Ny blogg - nye muligheter.


Jeg er i gang med en ny blogg. Uten for mye snikksnakk rundt hvorfor osv, tenkte jeg bare raskt stikke innom for å si at det er hyggelig om dere vil følge med videre :o)

OM dere vil være med videre... Så send meg en mail på thisis2me@gmail.com, fint om dere sier hvem dere er, og jeg sender dere link.

Håper vi snakkes.

*Go' klem*
ThisISmeThen
<3 <3 <3

 

Rings on fire

 

Disse søte små fant jeg i Liverpool...
De får meg til å smile hver gang jeg kikker ned på hånden min...

Initialene til meg selv og kjæresten,
minner meg på kjærligheten - at jeg er elsket...

De minner meg på å være tilstede.


"Love is forever"
<3 <3 <3 

 

Det høres så enkelt ut...

 

(Bildet er linket)  

 

I'm working on it...

<3 <3 <3  

 

NAV, selvskadingen og spedbarnet.


Egentlig skulle jeg ha skrevet dette i går - da jeg hadde alt fra psykologtimen klart i minnet...  Men jeg var så uendelig sliten. Jeg klarte ikke konsentrere meg nok... So here it goes.

Vi snakket om NAV-møtet i morgen. Hun vil at jeg skal tro på at jeg fortjener pengene -at jeg har krav på pengene... Og det var hun som sa at jeg trenger de pengene, i den forstand at jeg må konsentrere meg om meg selv og mitt nå, og at jeg strengt talt ikke er i stand til å gjøre mye annet -uten at det går utover meg selv på en eller annen måte.

Jeg lyttet, og jeg formidlet...

Jeg klarer ikke helt å ta det innover meg. Med det mener jeg at tanken om at jeg fortjener det, og at jeg trenger det, er vanskelig nok å forholde seg til... Jeg klarer ikke å føle det. Jeg klarer ikke å tro på det, men jeg tenker det. Så ofte jeg kommer på det -tenker jeg tankene... Så håper jeg følelsene henger seg på etterhvert.

 

Selvskadingen var også et tema denne timen... Det er et vanskelig tema. Det er vanskelig å snakke om, og det er vanskelig å finne ordene... Det er ikke jeg som sitter inne med forklaringene om hvorfor -så det er vanskelig å forklare når hun spør... Men i går prøvde jeg...

For en stund tilbake hadde jeg skrevet et innlegg som omhandler selvskadingen... Det var skrevet samme kveld, og det ga meg forsåvidt noen forklaringer.

Det ga meg i hvert fall en større innsikt.

Jeg fant tilbake til det mandag kveld, så jeg kunne referere til noe av det som stod der... Det gjorde det enklere.

Innlegget ble aldri postet, men kort oppsummert kjempet fornuften og jeg mot den andre som hadde kontrollen over hånden, mens jeg hørte de mindre på innsiden gråt og var fortvilet... De skjønte ikke hva galt de hadde gjort. Men slagene bare fortsatte og fortsatte -enda hardere. Det var helt tydelig en avstraffelse...

Da hun spurte om når disse "episodene" oppstår, fikk jeg igjen forklaringsproblemer. Men... I'm on it.

Psykologen antydet at jeg startet spaltingen av meg selv allerede i spedbarnsalderen. Herre - den setningen var vanskelig å skrive... Jeg har vært klar over at enkelte av delene er små. Men spedbarnsalderen... Det er så tidlig.

Et spedbarn er så lite.

Likevel kom det ikke sånn kjempeoverraskende, verken på meg eller kjæresten, så på et eller annet vis, har jeg vel vært klar over det... Det er vel heller det at det har vært vanskelig å ta innover seg, så jeg har fortrengt det... Fortrengt den minste. Kanskje...

 

Psykologen er opptatt av at det er forståelig at jeg har et spaltet sinn. Og fornuften min kan kanskje tro på det. Fornuften min kan faktaene og kjenner til forklaringene. Likevel, som jeg også nevnte til henne... Kommer det liksom stadig som et SJOKK på meg... 

Jeg husker glimt av meg selv som ungdom, og at jeg var så "stolt"... Foruten angsten (som jeg ikke var klar over at jeg hadde engang) var jeg så klar til å erobre verden... Jeg skulle redde verden. Jeg var så klar på at ingenting kunne skade meg, at erfaringene mine ville bringe meg høyt og at jeg skulle stå opp for andre som hadde opplevd lignende.

Alt som hadde hendt hadde gjort meg sterkere,
og jeg var heldig som ikke hadde tatt noe skade av det.

Jeg veit at det ikke er for seint, at med tiden kan det hende at jeg kan bli i stand til å hjelpe én eller to med de samme erfaringene... Jeg håper det, og jeg er nødt til å tro på det. Men dette her... Hvordan endte det opp her?

Denne kaotiske og uforutsigbare tilværelsen... Det var liksom ikke planen...

Ingenting kunne jo påvirke meg!
Ingenting...

<3 <3 <3

 

Jeg prøver meg...


På fredag var jeg endelig "klar" for litt sosial hygge - hjemme hos meg selv.

Jeg lagde tunfisk-taco-pizza (ja, det er faktisk veldig godt ;o) og blåbærmuffins til en venninne. Det var veldig hyggelig å se henne igjen, og det var veldig hyggelig å gjøre "vår greie" igjen. Vi så serier, snakket om jenteting, drakk øl, ja - og så spiste vi tunfisk-taco-pizza :-D

"Vår greie"
<3

Enda jeg har lyst til å la det være med det at det var veldig hyggelig... Så kommer det vel ikke som noen bombe, at det ikke lar seg gjøre. For det var også veldig kaotisk - innvendig... Paranoia, redsel, nedtrykking, usikkerhet, sorg... Mange deler som hadde sitt å si, om hvordan det skulle være for meg å være sammen med venninnen min, og ikke minst hvordan det var for henne å være med meg. Det er sånn det oppleves. Det skal liksom ikke være enkelt...

Det må være innviklet og komplisert.
Det skal alltid gjøres så himla vanskelig.

Diskusjoner, bemerkninger og analyseringer... Det kan sjeldent bare være det det er; et møte mellom to venninner. Enkelt og greit.

Jeg prøver å fokusere på det gode ved møtet; jeg var sosial, jeg var sammen med en som betyr mye for meg - en jeg ønsker å beholde i livet mitt. Jeg utfordret noiaen i forhold til å lage mat til noen (selv om pizzaen egentlig ikke teller her, fordi vi har laget den så mange ganger sammen... men muffinsene iaff).

Lørdagen hadde venninnen min og jeg avtalt at vi skulle møtes i byen, men den gikk ikke den... Lørdagen ble tilbrakt med smerter i hodet og kropp...

Sosial hygge TO DAGER PÅ RAD... Det er vel for mye å be om. Det var ikke nevneverdig bedre på søndag, men kom meg likevel ut på en liten tur sammen med kjæresten.

 

Mandagen var den fysiske formen levbar igjen, så jeg utfordret "farene"...

Jeg var fast bestemt på å treffe noen, og at jeg skulle ut i "det offentlige" rom. Det var altfor lenge siden sist, og det er viktig å ikke styrke hjernens oppfatning av at disse tingene er farlige... Derfor - oppsøke "farene", og vise hjernen at det går bra.

Enda dette er en "nyere" venninne, så var delene faktisk roligere denne gangen... (?????)

Hadde jeg enda skjønt dette uforutsigbare systemet...

Tirsdagen følte jeg igjen veldig på smertene i kroppen og hodet... Så foruten samtale med psykologen var jeg bare hjemme...

 

Smertene har enda ikke gitt seg, så jeg er hjemme i dag også. Jeg bestemte meg likevel for å ta en liten tur ut alene, så jeg gikk på butikken og kjøpte kaffe. For å presse det litt -valgte jeg ikke den nærmeste butikken...

+ i margen og stjerne i boka!

Det var masete i hodet, men det gikk greit...

Så nå har jeg lyst til å tenke at jeg har utfordret meg selv, og at jeg har vært flink. Tenke på det jeg har fått til på en uke -fremfor alt jeg ikke får til. Tenke på de jeg har tatt kontakt med -fremfor de jeg skyver unna...

Jeg ønsker meg en god samvittighet, for jeg har uansett nok på agendaen resten av denne uken...

I morgen skal jeg på informasjonsmøte på NAV angående AAP. Kjæresten er selvfølgelig med, men jeg kan ikke si at det er særlig lystbetont av den grunn.

Det er nytt -og det er skummelt. Det er hjelp -og det er vanskelig.

Selv om det ikke er så enkelt, prøver jeg selvfølgelig å holde fokuset andre steder... Trygge delene. Trygge meg selv. Overbevise alle om at dette er noe jeg fortjener, og dette er noe jeg har krav på. Skal jeg kunne gjøre nytte for meg ute i samfunnet, skal jeg kunne klare meg selv på et tidspunkt -er dette noe jeg må i gjennom... Jeg trenger det, og det skal gå bra.

Det er ikke så farlig...

Til helgen skal jeg jobbe, og så er det i gang med en ny uke... Forhåpentligvis klarer jeg fortsette med relasjonsutfordringene da.

<3 <3 <3

 

StreetArt by SmugOne

 Smug One er navnet på en streetartist fra Skotland... Hans verk er breathtaking - så virkelighetsnære, at det er vanskelig å tro at dette bare eksisterer på en vegg!

For å se mer, klikk deg inn på siden hans på flickr her.

Vanskelig å skulle velge ut noen, men her er noen av mine favoritter...:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Og så er jeg nysgjerrig...
Fikk du en favoritt?

<3 <3 <3

 

2day in therapy.


Den første psykologtimen i det nye året, gikk over all forventning. Det gikk ikke bare greit, eller "O.K." - men det var faktisk veldig hyggelig å se henne igjen :o)

Til tross for alt oppstyret som var i går, hvor både den redde og den paranoide delen hylte om kapp - alt for å få meg til å la være å møte opp, var det ikke noe problem å komme seg avgårde i dag...

Med fare for å si noe altfor positivt om meg selv her, så tror jeg faktisk at jeg klarte å trygge de i går. Jeg tror at jeg klarte å berolige delene - jeg prøvde i hvert fall, og i dag har jeg merket svært lite til dem. De lot meg til og med ta styringen hos psykologen, og det er så BRA! Det er så mye enklere å være i samtale da, når jeg er alene mener jeg... Da kan jeg fortelle det sånn det er, og sånn det oppleves for meg. Jeg kan være ærlig, fornuftig og reflektert, og jeg føler i det hele tatt at jeg får mye mer ut av timen.

Så... Fire tomler opp i dag, kanskje?!

For det meste gikk vi i gjennom praktiske ting.

Jeg kunne fortelle om ÅRETS JULEGAVE, som er at det endelig har blitt fattet vedtak om arbeidsavklaringspenger. Halleluja - det har tynget på skuldrene i lang tid nå, og endelig er det i boks.

Det er langt i fra en enkel prosedyre å skulle søke disse pengene. Det har vært styr fram og tilbake... Dessuten er det en tung avgjørelse... Det å skulle akseptere at man er for syk til å jobbe, at man er så syk at man trenger økonomisk hjelp... (Altså, jeg er da ikke S Y K!)... Dét tar tid å akseptere, noe som medfører at det tar tid å få i orden.

Men nå er det i boks, sånn jeg har forstått det.

 Photobucket

 

En annen ting vi snakket om var videre forløp dette året... Hun spurte hvilke tanker jeg har gjort meg rundt studiene, og jeg svarte som sant var, at det er en vanskelig tanke, og at jeg prøver å tenke minst mulig på det. Da sa hun at det var viktig å tørre å kjenne på tanken - og ikke stenge den ute... Da vil jeg bare skape en større frykt, og den er jeg med på... Det er logisk.

Det jeg har igjen av sykepleiestudiet er 1 kirurgisk praksis a 8 uker, 1 medisinsk praksis a 10 uker, siste del av sykdomslæreeksamen, samt innlevering av bachelor.

Jeg sa til henne at jeg håpet at det kanskje var mulig å gjøre én av disse tingene. Det så hun som en god mulighet, for som hun påpekte; mennesker med traumebakgrunn har lavere toleranse for stress... Og min toleranse for stress er ikke spesielt god. Min håndtering av stress - heller ikke noe å skryte av. Så kanskje blir gjennomføring av en praksisperiode et mål for 2012.


Jeg vil selvfølgelig, men kjenner at tanken må tygges 573 ganger til før jeg kan ta en endelig avgjørelse.

 

De siste 10 minuttene snakket vi såvidt om julen... Hun spurte hvordan det hadde gått med "en annerledes jul".

Jeg fortalte henne at det var en rolig og hyggelig jul sammen med broren min, men at det var en påkjenning å ha han så nær over så mange dager. Det var liksom ingen måte for meg å utagere på - ei heller tid og sted. Jeg måtte gjøre som forventet, spise som forventet... Holde meg i skinnet. Og det eskalerte - det samme gjorde samvittigheten og selvfølelsen.

Nevnte også kjæresten min sin skuffelse over at jeg ikke hadde sett filmene han hadde kjøpt til meg, hvor min respons var at broren min hadde lyst til å se andre ting... Kjærestens reaksjon var at jeg ikke måtte la broren min "kjøre over meg".

Det er nok ikke broren min sin mening, så jeg forklarte sånn jeg følte det, at jeg havnet tilbake til gamle mønstre. Jeg lar bare andre styre som de vil - sparer meg selv for valg, diskusjoner, konfrontasjoner og dårlig stemning (Jeg er Nobody - uten at noen merker det).

Kjæresten min er dette veldig bevisst, så sammen med han får jeg øvd mye på å ta egne valg. Finne meg selv Og...

- Øvelse gjør mester.

 

Før jeg gikk ut døren fikk jeg til og med bedt henne skrive opp at vi må snakke litt om nyttårsaften neste uke. Snakk om å ha tingene på greip :o) 

Kort fortalt har jeg skjønt at nyttårsaften ikke helt er årets dag for meg. Jeg jobbet i år, sammen med kjæresten (i en tilrettelagt bolig). Til tross for at jeg hadde en hodepine av den verste sorten den dagen, hadde jeg det veldig koselig, tror jeg. Jeg stengte hodepinen ute så godt jeg kunne, og spiste god middag sammen med gode mennesker. Et pluss for penger spart, og penger tjent.

Da vi kom hjem igjen ble det verre... Både hodepinen og resten av systemet. Det var en veldig rar kveld, og jeg husker veldig lite. Jeg veit at jeg kastet opp, og at en av delene er livredd raketter og alt smellet.

Jeg fikk flashbacks fra forrige nyttårsaften... Flashbacks av at jeg hadde vært veldig dårlig. Så jeg spurte kjæresten min, og det stemte... Jeg var visst veldig dårlig i fjor også, og umulig å få kontakt med. Så det er nok noe som ligger i årsskifte.

Jeg har nok ikke de beste erfaringene fra barndommens nyttårsfeiringer.

 

 Photobucket

Hodet glemmer - kroppen husker.
<3 <3 <3

 

2012 skal bli mitt yndlingsår!

Da var julen over for denne gang, og vi har gått inn i ett nytt år.

2012

Et nytt år betyr nye muligheter, nye mål - eller en fortsettelse av de en ikke fikk fullført  året som gikk. Et nytt år - betyr nytt håp og nye erfaringer.

Rene linjer på arket.

Jeg for min del, har ingen nyttårsforsetter. Nyttårsforsett er oppbrukt, og varer som oftest ikke lenger enn til påske. Men det betyr ikke at jeg ikke har mål og ønsker for det nye året. For det har jeg... Både videreføring av gamle mål, og opprettelse av nye.

Men disse målene og ønskene dukker ikke opp 31. desember og settes ikke ut i live tvert 1. januar. Dette er tanker jeg gjør meg i gjennom hele året, og når det passer seg, eller når jeg er klar.... Settes de forsiktig ut i live.

 

Mange skriver "Oppsummeringsinnlegg av året som har vært". Det kommer ikke noe sånt fra denne jenta... Året som har vært er som vanlig blury, og å vite hva som skjedde de ulike månedene... Vel - det ville tatt sabla lang tid å finne ut av, og det er strengt talt unødvendig å prøve lage et spennende innlegg ut av det. Det har det nok ikke vært det mest begivenhetsrike året...

Kort oppsummert har dette vært nok et år på min vei mot å oppleve meg som MEG. Én samlet person...

Og jeg føler jo at jeg beveger meg mot målet i hvert fall.

Jeg aksepterer (stort sett) situasjonen jeg er i, og vanskelighetene det medfører. Jeg har blitt bedre kjent med de ulike delene mine. Jeg bekrefter de, og vi har fått bedre kontakt - i den forstand at de åpner seg mer, og nærmer seg meg på andre måter enn de har gjort tidligere.

Også har jeg laget meg et nytt livsforsett; fra nå av ønsker jeg at hvert år skal telle, og at hvert år skal huskes for noe. Jeg ønsker ikke å legge til 2011 i en mengde år jeg ikke helt kan gjøre rede for. Derfor må jeg også skrive det ned.

Starting last year...

Dette noe skal selvfølgelig være av det positive, så det jeg ønsker å sette av merkelapper er;
2011 var året jeg begynte å blogge og 2011 var året jeg bevisst søkte å være dyre- og miljøvennlig.

To positive erfaringer som gjør mye godt for meg.
Positive erfaringer, som jeg ønsker å fortsette å erfare,
og bygge opp under.

Photobucket 

 (Bildet er googlet, og linket)

Jeg ønsker ikke å legge ut mål og drømmer for 2012 akkurat i dag... Det tar vi etterhvert...

Jeg ville bare takke dere for at dere har fulgt meg i gjennom mitt første år i bloggverdenen, og ønske dere alle det beste for det nye året... Det ligger for våre føtter...

<3 <3 <3

R.E.M.I.N.D.E.R.


Siden vi flyttet inn i leiligheten for 1 1/2 år siden, har vi hatt en altfor stor, altfor hvit og altfor kjedelig vegg. Jeg har tenkt mye og lett lenge etter det perfekte å henge opp, og... Det tok altså over 1 år før jeg fant "det rikitige".

 

Photobucket

 

Nå er det disse ordene som pryder veggen.

Jeg synes det er helt perfekt.

Bildet måler 70x100 cm, så det er ganske stort - noe som gjør det umulig å ikke lese ordene flere ganger daglig...

Det er vanskelige ord, men jeg veit at de er så viktige! Og jeg veit at det er dette jeg jobber mot. Tanken min er at dess oftere man ser ordene, dess enklere blir de å leve etter... - Et steg nærmere at handlingene ordene representerer, kommer naturlig?!

I.  H.O.P.E.

Jeg kjøpte det her, av en veldig hjelpsom og hyggelig dame. Egentlig måler det ca 10 x 15 cm, men om du spør om å få det større - gjør hun virkelig sitt for å få det til :o)

<3 <3 <3


Walking in the air.

 

 

Snart ringes julen inn... Derfor vil jeg, med denne nydelige sangen og filmsnutten, ønske dere alle en god kveld.

Ta vare på hverandre, ta spesielt godt vare på de minste og bruk tiden slik dere selv ønsker.

<3 <3 <3

Les mer i arkivet » Januar 2012 » Desember 2011 » November 2011
ThisISmeThen

ThisISmeThen

29, Oslo

Jente på 25 som er til utredning/behandling hos psykolog. "Jeg" består av flere deler som diskuterer, analyserer, hjelper og motarbeider hverandre. Bloggen består av fortid og nåtid, fornuft og følelser, tanker og meninger, kamper og overgivelser og annet som faller meg inn.. I enkelte innlegg ber jeg dere huske på at det er skrevet med mine tanker og følelser, at det alltid er flere sider av en sak, men at dette er mine opplevelser. Dette er meg halvveis naken på min vei mot å bli hel. "It's gonna be OK in the end, if it's not OK, it's not the end"

Kategorier

Arkiv

Lenker





























hits