De Gode tingene

R.E.M.I.N.D.E.R.


Siden vi flyttet inn i leiligheten for 1 1/2 år siden, har vi hatt en altfor stor, altfor hvit og altfor kjedelig vegg. Jeg har tenkt mye og lett lenge etter det perfekte å henge opp, og... Det tok altså over 1 år før jeg fant "det rikitige".

 

Photobucket

 

Nå er det disse ordene som pryder veggen.

Jeg synes det er helt perfekt.

Bildet måler 70x100 cm, så det er ganske stort - noe som gjør det umulig å ikke lese ordene flere ganger daglig...

Det er vanskelige ord, men jeg veit at de er så viktige! Og jeg veit at det er dette jeg jobber mot. Tanken min er at dess oftere man ser ordene, dess enklere blir de å leve etter... - Et steg nærmere at handlingene ordene representerer, kommer naturlig?!

I.  H.O.P.E.

Jeg kjøpte det her, av en veldig hjelpsom og hyggelig dame. Egentlig måler det ca 10 x 15 cm, men om du spør om å få det større - gjør hun virkelig sitt for å få det til :o)

<3 <3 <3


My does and thoughts.

 

Tenkte jeg ville dele mine to nødvendigheter med dere.
(samt 1 stk av de vakreste kvinnene jeg vet)

 

 

"Love the planet" er en kalender hvor jeg skriver ned gjøremål, og jeg mener alle gjøremål (det er godt at det er én hel side per dag for å si det sånn) ;o) samt hva jeg må huske til de forskjellige gjøremålene...

I denne nedskriver jeg livet mitt. Har jeg ikke den, har jeg null kontroll. Selv om livet mitt absolutt ikke er av de mest hektiske, oppleves det som et av de mest glemsomme. Denne er absolutt en redning på den fronten.

Jeg har blitt veldig glad i den.

Den er liten og så søøøt. Den minner meg daglig på hvor viktig det er å ta vare på jorda vår, og som sagt, er den til STOR hjelp i hverdagen.

Hehe... For meg er det viktig at det jeg kjøper "er det rette for hele meg" (og heller ikke så dyrt), så byen ble snudd på hodet, ikke minst lette jeg på nettet leeenge - før denne lyste inn til hjertet mitt!

Haha - W.E.I.R.D., kanskje... Men jeg ønsker å ha, og jeg har et veldig nært forhold til tingene mine!

Den er søt - ikke sant?!

(",)

 

Her om dagen "traff" jeg endelig på den andre lille nødvendigheten, som jeg også har vært på utkikk etter en god stund. Den er boken for alle tankene mine og alle impulser - alt som foregår på innsiden. Enten det er jeg, eller en av delene mine, som har noe viktig å komme med, er dette boken vi skriver i. Denne er til veldig god hjelp for oss alle :o)

Den brukes til alt.

Ønsker, vonde minner, kladd til psykologtimer (før og etter), beskjeder, meninger, stikkord til innlegg, viktige nettsider, gode sitater, viktige filmer og bøker... Ja, sikkert mer også... Det som ikke blir skrevet ned, blir ofte også glemt... Dette holder meg mer samlet. Og det viktigste - det er inget system, og det er lov.

Med et system ville det aldri funket...

<3 <3 <3

 

Nei betyr nei! -Giveaway

Dette innlegget har jeg hatt liggende i utkastsboksen i fire uker nå... Hvorfor jeg ikke har fått meg til å poste det før, har jeg ingen god forklaring på... Men det ligger en frykt sammen med dette innlegget, for noe jeg ikke kan sette fingeren på.

Photobucket

For en god stund siden, vant jeg dette grå støttearmbåndet med teksten "BPD Awareness", i bloggen til Liseliten. Hun postet også mailadressen til hvor man kunne bestille støttearmbåndet for seksuelle overgrep (det blå) med teksten "Hjelpe meg!" "Nei betyr nei!" og en hemmelig beskjed på innsiden :o)

Støttearmbåndet måtte selvfølgelig kjøpes, og ettersom de bare koster 20,- stk, hadde jeg mulighet og lyst til å støtte med en litt høyere sum. Derfor sitter jeg nå med 3 armbånd til overs, som jeg tenkte noen av dere kunne få.

Photobucket


 Fargen er fresh, og budskapet er viktig!

 

Photobucket

 

Om du ønsker deg et armbånd, så skriv noen ord i kommentarfeltet.

Nevn hvordan du fant bloggen min,
og hvorfor du eventuelt liker å oppholde deg her.

Trekningen tar jeg på søndagen. Jeg kommer til å skrive navnene deres på lapper, så det blir helt tilfeldig hvem som vinner. Må være rettverdig, veit dere :o)

Om noen vil kjøpe armbåndene, kan dere gjøre det ved å sende mail til grete@taansvar.no (noe jeg håper så mange som mulig vil gjøre ;o) )

PS. Om du heller vil sende mail kan du gjøre det til: thisis2me@gmail.com, eller ved å trykke på linken over Bloglovin'-ikonet i margen til høyre.

<3 <3 <3

 

A cup of TEA

 Jeg har lenge brukt bloggen min som en container. Bloggen har vært et rom hvor jeg har kunnet tømme meg, være ærlig og åpen om meg selv, og om min situasjon - uten å legge noe i mellom.

Jeg har trengt det. Det finnes det ingen tvil om. Jeg har trengt et sted jeg kan være negativ og trist, oppgitt og lei... Og det har nesten vært enkelt(!)

Jeg har nesten ikke vært redd for at noen skal dømme meg, eller at jeg skal tråkke på noens tær, gjøre noen sint eller såre noen - fordi jeg har hatt anonymiteten "å gjemme meg bak".

Legg merke til nesten...

 

Photobucket


Det har ikke vært enkelt av den grunn. Hovedsakelig er det ikke dere som titter innom her, jeg er redd for å såre. Det er ikke bare deres tær jeg er redd for å tråkke på. Og det er ikke bare dere jeg er redd for at skal dømme meg, eller bli sinte.

Den største kampen foregår på innsiden - bak fasaden, og bak alle ordene.

Det er det på innsiden av skallet mitt, jeg frykter mest av alt. Det er de på innsiden jeg er i en evig dialog med,og det er de jeg må gjøre til lags.

Det er hovedgrunnen til at jeg ofte bruker så lang tid på å skrive innlegg... Jeg vil være ærlig mot meg selv om mine følelser. Jeg har villet sette ord på mine følelser, ærlig og nakent, men jeg har måttet trekke mye tilbake - fordi noen av delene har vært uenige, blitt sinte, eller såret...

Jeg har fått skrive, men med forbehold.

Andre ganger har enkelte av delene mine trengt utløp de også, og skrevet noe jeg ikke har hatt kontroll over. Noen av innleggene har jeg slettet fordi de ikke egner seg på verdensveven, noen har heldigvis aldri blitt postet, og noen har jeg latt stå. For det er jo viktig at vi alle får utløp, tenker jeg... Når det først er sånn at det ikke bare er meg i meg, er jeg nødt til å akseptere det. Jeg er nødt til å anerkjenne de andre, og jeg er nødt til å vedkjenne at de er deler av meg. Uansett hvor vanskelig det er, og hvor uvirkelig det er...

Om jeg sletter innleggene, blir det som om jeg sletter noe av meg.
Det føles feil...

Jeg har alltid skrevet mye... Eller - det er faktisk løgn. Før skrev jeg mye. Jeg fikk tips fra en om å skrive alle negative tanker og følelser ned på papir, og brenne det i ovnen - og på den måten bli ferdig med det.

Jeg veit ikke helt når jeg sluttet med dette, sikkert ungdomsskolen en gang, da jeg var opptatt med å være høyt og lavt, og alt for alle. Hadde ikke tid til å skrive da, veit dere...

Jeg fant raskt ut at jeg kunne bruke skoleoppgaver som en mulighet til å få utløp for følelsene mine... Jeg snudde og vendte på oppgaveteksten, så den kunne brukes til noe jeg hadde behov for å skrive om. Både i engelsk, norsk og tysk.  De aller fleste novellene jeg skrev i gjennom skolen, handlet derfor om meg. Og det var enkelt, for ingen av lærerne nevnte noe på det. Vi skulle skrive noveller... Ingen visste da at jeg brukte det som terapi.

Det er en av grunnene til at bloggen har vært min redning; det å kunne skrive igjen... Sette ord på følelser. Se innover. Reflektere... Bli kjent med delene mine. Finne ut hvem jeg er, og ikke minst; hvem jeg vil være.

Før levde jeg livet mitt med å gjøre alle på utsiden til lags. Jeg levde for andre - ikke for meg selv.

Jeg måtte være lykkelig på utsiden, og jeg trodde på det på innsiden.

 

Photobucket

 

er målet mitt å leve for meg selv. Nå er målet mitt å være lykkelig på innsiden, og tro på at ærlighet lønner seg på utsiden. Jeg jobber med å være ærlig om meg selv og tro mot meg selv. I forhold, og i relasjon til andre, men også bare for meg selv.

Jeg vil gjøre de rette tingene for meg. Jeg vil stole på fornuften, og gjøre det fornuften veit er riktig for meg, fremfor hva som er forventet. Jeg vil ikke lenger være slave for de på innsiden, og gjøre hva de mener er riktig. Jeg vil ikke bryte meg selv ned ved å gjøre som de på innsiden vil. Jeg vil finne styrke til å bare være meg.

Og dét er en fulltidsjobb, ingen tvil om det...

Det er her dere kommer inn, mine kjære, kjæreste lesere. Dere har nemlig også vært min redning(!)... Dere har vært min ferie på en måte :o)

Flere av dere sitter også med en fulltidsjobb.

Noen av dere har en fortid, som får min til å virke bagatellmessig. Og noen av dere har en nåtid, som får min jobb til å virke som en liten helgestilling - annenhver måned.

Dere har ikke dømt meg. Dere har vist forståelse, og dere har tatt meg inn i varmen.

Enda jeg opp i gjennom årene alltid omga meg med mange mennesker, er det først følelsen av ensomhet har sluppet. Jeg føler meg ikke lenger alene... Dere har fått meg til å endelig føle meg "hjemme." Jeg har ikke trengt å opprettholde en fasade som er sterk og fornuftig... Jeg har kunnet vise mine svakheter - dele de "åpent", og jeg har opplevd at flere av dere har satt ord på en masse jeg ikke har kunnet beskrive.

Dere har vist meg omsorg og støtte, selv om jeg selv ikke har skjønt at jeg har trengt det, og selv om jeg selv ikke har vært i stand til å be om det. Og dere har vist meg at det føles godt.

 You know who you are...
TnX!
<3 <3 <3 

 

SEIER!

Jeg har endelig fått fast avtale med psykologen... Mye enklere å forholde seg til... Dere veit... Forutsigbarheten... Lenge leve!

Tirsdagene er heretter derfor "fridagen" min... Eller fri og fri... Har time hos psykologen om morgenen (egentlig for tidlig for min del, men jobber med å endre mønsteret mitt... ), men resten av dagen er kun satt av til <em>meg selv</em>.

Ingen planer og avtaler legges heretter til tirsdagen.

Det er viktig at det er sånn... For jeg veit aldri hvordan resten av dagen blir etter terapien, og jeg kjenner meg selv såpass... Jeg veit hvor vanskelig det er for meg å avlyse avtaler, men jeg veit også hvor vanskelig det kan være for meg å møte opp... Derfor denne faste rutinen...

Tirsdag er meg selv-dag.

Det var helt greit hos psykologen. Ikke spesielt vanskelig å komme seg dit, ikke spesielt vanskelig å være der, og ikke noe vanskelig å komme hjem igjen etterpå... Bæda på at jeg ikke "hadde brukt timen" liksom, men det gjør jeg alltid - nesten uansett. Det jeg følte på var at jeg var mye tryggere enn hva jeg har brukt å være. Mer avslappet... Det var deilig.Jeg stolte mer på henne på et vis... Likte henne bedre...

Jeg fant forøvrig ut at jeg snart har gått til henne i ETT ÅR.. Jizzes... Tiden flyr når man har det moro :-p

Bortsett fra dét fikk jeg egentlig ikke så mye ut av timen i dag... Hun kom litt sent, så fikk bare en halvtimes tid... Og det gikk med til å egentlig gjenta en masse som har blitt snakket om før. Verken mer eller mindre. Men jeg trenger gjentakelser, da det er så mye jeg glemmer, så det er jo egentlig veldig greit...

Så over til den egentlige seieren...

Jeg har jo tidligere gått til psykomotorisk fysioterapi... Først ett år i forbindelse med DPS, før den avtalen gikk ut... Så - etter mye styr, fikk jeg en ny...

Sist jeg var hos henne var på våren, og snakket så vidt om det med psykologen igjen i dag. At det er altfor lenge siden... Musklene og hodepinen har ikke blitt noe bedre, for å si det sånn. Så behovet har definitivt vært der, og jeg har tenkt myyye på det, men med skrekken min, har jeg ikke fått summet meg til å kontakte henne... Og jeg har heller ikke hørt noe fra henne.

Men dere... I dag kvinnet jeg meg opp. I dag sendte jeg melding!!! En dønn ærlig en og!

Sitat: Hei! Det er veldig lenge siden jeg var hos deg, men har ikke turt å spørre før nå. Jeg gikk fast til deg tidligere, og lurte på hvorfor jeg ikke gjør det lenger? MVH ...... .......

Flink, ikke sant?! ;o)

Hvertfall... Hun ringte opp igjen... Oh LORD. Skrekk og gru! Jeg håpet jo at hun bare kunne svare på den forbanna meldingen... Ikke ringe... Det er så mye verre.

Jeg satt lenge og bare så på telefonen... Reiste meg opp, gikk frem og tilbake... STRESSET... Og like før hun la på sikkert, hadde jeg plutselig tatt den.

Jeg tok telefonen(!!!)

Med skjelvende stemme lata jeg som om jeg ikke visste hvem det var som ringte... Haha... (Veit ikke hvorfor.) "Hallo...? Det er ........"

Hun unnskyldte seg, og visste ikke helt hva som hadde skjedd... Men sa at jeg hadde avbestilt en time i vår, og at det så bare var blitt borte for henne... Jeg unnskyldte meg også, og sa at det kanskje var mitt ansvar å ringe henne, men at jeg hadde vanskeligheter med akkurat det...

(And the truth shall set you free).

Og nå har jeg da fått en time hos henne neste torsdag. *Grøss*... Kan ikke si at det er så lystbetont, eller at dette er en "felles avgjørelse" med de på innsiden, men jeg veit at jeg trenger det, så det må bare gå på et vis... Nekter å vri dette om til noe negativt nå...

Jeg vil heller fokusere på seieren - på det positive; Dette er noe jeg har tenkt på i flere måneder... Jeg har visst at jeg burde ringe, jeg har visst at jeg trenger det, og jeg har plagdes av at jeg ikke har klart det... Og nå, nå er det endelig gjort!

Hurra!!
<3 <3 <3

 

Fordi jeg har vært flink, og fordi jeg aksepterer det.

I dag har ThisISmeThen vært veldig flink! Eller egentlig i noen dager. Jeg har bare ikke tenkt det selv, før i dag... Før kjæresten min sa det til meg... Og, veit dere, jeg er faktisk enig med ham, jeg! Jeg har vært flink :o)

Torsdag var ingen god dag... Det skrev jeg et innlegg om, postet fredag. Fredagen er jeg usikker på hvordan ble tilbrakt sånn ellers... Likevel var jeg på jobb på lørdag kveld. Jeg klarte å stå opp til tidligvakt søndag morgen etter minimalt med søvn (marerittene har startet for fullt igjen, fordi undertegnede seponerte Zyprexa selv - FY!)...

Søndag var heller ingen god dag, det var da Veronica tok over, som jeg også har skrevet om i et oppvask-innlegg. Hun styrte det til at jeg ødela hånda mi. Jeg kan ikke tro det(!) Den ser helt j***** ut. Kjæresten min er redd for at den er brukket, men det ønsker ikke jeg å tro. Hihi... Jeg måtte ta bilde av den da... Jeg syntes ikke den så så altfor ille ut nemlig, da vi tok av bandasjen for å se på den. Jeg syntes kjæresten overdrev... Men da jeg så bildet jeg tok... Scheisse, den ser forslått ut...:-O Eller igrunn ser den død ut.

Jeg kan virkelig ikke tro at det bor så mye krefter i meg!?

Hvertfall... Den påfølgende mandagen var det utrolig vanskelig å forlate "hulen" og bamsen, og gå ut til kjæresten, som hadde sovet på sofaen... Det var ekkelt, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste jo ikke helt hva som hadde skjedd.

Å si "jeg er usikker på hva som skjedde i går, men unnskyld, på vegne av Veronica", føltes som ansvarsfraskrivelse, fordi jeg jo veit at Veronica er meg - selv om jeg ikke vil vedkjenne meg det. Dessuten visste jeg ikke hva jeg følte... Vi klarte ikke bli enig på en måte... Klarte ikke bli enig om hva vi hadde rett til å være...

Hva hadde vi rett til å føle?

Vi snakket ikke mye i begynnelsen, ingenting om den rosa elefanten i hvertfall. Men så kom motet til meg... Jeg satte meg ned, og sa et eller annet... Han var lei seg...  Og på et tidspunkt sa han; "du gjorde det slutt med meg i går, ....!" Så gråt han litt... Det var jo news for meg... Det siste jeg vil, er at det skal bli slutt mellom oss. Jeg sa også det. Og han sa at han jo visste det. Han skjønte at det var Veronica som var fremme, men han hadde likevel blitt redd.

Det blir jeg også... Det er vondt å vite at en av delene mine vil at det skal bli slutt med kjæresten min. Det er vondt, fordi jeg veit at det er en av mine deler - en del av meg... Det er jo meg.

Hvorfor i all verden vil jeg at det skal bli slutt med kjæresten min??? Jeg elsker han jo! Jeg har aldri truffet noen som har elsket meg så betingelsesløst som han har gjort. Jeg har aldri vært så trygg med noen, som jeg er med han.

Bortsett fra "sinnet" hans, selvfølgelig... Men det forstår jeg, og det godtar jeg. Jeg veit hvorfor han har et "sinne-problem". Jeg kjenner til barndommen hans, og jeg har full forståelse for at det har bygd seg opp et sinne i gutten min.

Han har trengt det -
det har vært hans forsvarsmekanisme.

Eller, det er hans forsvarsmekanisme,
på samme måte som jeg har mine.

Det er klart at det ikke er full match; hans måte å håndtere det vanskelige med, er min, kanskje aller største frykt, som igjen trigger mine forsvarsmekanismer. Men vi elsker hverandre. Han får meg til å være det beste jeg kan være, og sier jeg frembringer det beste i han. Foruten forsvarsmekanismene våre, har vi det fint sammen, og vi deler drømmer... Vi planlegger et liv sammen - et godt liv! Et liv som jeg har lyst til å leve, sammen med han. Vi må bare finne ut av det, noe annet er uaktuelt.

Men... "Jeg" hadde altså gjort det slutt med han. Forstår ikke Veronica sinneproblemet hans like godt som jeg? Aksepterer hun ikke sinne i det hele tatt? Det som er greia? Jeg veit ikke... Noe svar fra henne får jeg jo ikke. Men noe må det jo være, når hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med den fantastiske og omsorgsfulle kjæresten min - på tross av hva jeg vil. Men igjen, så skal jo dette være mine følelser?!?? ARGH!

Vi fikk ordnet opp i en del, før jeg måtte på jobb, igjen. Tredje(!) dagen på rad - til tross for alt som hadde skjedd,. Det er her jeg er enig i at jeg har overrasket meg selv; jeg har ikke buret meg inne, slik jeg vanligvis gjør når noe blir vanskelig... Det var ikke et alternativ engang. Det å skulle dra på jobb, var helt OK.

I dag var det helt OK å skulle til psykologen. I forrige uke, var det veldig vanskelig. Som psykologen sa i dag, "det var liksom ikke meg," som var hos henne sist. Det veit jeg... Jeg hadde ikke kontrollen sist time. Jeg sa ingenting foruten "jeg vet ikke" et par ganger, de først 30 minuttene. Jeg klarte ikke, og jeg visste ikke.

Jeg klarte vel å få frem at "jeg ikke ville være der".

Som jeg sa til henne, synes jeg det er ganske utrolig at jeg i det hele tatt kom meg til den timen. Jeg var så redd, og jeg skulle egentlig avbestille timen samme dag, men da kjæresten min ble irritert, og oppgitt over meg, så ville jeg vise han liksom...

Jeg husker ingenting av hva vi snakket om. Jeg husker at jeg følte at jeg ikke ville ut, ikke snakke, ikke være...Hun sa at jeg var veldig forknytt, og liten.

Det gjenspeiler seg.

I dag hos psykologen klarte jeg å si en masse, føler jeg. Jeg klarte å fortelle henne sannheten om hvorfor jeg hadde bandasje rundt hånda. Og for første gang, tror jeg, kom betegnelsen "del-personligheter" ut av psykologen. Ikke bare deler... Ikke bare at "kronbladene skal feste seg til blomsterknoppen," eller at jeg har et feilmøblert hus, hvor alle må få flytte inn... "Del-personligheter"... Og jeg tenkte at, ja... Det stemmer jo.

Jeg er flere.

Jeg fikk til og med sagt at jeg ikke tror Veronica er den seksuelle delen (jeg veit ikke om jeg har nevnt den delen før, det har vært veldig vanskelig å akseptere den delen, men jeg har planer om et innlegg). Jeg fikk sagt at jeg tror at det er to forskjellige deler... Utelot riktignok å si at jeg trodde det var Vilde. Det er fremdeles veldig rart for meg å snakke om det på denne måten. Veronica er åpen - jeg er ikke klar til å nevne Vilde ved navn enda...

 Jeg sa også at det føles som om de gangene Veronica overtar, er det noe(n) inni meg som sier at noen er slemme med meg - at jeg blir urettferdig behandlet. Og de gangene jeg straffer meg selv, er det når jeg ikke finner noen annen forklaring... Enn at jeg har vært slem.

Det var ikke lett å si disse tingene. Jeg var redd for at hun ikke skulle tro meg - jeg er redd for at hun ikke tror meg. Hvordan kan jeg forvente det?

Héle meg, tror det jo ikke engang - at dette er meg liksom 

Eller, for meg, forklarer det alt. Jeg skjønner meg selv bedre, når jeg tenker og forklarer meg selv som deler... Det er fordi jeg kjenner meg selv som deler. Men jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at andre ikke tror meg, og jeg klarer ikke legge fra meg minnene om at; "jeg hadde det så bra, og all motstand gjorde meg bare sterkere". Jeg har vanskeligheter med å akseptere at "min bagasje er tung nok", til at et så komplisert forsvarsapparat har vært nødvendig. Jeg er redd for å høre at jeg er svak. At jeg ikke burde ha trengt "hjelpere"... at jeg utviklet det, og at det er galt på en måte...

Det var feil av meg...

Nei... Dette ble et langt og Usammenhengende innlegg. Og poenget med innlegget var å forevige positive følelser. Følelsen av at jeg har vært flink, og følelsen av aksept. Aksept av følelsen av å ha vært flink, og av at psykologen har kommet nærmere meg. Men nå må avslutte før jeg mister disse poengene!

Forresten... Nevnte jeg at jeg skal på jobb igjen i morgen også??? Og det er OK :-p (Riktignok juks, fordi vakten er sammen med både en "gammel venninne" og kjæresten ;o) )

Well... Cred til deg som har lest igjennom, hvertfall om du fremdeles er våken ;o) Og er du det...

Sov godt
<3 <3 <3

 

ThisISmeThen

ThisISmeThen

27, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits