Et innlegg som ikke bør postes.

Jeg tror jeg trenger å skrive om noe... Det er vanskelig for meg. Først og fremst, fordi jeg har en sterk følelse av at "noen av mine nærmeste", ikke har klart å la være å søke "alkoholisme og blogg" i google, selv om de visste om mine følelser rundt det. Og jeg har en følelse av at de har måttet lese litt i bloggen min, uten å ville fortelle det til meg. Jeg ønsker virkelig ikke at alle "mine nærmeste" skal lese dette(!), og jeg sitter altså nå med følelsen av at "mine nærmeste" likevel gjør det.

Personen innlegget vil omhandle kommer ikke til å være enig i beskrivelsen som kommer. Ikke bare det - han kommer ikke til å skjønne hvorfor dette er noe som har satt sine spor i meg i det hele tatt.

Han kommer til å mene at jeg er dramatisk, og at jeg ikke tåler noenting.
At jeg er svak.

Det er også vanskelig for meg å poste dette, fordi jeg tror at det er feil det jeg husker. Jeg tror at hele jeg er feil. Jeg tror ikke på at jeg er flere deler, jeg tror at jeg har funnet det på. Jeg tror ikke på meg selv.

Jeg tror at jeg overdriver situasjonene. Det var ikke så ille. Og jeg vet at dersom "våre felles venner", leser min historie nå, og snakker med han om det, vil de le det vekk, og si det samme. De vil kanskje snakke om at jeg er syk. Jeg vet at ingen ville valgt å stå ved min side, dersom det hadde blitt et tema. (Det vil si, "some of us do, some of us don't". En del opplever det som at de har sviktet. De har ikke stilt opp denne tiden hvor jeg har trengt det. En annen sier at jeg har kommet med bortforklaringer, og skjøvet de unna meg - at vi ikke trenger noen uansett... En tredje mener at jeg synes altfor synd på meg selv, og bør bare holde kjeft.

Det er mange opplevelser og meninger, og jeg er forvirret, og usikker på hva jeg skal tro. Det gjør det vanskelig.

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg skriver dette innlegget. Fordi jeg tror ikke at han mener å være sånn. Han er egentlig snill, og han mente ikke noe vondt.

Jeg føler at det hele var min feil.

Eller, at jeg fortjente det.

Jeg fortjente ikke bedre.

Dessuten valgte jeg jo å være der selv, så hva annet kunne jeg egentlig forvente... ?

Jeg har ikke lov til å føle at dette var vondt, fordi det var ikke det.

Jeg kan si at han behandlet meg dårlig, men jeg føler det egentlig ikke. Jeg kan forstå det i teorien, og jeg kan late som. Men jeg tror ikke på det selv.

Eller jeg tror forskjellig om det, og unngår å føle på det, og sist jeg traff han tror jeg noen "tok over for meg".

Innlegget vil omhandle min X kjæreste, i gjennom 3 år, Veronica og meg.

~~~

Vi var i samme gjeng på ungdomsskolen og videregående. Han var sammen med en av de andre jentene i gjengen, men det tok slutt. Han fikk meg til å føle at det var noe spesielt ved meg, mellom oss, selvfølgelig, og etterhvert utviklet det seg følelser.

Jeg husker når vi skulle fortelle det til jenta han hadde vært sammen med tidligere, som også hadde blitt en god venn av meg. Det var grusomt.

Jeg visste at hun kom til å få det vondt, og jeg visste at det ville være på grunn av meg. Jeg visste at jeg var den personen i verden som hadde såret henne mest noensinne, og jeg visste at jeg kom til å savne å ha henne i livet mitt.

X og jeg ble enige om at vi ikke kunne si det sammen, det ville være slemt. Så det ble til slutt bestemt at han skulle snakke med henne, så jeg skrev et brev som han tok med.

Mens han var avgårde, og jeg visste at han satt og snakket med henne, skrev jeg. Jeg skrev side opp og side ned i en spiralblokk. Jeg fikk skrivekrampe, men hånden min stoppet ikke. Jeg hadde ikke kontroll. Den skrev av seg selv... Jeg husker det så godt, for hånden gjorde vondt i flere dager etterpå.

Innlegget skulle handle om mitt forhold til X, ikke om hvilken grusom person jeg var som ble sammen med han, eller hvordan det gikk seg til... Men da veit dere også det.

Jeg tror jeg egentlig bare prøver å unngå å komme til kjernen av innlegget... Det er vanskelig... Jeg veit ikke hvordan jeg skal formulere det. Jeg er redd for å gjøre noe feil. Jeg er redd for å såre noen.

Men for å begynne et sted, kan jeg nok si at det var et vondt forhold...

Det var mye krangling, og lite fysisk kjærlighet.

Jeg var en utrolig fysisk person, men om jeg ikke fikk kjeft hver gang, så ble han i hvert fall sur når jeg prøvde å klemme eller stryke på han.

Jeg trengte nærhet, han ville ikke ha det.

En klem var ikke det eneste han ble sur for... Det var egentlig ganske mye han ble sur for.

Han ble sur dersom jeg var uheldig og skumpet borti han, dersom jeg sovnet under en film, dersom jeg sminket meg litt for lenge før vi skulle ut... Han kritiserte meg om jeg brukte trange klær, og ville at jeg skulle bruke store klær (greit nok det, jeg likte det baggy, men han mente jeg burde det).

Han ble irritert om jeg "viste fram kroppen min",

Vi hadde mange krangler om at jeg var sammen med kompisene mine. De største var dersom jeg hadde klemt de eller sittet på fanget deres. For meg var det kompisene mine. Han mente at jeg flørtet og ville noe mer.

Han var vel, det jeg ville kalt andre i samme situasjon, psykisk manipulerende.

Han kunne be meg vekke han om morgenen, for så å bli forbanna for at jeg gjorde det, og etterpå be om "forståelse for at han ble sur, for han hadde jo vært veldig trøtt". Hvis jeg i det hele tatt nevnte noe på det, ble han irritert, eller lo av meg faktisk, for jeg måtte jo "tåle litt".

Det jeg tror påvirket meg mest i dette X forholdet, var sexlivet. Han var usedvanlig kåt, og jeg var allerede noe ødelagt på det området.

Men jeg skulle jo tilfredstille, det var min oppgave.

Vi måtte ha mye sex, og vi måtte ha det sånn han ville. Hvis ikke ble han sur. Og han maste, maste og var snurt eller irritert - helt til han fikk det som han ville. For det gjorde han...

Jeg gjorde alt han ville.

Han var hardhendt, for når jeg hadde det vondt, ble det ekstra  sexy. For han var jeg en jente som skulle tilfredsstille alle hans fantasier og behov, og i meg ble jeg etterhvert også den jenta.

~~~

Som nevnt, ble han irritert for det meste. Og han ble veldig sint. Jeg tror ikke at han noensinne slo meg, men jeg veit at han rista i meg og dytta til meg. Det gikk til slutt over styr, for plutselig var jeg en helt annen når vi krangla.

Jeg gikk til angrep.
Muntlig,
men det hendte også fysisk.

Etterhvert gikk jeg visst også til angrep, uten at han hadde oppført seg truende på forhånd. Jeg kunne ikke vedkjenne meg det jeg hadde sagt eller gjort, men jeg kunne jo ikke annet enn be om unnskyldning. Det hørtes ikke ut som meg, og jeg kunne ikke vedkjenne meg det, men måtte jo bare det. Han ville jo ikke lyve om sånne ting. Og det tror jeg ikke nå heller.

Jeg fikk høre at jeg hadde vært et menneske
jeg ikke kunne vedkjenne meg at jeg var...
Og selv om jeg sjelden husket situasjonene, eller hva som var blitt sagt, følte jeg det stort sett lurest å late som jeg gjorde det.

Etter å ha fått litt mer forståelse for meg selv, tenker jeg at dette kanskje var Veronica, som fremdeles "tar over for meg" i blant. Hun kan bli veldig sint, og jeg tror at hun overtar helt når jeg føler meg truet eller veldig overkjørt. Eller... Jeg veit ikke. Det jeg veit er at mine nærmeste har opplevd henne som en annen enn meg selv, og at hun noen ganger tar så over at jeg får fullstendige black outs.

Jeg mener ikke med dette innlegget å legge skyld på min X for at jeg har en del som "tar over for meg" i blant, på ingen som helst måte. Men det har nok ikke gjort ting mindre komplisert.

Som psykologen min alltid sier, "man er et produkt av ens fortid".

Jeg tror kanskje jeg må innse og føle på at dette forholdet også er en del av min fortid. Det er på tide at hele meg blir enig om hvordan dette har hatt innvirkning på meg selv, kanskje mer enn jeg trodde. Og jeg tror dette innlegget kan hjelpe meg på vei med førstnevnte.

<3 <3 <3

5 verdifulle tanker

Bak Fasaden

11.aug.2011 kl.15:16

X-en din minner meg veldig om mannen til hun jeg er glad i.. Og som jeg har sagt til henne uendelig mange ganger, vil jeg også si til deg, ingen ting av det som skjedde i det forholdet er DIN skyld. Han var/er en voksen person (jeg vet ikke om han var voksen på det tidspunktet, men han var ihvertfall voksen nok) og skulle ta ansvar for seg selv. Ingen voksne personer har lov å legge ansvaret for egen oppførsel eller følelser over på en annen og når seksualitet blir tvang i et forhold, da er det faktisk overgrep.

Jeg er glad Veronica tok over for deg og satte ham på plass, for det var virkelig til pass for ham. Slike mannfolk er avskyelige i mine øyne, og det har ingen ting med din oppførsel overfor han å gjøre, DU GJORDE IKKE NOE GALT!

Det er bra du klarte å skrive om det og jeg er uendelig glad du har kommet deg ut av dette forholdet, for du fortjener så uendelig mye mer enn å leve på den måten.

Mange gode klemmer til deg <3

Lille Store Meg

11.aug.2011 kl.16:59

Gjentar det som står over her.. du gjorde ikke noe galt..

Sterkt av deg å skrive og jeg tror de som leser det vil være ganske så enig i hva jeg tenker.. Slike mannfolk er rett og slett avskyelige!

sv: takk for ordene dine og bra du fikk noe ut av innlegget.

Gode klem <3

"themostboringwomanever"

11.aug.2011 kl.21:59

Tusen takk for fine ord til meg :) Bruker du å si til deg selv at du er flink? For det er du så absolutt.

Historien din er så kjent, men også fremmed for meg. Tøffe du som skriver om dette når du vet at noen du kjenner kan lese det. Er det vanskelige når en velger å dele noe privat med "hele verden" anonymt og så får noen vite... men som sakt, du er tøff!

laila

11.aug.2011 kl.22:19

Nei,det er ene og alene hans skyld at det ble sånn. Hadde han oppført seg skikkelig,så hadde alt vært ok. What a jerk sier jeg bare.

Keep it up girl <3

Dearestwords

11.aug.2011 kl.23:18

Ingen ting er din feil, ingenting! Og husk, stol på deg selv og du har alltid lov til å føle det du føler. Vær sterk!

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits