"Det var ikke meg..."

 

De siste dagene har, for meg, bestått av mye. Torsdagen hadde jeg legetime tidlig på morgenen, og skulle jobbe på kvelden.

Onsdagen gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke være inne på noen av temaene, ei heller utfordringene "relasjonsmessig", selv om jeg ser at jeg hadde klimpret ned et innlegg i utkastboksen utpå kvelden.

Torsdagen gikk greit. Det var mye som stod på lista at skulle tas opp, men vi rakk alt. Jeg fikk alt jeg trengte av papirer og resepter, han tok en rask sjekk av nyrene, og det ble tatt blodprøver. Og akkurat blodprøver - dét er det en av delene som synes er kjempegøy!!!

Den gode kjæresten min fulgte meg. Det betyr alt... Selv om jeg fremdeles ikke nyter å være hos legen, er det i hvertfall mer trygt.

Han er min trygghet
<3

Torsdagen på jobb, husker jeg ærlig talt ikke så mye av... Tror jeg var ganske "høy" allerede da, som vi kaller det...

Fredagen skulle jeg møte en kamerat det er månedsvis siden jeg har sett. Det gikk overraskende bra (med tanke på prossessen som var satt i gang innvendig, all energi som hadde gått med på uroe seg på forhånd), og jeg ble til og med videre da han skulle treffe et par andre. Husker ikke så mye av det, men veit at jeg koste meg veldig! Det var fint å se han igjen, og jeg skal absolutt presse meg selv på det området...

Så var jeg en rask tur innom hjemme, før det bar videre til Gullrekka og Idol-date sammen med to venninner.

Veit ikke om det er det at det var "mange forskjellige utfordringer" på kort tid (eller, få dager), som gjør at jeg blir så høy, og jeg veit ikke om andre reagerer på det... Eller om det bare er kjæresten min, behandlere og jeg (- riktignok i etterkant, for min del)... Det bør jeg forsåvidt heller ikke spekulere i - det fører ikke noe godt med seg.

Det som er sikkert i hvert fall...

Er at jeg har det f**** så bra når jeg er sånn!

Det kjipe er at jeg ikke husker hvor bra jeg har hatt det - eneste som er der er vissheten, og et par småglimt...

Den personligheten som trer frem i meg er uredd, snakkesalig, åpen... Hun har troen på seg selv, og nyter all oppmerksomheten hun kan få. Hun er gladere enn gladest, og hun tror det beste om alle. Det er mye jeg elsker ved henne, men i mine øyne er hun fryktelig naiv, og det kan by på farer...

Tilbake til Idol og Gullrekka...  Den ene venninnen min får plutselig lyst til å ta en tur ut på byen... Jeg er sjelden ute nå, fordi jeg lett mister kontrollen da det blir for mange ukjente mennesker... I tillegg ønsker jeg å være forsiktig med alkoholen. Men selvfølgelig kom det ikke nei ut av munnen min da det ble nevnt... INGEN var sikkert mer gira enn meg da - jeg kunne nok ikke se for meg noe morsommere enn å fortsette skravlinga, danse, møte nye mennesker og bare leve livet!

(Selvfølgelig, tenker jeg jo også... Det er ikke så altfor ofte jeg beveger meg inn på de veiene om dagen...)

Så turen går ut, og jeg husker typ NADA.

MEN, jeg hadde hatt kjempegøy i følge venninnen min... Eller VI hadde hatt det kjempegøy - både hun, jeg og alle delene ;o)

Vi hadde styrt musikken, danset og truffet hyggelige mennesker...

Det vanskelige startet ikke før venninnen min ville hjem, for da var det nemlig klin-umulig å få meg med visstnok (og det er selvfølgelig uaktuelt at jeg blir igjen alene)... Hun hadde brukt alt hun kunne av overtalelsesmetoder, og til slutt hadde hun fått meg på gli.

Da vi så skulle gå hadde jeg visst sneket meg inn, og kjøpt meg en ny øl - for da kunne jeg selvfølgelig ikke dra med en gang (utrolig utspekulert og sleipt, I must say), og venninnen min kastet inn håndkle...

~ ~ ~

Jeg våknet opp i min egen seng - med kjæresten min ved siden av meg... Heldigvis! Det eneste jeg veit, er at jeg hadde vært i en taxi langt unna byen på et tidspunkt (jeg hadde snakket med kjæresten), men jeg hadde sagt at jeg var på vei hjem... Gudene veit hvorfor jeg befant meg der jeg gjorde da...

Teorien vi holder fast ved, er at jeg spleisa på taxi med noen, og at turen ble i lengste laget (og at jeg med min heller dårlige retningssans ikke greide registrere det).

Dette er veldig ubehagelig - ikke minst flaut for meg å skrive... Spesielt med tanke på alt som står i mediene om dagen... Denne natten utsatte jeg meg selv for STOR fare... Og jeg er klar over det... Nå... 

Da visste jeg ikke det -
da hadde ikke jeg kontrollen...

Det som er flauest er at jeg har nok erfaringer som burde tilsi at jeg aldri tar taxi med fremmede, at jeg aldri er alene ute om kveldene...  Og det eneste jeg har å stille opp med - det eneste jeg kan si til mitt forsvar er...

"Det var ikke meg..."

"Det var ikke jeg som hadde kontrollen..." "Det var ikke jeg som bestemte og tok avgjørelser"... Jeg veit heller ikke hvilken av delene det var, ettersom jeg ikke veit annet enn at jeg hadde mye energi.

Jeg er snart 26 år, og jeg trenger barnevakt... Og jeg veit det...

Men med forhåndsregler og åpen dialog, så trenger jeg ikke måtte sperres inne av den grunn...

Selv om jeg ikke husker mye av de dagene jeg er sånn "høy", så tror både kjæresten min og jeg at jeg har godt av det... Det er mye glede som strømmer rundt i kroppen på disse dagene... Selv om det selvfølgelig kan være veldig skummelt... Er det mye impulser, og det er mye BRA - så det er viktig at jeg fortsatt kan ha disse kveldene med venninna mi.

Forhåndsreglene er derfor enkle og greie - og innebefatter riktignok bare én regel; Jeg kan aldri være alene. Nettopp fordi jeg kan ikke være alene når det ikke er jeg som har kontrollen. Så om de som er med meg, får følelsen av at noe ikke er som det skal, må kjæresten ringes etter slik at han kan komme...

Noe flaut... Ja...
Nødvendig... Definitivt.

De som har overtatt kontrollen har tidligere satt meg i farlige, ubehagelige og pinlige situasjoner - ikke minst UØNSKEDE (og det er selvfølgelig alltid jeg som må rydde opp, og ta støyten), så om dette skal fungere - er det nødt til å være sånn.

Eneste som kan være vanskelig med dette, er at noen av delene visstnok er ekstremt gode til å lure de utenfor trill rundt, så det virker som om det er jeg som har full kontroll. Men de jeg eventuelt vil gå ut med, er heldigvis klar over dette, så jeg stoler på de... Det skal nok gå bra... Og igjen... Det er ikke ofte jeg er ute på kveldstid alene...

Det som forøvrig var det verste for meg å takle med hele dette scenarioet her, var at jeg hadde avtale med en venninne på lørdag... Som jeg selvfølgelig måtte avlyse. Venninnen min hadde tatt buss i to timer, for at vi skulle treffes og spise lunsj (forhåpentligvis andre ting også)... Dere skjønner kanskje at samvittigheten var alt annet enn god.

Men å våkne opp sånn... Gå igjennom førdagen, og det eneste du husker er noen glimt fra formiddagen og Idolsendingen... Det er alt annet enn behagelig. Uansett hvor mye du vrir og vender hodet, så aner du virkelig ingenting om hva du har foretatt deg!

Du går igjennom tidligere episoder... som ligner... Får mer noia... Begynner å forestille deg hva som kan ha skjedd;  prøver å føle kroppen, går i gjennom det du veit om delene dine, og ser for deg hva de kan ha funnet på... 
hva de har gjort før...

Eneste metoden du har å finne ut av hva du har foretatt deg, er å gå igjennom notatbøker og telefonen, samt høre med venninna og kjæresten...

NULL kontroll er å underdrive.

Jeg trenger kanskje ikke nevne en gang at lørdagen var noe tung... Venninnen som jeg hadde vært hos kom innom, for at vi kunne gå i gjennom kvelden... Heldigvis klarte både hun og kjæresten min å vri det om til at det på sett og vis var morsomt også... "Fordi det så langt i fra er meg, men så er det jo meg." Men når jeg var alene... Da ble det litt verre...

Uten at jeg kan linke det til noe annet enn at det må ha vært i forbindelse med dette her, hadde jeg et "anfall" foran kjæresten om kvelden... Type: Fader ut, ingen kontakt... Det føles som et innvendig press, en gråt som ikke skal slippes ut, ord som ikke skal sies...

Akk ja... Det var de siste dagene på den psykelige fronten... Jeg blir så forvirra av meg sjæl!

<3 <3 <3

 

6 verdifulle tanker

Laila

15.nov.2011 kl.18:03

Kan være skummelt å drikke for mye noen ganger altså, for ja, man vet aldri hva man kan utsette seg for når man er ute på byen. Men bra du kom deg velberget hjem da hvertfall :)

<3

Tuva

15.nov.2011 kl.18:51

Uff, skjønner at det er skummelt. Men ingenting å skamme seg over. Virkelig ikke!

Min umiddelbare tanke er bare at Modum Bad traumekurset i Oslo må være noe for deg! Vi lærer masse om å få bedre kontroll, blant annet gjennom å ha et godt indre samarbeid..

Stor klem til deg <3

Lileana

15.nov.2011 kl.19:13

Bah, er det ikke dårlig gjort at DE roter og VI må rydde opp? Skikkelig irriterende... Jeg får ikke lenger ha kontroll på økonomien min selv pga shoppegale folk på innsiden, så Særraren må hjelpe meg med pengebruken. Det er flaut og jeg føler meg som en liten unge på mange områder...

Sukk...

themostboringwomanever

15.nov.2011 kl.20:14

Kjenner meg igjen, fra noen år tilbake. Nå er denne høye delen av meg i stor grad en del av meg, men det betyr også at jeg husker ;) I alle fall det meste, for det kan god finne på å komme andre deler inn å styre.

Det blir bedre....er det en trøst?

ThisISmeThen

16.nov.2011 kl.17:28

Tuva: Jeg har vært inne på det... Også med psykologen. Men det er litt skummelt - per nå. Eller... ganske mye egentlig. Også er det tanken om at traumene ikke er traumatiske nok. Jeg har ikke tålt det jeg burde tåle - skjønner du... ?! Det er skamfullt, og flaut bare.. Men takk for tankene dine, jeg tar de absolutt til meg. Også håper jeg at jeg kommer over alle "tulletanker" som psykologen min kaller det for... For jeg vil jo - jeg ser for meg at det kan forkorte "bedringsprossessen", og det ville langt i fra vært å forakte!

Stor klem tilbake <3

ThisISmeThen

16.nov.2011 kl.18:03

Lileana: Det er fortvilende å be om unnskyldning for noe du, i ditt dypeste, aldri ville funnet på å sagt eller gjort (men så kommer det fra deg). Det er fortvilende å ha denne vissheten, men tydeligvis sitte inne på andre impulser... Impulser du "ikke er klar over" at du sitter inne med... Impulser - som kommer som lynet fra klar himmel, og etterlater seg et svart hull.

Mest irriterende er det når det ikke finnes GLIMT av hva som har blitt gjort eller sagt, som nå. Jeg aner virkelig ingenting...

Vi er vel små barn på mange områder også. Dessverre sier alderen på Visaet noe helt annet. Hihi.. Jeg var inne på tanken (alvorlig talt) at jeg burde få barnebillett på bussen, og andre barnerabatter, fordi flere deler av meg fremdeles er barn ;-)

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits