Avslappende, men ogs litt stress.

Feriedagbok - 01.07.11

GUD, s deilig det er vre p hytta!

N sitter jeg og ser utover fjorden... Det er vann s langt yet kan se, og himmelen er s vakker. Jeg hrer mkene skrike utenfor. De har stilnet noe (Da vi grillet i stad var de helt krakilske! De samlet seg en gjeng, og sirklet rundt oss - i hp om at de skulle f nebbet sitt i ett godt stykke kjtt (evt et stykke godt kjtt :-p ).

Det er virkelig avslappende vre her... s fredfullt og vakkert.

Hodet mitt er likevel ikke s fredfullt, det styrer flt... En av de sm har vrt svrt tydelig for meg i kveld. Jeg la ikke s godt merke til de da foreldrene til kjresten min var her... De var der, men jeg hrte p en mte ikke s tydelig hva de sa. Jeg hrte mer summing, smbemerkninger.

Etter at de hadde gtt, satt kjresten min og jeg ute p terrassen og snakket. Vi kom inn p oppvekst og snt... Og temaet omsorgssvikt ble diskutert... At jeg hadde opplevd omsorgssvikt. Og jeg hrte henne s tydelig! En av de sm inni meg NEKTER innse at hun ble utsatt for det... Hun nekter godta at jeg har vrt ubeskyttet... At jeg har vrt mye redd.

Hvorfor vil hun ikke det? Jeg aksepterer det jo. Jeg tar jo helt fint p det. Jeg har ikke noen problemer med snakke om det. Allikevel er det en del inni meg som hyler med en gang flelsen av at jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt kommer. Hun hater at det snakkes om, hun hater at andre bekrefter at hun har opplevd det hun har opplevd... og at det har vrt vondt. Hun blir helt fra seg nr andre bemerker at foreldrene hennes kanskje ikke fylte rollen som foreldre s altfor godt... At de handlet uansvarlig, og at de burde tatt mer ansvar for henne.

Hun nekter for at det er snn, fordi hun vil ikke at det skal vre fakta.

Hun ville mtte ta innover seg mye... Fle p en masse vonde flelser... Flelser hun har fortrengt.. Det ville vre smertefullt, derfor vil hun ikke. Derfor hyler hun.

Jeg fikk de vante rykningene i kroppen (noe jeg frst n, takket vre Lille Store Meg, har forsttt at kan vre ensbetydende med at "de sm" er tilstede), og hodet holdt p sprenge... Jeg kjente det kom... Jeg kjente at kreftene dro i meg. Vi orket ikke vre tilstede mer. Vi ville vekk herfra... Det ble for mye flelser... (Har forklart om "anfallene" jeg kan f i et tidligere innlegg, "Bra nok - for hvem?" HER). Jeg kjempet for bli vrende i denne verdenen... Og jeg klarte det. Rykningene gikk ikke over til de verste krampene, jeg var tilstede. Jeg klarte ta meg sammen.

<3 <3 <3

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 4. Er ndelse i sin selvkritikk

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig underskelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit p karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for gjre det lettere for voksne barn av alkoholikere blant annet forst hvorfor de noen ganger reagerer p en mte de selv ikke skjnner.

Nr jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vrt klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


4. Voksne barn av alkoholikere er ndelse i sin selvkritikk

"Hvis du ikke hadde vrt s umulig, hadde jeg ikke behvd drikke"

"Din utakknemlige lille drittunge"

"Du har aldri vrt glad i meg, derfor har jeg det s forferdelig"

Slike uttalelser er ikke uvanlig i et alkoholhjem... Alkoholen gjr jo noe med mamma og pappas personlighet. De kan prelle av seg slike bemerkninger til barna sine, stygge bemerkninger, som ikke har noen rot i virkeligheten.

Det finnes ingenting fornuftige ved disse uttalelsene, men dersom det blir sagt ofte nok og over en lang periode, begynner barnet til slutt tro p dem. Resultatet blir da at barnet tar kritikken innover seg, og fr en drlig selvflelse. Kanskje ender barnet med tro at familien ville hatt det bedre uten seg - at hadde det ikke vrt for han/henne, ville det ikke vrt problemer i familien.

Barnet flte seg aldri bra nok.

Denne flelsen stikker s dypt, grunnmuren er satt, og det voksne barnet vil fortsette ta kritikk innover seg - selv om kritiseringen tar slutt. Det blir en del av personligheten - en del av mten man ser seg selv p;

Hvis noe gr galt, er det din skyld. Du skulle gjort det annerledes - DA ville alt vrt bedre. Nr noe gr som det skal, er det ikke din fortjeneste. Det ville gtt slik uansett. Om det er helt tydelig at ren for noe positivt ligger hos deg, avfeier du det; "det var da ingenting" eller "dette kunne hvem som helst ha gjort".

Det at man er drlig p ta i mot positiv respons skyldes ikke beskjedenhet. Det skyldes rett og slett en forvrengning av virkeligheten. Man tviholder p det negative selvbildet, selv om en rekke ting burde tilsi noe annet, fordi det er det man kjenner - det er det som er det trygge...Det er det man er vant med.

" godta ros fordi du er dyktig vil si det samme som se p deg selv p en annen mte, det betyr igjen at du kanskje m dmme deg selv litt mildere - og kanskje vre litt mer anerkjennende og si:

"Jeg gjorde den tabben, men jeg er ingen tabbe"."

"Voksne barn av alkoholikere er ndelse i sin selvkritikk" - vi dmmer andre langt i fra s hardt som vi dmmer oss selv. Janet Wotitz henviser til en dame som uttaler no hun mener er typisk for denne gruppen "voksne barn": "Jeg gjr det samme hele tiden. Det er en av de sterkeste sidene av min personlighet. Jeg kritiserer alle mine handlinger, og det skyldes delvis at alt er sort eller hvitt. Det er enten bare galt eller bare riktig. Det finnes ingen mellomting. Det meste av det jeg ser hos meg selv er galt, selv om jeg intellektuelt fler det er riktig, men p det flelsesmessige planet klarer jeg det ikke".


Jeg kan vel med en gang si at negative bedmmelser av meg selv - CHECK. S absolutt... For meg fles det som om uansett hva jeg gjr, blir det aldri bra nok - fordi jeg aldri blir bra nok; har jeg gjort det reint, har jeg ikke gjort det reint nok. Har jeg trent, har jeg ikke trent lenge nok. Har jeg laget mat, er det ikke godt nok. Stiller jeg opp for venner, har jeg ikke stilt opp mye nok. Ja - det gjelder igrunn alt jeg foretar meg.

Svart/hvitt tenkningen kjenner jeg meg ogs dessverre s altfor mye igjen i. Den er slitsom. Dagen er enten FANTASTISK eller HELT J*****. I det siste har jeg hatt en del gr dager og det er s deilig(!), men det skal svrt lite til for snu det hele p hodet. En liten bemerkning kan delegge en ellers s super dag. Fasaden prver jeg s godt jeg kan opprettholde, dessverre for kjresten min holdes den ikke oppe her hjemme. Han fr oppleve de voldsomme humrsvingningene, og det kan ikke vre s altfor lett, stakkar. Det er godt vite at han tar det som et kompliment (selv om jeg ikke alltid tror det) - det er tross alt fordi jeg fler meg trygg sammen med han, jeg trenger ingen maske. Alle delene mine er enig om han er en person vi kan stole p.

Om jeg skal tenke tilbake, var det ikke snn at mamma og pappa rakket ned p meg med uttalelser om at jeg aldri var bra nok. Jeg veit for eksempel at de var veldig flinke til rose meg om jeg hadde gjort noe bra. Men jeg har dessverre kommet p en del som sikkert har vrt med p forme meg, noen av faktorene, som har bidratt til at jeg har ftt dette karaktertrekket. For eksempel de gangene jeg torde vise flelser angende drikkingen, og de var fulle og forbanna, og de lirte av seg den ene strofen etter den andre.

Det er selvflgelig mange episoder og bemerkninger som jeg har funnet fram til at har satt sine spor hos meg p dette omrdet. Jeg er likevel ikke klar for dele s mye mer om akkurat dette. Jeg fler at det vil bli blottlegge mine foreldres flelser og personlighet for mye, og det er virkelig ikke mine intensjoner med denne innleggsserien. S de refleksjonene fr bli i hodet mitt for n...

<3 <3 <3

Right beside you.

For snart ett r siden ble du s brtt revet ut fra denne verden...

I kveld skal jeg p Oslo Live, og Big Bang skal p i ellevetiden... Det er uhrt at jeg ikke har ftt med meg konsert av de tidligere, det veit jeg at du syntes.

I kveld synger jeg for oss begge, vennen... <3

Angsten og mitt drlige selvbilde, dela for oss, kompis. Jeg klarte ikke ta kontakt, og jeg er s inderlig, veldig lei meg for at vi ikke fikk mttes oftere da jeg flyttet til Oslo. Jeg er enda mer lei meg for at jeg ikke klarte trosse min egne flelser og tanker for dra i begravelsen din...

Jeg hper du ser meg, og jeg hper du forstr.

Jeg hper du s at jeg hadde minnestund for deg hjemme i stua... Og jeg hper du hrte sangen jeg spilte, lysene jeg tente og det fine bildet av oss to sammen p kreta.

Jeg vil at du skal vite at jeg savner deg... Det gr ikke en uke uten at du er i tankene mine. Du var en bra mann - den beste! Ditt smil og din latter smittet, og bilturene og alle sangene vi sang sammen sitter som limt fast i minnet mitt... Der vil de alltid vre- til vi sees igjen.

I Love You

<3 <3 <3

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 3. Lyver nr det er like lett snakke sant

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig underskelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit p karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for gjre det lettere for voksne barn av alkoholikere blant annet forst hvorfor de noen ganger reagerer p en mte de selv ikke skjnner.

Nr jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vrt klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


3. Voksne barn av alkoholikere lyver nr det er like lett snakke sant

Lgnen er grunnleggende i familier med alkoholproblemer. I det andre innlegget i denne serien, skrev jeg om lfter. Det gis uttallllige lfter i et typisk alkoholhjem som ikke holdes. Lfter som blir brutt gang p gang, er det samme som lgner.

Den strste lgnen av dem alle og for meg, som barn av alkoholiker, den som kanskje har satt dypest spor, er benektelse av at det eksisterer alkoholisme i hjemmet. I mange alkoholfamilier er det som om det bor en stor rosa elefant i stua, som alle ser, men som ingen snakker om.

At alt er som det skal hjemme - er en lgn.

Det trenger ikke bare vre alkoholikeren selv som benekter at h*n har et problem. Det kan ogs hende den edru forelderen nekter for at alkoholikeren har et hyt alkoholforbruk. Barna m leve med dette... De opplever at det penbare bli nektet for... De fr hre at det de ser med sine egne yne, er feil... Det blir som fortelle barna at de ikke kan noe om hvordan de har det selv, det blir som fortelle dem at de ikke kan noe om feltet de i bunn og grunn bde fler seg, og er eksperter i!

Jeg har alltid ftt hre at jeg har tatt feil; "jeg hadde det trygt og godt hjemme", "foreldrene mine hadde ikke alkoholproblemer", "jeg overdrev problemet", "jeg var utakknemlig"... Jeg ble lyet opp i ansiktet utallige ganger...; da det var helt tydelig mine var fulle, ble det benektet - jeg tok feil, "h*n var bare trtt og sliten".

Disse benektelsene har satt s dype spor i meg, at jeg fremdeles tviler ekstremt p meg selv. Dette gjelder alt; mine tanker, flelser, meninger, opplevelser... Jeg klarer ikke stole p de, om det kun er mine egne og jeg ikke har noen kryssjekke med.

Photobucket

Den andre store lgnen i alkoholfamilier henger sammen med den frste...; dekkhistorier. De andre familiemedlemmene kommer med unnskyldninger for den som drikker. Det kan vre far som ringer jobben og forteller at mor er syk i dag, og det kan vre barna som fr i oppgave fortelle lreren at mor er bortreist p foreldremtet neste uke. Alt for forhindre at "hemmeligheten" blir avslrt.

Alkoholikeren selv kommer med dekkhistorier i forhold til sitt forbruk. Det var for eksempel en periode mamma alltid hadde alkoholfritt stende i kjleskapet... "Det var kun dt hun drakk av". En annen ting hun gjorde var spise r lk - den sterke lukten tok vekk alkoholdunsten fra nden hennes. Hun trodde oppriktig at hun lurte oss trill rundt!

P tross av alle disse lgnene som bde blir servert og observert i hjemmet, fr mange av barna likevel hre at "rlighet varer lengst", og "du skal ikke lyve". Med slike selvmotsigelser, mister sannheten sin betydning. Barna opplever derimot at lgnen er noe man kan dra nytte av.

Det virket jo som om lgnen gjorde livet enklere for alle.

Jeg, for min del, er kjent for vre rlig. Jeg HATER lyve - jeg fr faktisk fysisk vondt... S jeg er veldig pen og rlig, om det meste - for det meste... Det rare er at de gangene jeg lyver, er det utelukkende over ting hvor det ville vrt like lett snakke sant, hvis ikke enklere. For eksempel, om noen byr meg p noe, og jeg ikke har lyst p det - takker jeg automatisk ja, og jubler.

Der og da, mener jeg oppriktig juble... Jeg later ikke som, s det fles ikke som en lgn. Jeg lyver for meg selv s godt at jeg tror p det.

Jeg hadde veldig sterk astma i mine barne- og ungdomsr, og jeg husker gym var blant mine verste fag. Jeg fant derfor p all verdens med unnskyldninger for slippe unna gym, s ofte jeg kunne. Noen ganger kunne jeg late som jeg var syk, og s ble jeg virkelig syk. Lgnene kom jeg med fordi jeg var redd for at "det skulle komme ut at jeg ikke var like god som de andre" - det var mye lettere lyve enn si at jeg ikke klarte det andre klarte.

Egentlig var det forferdelig for meg, og jeg ville virkelig bryte uvanen, men frykten for vise hvor mislykket jeg var, holdt lgnene gende.

Det jeg har innsett er at jeg har lyet om mine egne nsker og lyster. Jeg har lyet bde for meg selv, og andre. Ettersom jeg har lyet s jeg har trodd p det selv, ble jeg heller ikke klar over at det var slik fr for en kort tid tilbake.

Jeg er ekstremt konfliktsky. Jeg er livredd for gjre noen lei seg, sinte, gjre s noen blir uvenner, gjre s jeg blir uvenner med noen... Jeg skyr det, virkelig! Derfor kan det hende jeg lyver. I stedet for si "jeg har ikke lyst", har jeg sagt "jeg gleder meg".

Jeg har vrt p ferier jeg ikke har villet reise p, jeg har vrt venn med mennesker jeg egentlig kunne vrt foruten, jeg har i det hele tatt gjort veldig mye jeg ikke har villet hele livet... Mine intensjoner med lyve har alltid vrt glede andre, eller gjre andres liv enklere. Men da jeg ble klar over det faktum at det var slik det var, for kun halvannet rs tid siden, flte jeg meg som tidenes strste drittsekk, en falsk bitch rett og slett... Hvordan kunne jeg vre kjent for vre s rlig, nr jeg i virkeligheten ly om hvem jeg var til og med??

Jeg har jobbet veldig mye med dette, og gjr det fremdeles - finne ut av hva jeg vil, kontra hva jeg tror andre vil at jeg skal ville. Jeg har tatt konflikter jeg har utsatt i mange r, kvittet meg med stressfaktorer i livet mitt, og om jeg har kommet med en lgn har jeg tatt meg i det midt i den, og sagt det hyt; "N lyver jeg, jeg fler det egentlig ikke slik".

Det krever mye skulle endre et slikt mnster, men er man det bevisst er ingenting umulig snu.

Fr jeg avslutter dette innlegget vil jeg bare poengtere at det ta en "hvit lgn" i ny og ne, ikke trenger vre et problem man m jobbe med... Snarere mener jeg slike lgner kan vre ndvendig...

<3 <3 <3


Innleggsserie - "Karaktertrekk" 2. Vanskeligheter med gjennomfre oppgaver fra begynnelse til slutt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig underskelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit p karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for gjre det lettere for voksne barn av alkoholikere blant annet forst hvorfor de noen ganger reagerer p en mte de selv ikke skjnner.

Nr jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vrt klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz


2. Voksne barn av alkoholikere har problemer med gjennomfre en oppgave fra begynnelse til slutt

I et typisk alkoholikerhjem gis det utallige lfter; "En godt betalt jobb er rett rundt hjrnet", "husarbeidet vil vre unna i en fei", "du skal aldri igjen se pappa s full", "mamma skal slutte drikke"... Det er en masse leker som skal lages, det er turer som skal reises p, det er ting som skal kjpes... Lfter blir gitt i hytt og pine, og kanskje nsker alkoholikeren ros kun for ha kommet med lftet.

Det er dessverre ogs slik, i et typisk alkoholikerhjem, at mange av disse lftene blir brutt. Lftene ble gitt mens mamma eller pappa var full, s de blir bare glemt. Det er ikke penger nok til at man kan dra p tur, eller kanskje er mamma eller pappa s fyllesyk (eventuelt full) p avreisedatoen s turen ikke lar seg gjennomfre av den grunn...Ikke minst...

Verken mamma eller pappa slutter drikke alkohol, enda s mange ganger det blir sagt.

Noen prosjekter blir kanskje pbegynt; Maling blir kjpt, aviser blir lagt p gulv og maskeringsteip blir lagt rundt lister og vinduskarmer... Den ene veggen blir kanskje malt, men det tar laang tid fr hele stuen kan regnes som ferdig.

Slik vokser de fleste barn av alkoholikere opp - med massevis av flotte ider som aldri blir fullfrt, eller som eventuelt tar s lang tid at den opprinnelige planen blir glemt, s det legges nye planer.

Graden av lfter som blir gitt og brutt i alkoholhjem (ja, jeg velger faktisk kalle det dt, for det er som oftest alkoholen som er i fokus for medlemmene i hjemmet), varierer selvflgelig. Uansett om det er daglig, mnedlig eller om det er sjeldnere - barnet blir forvirret dersom det vokser opp med utsatte og brutte avtaler.

Det vil ikke f tilstrekkelig med kunnskap om hvordan en fullfrer en oppgave.

For trekke inn egne erfaringer, kan jeg trygt si at dette karaktertrekket kjenner jeg veldig godt igjen hos meg selv. Jeg har en hel haug med ider, som jeg aldri fr ut i livet. Jeg begynner lese bker, og de fleste legger jeg dessverre fra meg fr jeg har lest de ferdig. Det handler ikke om at jeg ikke liker boka, ikke har tid til lese, det blir bare alltid snn.

Nr jeg var yngre klarte jeg aldri begynne p skoleoppgavene - jeg utsatte alltid. Da jeg studerte her i Oslo, hadde jeg utrolig lett for starte p oppgavene, men hver gang, da jeg hadde kommet kanskje midtveis, stoppet det opp, og jeg hadde store vanskeligheter med f fullfrt.

Jeg gjr mange oppgaver samtidig; jeg sminker meg litt, s tar jeg oppvasken, s leser jeg et par innlegg i Bloglovin, s sminker jeg meg litt til, s begynner jeg skrive et innlegg, s vasker jeg litt p badet, s sminker jeg meg ferdig, s fortsetter jeg litt til p blogginnlegget, s ordner jeg hret, s leser jeg litt flere blogginnlegg, s kanskje jeg fullfrer innlegget jeg begynte p, kanskje jeg vasker badet ferdig - hvis ikke jeg utsetter det, s kanskje jeg poster innlegget, hvis ikke jeg begynner p noe annet... Ja, dere skjnner tegninga! :-D

Jeg har s mange eksempler... Poenget er at jeg har jo opplevd at mange lfter har blitt brutt, det finnes det ingen tvil om. Endelig forstr jeg hvorfor. Jeg kan se sammenhengen i hvorfor jeg er som jeg er.

Det handler ikke om at jeg er lat, det handler ikke om at jeg er udugelig... Det det handler om er at jeg rett og slett har

en mangel p kunnskap p dette omrdet.

Det er blant annet derfor psykologen og fysioterapeuten innprenter s i meg at det er viktig at jeg ver p fullfre oppgaver da jeg holder p som nevnt over; Sminke meg ferdig fr jeg leser i bloggene jeg flger, og s skriver et innlegg, poster det, og eventuelt vasker badet. So I'm learning! (haha, n har jeg faktisk "sittet med dette innlegget i altfor mange timer"... (gjort masse utenom, og aldri blitt fornyd) N m jeg bare poste det :-p )

<3 <3 <3

Innleggsserie - "Karaktertrekk" 1. Gjetter seg til hva som er normalt

Karaktertrekkene jeg beskriver i denne serien er ikke et resultat av en vitenskapelig underskelse, men snarere en sammenfatning av uttalelser voksne barn av alkoholikere har kommet med om seg selv. Punktene er ingen fasit p karaktertrekk hos voksne barn av alkoholikere; hos noen kan de gjelde til en viss grad, hos andre kan det hende de ikke gjelder i det hele tatt! Punktene er listet opp for gjre det lettere for voksne barn av alkoholikere blant annet forst hvorfor de noen ganger reagerer p en mte de selv ikke skjnner.

Nr jeg lister opp punktene, vil jeg komme med sammenligninger til meg selv, jeg ber derfor om at dette leses med respekt - det er nemlig ikke lett innse at enkelte av disse punktene preger meg selv mer enn hva jeg har vrt klar over.

Referanse: "Voksne barn av alkoholikere" - Janet G. Woititz

1. Voksne barn av alkoholikere gjetter seg til hva som er normalt

Dette er det "vanligste" karaktertrekket, og dette er et karaktertrekk meg selv kjenner seg godt igjen i. rsakene til det er s enkelt som at voksne barn av alkoholikere ikke har noen erfaring i hva som er normalt. Vi blir engstelige og forvirret over ting vi ikke tror andre "normale" mennesker blir engstelige og forvirret over, og for skjule for andre at vi ikke riktig vet hva vi gjr, har vi gjettet oss til hva som er riktig hele livet. Vi er kjemperedde for dumme oss ut!

Eksempelvis nr lrenen p skolen forteller oss at; "Det finnes ingen dumme sprsml" - sier vi ingenting hyt, men til oss selv sier vi "Det tror hun! Hun skulle bare visst..."

Dette har pvirket meg dithen at jeg har tenkt at at jeg m vite alt. Jeg m vite alt, kunne alt, uten mtte be om hjelp. Og hvis jeg ikke har ftt til det jeg har holdt p med, har jeg klandret meg selv for at jeg ikke skjnner noenting. Dette gjelder s mye, at jeg kan ikke begynne liste opp eksempler, men for ta ett raskt ett kan jeg ta i forhold til bloggen og bloggdesign;

Jeg har aldri vrt spesielt teknisk av meg, og det at jeg har en blogg som er oppe og gr er faktisk helt utrolig at jeg har ftt til! Jeg brukte litt tid p sette meg inn i dette, og jeg synes ikke alt er like enkelt nr det kommer til html koder og bloggdesign. For et par mneder siden skulle jeg endre litt p designet, men fikk det ikke helt til, og det ble mye surr (selvflgelig endte du opp med delegge, du skjnner jo ingenting!!!).

Dette tok jeg ikke spesielt lett, og begynte banke opp meg selv. Jeg grt, ble flyforbannet p meg selv, og inni meg skrek det at jeg ikke skjnte noenting. (Hvem har ftt deg p tanken om at du kan klare holde p med en blogg?? Det er jo helt latterlig! Jeg LER av deg!! Det er igrunn bare gi opp n, fr du dummer deg ut enda mer!)

I mine tanker burde jeg klare det uten noen former for opplring, uten noen hjelp (det er en skam sprre). Jeg burde klare og vite alt, for i mitt hode er det det som er normalt! I mitt hode trenger ingen andre hjelp til noenting, mens jeg trenger hjelp til alt.

Bakgrunnen for dette karaktertrekket er ganske enkelt at vi ikke har noen referanseramme nr det gjelder hvordan det er leve i et normalt hjem. Vi har heller ingen referanseramme nr det gjelder hva man har lov til si og fle. Under normale omstendigheter behver man ikke g p nler hele tiden, og man behver heller ikke stille sprsml ved eller undertrykke sine flelser. Vi som vokste opp med alkoholikerforeldre, gjorde det, og om vi torde ta opp alkoholismen som et problem ble vi mtt med at vi overdrev og var utakknemlige. Det er derfor mange av oss har blitt s forvirret.

Vi vokste opp i et milj hvor vi ikke visste hva vi skulle fle, eller hvilken reaksjon p opplevelsene vre som var riktige, derfor mtte vi gjette oss fram til hva som var normalt.

<3 <3 <3


Photobucket

Lav selvflelse hos barn av alkoholikere

Som jeg skrev i dette innlegget med facts, er det vanskelig ansl hvor mange barn som vokser opp med en alkoholiker. Det antas at tallet er oppimot 100 000, men mrketallene er nok skyhye.

vre prrende til en alkoholiker er som kjre berg og dalbane. Den edru voksne i hjemmet til barnet kan velge mellom forske stoppe det hele, eller hekte seg av i fart. Barna kan ikke velge?

Barna m kjre karusellen enten de vil eller ikke!

Felles for de er at de tidlig m lre seg leve med brutte lfter og benektelser, og ofte kan de ende opp med ha ansvaret for bde seg selv og den voksne.

For noen kan den tffe oppveksten gjre barna sterkere; de fr brukt opplevelsene sine p en positiv mte bde for seg selv og andre, men flertallet lider dessverre s mye under oppveksten at de fr sr som vanskelig kan heles. Mangelen p nrhet og omsorg, skuffelsen og ikke minst fortvilelsen vil sette dype spor, og de vil kanskje mtte leve med dette ogs lenge etter at de har flyttet ut.

Det er ikke bare familien alkoholismen gr utover, men ogs venner og ikke minst arbeidsgiver. Familien blir manipulert til komme med unnskyldninger og dekke over for alkoholikeren. De tror p alkoholikerens lfter om bli trrlagt, fordi de s gjerne vil tro p det. Uten at de er klar over det sitter de fast i alkoholismens nett. (Dette kalles for medavhengighet og et mer utdypende innlegg om dette kommer siden.)

Det kan skje at slektninger og venner begynner trekke seg unna alkoholikeren og dennes familie. Dersom familiemedlemmene s blir stende alene uten hjelp, blir de trukket lengre og lengre inn i sykdommens konsekvenser og de blir selv flelsesmessig syke.

Photobucket

Det finnes ikke lenger tvil om at barna blir pvirket under alkoholisme, og selv om disse problemene kan komme til uttrykk i forskjellige typer atferd, ser det ut til at alle barna lider av lav selvflelse.

Faktorer som spiller inn p selvflelsen kan kort beskrives som ?foreldrekjrlighet?, ?klart satte grenser? og ?respektfull behandling?. Det finnes mye litteratur som hevder at disse tilstandene er mangelfulle eller fravrende i alkoholikerhjem, og jeg kan selv skrive under p at disse faktorene var mangelfulle og veldig forvirrende da jeg vokste opp med mine alkoholikere.

I familier hvor kun den ene forelderen drikker, vil den edru forelderen ha en atferd sterkt preget av alkoholikeren, og det blir lite flelsesmessige energi tilbake til dekke behovene til barna. Den av foreldrene som drikker er naturligvis pvirket av alkoholens kjemi og kan oppleve blant annet ?jegsplitting? (les mer om dette her). Det er helt klart at dette oppleves som forvirrende for barnet.

Barna blir ofre for familiens sykdom - alkoholismen.

<3 <3 <3

(Fakta er hentet fra boken Voksne barn av alkoholikere - Janet G. Woititz.)

A cup of great music.

Melissa Horn er en svensk singer/songwriter som bergtok meg for et rs tid siden... Hun synger s inderlig vakkert, og setter ord p flelser som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, men som man gjerne ikke snakker s hyt om.

Da jeg oppdaget henne, spilte jeg skiva hennes om og om igjen,og klarte liksom ikke helt finne favoritten min... Men jeg tror at det m vre denne her, som var den frste sangen jeg hrte p God Morgen Norge en tidlig morgen for litt over et r siden - en sr tekst om usikkerhet og ekser;

"Lt du henne komma nrmre"

Enjoy!

Og ja... om du vil se henne live, finner du tidspunkter og sted for konserter ved trykke her.

<3 <3 <3

Efaringer som voksent barn av alkoholikere - SNAKK om det!

Da har jeg skrevet noen innlegg med fakta om alkoholisme, og tenkte det kanskje var tid for skrive et innlegg om hvordan jeg kjenner problemet igjen i det jeg har skrevet hittil...

I lpet av rene jeg har bodd i Oslo, har jeg bodd litt rundt. Et r bodde jeg i en leilighet hvor faktisk s mange som 4 av 5 leieboere var barn av alkoholikere. Da kom det veldig overraskende p meg, men n ser jeg det s tydelig...

De fleste familier har en eller flere i familien med et rusproblem. Alkoholisme har blitt en vanlig lidelse - lik diabetes og astma. Allikevel er ikke dette noe det snakkes hyt om. Det provoserer meg, for vre helt rlig. Hvorfor kan man ikke snakke om vonde ting? Hvorfor kan man ikke snakke om naboen, om man tror at naboen har det vanskelig? Og hvorfor prver man ikke da hjelpe naboen? Hvorfor skal det vre snn i Norge, at enhver kun skal passe p seg selv og sine ting... ? Det er s mange barn som lider under at vi skal vre s j**** private og forsiktige hele tiden...

Begge mine foreldre har hatt et alkoholmisbruk. Etter som rene har gtt - ser jeg jo at mange visste om misbruket, men ingen gjorde et helhjertet forsk p bedre tilvrelsen. Greit, det er ikke mye man kan gjre fr vedkommende som har et misbruk, innser det faktumet selv... Men noen kunne kanskje vrt der for meg... ? Vrt der, sttt sammen med meg, hjulpet meg litt i kampen... ? Vrt en trygg voksenperson for meg...

Det er ikke hyggelig vre et lite barn sammen med fulle voksne som krangler... Det er faktisk ikke det... De voksne som var rundt meg nr jeg var liten... Hvorfor gjorde de ikke noe? Hvorfor lot de meg gjenoppleve dette levenet gang p gang p gang?...

Jeg er ikke bitter... Jeg finnes ikke bitter! Men det er srt sitte her, og vite at jeg kanskje kunne vrt foruten mine helseproblemer i dag, om bare noen hadde sett meg den gangen. Jeg husker at legen min anbefalte meg snakke med noen... Men jeg var jo for liten til skjnne at jeg trengte det da... Jeg merket jo ikke at dette her (among other things...) hadde satt sine tydelige spor i meg fr jeg var 23 r - og da i form av panikkanfall.

I innlegget "Hvorfor blir man alkoholiker?" skrev jeg at "i et misbruker-hjem, vokser det ofte nye misbrukere frem"... I min familie kan jeg vel delvis skrive under p det... Min morfar hadde visstnok et alkoholproblem, og for vre helt rlig, har vel jeg ogs delvis hatt det selv... Hverfall per definisjonen jeg skrev i dette innlegget.

Det har vrt standard for de fleste gangene jeg har drukket, at jeg har mistet kontrollen. Jeg har gjort mye jeg ellers ikke ville ha gjort, jeg har hatt mine runder med black outs og fylleangst og jeg har kjent p abstinenser. Det ret jeg ble sammen med kjresten min, var jeg igrunn p vei i veldig feil retning.. Det var fest flere ganger i uken... Jeg begynte bry meg mindre om konsekvenser, og mer om hvor bra jeg flte meg hver gang jeg drakk, alle de kule menneskene jeg mtte (de fleste med sine traumer i bagasjen - lik meg selv) og hvor hjemme jeg flte meg.

Jeg husker jeg nevnte det for noen p den tiden, at jeg lurte litt p om jeg hadde et form for alkoholproblem... Stort sett fikk jeg til svar at "du er jo student, alle drikker mye da"... Jeg flte det fremdeles som et alkoholproblem, men siden det ikke gikk utover andre enn meg selv - fortsatte jeg i samme spor. Det var jo alltid s gy feste! Selv om konsekvensene ofte var av det leie slaget - var jeg ikke sterk nok til st i mot gledene og selvtilliten det ogs ga meg... Jeg hadde jo aldri angst nr jeg drakk, jeg ble tffere enn toget. Jeg flte friheten...

Det er ikke lett skulle st i mot rusmidler - slik som mange uvitende ofte tror... Det er ikke barebare " la vre ta det".. Eller jo, forsvidt - til et visst punkt, men nr kreftene inni deg virkelig vil noe, nr de frst setter i gang - da har man plutselig ikke mye stille opp med...

Jeg kom riktignok aldri dithen at jeg ble fysisk avhengig... Jeg startet aldri drikke alkohol som det frste om morgenen (eller jo, nr jeg tenker meg om har jeg jo gjort det en del ganger, men det var aldri med den hensikt fordyve abstinensene - det var aldri snn at jeg mtte det), men et alkoholmisbruk det har jeg nok hatt.

Pappa var mest en periodedranker... Med det mener jeg at det kunne g en stund mellom de gangene han hadde sine "perioder" hvor han bare ble borte, og drakk over flere dager. Mens mamma hadde et mer "hyppig problem"... Jeg husker ikke riktig hvordan tingene var, s jeg velger ikke g mer inn p det riktig enda...

Jeg kjenner veldig godt igjen det jeg har skrevet om misbrukeres forsvarsstrategier i dette innlegget her... Mamma hadde en tydelig jegsplitting. Herregud, som hun har nektet for at hun har vrt full... Hun har vrt s btte-drita og lyet meg opp i ansiktet; "jeg er bare litt trtt". Hva gjr man da? Nr man hele tiden fr hre at det du ser rett foran deg - med dine egne yne - er feil... Jo, man tviler p seg selv og sin dmmekraft, for tanken om at omsorgspersonene lyver er for vanskelig takle...

<3 <3 <3

Viktige forsvarsstrategier hos misbrukere


En som har utviklet et alkoholproblem, endrer ogs vanligvis karakter...:

Splitting av jeg'et, som er en slags fornektelse av virkeligheten, blir stadig mer markert. Alkoholikeren utvikler to bilder av seg selv; det ene bildet er det arbeidssomme, og egentlig edruelige mennesket, som har stor motgang og er omgitt av utenforstende personer. Det andre bildet er det verdilse, fordrukne mennesket som delegger sin familie, sin konomi og seg selv.

Disse to bildene holdes adskilt, og eksisterer vekselsvis: For seg selv kan alkoholikeren innrmme sin avhengighet, men overfor andre edruelige fornekter h*n misbruket s sterkt at h*n tror p det selv. Det er derfor en kan oppleve at et ellers s fornuftig menneske, som penbart er beruset, str sterkt p sitt om at h*n er edru.

Hensikten med at denne forsvarsstrategien setter inn, er at selvflelsen skal bli reddet fra bli delagt av skam og underlegenhet.

En annen forsvarsstrategi er legge ansvaret og kontrollen utenfor seg selv. Alkoholikeren skylder frst og fremst p alkoholen, men ogs p andre mennesker og omstendigheter som for eksempel en vanskelig oppvekst, drikkingen til foreldrene eller en skilsmisse. Denne mten skyve fra seg skylden p er en allmenn menneskelig mte, som ofte innebrer en nedvurdering av ens egne evner.

Dette ansvarssprsmlet, og den lave selvrespekten er det dessverre lite fokus p nr det kommer til alkohol debatten. Derimot er det utviklingen av fysisk avhengighet og adgangen til alkohol som virker vre de eneste faktorene det konsentreres om. Det er likevel dessverre slik at man svrt ofte ser at alkoholmisbrukere bruker alkoholen nettopp for dempe sine psykiske plager, som en slags selvmedisinering (for eksempel ved lav selvrespekt). Dette fenomenet kalles for dobbeltdiagnoser, og er et voksende samfunnsproblem (dette vil det komme et innlegg om senere).

<3 <3 <3

(Kilde: "Dynamisk Psykiatri" -Johan Cullberg)
Les mer i arkivet Juli 2011 Juni 2011 Mai 2011
ThisISmeThen

ThisISmeThen

31, Oslo

Jente p 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" bestr av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen bestr av fortid og ntid, fornuft og flelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske p at det er skrevet med mine tanker og flelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken p min vei mot bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

Lenker





























hits