Det er ikke så enkelt alltid.

I en forholdsvis lang periode nå, har jeg hatt det ganske bra. Jeg har vært flink å spise - jeg har spist greit, jeg har sovet greit, og det har vært greit (til og med oppriktig GODT) å omgås bekjente.

Det er vel et par uker siden jeg merket at uroen begynte å komme... Det ble for mye for meg... Jeg veit ikke hvordan jeg kan forklare det på en annen måte, enn at å delta i verden - er for mye for meg.

Men så er det jo disse verbene som står sterkt; må, burde, skulle...

De er vanskelig å komme seg vekk fra, så da spiller det ofte ingen stor rolle om hvordan jeg har det... Jeg må, jeg bør og jeg skal!

Det har ikke vært på det verste - langt derifra... Jeg har klart å stå i det - til nå i hvertfall! Jeg har vært på jobb - til tross for kaoset som foregår oppi hodet, og foruten tirsdagen som var, har jeg vært i behandling.

Tirsdagen som var nå, har jeg på følelsen at noen saboterte for meg... Men jeg veit ikke - det kan jo ha vært tilfeldighetene bare, men jeg ble vekt av fysioterapeuten som ringte... Jeg hadde forsovet meg til både psykologen og fysio (bruker ikke ha det samme dag, men denne dagen var det slik, selvfølgelig).

Jeg veit at uroen var stor, og at det var lite interressant å skulle snakke om det vi hadde funnet ut av til behandlere. Det er derfor jeg mistenker at noen hadde en finger med i spillet... Men igjen - det kan bare ha vært meg selv. At jeg for én gangs skyld sov tungt. Så tungt at jeg ikke enset at klokka ringte, eller bare skrudde alarmen av i søvne.

Jeg ble uansett vekt på formiddagen, som sagt, av fysiodama. ("- Hvorfor ringer hun?! Vi har sagt at vi har vanskeligheter på det området!" "- Å, nei! Nå får vi kjeft! Vi skulle vært hos henne. Hun er sint, fordi vi har forsovet oss! " "Hun er oppgitt. Det var akkurat dette hun forventet. Hun tror vi gir faen." Hun hadde aldri trodd dette om oss - hun er skuffet." )

Og jeg tok telefonen(!?)

Og jeg hørte alt de sa inni meg - henne... Jeg hørte at de hadde rett. Jeg hørte at hun både var skuffet, sint og oppgitt. Jeg gjentok "unnskyld!" flere ganger, men det endret seg ikke... Jeg skulle ta kontakt for ny time.

Jeg skammet meg, var trist, stolt og sint... Jeg hadde dårlig samvittighet, var glad, lettet og redd. Alt på én gang. 

Det er vanskelig å henge med når det er sånn... Jeg får dårlig samvittighet - for uansett hvilken følelse som er meg nærmest, skriker noen at jeg ikke kan føle det sånn. Samtidig, så har jeg også fornuften, som jeg prøver å lytte til... Jeg prøver å skjelne mellom hva som er fornuftig og logisk, og hva som ikke er det. Men det er vanskelig.

Onsdagen gikk med til tidlig tannlegebesøk, grue seg til jobb torsdag - for ikke å snakke om å grue seg til å ta kontakt med fysioterapeuten(!), samt fortsette med den dårlige samvittigheten over telefonene jeg ikke har tatt og meldingene jeg ikke har svart på... Menneskene jeg ikke har tatt kontakt med.

Foruten det, var det uenighet rundt hjemreisen i helgen (kjæresten og jeg skal til hjembyen min). Mye følelser og tanker.

Torsdag var jeg (og kaoset) på jobb.

Det undrer meg sånn... Hvordan det switcher. Hvordan det kan gå fra å være bra og stille til kjipt og kaos - in no time(!)

Hva, hvordan og hvorfor???

Er det fordi jeg, når jeg har det bra, flykter fra de inni meg? Er det derfor jeg har det bra? I så fall... Hvorfor kan jeg ikke  kontrollere det selv?

Hvorfor er jeg alltid, før eller siden, nødt til å miste kontrollen?

Det er så ubehagelig å være rundt mennesker når det er sånn. Og det fatter og begriper meg ikke - hvordan jeg kom meg igjennom dagen på torsdag, eller jobbingen i helgen for den saks skyld (til tross for at både kjæresten og en venninne jobbet sammen med meg).

Jeg lurer på om andre merker det... Om flere enn kjæresten min, legger merke til at jeg switcher. Jeg lurer på om de legger merke til hvor redd en er, hvor tøff en annen er, hvor liten og hvor trist... Ser dere det? Jeg lurer på hvor mye jeg switcher; om det bare er de gangene jeg merker det tydelig selv... Og hvor mange av delene kan komme helt frem?

Klarer jeg å ro meg inn godt nok - ta meg sammen?

Det er forvirrende å delta i verden, når det er sånn som dette; Én varsler om stygge blikk og onde hensikter, én annen er tøffere enn toget og vil prøve alt. Én krever ekstremt mye oppmerksomhet, én annen er liten og redd. Én ler og fnyser av det som foregår inn der, mens en annen er skamfull og trist.

Det er vanskelig å holde maska - enda vanskeligere å merke at man har mistet den.

Jeg veit navnet, og kan vedkjenne 4 av delene nå. De har snakket litt med meg. En av de fikk jeg også for sikkert, vite alderen på. Hun er 13. Jeg ble kjent med følelsene hennes, men jeg fikk ikke vite årsakene til at hun følte som hun følte, og oppførte seg slik hun gjorde.

Jeg veit også for sikkert, at en av delene er veldig liten... Skjønner ikke, kan ikke, vil ikke - enkle ting.

Det er vanskelig for meg å innrømme disse tingene. Skrive om de... Vedkjenne de. Først og fremst fordi jeg veit at det er så mange som har det vanskelig, at det føles ubehagelig å syte over mine ting liksom. Tanken om at andre har det verre, retten til å "klage" ligger ikke hos meg.

Jeg skammer meg. Overfor "Innsiden", som påstår at jeg bare er ute etter medlidenhet/synes synd på meg selv. At jeg må skjerpe meg, ta meg sammen.

Det er vanskelig. For jeg prøver jo. Jeg prøver hver dag å ta meg sammen. I tillegg skammer jeg meg når jeg er "Ute", når jeg plutselig ikke veit eller skjønner, og må forklares at 1 + 1 = 2, klikker i vinkel over en liten ting, våkner opp et sted jeg ikke aner hvordan jeg kom meg til eller opptrer som et lite barn i en setting hvor en burde være voksen.

Det er ikke sånn jeg ønsker at det skal være.

Jeg ønsker jo å ha kontroll - jeg ønsker at jeg skal sitte inne med kontrollen.

Når noen kommer med trøsteord som; "ja, men sånn har vi alle det..." eller "det der er ikke noe rart eller unormalt!" - så blir jeg forvirra... Ordene er ikke til trøst i det hele tatt. Det jeg hører er; "Ikke skap deg - ikke gjør deg sykere enn nødvendig. Du skriver fra deg ansvaret... Ikke synes så synd på deg selv".

Jeg klarer ikke forestille meg, at det er slik her det skal være... At man som voksen er leken innimellom - selvfølgelig, eller at man blir sprettsint en gang eller to... Men sitter dere ikke fremdeles inne med dere selv? Har dere ikke fremdeles kontrollen over at dere er dere?

Dette kaoset, alle uoverenstemmelsene, all kranglingen... Har alle det virkelig sånn?

Når jeg tenker over det, er det svært få jeg har fordommer mot... Men jeg har store fordommer mot meg selv - og det er kun meg selv jeg kan komme på. Jeg fikser ikke å være "oss" "Ute". Miste kontrollen... Det er skummelt og flaut. Jeg blir advart om at andre snakker om meg - har en slags konspirasjon... Så prøver vi å finne ut av den, tar meg selv i å gjøre det - blir latterliggjort. Blir fortalt at de andre gjør narr av meg, ler av meg... Når jeg så har fritid, brukes den på å grue seg til neste "Ute" episode og kverne rundt alt som foregikk og gikk "feil" sist gang.

Det er slitsomt. Og igjen, nei... Det er ikke sånn jeg ønsker at det skal være, men jeg hanskes med det, tar meg sammen, står i det.

Jeg prøver å finne ut av det, prøver å akseptere
- prøver å leve...

Men det er ikke så enkelt alltid.

<3 <3 <3

 

8 verdifulle tanker

Mie - iasn

15.okt.2011 kl.16:14

Vennen, du er FLINK og STERK, virkelig. Man ser jo at du faktisk prøver å gjøre ditt beste, og det er godt nok, kjære! Bare stå på videre du, og vit at jeg er stolt av deg. Er her <3

Lileana

15.okt.2011 kl.18:03

*klem*

Laila

15.okt.2011 kl.18:16

Hærregud, det er menneskelig å forsove seg, og noen har angst mot tlf'er, sånn er det bare, jeg synes det er helt feil av henne å bli sint og skuffet...gawd assa.

Jeg synes du er flink jeg, som gjør ditt aller beste. Hang in there søteste <3

Themostboringwomanever

15.okt.2011 kl.19:51

OMG, er sinnsykt likt av hvordan jeg har det og tenker. SAmtidig har jeg plassert skylden der den skal være og kommet langt på troen på meg selv. Samtidig er jeg sååååååå skeptisk til meg selv og hva som foregår inni meg.

I går hadde jeg en så sinnsykt jævlig opplevelse. Mens jeg sto på kjøkkene og laget middag, merket jeg at det foregikk en samtale inni meg. Var akkurat som det ble laget en alternativ historie( har opplevd dette før mange ganger, men aldri skjønt hva som har skjedd). Fy F** så jævlig det var, samtidig som det er godt å kjenne at en stadig får tak i mer av hva som foregår (faktisk foregår) inni meg.

Vet du, det er ikke de utenfor deg du skal prestere for, men deg selv. ER det slik at du tenker at for å klare å komme inn til deg selv, så klare du ikke å forholde deg til de utenfor, så kan du være nådeløs. Men du må være også være tøff nok å kjenne på hva som gjør at du ikke ønsker å være der ute, er det fordi du ikke ønsker å oppleve noe positivt eller er det fordi det gjør for ondt å holde masken? Sånn har det i alle fall vært for meg, har merket at det finnes de to alternativene. For jeg har faktisk sabotert masse masse for meg selv med angsten og så har jeg også sett noen ganger at masken er for vondt å holde på og gitt meg rom til å "få være i fred med meg selv"

Jeg klare bare ikke å la være å skrive lange kommentar....hehe. Håpe du har ei god helg. Jeg synes du er super flink og dyktig i jobben med deg selv. BAre se på alt du har fått tak i. Huske du å rose seg selv og annerkjenne at den jobben du gjør er god nok??? For det synes jeg du er!

Den_flinke_jenta

16.okt.2011 kl.15:35

Svar: Tusen takk for at du "tomler opp" for at jeg skal prøve meg ut i arbeidslivet igjen. Herlig :)

Og ja, jeg har innsett at jeg må prøve i en redusert grad i starten, slik at det ikke skjærer seg igjen...

pusle

16.okt.2011 kl.16:35

Jeg skulle også vært hos fysioterapeuten på fredag, men så avbestilte jeg timen, sendte en tekstmelding like før at jeg ikke kom. Tenkte at hun kom til å ringe meg, men det gjorde hun ikke. Så jeg lurer litt på om hun er veldig skuffet over meg nå. Kjedelig at fysioterapeuten din var sur mot deg. Det fortjener du ikke. De må tåle slike ting når de jobber med syke personer enten det fysisk eller psykisk. Virker av og tiol som at psykisk sykdom ikke er like høyt akseptert som sykdom som fysisk sykdom. Det er feil.

Trist at du har blitt verre. Kjenner igjen kaoset i hodet. Stemmene. Tror de som prøver å normalisere hva vi går igjennom ikke helt forstår. Jeg har opplevd det selv, da tar jeg bare opp eksempler som gjør at de forstår at de ikke har det sånn som meg. Så jeg skjønner hva du mener.

Uansett hva de inni deg eller andre sier så er du verdifull. Vit det! klemmer fra meg <3

ThisISmeThen

17.okt.2011 kl.21:09

Themostboringwomanever: Synes det var hyggelig med lang kommentar, jeg :-) Tusen takk for gode og fornuftige ord. Vanskelig å svare på spørsmålene dine akkurat nå, men vit at jeg tenker over de! Håper du har hatt en fin helg <3

fragileme

17.okt.2011 kl.22:54

Vennen<3! Alle kan forsove seg innimellom, og det er jo faktisk bra at du sover godt. Hun har jo ingen rett til å bli sint av den grunnen, og du må jo ikke legge skylden på deg selv. Det er bare sånt som skjer. Men jeg kjenner meg jo igjen. Hver gang det er noe man gjør feil eller ikke klarer, så finner man hver minste lille negative ting. Men du tok faktisk telefonen, det synes jeg er veldig bra gjort!

Jeg synes ikke du er en typisk person som bare vil ha oppmerksomhet og klager på alt, men du tar tak i det som er vanskelig i livet ditt! Du har som alle andre rett til å klage, men det er jo noe du gjør veldig lite! Og det er jo kjempe bra at du faktisk klarer å skrive om og få ut alt det som er inni deg <3

Jeg blir irritert når mennesker kommer med sånne kommentarer, for det er jo aldri noen som helt kan forstå hvordan du har det. Det er aldri noen som har det helt likt eller som lever ditt liv, så derfor har man heller ingen grunn til å komme med sånne kommentarer. Du gjør jo virkelig så godt du kan, og jeg synes du er utrolig flink! Du må prøve å fokusere på de som løfter deg opp og de gode kommentarerne, og ikke motsatt! <3

*sender en stor klemm*

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits