Det handler egentlig om en tunell.

Det er så mye inni meg, som trenger å komme ut. Det er så mye jeg ønsker å sette ord på. Eller nei, det er nettopp det... Det er så mye jeg trenger å sette mer enn ord på, det er mye jeg trenger å skrive setninger om - ikke bare ord.

Ikke bare ord, setninger, og korte avsnitt i bøkene mine. 

Når jeg leser i gjennom det som er skrevet i bøkene skjønner jeg at det er mye jeg trenger å reflektere over. Det er mye å gå igjennom... Jeg har mange spørsmål som jeg ikke rekker å søke svar på... Og.. jeg føler at jeg trenger svarene. Det er viktig at jeg får svarene, for jeg veit ikke hvor mye lenger det kan fortsette sånn her.

Men jeg har ikke tid... Eller... Mange vil vel kanskje si at jeg har allverdens med tid. - Jeg jobber ikke spesielt mye, og jeg er ikke overdrevent sosial heller. Jeg er jo mye hjemme...Men...

Det føles som om tiden ikke er helt med meg...

Photobucket 

 

I dag er 1. fridagen etter 4 dager jobbing på rad. 4 dager(!)... Og jeg veit at det er for mye. Jeg veit at med jobbingen som foregår på innsiden - tilsvarer 4 dager det samme som 8 dager jobbing i uka... Jeg er 1 dag i underskudd. Noe som sier meg at følelsen min stemmer.

Tiden er ikke helt med meg.
Jeg er bak den, eller foran den -
stort sett - hele tiden.

Det er mye jeg må gjøre hjemme. Da tenker jeg ikke bare på vanlig husarbeid, men gjøremål som fornuften min sier at strengt talt ikke er nødvendig. Men jeg må gjøre det, for å ikke bli stressa. For å roe ned ting på innsiden... Gjøremål som kanskje kan karakteriseres som "tvangstanker". Eller jeg veit ikke, jeg... Men disse tingene tar mye tid. Og får jeg ikke gjort det, blir jeg i hvertfall veldig stresset... (enkelt forklart)  Og jeg føler at jeg "henger etter".

Jeg har med andre ord alltid mye å ta igjen, for jeg rekker aldri alt.

Samvittigheten er aldri ren, uansett. Ikke så lenge det er jeg som har kontrollen i hvert fall. Og med dette mener jeg ikke å klage, absolutt ikke. Det er stress - men stress kan jeg.

Men når det kommer til bloggingen, som jeg føler at jeg har veldig godt av - på så mange måter, så er det kjedelig at tiden ikke strekker til...

For det er her jeg ofte tar meg tiden.

~ ~ ~

Det er, som nevnt, så ufattelig mye jeg trenger og burde skrive om... Men så hadde jeg fått en anonym kommentar til innlegget med tunellen, som satte meg helt ut. Jeg så den for et par dager siden (og jeg mener ikke med dette at vedkommende skal ha dårlig samvittighet - absolutt ikke, for det er ikke nødvendig), men den skapte mye uro hos meg.

Jeg klarte ikke svare til den.

Jeg fikk dårlig samvittighet, fordi jeg fikk høre at jeg tydelig hadde opprørt vedkommende. Overbevisninger om at kommentaren hadde underliggende betydninger raste også i meg. Og jeg har måttet stå i mot overbevisninger om at den er skrevet av den ene eller den andre, som kjenner meg utenifra (og som "snik-leser").

Jeg har ikke blitt overbevist enda.

Men jeg har heller ikke motbevisninger for alt... Sånn er det stort sett alltid med overbevisningene... Jeg kan aldri utelukke at det stemmer/ikke stemmer - fordi det alltid handler om noe som kan være fakta. Jeg må bare... Godta.

Tilbake til den anonyme kommentaren. I dag klarte jeg å ta meg sammen. *kremt* Jeg spurte kjæresten min om han kunne hjelpe meg med å bryte ned "problemstillingene", og ikke minst si om jeg ville kunne såre vedkommende med det jeg skrev eller gjøre vedkommende opprørt. Han klarte det nesten... (for helt sikker kan man aldri være)

Han klarte i hvert fall å få meg til å formulere en svar.

Da jeg så var ferdig med svaret innså jeg at jeg ville ha det med i et innlegg i stedet, og det var definitivt lengden til det... (Selv om den i denne sammenheng, sikkert blir en middels avslutning :-p ) Så svar på kommentarer ellers - det kommer :o)

Vel... Nå sporer det ned til sammenligninger mellom meg selv og dette bildet:

Photobucket 

(Bildet er linket).

Det er en laaaaang tunell, med ingen umiddelbar utvei. Mange vil kanskje kunne få klaustrofobi av å stå her inne? Jeg veit ikke... Men sammenligningen den anonyme kommentaren fikk meg inn på, handler om tunneler og min vei.

Min tunell er langt i fra så frodig og vakker som dette... Men måten denne er så smal og litt fryktinngytende på, gjør at jeg tror jeg ville ha fått følelsen av å være fanget her inne, jeg også. Så den følelsen er svært gjenkjennelig

Fanget i egen kropp, eget sinn, egen (u)virkelighet.

Men det fine med sammenligningen, er jo at man aldri er fanget i en tunell. I det fjerne kan man skimte lyset...- En utvei - det er alltid det i tuneller... Det er alltid TO - hvis ikke er det jo ingen tunell.

En tunell blir definert som en passasje, en gjennomgang...
Og det er jo nettopp det -
enten det er for vann, biler eller følelser, så skal de i gjennom.

Det fine med akkurat denne tunellen, er at den slipper inn noe av lyset som er utenfor... Som en "fristelse" til den friheten man skal møte én gang. 

Det er slik jeg ønsker at min vei skal være... Tunellen kommer jeg ikke utenom...  Den er lang, og jeg må gå et langt stykke for å komme til enden. Det er helt greit.

Jeg kan forholde meg til, og jeg kan akseptere å vandre i en tunell en lang stund til -
det er det igjennomgripende mørke jeg ikke liker,
og som jeg prøver å gjøre noe med.

Og på sett og vis jobber jeg vel kanskje mot å lage en frodigere tunell også? ... Jeg planter sakte, men sikkert - et frø her og et frø der... Og det har begynt å slå sprekker i steinen (jeg har forresten en fascinasjon for hvordan vekster kan gjøre akkurat det - les her).

Photobucket

Jeg skimter lyset, - i korte glimt... Som igjen tilsier at jeg (som oftest) har vissheten om at det er lys der ute. Eller vissheten om at veien ikke vil være forgjeves å gå.

Viktigst av alt... Så har jeg funnet en jeg stoler på (ikke alle på innsiden fullstendig enig der enda, men vi jobber med å overbevise og trygge de). Denne ene er kjæresten min.

Jeg bestemte meg for at han er til å stole på, og snart må da forhåpentligvis alle delene være enig også.

Jeg valgte å ta hånden hans og stole på at han ville følge meg trygt i gjennom tunellen. Hadde jeg ikke gjort det... Eller - uten fortoligheten og tryggheten,  ville jeg aldri klare denne lange veien.

Hadde vi ikke delt med han i den grad vi gjør, ville jeg aldri funnet åpningen til tunellen en gang -
jeg ville fremdeles ha vandret på den intetanende og ødeleggende siden.

Jeg håper alle har én de tør å åpne seg for. Det er viktig - Våg å stole på noen på utsiden, spesielt om motarbeidelsen fra innsiden er stor (Motarbeidelsene er enklere å leve med, enn det er å leve alene med vanskeligheter.).

 

Til slutt en vakker sang som jeg har hatt lyst til å vise dere lenge... Eller selve artisten egentlig. Kanskje har dere allerede hørt henne også? Synes ikke videoen gir henne nok kreditt da, det er for mye støy. Hør på i spotify også, og bare nyyyt (jeg veit ikke hvordan jeg gjør det der...) Ahh... Jeg liker henne... Sånn - virkelig(!!)

 <3 <3 <3

 

 

(Forresten, legg merke til håret... Fint? :o)  Jeg vil nemlig klippe meg sånn (har langt nå).)

(Og siden det i innlegget var nevnt noe om tid, nevner jeg for moroskyld at jeg nå tydeligvis har sittet med dette innlegget i over 6 effektive timer... Ting Tar Tid - nevnte jeg det kanskje? :-p )

<3 <3 <3

5 verdifulle tanker

Destgirl

22.nov.2011 kl.03:39

Kjenner igjen det med tiden, stresset over det jeg skulle gjort, hva jeg bruker tiden på.. Stresset alt gir meg, hva jeg burde gjort, det jeg gjør, har gjort..

*klem*

Laila

22.nov.2011 kl.17:18

Jaaa, ting tar tid. Og du må bruke din tid. Men det er også viktig å huske på at du ikke alltid "må", eller "burde", det er da du må stoppe opp, puste, og tenk over hva du EGENTLIG vil. Hva DU vil. Bra at du har kjæresten din der som du tør stole på :)

<3

ThisISmeThen

23.nov.2011 kl.15:08

Laila: Det meste mine "må" og "burde" er kanskje ikke så nødvendig, men noen av de er reelle det... Sånn utenifra sett. Avtaler med leger og div kroppslige ting. Skummelt, dyrt, stress og... Utsettes lett... Ja... Det får vel bare komme når jeg er klar :o) Så får de bare vente..

Eline

23.nov.2011 kl.15:26

Ting tar tid, men noen ganger så må man bare la det være sånn! Prøve å legge bort alt stress og maset, og alle tanker som vanligvis surrer rundt! Jeg vet, lettere sagt enn gjort. Men jeg tror alle trenger litt "fri" innimellom, det hadde hvertfall vært veldig deilig. Men du må passe på deg selv nå, når du "jobber" 8 dager i uken, så sier det seg jo selv at det ikke går rundt i lengden, og da sliter du deg jo helt ut. Og da kanskje det gjør ting enda verre igjen!? Viktig å gi seg litt tid til ting som gjør deg godt, og som gjør hverdagen bedre=)!

Jeg likte svaret til den anonyme kommentaren, og den ga hvertfall meg en fin oppmuntring i dag. For det du sier er veldig sant, og du sprer håp rundt deg når du deler tankene dine<3!

Jeg er utrolig gla for at du har funnet en du tør å åpne deg for, og som du er på god vei til å stole på. For jeg er enig i det du sier, alle trenger en. Det er faktisk bare den ene personen som kan gjøre livet til noe helt annet=)!

Nydelig sang forresten! Jeg må også finne ut hvordan jeg skal klippe meg snart=P

*sender en stor klemm* <3

ThisISmeThen

23.nov.2011 kl.18:19

Eline: Jeg blir noen ganger satt ut av ordene dine, Eline... I positiv forstand. De er så gjennomgående (når jeg tenker meg om er de alltid det). At du tar deg sånn tid, og oppriktig bryr deg... Om ThisISmeThen... Det setter meg ut. *Takk* kjæreste deg <3

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits