Jeg vil ikke slettes...

Man er på en god bølge, surfer, og tror man klarer bølgen i gjennom...

Så faller man... Like overraskende som sist gang man trodde man hadde kontrollen.

Man tror at man er aldri så godt forberedt. (Og man skulle tro at man etterhvert lærer seg selv å kjenne... ) Men det kan virke som om jeg aldri blir helt kjent med meg selv og mine forutsetninger.

Innlegget om siste hudpleietime ble slettet i går. Jeg er lei for om noen trenger disse innleggene... Men vi er ikke helt enig på innsiden nå - flaks at ikke resten av bloggen ble slettet.

En liten og redd var framme i går, og viste seg også i dag tidlig. Det er vanskelig å være sånn, og samtidig ligge ved siden av en oppgitt kjæreste, som blir irritert og stressa av at jeg ikke bare kan ringe inn syk.

Spesielt når min stemme, for harde livet, kjemper om akkurat det samme.

Jeg skjønner hans frustrasjon.. Det er ikke det. Men det er så vanskelig når jeg er sånn.

Det er vanskelig å finne ordene, og det er umulig å få de ut.

Jeg brukte evigheter... Halv åtte, ble det heldigvis tatt en telefon... Og sengen var min bestevenn til 19.30. 

Den lille og redde er ikke borte... Hun er fremdeles veldig tilstedeværende, og jeg blir veldig påvirket. Men det er jeg som er framme nå, og det er jeg som skal ta styring. Jeg trenger å skrive.

Den redde ønsker at bloggen skal slettes.
Og jeg veit hvorfor.

Det er kontrolløren som skremmer... For man skal ikke vise seg... I hvert fall ikke hevde seg. Det er kontrolløren som hevder at bloggen må slettes. Det er alltid han som må kjempes i mot, når et innlegg skal postes.

Vi har balansert på kanten, jeg vet det. Bloggen har blitt for mye. Store bilder, inngående refleksjoner, for ikke å snakke om tips om ditt og datt. (Hvem er DU til å tipse andre...). Latter.

Kommentarer har blitt slengt i hytt og pine, og jeg har ikke kontrollen over hvem eller hva... Jeg har ikke kontrollen over mine...

Jeg ser tegninga -
og jeg føler det.

På mange måter burde jeg vel ha sett det komme. Det er ikke som at jeg ikke har kjempet mot dette helt siden start, men jeg velger å ikke høre på de.

Jeg vil ikke slette bloggen min. Jeg er glad i bloggen min. Jeg trenger bloggen min. Jeg har lagt mange timer inn her.

Kanskje vil det være bedre om den ikke er åpen? Kanskje det er greit? Min samvittighet vil i hvertfall bli bedre...

(Tips om hvordan få passord til bloggen tas i mot med så veldig mye mer enn et takk... )

What's next...?

Jeg veit ikke. Annet enn at det nå er payback-time.

<3 <3 <3

21 verdifulle tanker

Lilleredd

24.nov.2011 kl.22:31

*styrkeklemmer*

ibanezza

24.nov.2011 kl.23:14

<3

Du har masse å gi andre.. Det er en grunn til hvorfor du har så mange lesere du har ;)

Og det er vanskelig for andre å skjønne hva som er vanskelig for deg!! Det er også svært vanskelig for utenforstående å forstå. Man må være tålmodig, og støtte opp som best man kan. Det kan jo hende at frustrasjonen hans også kommer av at han så gjerne vil hjelpe men ikke aner hvordan han skal få det til? Og du... du kom deg faktisk opp etterhvert!! Selvom klokken var 19.30. hva gjør vel det.. du kom deg opp <3 Sender deg forresten et hint om passord i mailboksen sånn just in case u need it ;) Sender deg en god og varm klem :)

traumedager

25.nov.2011 kl.09:16

Jeg vil ihvertfall få lov å si at din blogg, det som blir skrevet her, det hjelper faktisk meg og de i meg. Det er så uendelig mye gjenkjennelse her inne og selv om jeg ikke ønsker at andre har det sånn, så er det en trøst og en hjelp i det og. Bare så du vet det.. Dessverre kjenner jeg ikke til hvordan lage en lukket blogg gjennom blogg.no, ellers skulle jeg tipset deg (om det er det valget du faller på)

Sender over en klem til deg og hvis jeg får lov, en klem til den lille, redde.. Jeg skjønner følelsen..har noen slike jeg og.. <3<3<3

themostboringwomanever

25.nov.2011 kl.09:33

Kjære deg. Ikke slett bloggen din. Jeg liker bloggen din og deg, både som stor og liten. Og som vanlig kunne jeg nesten ha skrevet dette innlegget selv...for jeg kjenner meg så igjen i det med å ta plass, hevde seg og tro at en er noe, det må en jo for all del ikke gjøre.

Men vet du hva; du skal tro at du er noe, for du er noe. Du er deg, og du er fantastsik akkurat som du er nå i dette sekund med alle delene dine og alt som hører med. Din historie gir inspirasjon og mot til at jeg tror på min vei og all jobben jeg legger ned i meg selv.

Ta plass, for plassen du tar gir andre rom til å være seg selv og tro på seg selv. Og hevd deg, jeg liker deg enda bedre når du hevder deg:))) Selv om jeg liker deg også når du ikke gjør det, men når du hevder deg gir du meg mot til å hevde meg.

Liker deg akkurat sånn du er! <3

stor klem fra meg i dag <3

pusle

25.nov.2011 kl.11:57

Håper du fortsetter å blogge <3 Har blitt glad i bloggen din. Mange klemmer fra meg <3

Laila

25.nov.2011 kl.15:54

Gjør det som føles riktig hvertfall.

<3

Tins

26.nov.2011 kl.16:40

Bare så du vet det, jeg vil gjerne fortsette å lese bloggen din. Det er ikke noen god følelse å "sette seg på utstilling", men bare så du vet dèt òg; jeg oppfatter det slettes ikke som at du gjør det, ei heller at du "viser" og hevder deg.

Stå på, jeg synes du/dere er flink, tøff, reflektert og interessant :)

Tuva

26.nov.2011 kl.21:58

<3 Håper du får styre litt mer, det er jo tross alt du som lever i nåtid og burde få lønn for strevet ditt.

Klem

C

27.nov.2011 kl.06:30

Jeg kom over denne bloggen helt tilfeldig, og kjenner meg igjen i noe av det. Et hode fullt av tanker som prøver å motarbeide meg. Jeg er en helt "normal" jente på dagtid, men når mørket og leggetid nærmer seg.. da kommer tankene. Og jeg får ikke sove. Tanker som bare motarbeider og bygger meg ned. Alle Tror jeg er en utadvent jente med masse selvtillit, ingen veit. Jeg har ikke klart å jobbe på over et år, for jeg sover når andre er på jobb. Lyset kommer, og jeg klarer endelig å sove noen timer. Jeg er en løgner.. later som alt er bra hele tiden. Alle Tror til og med at jeg fortsatt jobber. Jeg bare forteller folk det de vil høre for å slippe ubehagelige spørsmål. Du er tøff som deler ditt. Jeg er feig. Til og men når jeg er hos psykolog virker jeg normal. Han skulle sett meg på natta, og snakket med meg da istedenfor. Han hadde fått sjokk. Jeg er to helt forskjellige mennesker. Jeg har levd en løgn for vennene mine i 3 år! Hvordan det er mulig skjønner ikke jeg. Nå skrev jeg Altfor mye her.. beklager det, men alt bobler over nå på nattestid. Men godt å få det ut, selv om det var veldig dårlig skrevet og i stor frustrasjon. Takk for at du deler ditt ihvertfall, det hjelper å vite at man ikke er alene om å ha tanker som konstant motarbeider. Da er jeg heldigvis ikke helt gal, selv om det føles sånn iblant ;)

traumedager

28.nov.2011 kl.17:44

Han har mye fint ja.. Og akkurat det albumet denne sangen er hentet fra "underlig frihet" det betyr uendelig mye for meg. Anbefaler virkelig mane av sangene der, bl.a "blåsenborg," "Ka e du redd for?" (m/Karoline Krüger) og coversangen "Underlig Frihet."

*klemmer*

p.s en litt morsom ting, han har to døtre, og jeg er jo utd barne og ungdomsarbeider. Da jeg jobbet i Bergen for ca 6 år siden hadde jeg eldstedatteren hans i klassen jeg var i og på sfo..hihi.. litt morsomt! (og de er virkelig skjønne mennesker!)

Vilde

30.nov.2011 kl.12:55

Hei!

Jeg har depresjon og angst, men angsten har jeg fått under kontroll. Depresjonen derimot smyger seg alltid inn på. Jeg opplever, som deg, at det er flere sider i meg som kjemper litt av og til. Det er alltid en stemme som er uenig, er det positivt eller negativt. Men jeg lurer på om det ikke er så bra at du deler deg selv opp sånn. Jeg synes det blir problematisk å ikke se på seg selv som en helhet - jeg mener, du er jo deg, og du har kontroll over deg selv, alt sammen. Jeg føler at veien til å bli frisk er å samle seg rundt denne ene personen. Jeg vet ikke helt jeg altså. Men om du vil diskutere dette så svar meg gjerne på mail :) Har hvertfall hatt depresjon i minst sju år nå, og vet godt hvordan det er. For meg har jeg det best når jeg er samstemt. Og den samstemte følelsen er det jeg går etter - jeg vil være venn med alle følelsene jeg kjenner, ikke fremmedgjøre dem!

Håper du tar dette som konstruktivt - er bare en tanke.

Ha en fin dag! Fin blogg forresten. :)

ThisISmeThen

02.des.2011 kl.18:45

ibanezza: Takk for gode ord, og takk for "passordhintet". Det gjør det veldig mye enklere, tror jeg. God klem tilbake <3

ThisISmeThen

02.des.2011 kl.18:47

traumedager: Takk, kjære deg... Og takk det samme <3

ThisISmeThen

02.des.2011 kl.18:54

themostboringwomanever: Jeg veit ikke hva jeg skal si... Så nydelige ord <3 Så altfor nydelige... Tusen takk.

ThisISmeThen

02.des.2011 kl.19:43

C: Du skal ikke beklage deg for at du skriver til meg. Det er bare hyggelig :o)

Leit at du ikke har noen som veit hvordan du virkelig har det. Jeg håper du vil gi deg selv den julegaven av å åpne deg opp for noen. For hva det er verdt, så kjenner jeg godt til liksomlivet. Ingenting er mer selvutslettende... Hva med å starte en blogg? Så har du ett sted du kan blåse ut, og være ærlig i hvert fall. Det har gjort mye godt for meg :o) (Selv om det kanskje ikke virker sånn under dette innlegget).

Du er ikke alene med å føle som du gjør, og det er godt "å møte" noen som forstår hva en går i gjennom, uansett hva det er...

*Krysser fingre for deg* og ønsker deg alt godt fremover <3

ThisISmeThen

02.des.2011 kl.20:54

Vilde: Takk for innspill :o) Og så bra at du har fått kontroll over angsten! Sider av en selv er en ting... Oppdeling av selvet - noe annet. Per nå eksisterer det deler i meg jeg ikke innehar kontroll over, og som jeg heller ikke kjenner. De kjemper ikke mot hverandre av og til, men hele tiden! Det er alltid uenighet om hva jeg gjør/skal gjøre, om du skjønner? Sånn jeg har forstått det, så må jeg akseptere de ulike delene (noe som ikke er så enkelt, når enkelte av de motarbeider meg), bli kjent med de og integrere de i meg selv.

Jeg liker i grunn ikke å se meg selv som "syk"... Men jeg har en del vanskeligheter. Sånn sett er ikke målet mitt å bli "frisk," men å oppleve et mer samlet selv... Oppleve meg som én... Som bare meg. Om du er interressert kan du jo lese om dissosiasjon og identitetsforstyrrelse :o)

Ønsker deg lykke til videre i livet <3

ThisISmeThen

02.des.2011 kl.20:57

traumedager: Han har det! Så gøy da :o) Karoline Krüger har jeg visst sunget med. Skulle ønske jeg husket det, for hun er jo stor ;o)

Anne Lene

02.des.2011 kl.21:52

Har lest alle innleggene dine nedover her. Sterkt. Ønsker deg absolutt alt godt!

ThisISmeThen

03.des.2011 kl.13:58

Anne Lene: Velkommen hit... <3 Tusen takk, og det samme til deg!

liseliten

04.des.2011 kl.21:13

Jeg har samme diskusjoner med meg selv angående blogg, i perioder, og jeg kan kjenne igjen litt av de årsakene du forteller om. Jeg håper at valget du tar er det som er riktig for deg, og at det er DU som tar valget, og ikke "sykdom". Klem og takk <3

ThisISmeThen

05.des.2011 kl.00:50

liseliten: Takk, Lise <3

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits