A cup of TEA

 Jeg har lenge brukt bloggen min som en container. Bloggen har vært et rom hvor jeg har kunnet tømme meg, være ærlig og åpen om meg selv, og om min situasjon - uten å legge noe i mellom.

Jeg har trengt det. Det finnes det ingen tvil om. Jeg har trengt et sted jeg kan være negativ og trist, oppgitt og lei... Og det har nesten vært enkelt(!)

Jeg har nesten ikke vært redd for at noen skal dømme meg, eller at jeg skal tråkke på noens tær, gjøre noen sint eller såre noen - fordi jeg har hatt anonymiteten "å gjemme meg bak".

Legg merke til nesten...

 

Photobucket


Det har ikke vært enkelt av den grunn. Hovedsakelig er det ikke dere som titter innom her, jeg er redd for å såre. Det er ikke bare deres tær jeg er redd for å tråkke på. Og det er ikke bare dere jeg er redd for at skal dømme meg, eller bli sinte.

Den største kampen foregår på innsiden - bak fasaden, og bak alle ordene.

Det er det på innsiden av skallet mitt, jeg frykter mest av alt. Det er de på innsiden jeg er i en evig dialog med,og det er de jeg må gjøre til lags.

Det er hovedgrunnen til at jeg ofte bruker så lang tid på å skrive innlegg... Jeg vil være ærlig mot meg selv om mine følelser. Jeg har villet sette ord på mine følelser, ærlig og nakent, men jeg har måttet trekke mye tilbake - fordi noen av delene har vært uenige, blitt sinte, eller såret...

Jeg har fått skrive, men med forbehold.

Andre ganger har enkelte av delene mine trengt utløp de også, og skrevet noe jeg ikke har hatt kontroll over. Noen av innleggene har jeg slettet fordi de ikke egner seg på verdensveven, noen har heldigvis aldri blitt postet, og noen har jeg latt stå. For det er jo viktig at vi alle får utløp, tenker jeg... Når det først er sånn at det ikke bare er meg i meg, er jeg nødt til å akseptere det. Jeg er nødt til å anerkjenne de andre, og jeg er nødt til å vedkjenne at de er deler av meg. Uansett hvor vanskelig det er, og hvor uvirkelig det er...

Om jeg sletter innleggene, blir det som om jeg sletter noe av meg.
Det føles feil...

Jeg har alltid skrevet mye... Eller - det er faktisk løgn. Før skrev jeg mye. Jeg fikk tips fra en om å skrive alle negative tanker og følelser ned på papir, og brenne det i ovnen - og på den måten bli ferdig med det.

Jeg veit ikke helt når jeg sluttet med dette, sikkert ungdomsskolen en gang, da jeg var opptatt med å være høyt og lavt, og alt for alle. Hadde ikke tid til å skrive da, veit dere...

Jeg fant raskt ut at jeg kunne bruke skoleoppgaver som en mulighet til å få utløp for følelsene mine... Jeg snudde og vendte på oppgaveteksten, så den kunne brukes til noe jeg hadde behov for å skrive om. Både i engelsk, norsk og tysk.  De aller fleste novellene jeg skrev i gjennom skolen, handlet derfor om meg. Og det var enkelt, for ingen av lærerne nevnte noe på det. Vi skulle skrive noveller... Ingen visste da at jeg brukte det som terapi.

Det er en av grunnene til at bloggen har vært min redning; det å kunne skrive igjen... Sette ord på følelser. Se innover. Reflektere... Bli kjent med delene mine. Finne ut hvem jeg er, og ikke minst; hvem jeg vil være.

Før levde jeg livet mitt med å gjøre alle på utsiden til lags. Jeg levde for andre - ikke for meg selv.

Jeg måtte være lykkelig på utsiden, og jeg trodde på det på innsiden.

 

Photobucket

 

er målet mitt å leve for meg selv. Nå er målet mitt å være lykkelig på innsiden, og tro på at ærlighet lønner seg på utsiden. Jeg jobber med å være ærlig om meg selv og tro mot meg selv. I forhold, og i relasjon til andre, men også bare for meg selv.

Jeg vil gjøre de rette tingene for meg. Jeg vil stole på fornuften, og gjøre det fornuften veit er riktig for meg, fremfor hva som er forventet. Jeg vil ikke lenger være slave for de på innsiden, og gjøre hva de mener er riktig. Jeg vil ikke bryte meg selv ned ved å gjøre som de på innsiden vil. Jeg vil finne styrke til å bare være meg.

Og dét er en fulltidsjobb, ingen tvil om det...

Det er her dere kommer inn, mine kjære, kjæreste lesere. Dere har nemlig også vært min redning(!)... Dere har vært min ferie på en måte :o)

Flere av dere sitter også med en fulltidsjobb.

Noen av dere har en fortid, som får min til å virke bagatellmessig. Og noen av dere har en nåtid, som får min jobb til å virke som en liten helgestilling - annenhver måned.

Dere har ikke dømt meg. Dere har vist forståelse, og dere har tatt meg inn i varmen.

Enda jeg opp i gjennom årene alltid omga meg med mange mennesker, er det først følelsen av ensomhet har sluppet. Jeg føler meg ikke lenger alene... Dere har fått meg til å endelig føle meg "hjemme." Jeg har ikke trengt å opprettholde en fasade som er sterk og fornuftig... Jeg har kunnet vise mine svakheter - dele de "åpent", og jeg har opplevd at flere av dere har satt ord på en masse jeg ikke har kunnet beskrive.

Dere har vist meg omsorg og støtte, selv om jeg selv ikke har skjønt at jeg har trengt det, og selv om jeg selv ikke har vært i stand til å be om det. Og dere har vist meg at det føles godt.

 You know who you are...
TnX!
<3 <3 <3 

 

7 verdifulle tanker

Tuva

27.sep.2011 kl.20:06

<3 Åååh, du er så nydelig. Takk for at jeg får følge deg! <3

Klem

perlesnor (sophia)

27.sep.2011 kl.22:59

Veldig bra beskrevet. Herlig du er <3 Snakket faktisk om det med ene behandleren min, hvordan jeg føler jeg er i en evig krangel, diskusjon, blir irettesatt av meg selv. Får aldri fred, hvordan kan man få innsiden til å tie? Spesielt når innsiden aldri blir fornøyd.

Forresten så har jeg fått ny blogg på wordpress nå, håper du følger meg der også. Ja, jeg hadde lillesophia.blogg.no før.

Bak Fasaden

27.sep.2011 kl.23:15

Blir glad når jeg leser at du føler deg mindre alene og ensom. (du er jo ikke det) Gode tanker og varme klemmer sendes din vei <3<3<3

Laila

28.sep.2011 kl.04:26

Å skrive er fin terapi. Derfor håper jeg virkelig at jeg får fortsette å blogge mens jeg er på Modum også. Jeg synes at det er lettere å yttrykke seg når man skriver,for da har man liksom tid til å kjenne etter,finne de rikitge ordene...Ikke alltid man klarer det når man sitter under tidspress,som i en time hos en behandler f.eks. På den måten er blogging veldig fint :)

Og det er veldig bra om det har hjulpet deg :D

Fine du <3

Lileana

28.sep.2011 kl.11:57

*tommel opp* :)

Themostboringwomanever

29.sep.2011 kl.18:22

Fine jenta. For et flott innlegg. Kjenner det på akkurat samme måte.

<3

pusle

29.sep.2011 kl.20:08

Jeg tror blogging er en bra ting. Fint innlegg! <3 *klem*

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits