Komplimenter...

... kan virkelig skape KAOS.

Det trenger ikke gjøre det.

Når de mindre er veldig tydelige, blir vi O så stolte. De fisker etter komplimenter, eller sier det rett ut; "sant jeg er flink??"  "Se på meg nå!!" - higer etter å vise alle kunstene vi kan. Om komplimentene jeg da eventuelt får, setter seg i meg, kan jeg igrunn ikke svare på... Jeg håper det...

Ivrigheten og stoltheten er i hvert fall STOR.

Andre ganger kan et kompliment by på uendelig mange spørsmål, usikkerhet, utrygghet... Noen i meg kan bli irriterte, rett og slett forbanna. Ingen skal gi meg komplimenter(!)  Andre setter spørsmålstegn ved mennesket som gir det, fordi hun oppfatter komplimentet som ren skjær løgn. Andre blir såret og veldig lei seg...Fordi et kompliment er vondt å høre. For ikke å snakke om det dårlige samvittigheten, fordi det føles så ufortjent å få ros.

Spørsmålene og konstateringene som dukker opp kan være ubehagelige... (Hvorfor? Hva er den underliggende betydningen? H*n mener egentlig det motsatte. H*n mener å påpeke hvor latterlig udugelig du er! Skjønner du ikke det?)

Samtidig prøver jeg så inderlig å se det selv. Forstå hva det er å gi kompliment for.

Jeg vil så gjerne se det selv, og jeg vil så gjerne tro på det...

Jeg vil så gjerne tenke at det er så enkelt som at folk sier jo ikke ting de ikke mener... Og mener noen noe negativt, så vil de ikke si det i en positiv tone. "Gjemme det liksom..." Jeg vil så gjerne være fornuftig. Men så kommer alle de ulike delene med sine synspunkter, og for meg virker det de kommer med, fornuftig det også...

Uansett... Om jeg klarer å være fornuftig - klarer å tenke at dette faktisk er noe vedkommende oppriktig mener, så fatter jeg og begriper ikke hvilke kriterier det mennesket har for ting og tang. Jeg føler meg så slem som skriver dette, for jeg mener virkelig ikke å undervurdere noen av de menneskene det gjelder! Men at noen kan finne noe som helst positivt ved meg, eller det jeg gjør...

Photobucket

(Bildet er linket)

The bottom line er vel at komplimentet ikke går hjem, uansett hvilken tilstand jeg er i. Det skal igjennom så mange kontroller, og de aller fleste når ikke igjennom. Utad kan det gjerne virke som om jeg tar det til meg, selvfølgelig, man skal jo alltid si takk - gjerne smile... Dog den egenskapen ikke er så sterk som den en gang var... Ikke rundt mine nærmeste, ikke de jeg stoler mest på. Men *takk* og et smil, gråt, anfall, latter eller redsel... Uansett hva jeg viser...

Jeg klarer virkelig ikke å se at det finnes noe som helst i verden
å gi meg komplimenter for.

Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor skal det være så lett å ta på seg alt som er av negative tilbakemeldinger, tro på de og legge seg flat... Mens med en gang noe positivt blir sagt om en, så settes alarmberedskapen i gang... Hvorfor skal det være så vanskelig å elske seg selv? Og hvorfor kan man ikke tro på at andre kan elske en... ? Eller i det minste akseptere at noen faktisk kan det...

Kan noen gi meg en oppskrift?

<3 <3 <3

 

Én verdifull tanke

laila

17.aug.2011 kl.20:53

Det er veldig vanskelig å ta imot kompliment..Vi er dårlige på å høre på at andre sier noe positivt til oss,men hvorfor det egentlig?? Det er jo bare snilt,og hyggelig gjort..We are weird,haha.

<3

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits