fortsatt skummelt. Den store frykten forsvinner ikke.

Det hjelper ikke å distrahere...

Så snart distraksjonen er slutt fortsetter det å spinne...

HVA ER DET DERE ER SÅ REDD FOR???

Hvorfor kan vi aldri føle trygghet? - Selv på de mest trygge arenaer... De kjente arenaene...

Hvorfor er det ofte det tilsynelatende minst slitsomme - det som sliter meg mest ut?

Hva er det å frykte?   

Hvorfor gruer du deg? Hvorfor påvirker du meg?

 

Så gikk det plutselig opp for meg...  T r y g g h e t e n. Den i seg selv - er av de store fryktene... Man kan aldri føle trygghet - den slår hardt tilbake. Frykten føles trygg.

Forbereder man seg på slaget - kjennes det ikke like hardt. Forbereder man seg på et overfall - blir det ikke like overraskende. Forbereder man seg på kjeft - blir man ikke like redd. Spenner man kroppen er man alltid forberedt...

Forberedelsene gir dem trygghet.
Men O, kjære himmel som det stresser meg.

<3 <3 <3

"Det var ikke meg..."

 

De siste dagene har, for meg, bestått av mye. Torsdagen hadde jeg legetime tidlig på morgenen, og skulle jobbe på kvelden.

Onsdagen gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke være inne på noen av temaene, ei heller utfordringene "relasjonsmessig", selv om jeg ser at jeg hadde klimpret ned et innlegg i utkastboksen utpå kvelden.

Torsdagen gikk greit. Det var mye som stod på lista at skulle tas opp, men vi rakk alt. Jeg fikk alt jeg trengte av papirer og resepter, han tok en rask sjekk av nyrene, og det ble tatt blodprøver. Og akkurat blodprøver - dét er det en av delene som synes er kjempegøy!!!

Den gode kjæresten min fulgte meg. Det betyr alt... Selv om jeg fremdeles ikke nyter å være hos legen, er det i hvertfall mer trygt.

Han er min trygghet
<3

Torsdagen på jobb, husker jeg ærlig talt ikke så mye av... Tror jeg var ganske "høy" allerede da, som vi kaller det...

Fredagen skulle jeg møte en kamerat det er månedsvis siden jeg har sett. Det gikk overraskende bra (med tanke på prossessen som var satt i gang innvendig, all energi som hadde gått med på uroe seg på forhånd), og jeg ble til og med videre da han skulle treffe et par andre. Husker ikke så mye av det, men veit at jeg koste meg veldig! Det var fint å se han igjen, og jeg skal absolutt presse meg selv på det området...

Så var jeg en rask tur innom hjemme, før det bar videre til Gullrekka og Idol-date sammen med to venninner.

Veit ikke om det er det at det var "mange forskjellige utfordringer" på kort tid (eller, få dager), som gjør at jeg blir så høy, og jeg veit ikke om andre reagerer på det... Eller om det bare er kjæresten min, behandlere og jeg (- riktignok i etterkant, for min del)... Det bør jeg forsåvidt heller ikke spekulere i - det fører ikke noe godt med seg.

Det som er sikkert i hvert fall...

Er at jeg har det f**** så bra når jeg er sånn!

Det kjipe er at jeg ikke husker hvor bra jeg har hatt det - eneste som er der er vissheten, og et par småglimt...

Den personligheten som trer frem i meg er uredd, snakkesalig, åpen... Hun har troen på seg selv, og nyter all oppmerksomheten hun kan få. Hun er gladere enn gladest, og hun tror det beste om alle. Det er mye jeg elsker ved henne, men i mine øyne er hun fryktelig naiv, og det kan by på farer...

Tilbake til Idol og Gullrekka...  Den ene venninnen min får plutselig lyst til å ta en tur ut på byen... Jeg er sjelden ute nå, fordi jeg lett mister kontrollen da det blir for mange ukjente mennesker... I tillegg ønsker jeg å være forsiktig med alkoholen. Men selvfølgelig kom det ikke nei ut av munnen min da det ble nevnt... INGEN var sikkert mer gira enn meg da - jeg kunne nok ikke se for meg noe morsommere enn å fortsette skravlinga, danse, møte nye mennesker og bare leve livet!

(Selvfølgelig, tenker jeg jo også... Det er ikke så altfor ofte jeg beveger meg inn på de veiene om dagen...)

Så turen går ut, og jeg husker typ NADA.

MEN, jeg hadde hatt kjempegøy i følge venninnen min... Eller VI hadde hatt det kjempegøy - både hun, jeg og alle delene ;o)

Vi hadde styrt musikken, danset og truffet hyggelige mennesker...

Det vanskelige startet ikke før venninnen min ville hjem, for da var det nemlig klin-umulig å få meg med visstnok (og det er selvfølgelig uaktuelt at jeg blir igjen alene)... Hun hadde brukt alt hun kunne av overtalelsesmetoder, og til slutt hadde hun fått meg på gli.

Da vi så skulle gå hadde jeg visst sneket meg inn, og kjøpt meg en ny øl - for da kunne jeg selvfølgelig ikke dra med en gang (utrolig utspekulert og sleipt, I must say), og venninnen min kastet inn håndkle...

~ ~ ~

Jeg våknet opp i min egen seng - med kjæresten min ved siden av meg... Heldigvis! Det eneste jeg veit, er at jeg hadde vært i en taxi langt unna byen på et tidspunkt (jeg hadde snakket med kjæresten), men jeg hadde sagt at jeg var på vei hjem... Gudene veit hvorfor jeg befant meg der jeg gjorde da...

Teorien vi holder fast ved, er at jeg spleisa på taxi med noen, og at turen ble i lengste laget (og at jeg med min heller dårlige retningssans ikke greide registrere det).

Dette er veldig ubehagelig - ikke minst flaut for meg å skrive... Spesielt med tanke på alt som står i mediene om dagen... Denne natten utsatte jeg meg selv for STOR fare... Og jeg er klar over det... Nå... 

Da visste jeg ikke det -
da hadde ikke jeg kontrollen...

Det som er flauest er at jeg har nok erfaringer som burde tilsi at jeg aldri tar taxi med fremmede, at jeg aldri er alene ute om kveldene...  Og det eneste jeg har å stille opp med - det eneste jeg kan si til mitt forsvar er...

"Det var ikke meg..."

"Det var ikke jeg som hadde kontrollen..." "Det var ikke jeg som bestemte og tok avgjørelser"... Jeg veit heller ikke hvilken av delene det var, ettersom jeg ikke veit annet enn at jeg hadde mye energi.

Jeg er snart 26 år, og jeg trenger barnevakt... Og jeg veit det...

Men med forhåndsregler og åpen dialog, så trenger jeg ikke måtte sperres inne av den grunn...

Selv om jeg ikke husker mye av de dagene jeg er sånn "høy", så tror både kjæresten min og jeg at jeg har godt av det... Det er mye glede som strømmer rundt i kroppen på disse dagene... Selv om det selvfølgelig kan være veldig skummelt... Er det mye impulser, og det er mye BRA - så det er viktig at jeg fortsatt kan ha disse kveldene med venninna mi.

Forhåndsreglene er derfor enkle og greie - og innebefatter riktignok bare én regel; Jeg kan aldri være alene. Nettopp fordi jeg kan ikke være alene når det ikke er jeg som har kontrollen. Så om de som er med meg, får følelsen av at noe ikke er som det skal, må kjæresten ringes etter slik at han kan komme...

Noe flaut... Ja...
Nødvendig... Definitivt.

De som har overtatt kontrollen har tidligere satt meg i farlige, ubehagelige og pinlige situasjoner - ikke minst UØNSKEDE (og det er selvfølgelig alltid jeg som må rydde opp, og ta støyten), så om dette skal fungere - er det nødt til å være sånn.

Eneste som kan være vanskelig med dette, er at noen av delene visstnok er ekstremt gode til å lure de utenfor trill rundt, så det virker som om det er jeg som har full kontroll. Men de jeg eventuelt vil gå ut med, er heldigvis klar over dette, så jeg stoler på de... Det skal nok gå bra... Og igjen... Det er ikke ofte jeg er ute på kveldstid alene...

Det som forøvrig var det verste for meg å takle med hele dette scenarioet her, var at jeg hadde avtale med en venninne på lørdag... Som jeg selvfølgelig måtte avlyse. Venninnen min hadde tatt buss i to timer, for at vi skulle treffes og spise lunsj (forhåpentligvis andre ting også)... Dere skjønner kanskje at samvittigheten var alt annet enn god.

Men å våkne opp sånn... Gå igjennom førdagen, og det eneste du husker er noen glimt fra formiddagen og Idolsendingen... Det er alt annet enn behagelig. Uansett hvor mye du vrir og vender hodet, så aner du virkelig ingenting om hva du har foretatt deg!

Du går igjennom tidligere episoder... som ligner... Får mer noia... Begynner å forestille deg hva som kan ha skjedd;  prøver å føle kroppen, går i gjennom det du veit om delene dine, og ser for deg hva de kan ha funnet på... 
hva de har gjort før...

Eneste metoden du har å finne ut av hva du har foretatt deg, er å gå igjennom notatbøker og telefonen, samt høre med venninna og kjæresten...

NULL kontroll er å underdrive.

Jeg trenger kanskje ikke nevne en gang at lørdagen var noe tung... Venninnen som jeg hadde vært hos kom innom, for at vi kunne gå i gjennom kvelden... Heldigvis klarte både hun og kjæresten min å vri det om til at det på sett og vis var morsomt også... "Fordi det så langt i fra er meg, men så er det jo meg." Men når jeg var alene... Da ble det litt verre...

Uten at jeg kan linke det til noe annet enn at det må ha vært i forbindelse med dette her, hadde jeg et "anfall" foran kjæresten om kvelden... Type: Fader ut, ingen kontakt... Det føles som et innvendig press, en gråt som ikke skal slippes ut, ord som ikke skal sies...

Akk ja... Det var de siste dagene på den psykelige fronten... Jeg blir så forvirra av meg sjæl!

<3 <3 <3

 

Det er ikke så enkelt alltid.

I en forholdsvis lang periode nå, har jeg hatt det ganske bra. Jeg har vært flink å spise - jeg har spist greit, jeg har sovet greit, og det har vært greit (til og med oppriktig GODT) å omgås bekjente.

Det er vel et par uker siden jeg merket at uroen begynte å komme... Det ble for mye for meg... Jeg veit ikke hvordan jeg kan forklare det på en annen måte, enn at å delta i verden - er for mye for meg.

Men så er det jo disse verbene som står sterkt; må, burde, skulle...

De er vanskelig å komme seg vekk fra, så da spiller det ofte ingen stor rolle om hvordan jeg har det... Jeg må, jeg bør og jeg skal!

Det har ikke vært på det verste - langt derifra... Jeg har klart å stå i det - til nå i hvertfall! Jeg har vært på jobb - til tross for kaoset som foregår oppi hodet, og foruten tirsdagen som var, har jeg vært i behandling.

Tirsdagen som var nå, har jeg på følelsen at noen saboterte for meg... Men jeg veit ikke - det kan jo ha vært tilfeldighetene bare, men jeg ble vekt av fysioterapeuten som ringte... Jeg hadde forsovet meg til både psykologen og fysio (bruker ikke ha det samme dag, men denne dagen var det slik, selvfølgelig).

Jeg veit at uroen var stor, og at det var lite interressant å skulle snakke om det vi hadde funnet ut av til behandlere. Det er derfor jeg mistenker at noen hadde en finger med i spillet... Men igjen - det kan bare ha vært meg selv. At jeg for én gangs skyld sov tungt. Så tungt at jeg ikke enset at klokka ringte, eller bare skrudde alarmen av i søvne.

Jeg ble uansett vekt på formiddagen, som sagt, av fysiodama. ("- Hvorfor ringer hun?! Vi har sagt at vi har vanskeligheter på det området!" "- Å, nei! Nå får vi kjeft! Vi skulle vært hos henne. Hun er sint, fordi vi har forsovet oss! " "Hun er oppgitt. Det var akkurat dette hun forventet. Hun tror vi gir faen." Hun hadde aldri trodd dette om oss - hun er skuffet." )

Og jeg tok telefonen(!?)

Og jeg hørte alt de sa inni meg - henne... Jeg hørte at de hadde rett. Jeg hørte at hun både var skuffet, sint og oppgitt. Jeg gjentok "unnskyld!" flere ganger, men det endret seg ikke... Jeg skulle ta kontakt for ny time.

Jeg skammet meg, var trist, stolt og sint... Jeg hadde dårlig samvittighet, var glad, lettet og redd. Alt på én gang. 

Det er vanskelig å henge med når det er sånn... Jeg får dårlig samvittighet - for uansett hvilken følelse som er meg nærmest, skriker noen at jeg ikke kan føle det sånn. Samtidig, så har jeg også fornuften, som jeg prøver å lytte til... Jeg prøver å skjelne mellom hva som er fornuftig og logisk, og hva som ikke er det. Men det er vanskelig.

Onsdagen gikk med til tidlig tannlegebesøk, grue seg til jobb torsdag - for ikke å snakke om å grue seg til å ta kontakt med fysioterapeuten(!), samt fortsette med den dårlige samvittigheten over telefonene jeg ikke har tatt og meldingene jeg ikke har svart på... Menneskene jeg ikke har tatt kontakt med.

Foruten det, var det uenighet rundt hjemreisen i helgen (kjæresten og jeg skal til hjembyen min). Mye følelser og tanker.

Torsdag var jeg (og kaoset) på jobb.

Det undrer meg sånn... Hvordan det switcher. Hvordan det kan gå fra å være bra og stille til kjipt og kaos - in no time(!)

Hva, hvordan og hvorfor???

Er det fordi jeg, når jeg har det bra, flykter fra de inni meg? Er det derfor jeg har det bra? I så fall... Hvorfor kan jeg ikke  kontrollere det selv?

Hvorfor er jeg alltid, før eller siden, nødt til å miste kontrollen?

Det er så ubehagelig å være rundt mennesker når det er sånn. Og det fatter og begriper meg ikke - hvordan jeg kom meg igjennom dagen på torsdag, eller jobbingen i helgen for den saks skyld (til tross for at både kjæresten og en venninne jobbet sammen med meg).

Jeg lurer på om andre merker det... Om flere enn kjæresten min, legger merke til at jeg switcher. Jeg lurer på om de legger merke til hvor redd en er, hvor tøff en annen er, hvor liten og hvor trist... Ser dere det? Jeg lurer på hvor mye jeg switcher; om det bare er de gangene jeg merker det tydelig selv... Og hvor mange av delene kan komme helt frem?

Klarer jeg å ro meg inn godt nok - ta meg sammen?

Det er forvirrende å delta i verden, når det er sånn som dette; Én varsler om stygge blikk og onde hensikter, én annen er tøffere enn toget og vil prøve alt. Én krever ekstremt mye oppmerksomhet, én annen er liten og redd. Én ler og fnyser av det som foregår inn der, mens en annen er skamfull og trist.

Det er vanskelig å holde maska - enda vanskeligere å merke at man har mistet den.

Jeg veit navnet, og kan vedkjenne 4 av delene nå. De har snakket litt med meg. En av de fikk jeg også for sikkert, vite alderen på. Hun er 13. Jeg ble kjent med følelsene hennes, men jeg fikk ikke vite årsakene til at hun følte som hun følte, og oppførte seg slik hun gjorde.

Jeg veit også for sikkert, at en av delene er veldig liten... Skjønner ikke, kan ikke, vil ikke - enkle ting.

Det er vanskelig for meg å innrømme disse tingene. Skrive om de... Vedkjenne de. Først og fremst fordi jeg veit at det er så mange som har det vanskelig, at det føles ubehagelig å syte over mine ting liksom. Tanken om at andre har det verre, retten til å "klage" ligger ikke hos meg.

Jeg skammer meg. Overfor "Innsiden", som påstår at jeg bare er ute etter medlidenhet/synes synd på meg selv. At jeg må skjerpe meg, ta meg sammen.

Det er vanskelig. For jeg prøver jo. Jeg prøver hver dag å ta meg sammen. I tillegg skammer jeg meg når jeg er "Ute", når jeg plutselig ikke veit eller skjønner, og må forklares at 1 + 1 = 2, klikker i vinkel over en liten ting, våkner opp et sted jeg ikke aner hvordan jeg kom meg til eller opptrer som et lite barn i en setting hvor en burde være voksen.

Det er ikke sånn jeg ønsker at det skal være.

Jeg ønsker jo å ha kontroll - jeg ønsker at jeg skal sitte inne med kontrollen.

Når noen kommer med trøsteord som; "ja, men sånn har vi alle det..." eller "det der er ikke noe rart eller unormalt!" - så blir jeg forvirra... Ordene er ikke til trøst i det hele tatt. Det jeg hører er; "Ikke skap deg - ikke gjør deg sykere enn nødvendig. Du skriver fra deg ansvaret... Ikke synes så synd på deg selv".

Jeg klarer ikke forestille meg, at det er slik her det skal være... At man som voksen er leken innimellom - selvfølgelig, eller at man blir sprettsint en gang eller to... Men sitter dere ikke fremdeles inne med dere selv? Har dere ikke fremdeles kontrollen over at dere er dere?

Dette kaoset, alle uoverenstemmelsene, all kranglingen... Har alle det virkelig sånn?

Når jeg tenker over det, er det svært få jeg har fordommer mot... Men jeg har store fordommer mot meg selv - og det er kun meg selv jeg kan komme på. Jeg fikser ikke å være "oss" "Ute". Miste kontrollen... Det er skummelt og flaut. Jeg blir advart om at andre snakker om meg - har en slags konspirasjon... Så prøver vi å finne ut av den, tar meg selv i å gjøre det - blir latterliggjort. Blir fortalt at de andre gjør narr av meg, ler av meg... Når jeg så har fritid, brukes den på å grue seg til neste "Ute" episode og kverne rundt alt som foregikk og gikk "feil" sist gang.

Det er slitsomt. Og igjen, nei... Det er ikke sånn jeg ønsker at det skal være, men jeg hanskes med det, tar meg sammen, står i det.

Jeg prøver å finne ut av det, prøver å akseptere
- prøver å leve...

Men det er ikke så enkelt alltid.

<3 <3 <3

 

She left me with the dirty dishes.

Som jeg nevnte i innlegget "Sinne - den ubeseirede triggeren", er en av mine forsvarsmekanismer når noen blir sinte på meg at deler kan ta over... I dag var det det som skjedde. Den sinte tok over. Den sinte, som angriper den sinte, og ikke meg.

Jeg kom akkurat hjem igjen, for andre gang i dag... Jeg kom først hjem fra jobb, laget middag, snakket med kjæresten, før et spørsmål fra meg om hva kjæresten ønsket å gjøre i dag - utløste et sinne hos han (han er stressa, så det var derfor). Det gikk greit først, før Veronica tok over skuta og klikka i vinkel.

Hun slo løs (usikker hvor), men da jeg satt ute på en benk i stad oppdaget jeg plutselig masse blod fra et kutt, og en ganske så forslått hånd som pulserte. Autch! ... Not very charming...

Tipper det kom en del gloser, gloser som jeg aldri kunne finne på å si, men som kommer lekende lett for little miss V.

Nå, som alltid når hun har vært ute og fart, er det jeg som sitter igjen med oppvasken. Det er jeg som må "bli venner igjen", og det er kanskje det vanskeligste av alt vanskelig, for meg. Spesielt når jeg ikke kan stå for hva som har blitt sagt, fordi det ikke var mine ord... Spesielt fordi jeg minns at hans reaksjon, som utløste alt sammen, var overdreven, men jeg blir alltid så usikker. Men mest fordi jeg veit at "min" reaksjon mest sannsynlig var hinsides.

Per sitter jeg inne på soverommet under dyna, sammen med min følgesvenn, i gjennom snart 20 år (mer eller mindre) - bamsen min... Kjæresten min var heldigvis ikke hjemme da jeg kom hjem, men jeg hørte at det gikk i døra for litt siden...

Jeg tør ikke gå ut, Jeg vil ikke gå ut. Jeg synes at vi bør gå ut. Jeg synes at han bør komme inn. Jeg håper ikke at han kommer inn... Jo, jeg vil ha en klem(!) - en klem er virkelig det aller siste jeg vil ha av den mannen!!

Aller helst, vil jeg bare forsvinne.
Vekk.
Slippe å forholde meg til noe(n) som helst.

Aaah(!)... Tror jeg må sove litt. Kanskje våkner jeg opp til en problemfri verden... Kanskje våkner jeg opp som Superwoman, som ordner alt, hun som har alt MOT i verden... Kanskje har jeg et mer samlet sinn, og klarer utfordre meg til å gå ut av hulen min... Either way... Jeg må hvile... først...

<3 <3 <3

 

SINNE - den ubeseirede triggeren...

(Skrevet 25.08.11.)

(Om innlegget kan virke triggende på noen som helst måte, vær snill å si til i kommentarfeltet. Er du redd for det? Så ikke les. Jeg synes det kan være vanskelig å bedømme, men jeg vil ikke ha sånt i bloggen min - jeg trenger bare å få utløp.)

Det er en stund siden jeg har skrevet. Rett og slett fordi jeg prøver så hardt å være "ute i verden", være normal, fungere som normalt, at all energi går med til det. Jeg er sosial, og jeg jobber... Og jeg har ikke hatt krefter eller tanker igjen til å kunne produsere noe som helst her i bloggen. Det er så vidt jeg klarer å legge igjen noen ord hos noen av dere...

Tidligere i dag, bestemte jeg meg for at jeg skulle lage en ny kategori: "De gode tingene" - som en motsetning til den ganske så nylig opprettede - "De vanskelige tingene". I denne kategorien tenkte jeg å fokusere på positivitet. For jeg vil fokusere på det gode i livet - det gode rundt meg... Det gode jeg opplever. Jeg veit at det er lurt, og jeg veit at det ALLTID har vært meg.

I dag hadde jeg lyst til å skrive et innlegg om mestring (riktignokhar hodepinen vært så intens, at jeg klarte ikke). For i natt, og i dag på jobben, har jeg faktisk følt på den følelsen... Den er likevel så langt borte nå, at jeg finner ikke ordene til å beskrive den. Det er så lite som skal til...

Jeg har blitt bedre på å håndtere sinne rundt meg...Eksempelvis menn og fotballkamper. Det kan gå helt bra, eller det kan gå relativt bra - noen ganger fryser jeg for noen sekunder... Men kommer raskt tilbake.

Sinne mot meg selv... Uansett hvilken grad.
Den ubeseirede triggeren.
Blikket, ordene, KROPPSSPRÅKET...

Jeg har ikke kreftene til å håndtere det lenger. Jeg tror jeg har hatt det. Kanskje har jeg det fremdeles, innimellom? Jeg liker å tro det...

Når det kommer uanmeldt - helt "ut av det blå". Når jeg ikke forstår hvorfor eller hvordan noen kunne være sint (slik som i dag) - undersøker jeg... Kanskje har jeg misforstått? Kanskje opplever jeg ikke det jeg opplever? Jeg prøver å endre retning... Jeg prøver å få det til å gå over... Prøver å godgjøre. Vil ikke gå den veien jeg merker legges for meg. Prøver å møtes. Legger meg flat.

Når det ikke hjelper... Når det fremdeles er sinne rettet mot meg, og jeg fremdeles ikke forstår hvorfor - søker jeg forklaringer. Hvorfor? Hva har jeg gjort? Hvorfor er det nødvendig med et sinne? Jeg ville jo ikke det her, jeg vil jo aldri det! Hva har jeg gjort galt??? Prøver å forklare meg, fordi jeg ikke kan forstå hvordan vedkommende plutselig kan ha blitt så sint... Det var jo ingen varsellamper...

Vi er jo best på å se varselsignalene, og så trekke oss unna.

Om jeg så fremdeles ikke forstår hvorfor... OM JEG ENDA IKKE FORSTÅR HVORDAN ET SINNE KAN HA OPPSTÅTT, sinnet fremdeles er der og fortvilelsen er uendelig...

Det finnes dager hvor "bare angsten" kommer... Den er "grei". Den kan være relativt mild, eller den kan være voldsom. Jeg føler uansett at jeg har kontrollen.

Andre dager... De dagene hvor jeg er sliten, maktesløs, redd, paranoid eller liten... På mindre gode dager, eller dager hvor kreftene er brukt på andre ting, har jeg ikke kontrollen.

Jeg kan få anfall av et eller annet slag, deler kan ta over, jeg kan knekke sammen eller jeg kan flykte innover, slik jeg gjorde i dag.

Jeg må vekk og jeg må inn.

Det beste gjemmestedet for meg i slike situasjoner er, og har visst alltid vært, dusjen.

Om jeg merker at jeg knekker sammen, kan jeg gjøre det, uten at noen ser det, og om jeg flykter innover - kan jeg gjøre det, uten at noen ser det.

Jeg er alene, og jeg er trygg.

De blir veldig tydelige, og da trenger jeg å være alene.

Jeg tæres i biter.

I dag opplevde jeg en delene som er så SINT - på meg... Jeg måtte straffes. Ofte må jeg det - på en eller annen måte. Og selvom jeg aldri blir vant til fortvilelsen av å bli bedt om å skade meg selv, så er jeg i hvertfall sikker på at det er det jeg blir (selv om det er viktig at det ikke synes, og ikke merkes). Jeg har vært slem, og alt vil bli bedre om jeg bare gjør det.

Der og da, gjør det jo det... Men jeg veit jo at det bare er med på å ødelegge
det jeg prøver å bygge opp.

En annen var også SINT, men ikke på meg. Denne delen sitt sinne, er rettet mot personen som har vært sint på meg. Den er vanskelig å akseptere... Det er vanskelig å høre på alt hun preller av seg. I hvertfall om personen som har vært sint på meg, er et menneske som jeg er glad i... Som i dag... For det er så stygt, det hun skriker... Det er så stygt, det hun ønsker.

Jeg blir forvirra. Stemmer det? Bør jeg det? Hvem kan jeg stole på? Hvem er det riktig at jeg stoler på?

Hun gir virkelig F*** i andres følelser! Hun er en en maskin, som hater alle som går i mot meg, og som virker som om de vil meg vondt.

En annen del var LIVREDD. "Dette mennesket er ikke glad i oss... Nå vil h*n i hvertfall forlate oss." Hun kan ikke tro oppførselen vår. Hvorfor gikk vi som en zombie inn i dusjen? Hvorfor svarte vi ikke når h*n skrek og ropte utenfor? Hun fatter ikke hvordan vi kan risikere å gjøre annet enn å smile og le, og akseptere alt som det er.

Ingen kan elske henne om hun ikke alltid er glad.

En annen igjen bryr seg ikke... Trenger ingen. Bryr seg ikke om meg, bryr seg ikke om andre bryr seg om meg. Vil bare spille... Vil bare være den alle vil at vi skal være... Surfe igjennom på andres ønsker og kriterier.

Enda en var SKEPTISK... Trekker seg tilbake.. blir usikker... Som om noe av følelsene for det sinte mennesket fordufter, for kan hun egentlig stole på dette mennesket? Den "trusten" som  bygget opp, får en knekk.. Hva vil h*n henne??? Er alt bare fake?? Av erfaring veit hun at sinte mennesker ikke kan stoles på. Hun er paranoid, og vil aller helst gjemme seg.

Jeg har dårlig samvittighet... Dårlig samvittighet ovenfor personen som har vært sint, og dårlig samvittighet for alle delene mine sine følelser og tanker. Alle delene mine, som jeg jo veit er meg selv. Jeg veit ikke hvor mange de er, jeg veit bare hvor KAOS det er. Og jeg veit hvor sliten jeg er, jeg kjenner på alle smertene jeg alltid prøver å unngå... Jeg kjenner fortvilelsen av at kontrollen jeg så vidt følte på, er helt brutt ned.

Til syvende og sist har jeg jo ikke kontroll.

Uforutsette situasjoner setter alarmberedskapen i full sving. Og verden er full av uforutsigbarhet...

Hvordan kan vi da klare å leve i den??

<3 <3 <3

Komplimenter...

... kan virkelig skape KAOS.

Det trenger ikke gjøre det.

Når de mindre er veldig tydelige, blir vi O så stolte. De fisker etter komplimenter, eller sier det rett ut; "sant jeg er flink??"  "Se på meg nå!!" - higer etter å vise alle kunstene vi kan. Om komplimentene jeg da eventuelt får, setter seg i meg, kan jeg igrunn ikke svare på... Jeg håper det...

Ivrigheten og stoltheten er i hvert fall STOR.

Andre ganger kan et kompliment by på uendelig mange spørsmål, usikkerhet, utrygghet... Noen i meg kan bli irriterte, rett og slett forbanna. Ingen skal gi meg komplimenter(!)  Andre setter spørsmålstegn ved mennesket som gir det, fordi hun oppfatter komplimentet som ren skjær løgn. Andre blir såret og veldig lei seg...Fordi et kompliment er vondt å høre. For ikke å snakke om det dårlige samvittigheten, fordi det føles så ufortjent å få ros.

Spørsmålene og konstateringene som dukker opp kan være ubehagelige... (Hvorfor? Hva er den underliggende betydningen? H*n mener egentlig det motsatte. H*n mener å påpeke hvor latterlig udugelig du er! Skjønner du ikke det?)

Samtidig prøver jeg så inderlig å se det selv. Forstå hva det er å gi kompliment for.

Jeg vil så gjerne se det selv, og jeg vil så gjerne tro på det...

Jeg vil så gjerne tenke at det er så enkelt som at folk sier jo ikke ting de ikke mener... Og mener noen noe negativt, så vil de ikke si det i en positiv tone. "Gjemme det liksom..." Jeg vil så gjerne være fornuftig. Men så kommer alle de ulike delene med sine synspunkter, og for meg virker det de kommer med, fornuftig det også...

Uansett... Om jeg klarer å være fornuftig - klarer å tenke at dette faktisk er noe vedkommende oppriktig mener, så fatter jeg og begriper ikke hvilke kriterier det mennesket har for ting og tang. Jeg føler meg så slem som skriver dette, for jeg mener virkelig ikke å undervurdere noen av de menneskene det gjelder! Men at noen kan finne noe som helst positivt ved meg, eller det jeg gjør...

Photobucket

(Bildet er linket)

The bottom line er vel at komplimentet ikke går hjem, uansett hvilken tilstand jeg er i. Det skal igjennom så mange kontroller, og de aller fleste når ikke igjennom. Utad kan det gjerne virke som om jeg tar det til meg, selvfølgelig, man skal jo alltid si takk - gjerne smile... Dog den egenskapen ikke er så sterk som den en gang var... Ikke rundt mine nærmeste, ikke de jeg stoler mest på. Men *takk* og et smil, gråt, anfall, latter eller redsel... Uansett hva jeg viser...

Jeg klarer virkelig ikke å se at det finnes noe som helst i verden
å gi meg komplimenter for.

Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor skal det være så lett å ta på seg alt som er av negative tilbakemeldinger, tro på de og legge seg flat... Mens med en gang noe positivt blir sagt om en, så settes alarmberedskapen i gang... Hvorfor skal det være så vanskelig å elske seg selv? Og hvorfor kan man ikke tro på at andre kan elske en... ? Eller i det minste akseptere at noen faktisk kan det...

Kan noen gi meg en oppskrift?

<3 <3 <3

 

What to do?

KAOS.

Jeg skulle aldri ha skrevet innlegget... Jeg burde ikke ha postet det. Jeg burde ikke blogge.

Hodet sprenger.

(Du bør ikke utlevere deg så mye i denne bloggen. -X vil lese innlegget, og bli skuffet over deg, eller enda verre - såret, sint, lei seg... Du overdriver. -Slapp av... Ingen av de du er redd for, vil lese det innlegget... Du kan la det stå.  -De du er redd for skal lese det, har allerede lest det. Slett det, så kanskje du blir tilgitt. Du kan jo ikke stole på at dette hendte - du kan ikke stole på deg selv. Det er mange som vil bli skuffet over deg nå... Slett det.)

Men jeg kan ikke slette det - av prinsipp(!) Det vil være å benekte minnene mine, som vil være som å benekte meg selv. Jeg kan godta mye. Jeg kan benekte mye. Men jeg kan ikke benekte at jeg eksisterer.

Jeg kan akseptere at fortiden min er preget av mange løgner. Men jeg kan ikke akseptere at minnene mine er det.

Jeg kan akseptere at deler av meg er ekstremt paranoide, men jeg kan ikke akseptere at jeg tror på de.

Og jeg kan ikke tro på at folk som veit at jeg ikke ønsket at skulle lese i bloggen, faktisk har søkt den opp - mot mitt ønske, for å lese og "snoke i meg"... Og at de gjorde det med den største selvfølgelighet - uten engang å si noe til meg?

Eller kan jeg det?

Jeg klarer ikke slette, jeg klarer ikke akseptere at det står...

<3 <3 <3

Et innlegg som ikke bør postes.

Jeg tror jeg trenger å skrive om noe... Det er vanskelig for meg. Først og fremst, fordi jeg har en sterk følelse av at "noen av mine nærmeste", ikke har klart å la være å søke "alkoholisme og blogg" i google, selv om de visste om mine følelser rundt det. Og jeg har en følelse av at de har måttet lese litt i bloggen min, uten å ville fortelle det til meg. Jeg ønsker virkelig ikke at alle "mine nærmeste" skal lese dette(!), og jeg sitter altså nå med følelsen av at "mine nærmeste" likevel gjør det.

Personen innlegget vil omhandle kommer ikke til å være enig i beskrivelsen som kommer. Ikke bare det - han kommer ikke til å skjønne hvorfor dette er noe som har satt sine spor i meg i det hele tatt.

Han kommer til å mene at jeg er dramatisk, og at jeg ikke tåler noenting.
At jeg er svak.

Det er også vanskelig for meg å poste dette, fordi jeg tror at det er feil det jeg husker. Jeg tror at hele jeg er feil. Jeg tror ikke på at jeg er flere deler, jeg tror at jeg har funnet det på. Jeg tror ikke på meg selv.

Jeg tror at jeg overdriver situasjonene. Det var ikke så ille. Og jeg vet at dersom "våre felles venner", leser min historie nå, og snakker med han om det, vil de le det vekk, og si det samme. De vil kanskje snakke om at jeg er syk. Jeg vet at ingen ville valgt å stå ved min side, dersom det hadde blitt et tema. (Det vil si, "some of us do, some of us don't". En del opplever det som at de har sviktet. De har ikke stilt opp denne tiden hvor jeg har trengt det. En annen sier at jeg har kommet med bortforklaringer, og skjøvet de unna meg - at vi ikke trenger noen uansett... En tredje mener at jeg synes altfor synd på meg selv, og bør bare holde kjeft.

Det er mange opplevelser og meninger, og jeg er forvirret, og usikker på hva jeg skal tro. Det gjør det vanskelig.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg skriver dette innlegget. Fordi jeg tror ikke at han mener å være sånn. Han er egentlig snill, og han mente ikke noe vondt.

Jeg føler at det hele var min feil.

Eller, at jeg fortjente det.

Jeg fortjente ikke bedre.

Dessuten valgte jeg jo å være der selv, så hva annet kunne jeg egentlig forvente... ?

Jeg har ikke lov til å føle at dette var vondt, fordi det var ikke det.

Jeg kan si at han behandlet meg dårlig, men jeg føler det egentlig ikke. Jeg kan forstå det i teorien, og jeg kan late som. Men jeg tror ikke på det selv.

Eller jeg tror forskjellig om det, og unngår å føle på det, og sist jeg traff han tror jeg noen "tok over for meg".

Innlegget vil omhandle min X kjæreste, i gjennom 3 år, Veronica og meg.

~~~

Vi var i samme gjeng på ungdomsskolen og videregående. Han var sammen med en av de andre jentene i gjengen, men det tok slutt. Han fikk meg til å føle at det var noe spesielt ved meg, mellom oss, selvfølgelig, og etterhvert utviklet det seg følelser.

Jeg husker når vi skulle fortelle det til jenta han hadde vært sammen med tidligere, som også hadde blitt en god venn av meg. Det var grusomt.

Jeg visste at hun kom til å få det vondt, og jeg visste at det ville være på grunn av meg. Jeg visste at jeg var den personen i verden som hadde såret henne mest noensinne, og jeg visste at jeg kom til å savne å ha henne i livet mitt.

X og jeg ble enige om at vi ikke kunne si det sammen, det ville være slemt. Så det ble til slutt bestemt at han skulle snakke med henne, så jeg skrev et brev som han tok med.

Mens han var avgårde, og jeg visste at han satt og snakket med henne, skrev jeg. Jeg skrev side opp og side ned i en spiralblokk. Jeg fikk skrivekrampe, men hånden min stoppet ikke. Jeg hadde ikke kontroll. Den skrev av seg selv... Jeg husker det så godt, for hånden gjorde vondt i flere dager etterpå.

Innlegget skulle handle om mitt forhold til X, ikke om hvilken grusom person jeg var som ble sammen med han, eller hvordan det gikk seg til... Men da veit dere også det.

Jeg tror jeg egentlig bare prøver å unngå å komme til kjernen av innlegget... Det er vanskelig... Jeg veit ikke hvordan jeg skal formulere det. Jeg er redd for å gjøre noe feil. Jeg er redd for å såre noen.

Men for å begynne et sted, kan jeg nok si at det var et vondt forhold...

Det var mye krangling, og lite fysisk kjærlighet.

Jeg var en utrolig fysisk person, men om jeg ikke fikk kjeft hver gang, så ble han i hvert fall sur når jeg prøvde å klemme eller stryke på han.

Jeg trengte nærhet, han ville ikke ha det.

En klem var ikke det eneste han ble sur for... Det var egentlig ganske mye han ble sur for.

Han ble sur dersom jeg var uheldig og skumpet borti han, dersom jeg sovnet under en film, dersom jeg sminket meg litt for lenge før vi skulle ut... Han kritiserte meg om jeg brukte trange klær, og ville at jeg skulle bruke store klær (greit nok det, jeg likte det baggy, men han mente jeg burde det).

Han ble irritert om jeg "viste fram kroppen min",

Vi hadde mange krangler om at jeg var sammen med kompisene mine. De største var dersom jeg hadde klemt de eller sittet på fanget deres. For meg var det kompisene mine. Han mente at jeg flørtet og ville noe mer.

Han var vel, det jeg ville kalt andre i samme situasjon, psykisk manipulerende.

Han kunne be meg vekke han om morgenen, for så å bli forbanna for at jeg gjorde det, og etterpå be om "forståelse for at han ble sur, for han hadde jo vært veldig trøtt". Hvis jeg i det hele tatt nevnte noe på det, ble han irritert, eller lo av meg faktisk, for jeg måtte jo "tåle litt".

Det jeg tror påvirket meg mest i dette X forholdet, var sexlivet. Han var usedvanlig kåt, og jeg var allerede noe ødelagt på det området.

Men jeg skulle jo tilfredstille, det var min oppgave.

Vi måtte ha mye sex, og vi måtte ha det sånn han ville. Hvis ikke ble han sur. Og han maste, maste og var snurt eller irritert - helt til han fikk det som han ville. For det gjorde han...

Jeg gjorde alt han ville.

Han var hardhendt, for når jeg hadde det vondt, ble det ekstra  sexy. For han var jeg en jente som skulle tilfredsstille alle hans fantasier og behov, og i meg ble jeg etterhvert også den jenta.

~~~

Som nevnt, ble han irritert for det meste. Og han ble veldig sint. Jeg tror ikke at han noensinne slo meg, men jeg veit at han rista i meg og dytta til meg. Det gikk til slutt over styr, for plutselig var jeg en helt annen når vi krangla.

Jeg gikk til angrep.
Muntlig,
men det hendte også fysisk.

Etterhvert gikk jeg visst også til angrep, uten at han hadde oppført seg truende på forhånd. Jeg kunne ikke vedkjenne meg det jeg hadde sagt eller gjort, men jeg kunne jo ikke annet enn be om unnskyldning. Det hørtes ikke ut som meg, og jeg kunne ikke vedkjenne meg det, men måtte jo bare det. Han ville jo ikke lyve om sånne ting. Og det tror jeg ikke nå heller.

Jeg fikk høre at jeg hadde vært et menneske
jeg ikke kunne vedkjenne meg at jeg var...
Og selv om jeg sjelden husket situasjonene, eller hva som var blitt sagt, følte jeg det stort sett lurest å late som jeg gjorde det.

Etter å ha fått litt mer forståelse for meg selv, tenker jeg at dette kanskje var Veronica, som fremdeles "tar over for meg" i blant. Hun kan bli veldig sint, og jeg tror at hun overtar helt når jeg føler meg truet eller veldig overkjørt. Eller... Jeg veit ikke. Det jeg veit er at mine nærmeste har opplevd henne som en annen enn meg selv, og at hun noen ganger tar så over at jeg får fullstendige black outs.

Jeg mener ikke med dette innlegget å legge skyld på min X for at jeg har en del som "tar over for meg" i blant, på ingen som helst måte. Men det har nok ikke gjort ting mindre komplisert.

Som psykologen min alltid sier, "man er et produkt av ens fortid".

Jeg tror kanskje jeg må innse og føle på at dette forholdet også er en del av min fortid. Det er på tide at hele meg blir enig om hvordan dette har hatt innvirkning på meg selv, kanskje mer enn jeg trodde. Og jeg tror dette innlegget kan hjelpe meg på vei med førstnevnte.

<3 <3 <3

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits