Fordi jeg har vært flink, og fordi jeg aksepterer det.

I dag har ThisISmeThen vært veldig flink! Eller egentlig i noen dager. Jeg har bare ikke tenkt det selv, før i dag... Før kjæresten min sa det til meg... Og, veit dere, jeg er faktisk enig med ham, jeg! Jeg har vært flink :o)

Torsdag var ingen god dag... Det skrev jeg et innlegg om, postet fredag. Fredagen er jeg usikker på hvordan ble tilbrakt sånn ellers... Likevel var jeg på jobb på lørdag kveld. Jeg klarte å stå opp til tidligvakt søndag morgen etter minimalt med søvn (marerittene har startet for fullt igjen, fordi undertegnede seponerte Zyprexa selv - FY!)...

Søndag var heller ingen god dag, det var da Veronica tok over, som jeg også har skrevet om i et oppvask-innlegg. Hun styrte det til at jeg ødela hånda mi. Jeg kan ikke tro det(!) Den ser helt j***** ut. Kjæresten min er redd for at den er brukket, men det ønsker ikke jeg å tro. Hihi... Jeg måtte ta bilde av den da... Jeg syntes ikke den så så altfor ille ut nemlig, da vi tok av bandasjen for å se på den. Jeg syntes kjæresten overdrev... Men da jeg så bildet jeg tok... Scheisse, den ser forslått ut...:-O Eller igrunn ser den død ut.

Jeg kan virkelig ikke tro at det bor så mye krefter i meg!?

Hvertfall... Den påfølgende mandagen var det utrolig vanskelig å forlate "hulen" og bamsen, og gå ut til kjæresten, som hadde sovet på sofaen... Det var ekkelt, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg visste jo ikke helt hva som hadde skjedd.

Å si "jeg er usikker på hva som skjedde i går, men unnskyld, på vegne av Veronica", føltes som ansvarsfraskrivelse, fordi jeg jo veit at Veronica er meg - selv om jeg ikke vil vedkjenne meg det. Dessuten visste jeg ikke hva jeg følte... Vi klarte ikke bli enig på en måte... Klarte ikke bli enig om hva vi hadde rett til å være...

Hva hadde vi rett til å føle?

Vi snakket ikke mye i begynnelsen, ingenting om den rosa elefanten i hvertfall. Men så kom motet til meg... Jeg satte meg ned, og sa et eller annet... Han var lei seg...  Og på et tidspunkt sa han; "du gjorde det slutt med meg i går, ....!" Så gråt han litt... Det var jo news for meg... Det siste jeg vil, er at det skal bli slutt mellom oss. Jeg sa også det. Og han sa at han jo visste det. Han skjønte at det var Veronica som var fremme, men han hadde likevel blitt redd.

Det blir jeg også... Det er vondt å vite at en av delene mine vil at det skal bli slutt med kjæresten min. Det er vondt, fordi jeg veit at det er en av mine deler - en del av meg... Det er jo meg.

Hvorfor i all verden vil jeg at det skal bli slutt med kjæresten min??? Jeg elsker han jo! Jeg har aldri truffet noen som har elsket meg så betingelsesløst som han har gjort. Jeg har aldri vært så trygg med noen, som jeg er med han.

Bortsett fra "sinnet" hans, selvfølgelig... Men det forstår jeg, og det godtar jeg. Jeg veit hvorfor han har et "sinne-problem". Jeg kjenner til barndommen hans, og jeg har full forståelse for at det har bygd seg opp et sinne i gutten min.

Han har trengt det -
det har vært hans forsvarsmekanisme.

Eller, det er hans forsvarsmekanisme,
på samme måte som jeg har mine.

Det er klart at det ikke er full match; hans måte å håndtere det vanskelige med, er min, kanskje aller største frykt, som igjen trigger mine forsvarsmekanismer. Men vi elsker hverandre. Han får meg til å være det beste jeg kan være, og sier jeg frembringer det beste i han. Foruten forsvarsmekanismene våre, har vi det fint sammen, og vi deler drømmer... Vi planlegger et liv sammen - et godt liv! Et liv som jeg har lyst til å leve, sammen med han. Vi må bare finne ut av det, noe annet er uaktuelt.

Men... "Jeg" hadde altså gjort det slutt med han. Forstår ikke Veronica sinneproblemet hans like godt som jeg? Aksepterer hun ikke sinne i det hele tatt? Det som er greia? Jeg veit ikke... Noe svar fra henne får jeg jo ikke. Men noe må det jo være, når hun bestemmer seg for å gjøre det slutt med den fantastiske og omsorgsfulle kjæresten min - på tross av hva jeg vil. Men igjen, så skal jo dette være mine følelser?!?? ARGH!

Vi fikk ordnet opp i en del, før jeg måtte på jobb, igjen. Tredje(!) dagen på rad - til tross for alt som hadde skjedd,. Det er her jeg er enig i at jeg har overrasket meg selv; jeg har ikke buret meg inne, slik jeg vanligvis gjør når noe blir vanskelig... Det var ikke et alternativ engang. Det å skulle dra på jobb, var helt OK.

I dag var det helt OK å skulle til psykologen. I forrige uke, var det veldig vanskelig. Som psykologen sa i dag, "det var liksom ikke meg," som var hos henne sist. Det veit jeg... Jeg hadde ikke kontrollen sist time. Jeg sa ingenting foruten "jeg vet ikke" et par ganger, de først 30 minuttene. Jeg klarte ikke, og jeg visste ikke.

Jeg klarte vel å få frem at "jeg ikke ville være der".

Som jeg sa til henne, synes jeg det er ganske utrolig at jeg i det hele tatt kom meg til den timen. Jeg var så redd, og jeg skulle egentlig avbestille timen samme dag, men da kjæresten min ble irritert, og oppgitt over meg, så ville jeg vise han liksom...

Jeg husker ingenting av hva vi snakket om. Jeg husker at jeg følte at jeg ikke ville ut, ikke snakke, ikke være...Hun sa at jeg var veldig forknytt, og liten.

Det gjenspeiler seg.

I dag hos psykologen klarte jeg å si en masse, føler jeg. Jeg klarte å fortelle henne sannheten om hvorfor jeg hadde bandasje rundt hånda. Og for første gang, tror jeg, kom betegnelsen "del-personligheter" ut av psykologen. Ikke bare deler... Ikke bare at "kronbladene skal feste seg til blomsterknoppen," eller at jeg har et feilmøblert hus, hvor alle må få flytte inn... "Del-personligheter"... Og jeg tenkte at, ja... Det stemmer jo.

Jeg er flere.

Jeg fikk til og med sagt at jeg ikke tror Veronica er den seksuelle delen (jeg veit ikke om jeg har nevnt den delen før, det har vært veldig vanskelig å akseptere den delen, men jeg har planer om et innlegg). Jeg fikk sagt at jeg tror at det er to forskjellige deler... Utelot riktignok å si at jeg trodde det var Vilde. Det er fremdeles veldig rart for meg å snakke om det på denne måten. Veronica er åpen - jeg er ikke klar til å nevne Vilde ved navn enda...

 Jeg sa også at det føles som om de gangene Veronica overtar, er det noe(n) inni meg som sier at noen er slemme med meg - at jeg blir urettferdig behandlet. Og de gangene jeg straffer meg selv, er det når jeg ikke finner noen annen forklaring... Enn at jeg har vært slem.

Det var ikke lett å si disse tingene. Jeg var redd for at hun ikke skulle tro meg - jeg er redd for at hun ikke tror meg. Hvordan kan jeg forvente det?

Héle meg, tror det jo ikke engang - at dette er meg liksom 

Eller, for meg, forklarer det alt. Jeg skjønner meg selv bedre, når jeg tenker og forklarer meg selv som deler... Det er fordi jeg kjenner meg selv som deler. Men jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at andre ikke tror meg, og jeg klarer ikke legge fra meg minnene om at; "jeg hadde det så bra, og all motstand gjorde meg bare sterkere". Jeg har vanskeligheter med å akseptere at "min bagasje er tung nok", til at et så komplisert forsvarsapparat har vært nødvendig. Jeg er redd for å høre at jeg er svak. At jeg ikke burde ha trengt "hjelpere"... at jeg utviklet det, og at det er galt på en måte...

Det var feil av meg...

Nei... Dette ble et langt og Usammenhengende innlegg. Og poenget med innlegget var å forevige positive følelser. Følelsen av at jeg har vært flink, og følelsen av aksept. Aksept av følelsen av å ha vært flink, og av at psykologen har kommet nærmere meg. Men nå må avslutte før jeg mister disse poengene!

Forresten... Nevnte jeg at jeg skal på jobb igjen i morgen også??? Og det er OK :-p (Riktignok juks, fordi vakten er sammen med både en "gammel venninne" og kjæresten ;o) )

Well... Cred til deg som har lest igjennom, hvertfall om du fremdeles er våken ;o) Og er du det...

Sov godt
<3 <3 <3

 

10 verdifulle tanker

laila

31.aug.2011 kl.00:35

Kjempebra at du har klart å gjennomføre jobben så mange dager på rad :D Og at du fikk prata ut,og ordnet opp med kjæresten. Og at du fikk prata med psykologen din. Phew. Du har vært masse flink jo!! Det liker vi :D

Keep it up vesla!

God natt,sov godt <3

ibanezza

31.aug.2011 kl.12:38

Så flink du har vært da :D Mange stjerner i boka til deg!!! :D

*klem*

Lileana

31.aug.2011 kl.12:54

Tom for ord... Men KLEMME MASSE PÅ!

themostboringwomanever

31.aug.2011 kl.19:41

wow, hva du har fått til på kun kort tid. Tenk at du har annerkjent deg selv og rost deg selv. Er super glad på dine vegne :DDD

Må bare spørre; har din kjærest vært på sinnemestrings-kurs? Sendte eks mannen min på det bare noen månder etter at vi ble i lag. Ikke fordi han slo, men fordi han ikke mestrert sinnet sitt. Ble et kjempe vendepunkt for han. Gruppen han var i, var imponert av han for at han søke hjelp før han slo. i tillegg hjalp det meg at han ble trygg på sinnet sitt. "bare en tanke"

Igjen: WoW, du har vært kjempe flink!!!

Bak Fasaden

31.aug.2011 kl.23:54

mange gode klemmer fra et ganske tomt hodet.

*stolt av deg*

<3<3<3

idah

01.sep.2011 kl.01:36

Jeg er så glad i deg, vennen og veldig stolt av deg <3

pusle

01.sep.2011 kl.12:23

Håper kjæresten din ikke slår deg da for det er ikke noe særlig, du fortjener en snill mann. Synd at du har deler i deg som skader deg.

Du er flink som klarer så mye opp i alt kaoset!

*klem*

Speilvendt

01.sep.2011 kl.18:28

Uffameg... får du blackouts eller hva man skal kalle det? Bra at det på en måte har ordna seg da. Du ER flink!!! <3

ThisISmeThen

01.sep.2011 kl.21:04

themostboringwomanever: Nei, han har ikke det... Jeg har villet at han skal oppsøke noe hjelp for dette, men han er veldig stolt, og vil klare det på egenhånd. På mange måter så har han også blitt mye bedre enn det han var før (mildere liksom), så han får det jo til på et vis. Så får vi bare se... Det er veldig rart dette her... For han er verdens snilleste, og mest omsorgsfulle menneske jeg veit om. Jeg får veldig vondt av han, for det er vanskelig for han dette her...

Tusen takk for skryt <3 hihi

ThisISmeThen

01.sep.2011 kl.21:06

idah: Og jeg er så inderlig, veldig glad i deg <3 *takk*

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits