SINNE - den ubeseirede triggeren...

(Skrevet 25.08.11.)

(Om innlegget kan virke triggende på noen som helst måte, vær snill å si til i kommentarfeltet. Er du redd for det? Så ikke les. Jeg synes det kan være vanskelig å bedømme, men jeg vil ikke ha sånt i bloggen min - jeg trenger bare å få utløp.)

Det er en stund siden jeg har skrevet. Rett og slett fordi jeg prøver så hardt å være "ute i verden", være normal, fungere som normalt, at all energi går med til det. Jeg er sosial, og jeg jobber... Og jeg har ikke hatt krefter eller tanker igjen til å kunne produsere noe som helst her i bloggen. Det er så vidt jeg klarer å legge igjen noen ord hos noen av dere...

Tidligere i dag, bestemte jeg meg for at jeg skulle lage en ny kategori: "De gode tingene" - som en motsetning til den ganske så nylig opprettede - "De vanskelige tingene". I denne kategorien tenkte jeg å fokusere på positivitet. For jeg vil fokusere på det gode i livet - det gode rundt meg... Det gode jeg opplever. Jeg veit at det er lurt, og jeg veit at det ALLTID har vært meg.

I dag hadde jeg lyst til å skrive et innlegg om mestring (riktignokhar hodepinen vært så intens, at jeg klarte ikke). For i natt, og i dag på jobben, har jeg faktisk følt på den følelsen... Den er likevel så langt borte nå, at jeg finner ikke ordene til å beskrive den. Det er så lite som skal til...

Jeg har blitt bedre på å håndtere sinne rundt meg...Eksempelvis menn og fotballkamper. Det kan gå helt bra, eller det kan gå relativt bra - noen ganger fryser jeg for noen sekunder... Men kommer raskt tilbake.

Sinne mot meg selv... Uansett hvilken grad.
Den ubeseirede triggeren.
Blikket, ordene, KROPPSSPRÅKET...

Jeg har ikke kreftene til å håndtere det lenger. Jeg tror jeg har hatt det. Kanskje har jeg det fremdeles, innimellom? Jeg liker å tro det...

Når det kommer uanmeldt - helt "ut av det blå". Når jeg ikke forstår hvorfor eller hvordan noen kunne være sint (slik som i dag) - undersøker jeg... Kanskje har jeg misforstått? Kanskje opplever jeg ikke det jeg opplever? Jeg prøver å endre retning... Jeg prøver å få det til å gå over... Prøver å godgjøre. Vil ikke gå den veien jeg merker legges for meg. Prøver å møtes. Legger meg flat.

Når det ikke hjelper... Når det fremdeles er sinne rettet mot meg, og jeg fremdeles ikke forstår hvorfor - søker jeg forklaringer. Hvorfor? Hva har jeg gjort? Hvorfor er det nødvendig med et sinne? Jeg ville jo ikke det her, jeg vil jo aldri det! Hva har jeg gjort galt??? Prøver å forklare meg, fordi jeg ikke kan forstå hvordan vedkommende plutselig kan ha blitt så sint... Det var jo ingen varsellamper...

Vi er jo best på å se varselsignalene, og så trekke oss unna.

Om jeg så fremdeles ikke forstår hvorfor... OM JEG ENDA IKKE FORSTÅR HVORDAN ET SINNE KAN HA OPPSTÅTT, sinnet fremdeles er der og fortvilelsen er uendelig...

Det finnes dager hvor "bare angsten" kommer... Den er "grei". Den kan være relativt mild, eller den kan være voldsom. Jeg føler uansett at jeg har kontrollen.

Andre dager... De dagene hvor jeg er sliten, maktesløs, redd, paranoid eller liten... På mindre gode dager, eller dager hvor kreftene er brukt på andre ting, har jeg ikke kontrollen.

Jeg kan få anfall av et eller annet slag, deler kan ta over, jeg kan knekke sammen eller jeg kan flykte innover, slik jeg gjorde i dag.

Jeg må vekk og jeg må inn.

Det beste gjemmestedet for meg i slike situasjoner er, og har visst alltid vært, dusjen.

Om jeg merker at jeg knekker sammen, kan jeg gjøre det, uten at noen ser det, og om jeg flykter innover - kan jeg gjøre det, uten at noen ser det.

Jeg er alene, og jeg er trygg.

De blir veldig tydelige, og da trenger jeg å være alene.

Jeg tæres i biter.

I dag opplevde jeg en delene som er så SINT - på meg... Jeg måtte straffes. Ofte må jeg det - på en eller annen måte. Og selvom jeg aldri blir vant til fortvilelsen av å bli bedt om å skade meg selv, så er jeg i hvertfall sikker på at det er det jeg blir (selv om det er viktig at det ikke synes, og ikke merkes). Jeg har vært slem, og alt vil bli bedre om jeg bare gjør det.

Der og da, gjør det jo det... Men jeg veit jo at det bare er med på å ødelegge
det jeg prøver å bygge opp.

En annen var også SINT, men ikke på meg. Denne delen sitt sinne, er rettet mot personen som har vært sint på meg. Den er vanskelig å akseptere... Det er vanskelig å høre på alt hun preller av seg. I hvertfall om personen som har vært sint på meg, er et menneske som jeg er glad i... Som i dag... For det er så stygt, det hun skriker... Det er så stygt, det hun ønsker.

Jeg blir forvirra. Stemmer det? Bør jeg det? Hvem kan jeg stole på? Hvem er det riktig at jeg stoler på?

Hun gir virkelig F*** i andres følelser! Hun er en en maskin, som hater alle som går i mot meg, og som virker som om de vil meg vondt.

En annen del var LIVREDD. "Dette mennesket er ikke glad i oss... Nå vil h*n i hvertfall forlate oss." Hun kan ikke tro oppførselen vår. Hvorfor gikk vi som en zombie inn i dusjen? Hvorfor svarte vi ikke når h*n skrek og ropte utenfor? Hun fatter ikke hvordan vi kan risikere å gjøre annet enn å smile og le, og akseptere alt som det er.

Ingen kan elske henne om hun ikke alltid er glad.

En annen igjen bryr seg ikke... Trenger ingen. Bryr seg ikke om meg, bryr seg ikke om andre bryr seg om meg. Vil bare spille... Vil bare være den alle vil at vi skal være... Surfe igjennom på andres ønsker og kriterier.

Enda en var SKEPTISK... Trekker seg tilbake.. blir usikker... Som om noe av følelsene for det sinte mennesket fordufter, for kan hun egentlig stole på dette mennesket? Den "trusten" som  bygget opp, får en knekk.. Hva vil h*n henne??? Er alt bare fake?? Av erfaring veit hun at sinte mennesker ikke kan stoles på. Hun er paranoid, og vil aller helst gjemme seg.

Jeg har dårlig samvittighet... Dårlig samvittighet ovenfor personen som har vært sint, og dårlig samvittighet for alle delene mine sine følelser og tanker. Alle delene mine, som jeg jo veit er meg selv. Jeg veit ikke hvor mange de er, jeg veit bare hvor KAOS det er. Og jeg veit hvor sliten jeg er, jeg kjenner på alle smertene jeg alltid prøver å unngå... Jeg kjenner fortvilelsen av at kontrollen jeg så vidt følte på, er helt brutt ned.

Til syvende og sist har jeg jo ikke kontroll.

Uforutsette situasjoner setter alarmberedskapen i full sving. Og verden er full av uforutsigbarhet...

Hvordan kan vi da klare å leve i den??

<3 <3 <3

2 verdifulle tanker

laila

26.aug.2011 kl.19:29

Det svaret må jeg nesten overlate til dem som har erfaring på det området selv..Men jeg vil legge igjen klemmer <3

themostboringwomanever

27.aug.2011 kl.16:11

<3

Du kan har kontroll, men du må gi deg selv kontroll og du må tørre å være hele deg med alle bitene dine. Sist men ikke minst så må du tørre å ta et valg, for du må velge deg selv og gi deg rom til å vokse sammen. Bygg grunnmuren din, for den kan bestå av bitene dine og samtidig være noe trygt og god, selv om alle bitene dine ikke er det. Ikke alle stenene i grunnmuren min er like vakkre og om du leser det siste innlegget mitt, kjenner jeg ikke en gang alle. Men viktigs av alt, jeg frykter ikke delene mine.

For alle delene dine har en funksjon, eller de har hatt en funksjon. Å bygge en grunnmur er tøft, for når en bygger en ny grunnmur må en rive ned den gamle og samtidig bygge den nye. På et tidspunkt blir en veldig sårbar og naken, men det er noe som går forbi. Kan det være at det er der du er nå? At du slipper inn mer av hele deg og samtidig bygger opp din nye grunnmur?

Du er flott og kommer til å klare dette. Tryllestaven finnes dessverre ikke og det er kun hard jobb som får deg dit du vil. Høres ut som du jobber som bare fy, selv om det kanskje ikke føles sånn... Husker du å feire seierne dine? ;)

Stort <3 sendes din vei.

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits