Efaringer som voksent barn av alkoholikere - SNAKK om det!

Da har jeg skrevet noen innlegg med fakta om alkoholisme, og tenkte det kanskje var tid for å skrive et innlegg om hvordan jeg kjenner problemet igjen i det jeg har skrevet hittil...

I løpet av årene jeg har bodd i Oslo, har jeg bodd litt rundt. Et år bodde jeg i en leilighet hvor faktisk så mange som 4 av 5 leieboere var barn av alkoholikere. Da kom det veldig overraskende på meg, men nå ser jeg det så tydelig...

De fleste familier har en eller flere i familien med et rusproblem. Alkoholisme har blitt en vanlig lidelse - lik diabetes og astma. Allikevel er ikke dette noe det snakkes høyt om. Det provoserer meg, for å være helt ærlig. Hvorfor kan man ikke snakke om vonde ting? Hvorfor kan man ikke snakke om naboen, om man tror at naboen har det vanskelig? Og hvorfor prøver man ikke da å hjelpe naboen? Hvorfor skal det være sånn i Norge, at enhver kun skal passe på seg selv og sine ting... ? Det er så mange barn som lider under at vi skal være så j**** private og forsiktige hele tiden...

Begge mine foreldre har hatt et alkoholmisbruk. Etter som årene har gått - ser jeg jo at mange visste om misbruket, men ingen gjorde et helhjertet forsøk på å bedre tilværelsen. Greit, det er ikke mye man kan gjøre før vedkommende som har et misbruk, innser det faktumet selv... Men noen kunne kanskje vært der for meg... ? Vært der, stått sammen med meg, hjulpet meg litt i kampen... ? Vært en trygg voksenperson for meg...

Det er ikke hyggelig å være et lite barn sammen med fulle voksne som krangler... Det er faktisk ikke det... De voksne som var rundt meg når jeg var liten... Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor lot de meg gjenoppleve dette levenet gang på gang på gang?...

Jeg er ikke bitter... Jeg finnes ikke bitter! Men det er sårt å sitte her, og vite at jeg kanskje kunne vært foruten mine helseproblemer i dag, om bare noen hadde sett meg den gangen. Jeg husker at legen min anbefalte meg å snakke med noen... Men jeg var jo for liten til å skjønne at jeg trengte det da... Jeg merket jo ikke at dette her (among other things...) hadde satt sine tydelige spor i meg før jeg var 23 år - og da i form av panikkanfall.

I innlegget "Hvorfor blir man alkoholiker?" skrev jeg at "i et misbruker-hjem, vokser det ofte nye misbrukere frem"... I min familie kan jeg vel delvis skrive under på det... Min morfar hadde visstnok et alkoholproblem, og for å være helt ærlig, har vel jeg også delvis hatt det selv... Hverfall per definisjonen jeg skrev i dette innlegget.

Det har vært standard for de fleste gangene jeg har drukket, at jeg har mistet kontrollen. Jeg har gjort mye jeg ellers ikke ville ha gjort, jeg har hatt mine runder med black outs og fylleangst og jeg har kjent på abstinenser. Det året jeg ble sammen med kjæresten min, var jeg igrunn på vei i veldig feil retning.. Det var fest flere ganger i uken... Jeg begynte å bry meg mindre om konsekvenser, og mer om hvor bra jeg følte meg hver gang jeg drakk, alle de kule menneskene jeg møtte (de fleste med sine traumer i bagasjen - lik meg selv) og hvor hjemme jeg følte meg.

Jeg husker jeg nevnte det for noen på den tiden, at jeg lurte litt på om jeg hadde et form for alkoholproblem... Stort sett fikk jeg til svar at "du er jo student, alle drikker mye da"... Jeg følte det fremdeles som et alkoholproblem, men siden det ikke gikk utover andre enn meg selv - fortsatte jeg i samme spor. Det var jo alltid så gøy å feste! Selv om konsekvensene ofte var av det leie slaget - var jeg ikke sterk nok til å stå i mot gledene og selvtilliten det også ga meg... Jeg hadde jo aldri angst når jeg drakk, jeg ble tøffere enn toget. Jeg følte friheten...

Det er ikke lett å skulle stå i mot rusmidler - slik som mange uvitende ofte tror... Det er ikke barebare "å la være å ta det".. Eller jo, forsåvidt - til et visst punkt, men når kreftene inni deg virkelig vil noe, når de først setter i gang - da har man plutselig ikke mye å stille opp med...

Jeg kom riktignok aldri dithen at jeg ble fysisk avhengig... Jeg startet aldri å drikke alkohol som det første om morgenen (eller jo, når jeg tenker meg om har jeg jo gjort det en del ganger, men det var aldri med den hensikt å fordøyve abstinensene - det var aldri sånn at jeg måtte det), men et alkoholmisbruk det har jeg nok hatt.

Pappa var mest en periodedranker... Med det mener jeg at det kunne gå en stund mellom de gangene han hadde sine "perioder" hvor han bare ble borte, og drakk over flere dager. Mens mamma hadde et mer "hyppig problem"... Jeg husker ikke riktig hvordan tingene var, så jeg velger å ikke gå mer inn på det riktig enda...

Jeg kjenner veldig godt igjen det jeg har skrevet om misbrukeres forsvarsstrategier i dette innlegget her... Mamma hadde en tydelig jegsplitting. Herregud, som hun har nektet for at hun har vært full... Hun har vært så bøtte-drita og løyet meg opp i ansiktet; "jeg er bare litt trøtt". Hva gjør man da? Når man hele tiden får høre at det du ser rett foran deg - med dine egne øyne - er feil... Jo, man tviler på seg selv og sin dømmekraft, for tanken om at omsorgspersonene lyver er for vanskelig å takle...

<3 <3 <3

18 verdifulle tanker

Malene

28.apr.2011 kl.20:57

Jeg synes det er bra noen tar tak i slike problemer. Sliter selv med masse psykiske problemer, og det er helt fryktelig og tenke på at det er mange tusen flere som sliter, jeg får skikkelig vondt av det!

Syntax

28.apr.2011 kl.21:08

Takk for kommentaren! Ja jeg prøver å tenke over det når jeg skriver innlegg. Jeg elsker å blogge, men har en utdanning og framtidig yrke hvor det ikke passer seg i det hele tatt å blogge om helgene og dagene derpå, you know..

Men jeg skal ærlig si at jeg liker bloggen din og er innom og titter, har som sagt gått gjennom omtrent akkurat det samme som deg... :/ Det er så utrolig å oppdage at andre har opplevd/opplever det samme som en selv. Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver om at du selv føler du kanskje mista litt kontrollen. men jeg føler ikke jeg er helt der heller...

Senest denne helgen gikk jeg ut på fredagen og hadde drikken klar for lørdagen også, men så orket jeg ikke tanken på mer alkohol i kroppen eller å stå å danse uten bunn eller grunn...

Jeg elsker å pynte meg og møte folk og være i godt humør, men det er en spesiell kar jeg vet ikke er i næområdet for tiden og da vet jeg han ikke dukker opp ila kvelden og da føles det så meningsløst å pynte seg... oi, det var nesten småromantisk sagt, ey?

sammys

28.apr.2011 kl.21:09

Kunne ikke vært mer enig med deg! Jeg slet med mye psykisk, men nå kan jeg snakke høyt om det og ting er mye bedre. Jeg er så heldig at det var en som så det og tok tak i det. Det skulle ikke mer til for at hele livet mitt ble bedre :) Veldig bra at du skriver om det!
fin blogg :)
Flott innlegg! Et veldig viktig tema!

matriark

28.apr.2011 kl.21:21

Ja hvorfor snakker vi ikke om det? Hvorfor er det så vanskelig? Skam? Det er er vanskelig tema. Og enda vanskligere når det er barn det handler om også....jeg har ikke svar. Men jeg har lyst å anbefale en bok: "Ved Hans Side" - en fortelling om hvordan det er å elske en alkoholiker - rusmisbruker. Kan kanskje gi noen fattige forklaringer på hvorfor det er så innmari vanskelig å bare vere tilstede......

ThisISmeThen

28.apr.2011 kl.21:22

Syntax: Så hyggelig at du finner noe i bloggen min <3 ooh, er det noe kjærsterier på gang eller? ;-)

jeanna

28.apr.2011 kl.21:22

Stakkars jantelov-norge. synes så synd på de barna, og det provoserer meg at ingen tar fatt. jeg hadde ikke klart å leve med meg selv hvis jeg visste noe, men ikke sa noe, og fikk handling.

sandracarlsen

28.apr.2011 kl.21:28

Jeg vokste selv opp med foreldre som ikke hadde det beste forholdet til alkohol. Far var verre enn mor, men han har aldri vært en, hva jeg liker å kalle, "negativ" alkoholiker for oss familiemedlemmer. Han har aldri vært slem etc. Men problemet var der, og det fikk et negativt utfall i fjor da han gikk bort. I dag sier jeg til megselv at ser jeg noen kjente/kjære som er uvanlig hard på flaska, skal jeg ta flasken fra de. Fordi utfallet som kan oppstå er ikke verdt det. Og jeg lever med anger nå idag at jeg ikke så det tidligere og gjorde noe med det.

ThisISmeThen

28.apr.2011 kl.21:30

matriark: Jeg tror nok det handler mye om skam? Men hvorfor? Er det virkelig noe å skamme seg over?

Takk for anbefaling av bok, den skal jeg sjekke ut :-)

matriark

28.apr.2011 kl.22:00

Jeg tror noe handler om følelsen av ikke å greie de hverdagslige tingene...og det vanskligste er å komme tilbake til livet etter å ha feilet så til de grader overfor spesielt familien. Vi lever i et samfunn der karriere, fine biler og flotte hus har blitt symbol på å vere vellyket. Dette gjør fallhøyden så mye større.

Og om det er noe å skamme seg over? Det er så mangen gråsoner. En arbeidsmann f.eks som har sin ære i å ta vare på sin familie vil nok føle skam ved ikke å klare det.....barna - for ikke å snakke om barna. De tar jo ofte de voksne sin rolle - skjuler og klart det føles som skam å ha en mamma eller pappa som ikke er der på avslutninger, foreldremøter og skoleforestillinger. Det skal ikke mer til enn at de alltid glemmer badetøy...fordi mamma eller pappa ikke husket. Det er så komplekst.

Angående boken jeg anbefalte - den kunne like gjerne vært min bok. Jeg elsket en alkoholiker - rusmisbruker. 20 - årene mine gikk i oppturer og nedturer, sammen med mannen jeg elsket. En alkoholiker. Mye tror jeg handler om å skjule. For det er ikke bare den som ruser seg som føler skam - den som elsker føler skam også....Les boken :-)))

Sarja Marja

28.apr.2011 kl.22:08

Jeg synes det er fint at du står frem. Jeg må si jeg er egentlig ganske uvitende når det gjelder alkoholisme. Jeg har (heldigvis) bare måtte lese om det på skolen og slikt.

Klart, jeg har hatt naboer som drikker og fester litt for masse, men det har ikke påvirket meg mer enn at jeg ikke har alltid fått sove.

Men, ja. Fint innlegg~!

laila

29.apr.2011 kl.00:03

Bra at du tar opp dette temaet,for her er det nok mange som kjenner igjen ting. Det er skummelt når man drikker så mye at man faktisk kjenner igjen tegnene på symptomer til alkoholisme..jeg var borti dette selv da jeg var litt yngre,men det utviklet seg heldigvis ikke til noe mer enn "vanlig ungdomsfyll". Men alkohol er jo dessverre en enkel måte å "rømme" fra virkeligheten på,og det blir dermed også veldig lett for å bruke det ofte..skummelt.

Masse klemmer til deg <3

kristine

27.mai.2011 kl.23:50

Hei! Det var et kjempefint innlegg. Jeg er en "voksen" dame på 33 år, som elsker en alkoholiker. Jeg skriver voksen i anførselstegn, fordi jeg føler at jeg har havnet på et stadie tilnærmet 12 år. Jeg er lamslått, uthvisket, mine grenser er dratt ut til intet, jeg er skamfull, flau...bruker all min tankevirksomhet og kraft på å forsøke å hjelpe "mannen i mitt liv". Jeg vet nøyaktig hvilke råd jeg ville gitt mine gode venner om de havnet i mine sko: "du må bare kvitte deg med han!". Men det er ikke så enkelt. Han er alkoholiker, men jeg er jammen meg hekta på han. Rett og slett.... Det er forferdelig vondt og vanskelig. Jeg ser personen bak alkoholen, og vet at han har potensialet til å være verdens beste kjæreste, venn, mann, far... Jeg tenker til stadighet, for ikke si, hele tiden: bare han slutter å drikke nå, så... Men han slutter ikke, det har vedvart i 3 år nå, bråket og konfliktene relatert til hans inntak, i to år. Jeg kjenner jeg står ved et veiskille nå og må ta et standpunkt. Vi har to barn sammen, eldstemann er 1 år. Jeg er svært bekymret for fremtiden til barna mine, dersom jeg forblir i dette forholdet. Alle rundt meg sier jeg må tenke på barna mine, og selvfølgelig gjør jeg også det. Men på en annen side, skammer jeg meg, siden jeg ikke går. Jeg er forelsket, svak for, hektet på denne mannen, liksom han er hektet på alkoholet sitt. Søker desperat gjennom nettet nå, for å få "fornuften til å seire". Jeg tror jeg trenger noen konkrete historier å relatere til, for å klare å la det synke inn, hvor skadelig dette samlivet faktisk er for barna mine? Jeg blir frustrert over meg selv. Jeg må være stokk dum som skriver dette her.. Tar veldig gjerne imot råd/erfaringer. Hilsen sliten, svak og uthvisket personlighet..

kristine

27.mai.2011 kl.23:59

Det må være en voksen som intet gjør, sin største sorg i livet, å se barna sine få problemer i voksen alder på grunn av feil en selv har begått. Det er flott at mange endelig snakker mer åpent om alkoholisme. Lykke til videre med bloggen:)

ThisISmeThen

31.mai.2011 kl.11:06

kristine: Da har jeg sendt deg en mail, jeg :-)

struzzo

23.nov.2011 kl.19:07

Søren og, at det ikke går an å ta kopi av deler av innlegget ditt!! Hehe, -nei altså, det var kommentaren til Kristine jeg fattet interesse for, -for det er som å høre meg selv for noen år siden... Skulle gjerne hatt med meg den beskrivelsen hun har av egen situasjon inn på ett av mine innlegg...som kommer snart...

Vet du hvordan det går med henne?

ThisISmeThen

23.nov.2011 kl.22:04

struzzo: Nei, dessverre... *krysser fingre*

Legg gjerne igjen spor etter deg

ThisISmeThen

ThisISmeThen

25, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

hits